Da læstadianerne kom til Lebesby

Kjøllefjord gamle kirke. (Foto Finnmark Fylkesbibliotek)

Vekkelsen ved den svenske presten Lars Levi Læstadius bredte seg raskt over grensen til Finland og Norge. Det ble den største vekkelse som har gått over den nordlige del av Norge.

I 1955 gav historiker Dagmar Sivertsen ut ei bok som heter «Læstadianismen i Norge». Her gir hun en oversikt over denne særegne vekkelsesbevegelsens utbredelse i Norge fra 1845 og fram mot århundreskiftet. Læstadius levde fra 1800 til 1861.

Bevegelsen delte seg i ulike retninger etter Læstadius sin død. I Norge er det tre hovedretninger. Lyngenretningen, som i hovedsak finnes i Tromsø og Nord Troms. Altaretningen, også kalles «de småførstefødte» og «Fridsforbundet» i Sverige. I Norge står denne retningen sterkt i Alta og området rundt. De førstefødte, som er størst i Ofoten og Porsanger/Lebesby.

Her vil jeg gjengi avsnittet fra Sivertsen sin bok, som omtaler Lebesby kommune. Jeg har lagt til noen forklarende parenteser og noen overskrifter i teksten.

Lebesby med Kjøllefjord

Inntil 1. juli 1861 hørte Lebesby med anneksene Kjøllefjord og Gamvik inn under Østfinnmark prosti. Da Tana dette året ble utskilt fra Nesseby som eget sognekall, ble Gamvik tillagt Tana som anneks, mens Lebesby beholdt annekset Kjøllefjord og ble lagt inn under Vestfinnmark prosti.

Både kulturelt og økonomisk stod imidlertid Lebesby eller Laksefjord på linje med Østfinnmark på denne tid. Sitt livligste samkvem hadde befolkningen med Tana. Særlig utviklende impulser kunne folket ikke få fra disse strøkene, dertil sto Tanalappene for lavt. Det lille som seg inn av religiøs vekkende art, kom fra sesongfiskerne til Kjøllefjord og Gamvik.

Lebesby 2017

5-600 mennesker kunne være samlet i det lille Gamvik under vårfisket. Da spurtes nytt, og predikanter fans undertiden blant de tilreisende i årene etter 1850. Slike store tilstrømninger har lett for å føre dårlig moral til småstedet, men tilstanden var ikke så verst moralsk omkring 1850 i Gamvik. De sedelige forhold var bra, men en del drikk fulgte fiskersvermen.

Stort sett hadde fjorden lite av kristelig påvirkning, særlig før 1850. Geisteligheten var fåtallig og nådde ingenlunde de enkelte. Før 1850 hadde Lebesby hyppig felles prest med Tana og Nesseby. Det falt da få gudstjenester på Lebesby. I 1845 var tilstanden blitt så primitiv blant kirkegjengerne at prosten klaget over mangel på «et aarvaagent og virksomt Politi og paa geistelig Tilsyn og Virksomhed.»

Skolen i perioden 1850-1880

Fra 1852 ble den geistelige betjening bedre. For så vidt fikk også Lebesby godt av de tiltak biskopen fikk satt i verk, grunnet Kautokeinourolighetene. Brennevinsutsalgene ble stoppet, og det inntrådte en momentant bedring av drukkenskapen. Men det varte bare til utsalgene kom i gang igjen i 1863-64. Forbedringen manglet jo den støtte en religiøs bevegelse ville gitt den.

Opplysningen stod meget lavt, her som i de fleste fjorddistriktene i Østfinnmark. Gjennom alle år hadde det stått elendig til med skolen. Både Lebesby og Kjøllefjord kunne år ad gangen stå uten en eneste lærer. Dette skapte likegyldighet og «Almen Uvilie til paa tilbørlig Maade at benytte den Undervisning som gives.» Folket forstod ikke nytten av skolegangen og viste vrangvilje når endelig en lærer ankom. Kjøllefjord, som tilmed hadde en sterk norsk befolkning, og Oksefjord stod enda i femtiårene i hele to år helt uten lærer, «angivet som Grund at Folkene ikke kunde holde ham med kost.»

Den største vansken for skolen var tresprogblandingen. I 1870 talte Lebesby 249 lapper, 213 nordmenn og 63 kvener. Det ble da særlig lappebarna vanskjøtselen kom til å gå ut over, og lappebefolkningen overhode viste enda i 1854 «intet Spor…til aandeligt Liv eller Bevægelse.»

