Tore Toresen Botnen arbeidet sammen med en gjeng anleggsslusker fra Røldal. Oppdraget deres var å bygge ny vei på Hebnes-halvøya, nærmere bestemt fra Vatlandsvåg og sørover. Gjengen var innlosjert hos det barnløse ekteparet, Cesilia og Holger Kjølvik. Holger var redd for at vegarbeiderne ville lage mye bråk og fyll, og var derfor skeptisk til å huse dem. Men før han hadde fått tenkt seg om, hadde Cesilia lovet dem husrom.
Tore Botnen var nygift da oppdraget i Kjølvik startet, så han hadde like godt med seg kona, Marta, til Kjølvik. Vegarbeiderne var lovet lønn en gang per måned, men da det var gått tre måneder, hadde de ikke sett noe til vegingeniøren som skulle utbetale lønna. Dette skapte stor problemer for arbeidslaget, og det endte med at formannen ba Tore om å gå til Holger Kjølvik for å be om kr.500,- i lån, inntil de fikk sin lønn. Tore syntes det var et vanskelig oppdrag, men våget ikke annet enn å lystre sin sjef.
Cesilia og Holger hadde en forholdsvis stor gard. De var også aktive kristne, og Holger var en av lederne i kristenflokken. De var nære venner med mange av forkynnerne i Rogaland, og hadde et spesielt forhold til Kinamissionen (nå: NLM). Da Tore hadde klart å stotre fram ærende sitt, fikk han et uventet svar. «Jeg har dessverre ikke småpenger», kom det fra Holger, «men jeg har en tusenlapp liggende, dere kan få låne den!» Og slik ble det, til formannens store overraskelse. Han undret seg på hva slags mann denne Holger var, som kunne låne ut et så stort beløp, uten noen form for sikkerhet.
Holger og Cesilia var ikke påtrengende med sin kristendom. De sa lite til dem de traff på sin vei, men livet deres talte sterkt. I 1917 pågikk fremdeles veiarbeidet. Da fikk folket på Kjølvik, ordnet med ei møteuke. Det var Thorvald Ladstein fra Finnøy og Olav Hovda fra Fogn som var talere. Vekkelsen brøt ut, og Marta og Tore Botnen var to av dem som ble frelst i denne vekkelsen.
Oppvekst på en fjellgard
Botnen er ei bygd som ligger i den sørlige enden av Røldalsvatnet. Røldal ligger i Hordaland, men helt på grensa til Suldal og Rogaland. På midten av 1800-tallet var det en av innbyggerne i bygda, Knud Botnen, som ble omvendt til Gud. I samtale med prest og biskop, mente de at hans kristensyn mest var å ligne med kvekernes, ei kristen sekt som Knud aldri hadde hørt om. Knud fikk mange av sine sambygdinger med seg i sin tro.
Nesten samtidig fikk en amerikansk kveker ved navn Lindley Murry Hoag, et syn av ei vakker bygd i Norge, omgitt av vann og høye fjell. Han følte seg dradd til denne bygda, for å forkynne evangeliet til de han hadde sett i synet. I 1853 kom han til Stavanger, og fikk med seg en tolk for å besøke alle steder i Rogaland der det var kvekere. Men ingen av stedene han besøkte, lignet bygda i synet. Til slutt havnet han i Sauda, og folk i Sauda fikk varslet røldalsbuen om samlingen. Knud og flere av vennene hans kom og de kjente seg igjen i forkynnelsen til Hoag. De fikk han med seg heim til Røldal. Da amerikaneren fikk se ut over Røldal, var han ikke i tvil. Her var bygda han så i synet. Kristenflokken i Botnen sluttet seg til kvekerne, og bygde sitt eget forsamlingshus. De kunne ikke lenger støtte statskirken, som de mente drev med vranglære, og de nektet derfor å betale tienden til presten. Presten slo ned på dem med hard hånd, blant annet ble tømmeret til Knud Botnens nye hus tatt som kompensasjon for manglende kirkeskatt.
Det ble tunge dager og år for folket i Botnen, og til slutt nådde ryktene om friheten i Amerika også til dem. I 1869 leide 50 av Botnens innbygger ei seilskute fra Stavanger, og dro over Atlanterhavet. Der slo de seg ned i Legrand i staten Iowa. Her fikk de leve ut sin tro, uten å bli plaget av prest og statskirke.
