-Det er nok dessverre slik at flere av oss misjonsvenner etter hvert føler oss presset opp i et hjørne.
Det var en eldre trofast misjonsvenn som i en samtale nylig, uttrykte seg på denne måten. Vi var på en samling om Guds ord, sammen med en stor flokk bedehusvenner. Det var åpent og godt på møtet, og praten gikk livlig i pausen. Men når temaet ble situasjonen i bedehus-Norge, ble tonen fra den eldre misjonsvenn noe sår. Det er mye som uroer, og som gjør at flere blir fremmedgjort i sin egen organisasjon.
Jeg merket både nøden, kjærligheten og fastheten hos min gamle venn. Nøden hans var at han i sin egen åndelige heim, kjente at han var presset opp i et hjørne. Det var ikke en gammel manns surhet over at ting endrer seg, men en nød for at samvittigheten begynner å få problemer med den nye åndelige kurs.
Denne eldre manns hjertesukk fant gjenklang hos meg. Samtidig kjenner jeg meg ett med store deler av misjonsfolket jeg møter på våre mange bedehus. Her er mitt folk og min åndelige heim, her er de som har gitt meg tillit som forkynner og leder, her er de jeg har fått stå sammen med i å sende ut andre forkynnere og misjonærer og her er de som jeg har fått stå sammen med om å reise og drive mange flotte institusjoner.
Derfor blir det smertelig når den åndelige kurs endres. I en artikkel fra 2015 skrev jeg om noen av de viktigste kjennetegn ved den radikale lekmannsbevegelsen på bedehuset. Vi merker at ting endres og at det smerter:
Bibeltroskap. Hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Vanskelige ord må sees i lys av klare ord. Det Guds ord forkynner, gjelder like mye for oss i dag som på apostlenes tid. Vi må ikke gi rom for bibelkritikk og bort-tolkning av sannhetene i Ordet. Samtidig må vi våge å holde fram det Guds ord sier også i saker der Guds ord går helt på tvers av alminnelig tenkning i samfunnet. Fortielse av bibelske sannheter er også en form for bibelkritikk. Hvordan kan ungdom og nyomvendte vite at å leve som samboere uten å være gift er synd, hvis det aldri blir forkynt? Hvordan kan de vite at kvinner ikke skal være eldste/prester hvis de aldri får høre det i undervisning og forkynnelse?
Forkynnelsen. Skal mennesker bli frelst, må Ordet forkynnes. Skal mennesker bli bevart, må Ordet forkynnes. I ei tid med liten tro på forkynnelse som nådemiddel, settes andre virkemidler inn i stede. Men troen kommer av forkynnelsen vi hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord. Derfor trenger vi mer tid til forkynnelse og forkynnelse over flere dager i sammenheng. Derfor trenger vi flere omreisende forkynnere. Hjertene våre er så harde, at Ordet trenger tid for å gjøre sin virkning. Forkynnelsens innhold må være Bibelsk fundert, med sentrum i Jesu frelsesverk. Synden må forkynnes slik at mennesket ser det er fortapt, og evangeliet må forkynnes så fritt som det selv forkynner: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus».
Vekkelseslinjen. Guds ord setter et klart skille mellom frelst og ufrelst. Himmel og helvete. Skal folk bli frelst, må de vekkes opp av synden og omvende seg til tro på Jesus. Guds ord sier at det går et skille også i forsamlingene. Ikke alle som sier Herre, Herre er frelst. Vi skal ikke sette skillet, men forkynnelsen skal. Stilner disse toner blant oss, blir vår virksomhet søvndyssende i stedet for vekkende.
Lekmannsbevegelse. Guds ord sier at alle frelste er prester. Alle kristne har sin nådegave som er gitt for å tjene de andre i forsamlingen. Disse må vi gi frimodighet og anledning til å bruke. Noen få menn får ei særskilt hyrdenådegave. Disse skal vise vei, men først og fremst være ledere som hjelper fram nådegavene. I ei tid med sterkt fokus på forsamling og menighetsbygging, må vi ikke tenke at lekmannsarbeidet og nådegavebevegelsen er en nødløsning. Det er viktige prinsipp i Guds rike på jord som gjelder til alle tider.
Kristen livsstil. I dag rister man helst på hodet av de gamle pietister, men Guds ord taler klart om ikke å skikke seg lik med denne verden. Det er et bedrag å tro at flere vinnes ved å leve mest mulig lik verden og å ha et møteopplegg preget av verdslighet. Den som er frelst har fått et nytt liv. De løper ikke lenger med verden i den samme strøm av utskeielser. (1 Pet 4,4) De er redd for at de åndskrefter som er i verden, skal dra en bort fra Jesus. De kristne er derfor opptatt av å komme nærmest mulig Jesus, ikke av å finne ut hvor langt bort en kan komme og fremdeles være et Guds barn. Det er knapt noe som har utarmet kristenlivet i Norge så mye som den verdsliggjøring som har skjedd blant oss kristne.
Paulus vitnet om sitt
kall. Han var også trengt opp i et hjørne: «Men vi har denne skatten i leirkar,
for at den rike kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv. På alle vis
er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men
ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått.» (2 Kor 4:7-9) Så minner han Korintierne
om å se framover: «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det
synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.» (2 Kor 4:18)
1 kommentar:
Ja, dette er sanningar som må fram i lyset. Og enda eit sukk: Forkynninga. Skal det bli vekki ng, må me våga å forkynna vekking. Ikkje seia me treng vekking. Men seia det klårt. Me har synda og me må vakna. Som kristne. Hallesby sa eller skreiv ein gong: Me må alltid rekna med at det er nokre på møta som ikkje er atterfødde. Det er truleg slik nå og, i alle fall på nokre møte dermange kjem. Gud, hjelp oss.
Legg inn en kommentar