Noen læstadiansk interesse, enn si påvirkning, var det ikke tale om, enda vi må gå ut fra at bevegelsen ble kjent og omtalt gjennom sesongfiskeriene som i stort monn besøktes av Lyngenfiskere. De drev for Kjøllefjord og utfoldet med årene en sterk vekkelsesvirksomhet.

Vekkelse i Gamvik ved Ole Kallem

I 1857 hører vi imidlertid om en liten religiøs oppvåken blant nordmenn i Gamvik, «et vakkert Liv er vaagnet her.» Årsaken var neppe av læstadiansk art, men trolig en frukt av Ole Kallems (Jørpelending) besøk i Finnmark sist i 1850 årene. I 1858 forekom også en viss religiøs uro blant lappene inne i selve Lebesby-distriktet, men den var ikke av dypere karakter enn at den straks forsvant da en handelsmann åpnet vinutsalg inne i fjordbotnen, hvor hovedmengden av lappene bodde. I 1865 hersket atter «Fylden», og det høres ikke mere om vakkert kristenliv hverken blant norske eller lapper.

Ole Kallem

Forkynnelse ved tilreisende fiskere

Men nettopp nu vant læstadianismen et visst gehør ute i fiskeværene. Lyngenkvener kom med frisk glød til fiskeriene og holdt samlinger så vidt hørlige at det spurtes fjorden innover. I 1867-68, nettopp mens lederne hjemme i Lyngen startet sin aksjon for adgang til samling og rørelse i kirken, holdt tilreisende Lyngenkvener samlinger i Kjøllefjord av så høylytt karakter at enda syv år senere kunne sognepresten, O. Melby, gi en rystende innberetning. Det var «voldsomme extatiske religiøse Sammenkomster der var stængte for Uvedkommende; tilfældigvis Indkommende overfaldtes og bearbeidedes med Nedtrampen og Slag under Skrig og Hylen».

Denne opplysning synes å gi grunn til å anta at direkte tilhengere forekom fra 1860 årene av, og at bevegelsen ble grunnfestet i Lebesby sogn i tiåret mot 1875. I året 1874 var bevegelsen så sterk at sogneprest Melby så med bekymring til, enda han ikke var uten forståelse for det positive ved den. Han gir følgende fremstilling av forholdene:

«Mange have begynt i Aanden og endt i Kjødet. Modsætningerne ere store, stormende og voldsomme. Mange have gjort et afgjørende Valg til den ene af disse Yderligheder. En Del kan vel gaa en «gylden» men desværre ligegyldig Middelvei, medens en Del ogsaa maa antages at høre til de Stille og Kraftige, der ville holde ud i Længden som det kraftige Salt der befordrer et sundt Menighedslivs Fremvæxt.»

All virksomhet og tilslutning om læstadianismen begrenset seg før 1875 til ytre Laksefjord og hadde sitt vesentlige virkefelt i fiskeværet Kjøllefjord. Følgelig må tilhengerne ha vært nordmenn. Vekkelsen for lappene inne i fjorden kan tidfestes nokså nøyaktig fra året 1876 og henlegges til en enkelt persons vekkerarbeid. Mens læstadianismen i annekset Kjøllefjord kan skrive sin historie tilbake til Lyngenmisjoneringen, kan hovedsognet Lebesby føre linjen bakover mot Ofoten, en eiendommelig utvikling, sett på bakgrunn av at i dag rår de førstefødte grunnen i ytre Laksefjord, mens Huru-Brune fraksjonen (Altaretningen) har sine tilhengere, riktignok i konkurranse med de førstefødte, i det indre av fjorden.

  

Erik Johnsen

Vekkelse ved Edvard Akselsen

I året 1876 tilflyttet Ofotingen Edvard Johan Akselsen Laksefjord. Han slo seg ned i Brenngam, altså for så vidt i ytre del av fjorden, og ble den første stedegne predikant i fjorden. Han begynte straks en omfattende predikantvirksomhet, og «Overalt var det fullt hus når han satt og lærte.»

Bevegelsen utviklet seg fra nu av raskt og fikk et roligere forløp enn i de fleste prestegjeld i Finnmark. Det som hadde vært av motsetninger mellom vakte og geistelige, jevnedes ut, slik at i 1888 kunne sogneprest Hornemann opplyse at «Denne retnings utskeielser er forøvrigt her ukjendt», en uttalelse som for så vidt ikke underskrives av helsemyndighetene.