Det må ha vært mange garder i Botnen som ble solgt i de tider. I 1874 fikk den 22 år gamle Tore Toresen Selland kjøpe garden Haugen. Haugen var en gard på omtrent 20 mål dyrket jord, og 3000 mål skog og annen utmark, inklusiv stølen Skjemmedalen, opp mot Breifonn. Selland ligger i Brattlandsdalen, mellom Røldal og Suldal, som den siste garden på Hordaland-siden. Tore ble gift, men kona døde fra han. Om de hadde barn sammen, har jeg ikke oversikt over. 4 oktober 1891 sto Tore brudgom for andre gang. Han var da blitt 39 år, og giftet seg med den ti år yngre Sigrid Johannesdatter Hildal. Sigrid ble født på Freim i Odda, men vokste opp på Hildal, like nord for Låtefossen.
2. oktober 1892 kom det første barnet i det nye ekteskapet. Da ble Tore Toresen Botnen jr. født. Tore fikk flere søsken, blant annet søsteren Brita (f.1902), som ble misjonær for Kinamissionen i 1929 og sener gift med svensken Ivar Ehne. Etter endt skolegang, var Tore jr. tjenestegutt på ulike garder, før han fikk seg arbeid som vegarbeider. 29. oktober 1914 ble han gift med den to år eldre Marta Olsdatter Øvrebø fra Suldalsdelen av Brattlandsdalen. Marta var barn nummer tre av fem, til Gjertrud og Ola Øvrebø.
Marta og Tore Botnen rakk å få sitt første barn i Røldal, før de flyttet til Kjølvik for å drive vegarbeid. 7. juli 1915 ble Tore født. Sener kom barna på rekke og rad: Gjertrud (f.1917), Olav (f.1920), Sigurd (f.1922), Ingvar (f.1928) og Torbjørg Sofie (f.1931). Etter en periode som vegarbeider, fikk Tore forpakte garden Midtbø på Foldøy. Her ble familien boende, til de flyttet tilbake til Botnen og overtok Tores heimegard. Når dette skjedde er uklart, men antakelig en gang mot slutten av 1920-tallet eller litt inn på 1930-tallet.
Kall fra misjonen
Det gikk ikke lang tid etter at Tore var blitt frelst, før han kjente på en uro over hva som var Guds plan med hans liv. Han fikk lov av Marta til å ta noen måneder på Fjellhaug bibelskole i Oslo høsten 1919. Her hadde selveste generalsekretæren i Kinamissionen, Johannes Brandtzæg, merket seg ungdommen fra Røldal. Etter at Tore var ferdig på Fjellhaug, tok Brandtzæg kontakt med kretssekretæren i Stavanger krets, Br. P. Mugaas, og fortalte om Tore Botnen. Brandtzæg mente at Stavanger krets burde kalle Botnen til forkynner.
Mugaas fulgte rådet fra Brandtzæg, og sendte kallsbrev til Foldøy og Tore Botnen. Da Tore fikk kallsbrevet, tenkte han med seg selv at det det var stormannsgalskap av han å svare ja til å begynne som emissær. Han la derfor bort brevet uten å svare. Han lovet likevel å bli med den nyansatte nedstrandbuen Tormod Vargarvik på noen møter på fritiden. I 1920 fikk de to utsendingene oppleve en større vekkelse på Nessa. Ellers ble også noen omvendt på møter de hadde på Fister.
Mugaas undret seg nok over at han ikke fikk noe svar fra Tore Botnen, og sendte han derfor et nytt kallsbrev. Det gikk imidlertid med dette, som med det forrige. Brevet ble lagt til bort. I 1922 tok Mugaas kontakt med Brandtzæg og forklarte han situasjonen. Da tok Brandtzæg selv pennen fatt, og skrev direkte til Tore. Der skrev han blant annet at om Tor mislyktes som emissær, ville Guds rike tåle det! Da kapitulerte trettiåringen, og han svarte ja til å bli emissær om vinteren, og vegarbeider om sommeren.
Det første møtet jeg finner annonsert i Stavanger Aftenblad med Tore Botnen som taler, var på en fest på Jørstadbygda bedehus på Ombo. Her var han sammen med R. Dale. Samme året fikk han og Tormod Vargarvik stå i vekkelser både på Trones i Suldal og i Brattlandsdalen. I Brattlandsdalen møtte de kraftig motstand, og noen sa de hadde vært i kontakt med legen på Sand, som mente at møtene måtte avsluttes av helsemessige årsaker. Dette godtok ikke Tore uten kamp. Han kontaktet selv legen på Sand, som avkreftet at han hadde forlangt møtelokalet stengt. Men han la til at de måtte vaske skolehuset som de hadde møtene i, hver dag, noe Tore kunne bekrefte at de hadde gjort etter hvert møte. Dermed kunne møtene og vekkelsen fortsette.
Tore Botnen fortsatte som sesong-emissær fram til 1939. Han opplevde vekkelser både i Sauda, på Randaberg og helt sikkert i flere andre bygder. I 1938 var emissær-kollega Trygve Bjuland i Røldal. Da bodde han på garden hos Marta og Tore Botnen. Det ble vekkelse, og Tore sto med og gledet seg over Guds verk. Det heter om Tore Botnen som forkynner, at han var mer læreren enn evangelisten. Han kunne være kvass i sin forkynnelse, men det var nok de ydmyke toner som særpreget han. Han er blitt karakterisert som stillfarende, folkelig og vennesæl.
Lars Gaute Jøssang skriver om Tore: «Botnen var roleg og balansert av natur. Det prega han også på talarstolen. Store ord og fakter var det lita av. Han var meir læraren enn evangelisten. Det betyr ikkje at han var ein tørrpinne. Med rullande arrar blei bodskapen boren fram med varme og intensitet. Teologisk stod han trygt planta på «Ryfylke-kristendomens» grunn. Sjølv om han stundom kunne opplevast noko reservert, var han ikkje stiv og prippen. Han hadde ein liketil, greiskoren og folkeleg måte å vera på. Det var elles noko trygt og traust med heile mannen. Han hadde få kvasse kantar og framstod i det heile som ein samlande person.»
Kretssekretær i Stavanger
Mange hadde merket seg at Botnen ikke bare var forkynner, men at han også hadde en ledergave. Han var derfor innvalgt i kretsstyret i Stavanger krets i noen år på 1930-tallet. I 1936 sluttet Brynjulf P. Mugaas som kretssekretær i Stavanger krets, etter over tretti år som leder. Den som sto øverst på ønskelista til kretsstyret, var bonden og emissæren fra Botnen i Røldal. Da han fikk kallet, ble han helst satt ut. Spørsmålet kom helt overraskende og uventa på han. Når han prøvde seg selv, på det som skulle til for å bli kretssekretær i Stavanger krets, fant han snart ut at han ikke holdt mål, selv ikke minstemål. Det talte også imot, at far til Tore var skrøpelig og trengte tilsyn. Svaret fra Røldal ble derfor nei, men han var så frimodig at han pekte på Knut Rettedal som den rette mannen. Rettedal fikk spørsmålet, men også han svarte nei. Det ble derfor Johannes Daasvand som til slutt svarte ja.
Daasvand var imidlertid ikke kontorets mann. Han var forkynneren og forfatteren. Han hadde vært mange år som bysekretær i Salem, og var svært godt likt. Allerede i 1939 søkte Daasvand permisjon. Han ville reise til Amerika noen måneder. Her hadde han vært fire ganger tidligere, og hadde mange forsamlinger han ville besøke. Kretsstyret innvilget søknaden, og fikk overtalt Tore Botnen til å være vikarierende kretssekretær mens Daasvand var «over there». Planen var at Daasvatn skulle være tilbake rundt årsskiftet, men på grunn av krigen kom han ikke tilbake før sommeren 1940. Botnen vikarierte i denne perioden, med «heimekontor» i Røldal.
Daasvand ble ikke lenge på posten som kretssekretær. Like over nyttår 1941 fikk Tore Botnen et nytt kall, til å bli fast kretssekretær i Stavanger krets. Han svarte nei også denne gang, men like etter at han svart, var han på noen møter på Moi i Lund. Her hadde han talt om nådegavene. Plutselig slo en tanke ned i han: «Du talar no sjølv om nådegåvene og om at Gud har gjeve nådegåva til å styre og at dei som styrer er med og plasserer nådegåvene. No har du fått kall til ei serleg teneste. Enn om dette kallet er frå Gud?» Da kunne han ikke lenger stå imot, og han gav beskjed om at han ville svare ja. Han kunne imidlertid ikke overta før sommeren 1942. Kanskje var sønnen Olav da klar til å overta heimegarden i Botnen. Den formelle overtakelsen skjedde først i 1946. I perioden fra Daasvand sluttet, til Botnen overtok, vikarierte Ragnvald Mugaas og Johannes Håvardstein som kretssekretærer i hver sin korte periode.
Det var derfor mye å rydde opp i for den nye sekretæren. Han var blitt lovet fast kontor i Stavanger, og da var Forbundsheimen i Østervåg 24 naturlige lokaler. Forbundsheimen var kafe og hotell, som elevlaget for Tryggheim hadde startet for å skaffe penger til skoledriften. Administrasjonen hadde nesten vært en enmannsgeskjeft i Br. P. Mugaas sin tid. Nå ble staben utvidet med en helt ny stilling som Ungdomssekretær. Den stillingen var det en annen Tore som ble kalt til, nemlig Tore Tungland fra Jørpeland. I tillegg fikk Botnen en egen kontordame, Hjørdis Pettersen. Med kretskontor og kafe i samme bygg, ble Forbundsheimen det store samlingspunkt for emissærer og misjonsfolk som var på bytur. At staben ble utvidet, førte også til at Botnen var mer fri til å være ute blant misjonsfolket på møter og andre samlinger.
I 1948 kunne Marta og Tore Botnen flytte inn i tjenesteboligen Solheim på Grannes. Tore fikk snart stor tillit som kretssekretær, og i 1949 ble han også valgt inne i NLMs hovedstyre. Her var han med fram til 1955 da han trakk seg, på grunn av sviktende helse. Ellers gikk mye tid med til å administrere og lede arbeidet i kretsen. Han pleiet god kontakt med sine arbeidere, og fikk være til stor hjelp og oppmuntring for mang en trett og motløs predikant. Han fikk også være med å innvie flere nye bedehus, blant annet det gjenoppbyggede Ebeneser bedehus på Ganddal, som brant under krigen. I 1954 var han med å innvie Fredly bedehus i Røldal, og i 1955 sto et nytt bedehus på Jøssang ferdig. Da var det Botnen som fikk «klippe snora», mens Nils Jøssang, Ola Gilja, Rasmus L. Tungland og Oskar Kvalvåg deltok med skriftlesning.
I 1945 fikk Tore Botnen spørsmål fra selveste Kjell Bondevik, om å støtte lista til KrF i Rogaland ved stortingsvalget det året. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933, og førte til en deling av kristenfolkets stemmer. Mange av bedehusfolket støttet opprettelsen av partiet, mens andre mente at de kristne burde støtte opp om den moderate delen av partiet Venstre. Botnen tilhørte den siste fløyen. Han mente at «de kristne» var så delt i syn, at når kristelige saker kommer opp på tinget, vil også KrF representantene splittes. Han nevnte dette i svarbrevet til Bondevik. Her skriver han rett ut at KrF aldri burde vært stiftet som landsparti. Og så fortsetter han: «Aller minst i Rogaland – i denne tid og til dette val. Eg meiner beint ut at den beste tenesta De kan gjera kristendomen millom folket vårt – og med det landet vårt – er å trekka heile lista inn, og opmoda kristenfolket til å samla seg om dei kristenmenn i andre parti som har utsigt til å koma inn.» Han ble aldri politiker.
Helsa sviktet
I 1955 var Tore Botnen blitt 62 år gammel. Normalt kunne han holde ut noen år til, for han manglet ikke tillit i misjonsfolket. Men han kjente på at noe var galt med helsa. Det siste møtet jeg har funnet annonsert med Botnen som taler, var på et stevne i Orre kirke 22. mai 1955. Det gikk fort nedover med helsa hans, og 2. april 1956 fikk han hjertesvikt og døde, kun 63 år gammel. Han ble begravet i Revheim kirke lørdag 7. april, med påfølgende minnesamvær i Salem. Under dette minnesamværet, leste Margit Bø et dikt hun hadde skrevet til sin sjef. Margit Bø hadde da overtatt som kontordame på kretskontoret etter Hjørdis Pettersen. Diktet var som følger:
Som
arbeidsherre ein kjærleg far, vi alltid deg minnest med takk.
Og
spurde vi, gav du så vise svar, her lengre enn mange du rakk.
Så
roleg, tillitsfull, lun og god du høyrde og skilde klårt.
Nei, ingen for oss var slik som du, og difor er saknaden sår.
Om
dagen var både lang og strid, du unnte deg aldri fri.
Du
gav deg heilt og gav det alt i tenesta du fekk kjær.
For
slik var du laga, og no vi ser: Du kunne ei anna,
Vi
veit det så vel, at nettopp slik var du sæl.
Kilder
Einar
Krogedal Ein såmann gjekk ut (2000)
Hallvard
M. Hoftun Gamle Suldal (1981)
Hallvard
M. Hoftun Gamle Suldal gards- og ættesoge (1972)
Haakon
Myckland Norges bebyggelse Sørlig seksjon (1958)
Jakob
Straume Johannes Brandtzæg Sigervinnaren (1967)
Jakob
Straume Kristenliv i Rogaland (1956)
Jakob
Aano m.fl. Verdikamp. Med Kristelig Folkeparti i Rogaland gjennom 50 år (1989)
Lars
Gaute Jøssang Aks i vind (2001)
Misjonæralbumet
NLM (1962)
Nils
Dybdal-Holthe Utan grenser Haugesund krins av NLM 100 år (1999)
O.
Olafsen De viktigste støler og Fælægre på Hardangervidden (1910)
Ole
Langeland Med Kvitsund i 10 år (1965)
Oscar
Handeland Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)
Årbok
for NLM (1950 og 1952)
Åsbjørg
Strand Norske gardsbruk Hordaland (1963)
Aftenbladet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
1 kommentar:
Kjempeinteressant å lesa biografiane du legg ut !
Legg inn en kommentar