I 1886 utbrøt skarlagensfeber i Lebesby, og læstadianerne inntok da den holdning at det var «gudsbespottelse at iagttage nogen somhelst forebyggende forsigtighedsregel». Tvert imot distriktslegens møteforbud stimlet de sammen til samlinger på de smittede steder, og for fullt å vise sin tro ble de plutselig ivrige kirkegjengere.  Høydepunktet nådde ufornuften da en mor med fire syke hjemme, mot legens protest, hentet tre barn hjem fra skoleinternatet med det resultat at to av dem døde. Distriktslegen var meget harm og mente læstadianerne burde kunne tiltales for drap for en slik framferd.

Virksomhet ved Isak Johansen

I 1884 foregikk en betydelig innflytting fra Lyngen til Lebesby prestegjeld. Innflytterne var overveiende læstadianere, noe som gav fart og styrke til vekkelsen. Spesielt kom det liv i virksomheten blant den norske befolkningen. En meget dyktig Lyngen-predikant, Isak Johansen, tok på samme tid arbeidet opp under sesongfiskeriene. Han skildres som en «uttrettelig samlingsholder» som «Til hvilken som helst øy eller vik han kom under sine fisketurer i Finnmark, og hvor som helst han blev mottatt, talte…utrettelig Guds ord.»

Gjennom Isak Johansen kom Lebesbylæstadianerne i berøring med oppgjørene omkring Petter Posti og Paulus Palovara midt i 1880 årene. Isak Johansen tok motsatt sin overleder Antin Pieti i Lyngen avgjort stilling for Posti. Huru-Brune fraksjonen (Altaretningen) nevner da også i dag Isar Johansen som en av de bærende krefter i bevegelsens historie ved siden av Posti, Huru og Rautio.

Petter Posti (foto Geni)

Oppgjøret fikk ikke indre betydning for læstadianismen i Laksefjord. Utviklingen fremover viser at samtlige menigheter under Edvard Akselsens ledelse fulgte Isak Johansens linje. Da bruddet kom etter Johan Raattamaas død, fulgte hele fjorden Petter Potsi, enda han selv aldri hadde besøkt prestegjeldet. Etter Postis død fulgte menighetene over i Huru-Brune fraksjonen.

Edvard Akselsen døde i 1918, samme år som Petter Posti. Så lenge Akselsen levde, holdt menighetene sammen, enda fjorden ikke var uten påvirkning fra andre fraksjoner. Kaskamo (Gammellæstadianer) skulle ha besøkt prestegjeldet to ganger, for så vidt påfallende lite, sett ut fra Lebesbys nære naboskap med hans hovedvirkefelt Tana. Erik Johnsen (Lyngenretningen) skulle hatt 2-3 prekenturer der, også et påfallende lite antall, regnet etter det store innslag fra Lyngen gjennom årene. Ingen av dem oppnådde tilslutning.

De førstefødte  overtar med Thoralf Jenssen som leder

I tiden 1912-13 skulle også innslag fra førstefødtefraksjonen ha forekommet, og disse skulle ha oppnådd at «enkelte begynte å få en annen mening om visse spørsmål.» Førstefødtevirksomheten må ha vært av rent tilfeldig art, ved tilfeldige besøk av Ofotenlæstadianerne, for noen egentlig misjonering forkom ikke før etter gjenopptakelsen ved modermenigheten i Sverige i 1920.

Det kom heller ikke til direkte uenighet innen de vakte før i 1924 da Nils Eilert Nilsen Lund (bror til oldemor til min svoger Peder Jenssen) gikk med på å få førstefødtepredikanter fra Ofoten til Lebesby. Fra da av ble det to fraksjoner i prestegjeldet, en rett fåtallig Huru-Brune fraksjon under Lars Lestadius Lund Akselsens ledelse, og en sterk, tallrik førstefødtfraksjon under hovedledelse av Thoralf Jenssen (Peders farfar), Lille Torskefjord. Thoralf Jenssen er for så vidt, sammen med Nils Jensen, hovedleder for førstefødtfraksjonen i hele Vestfinnmark.

Johan Raattamaa ovetok som leder av læstadianerne ette Læstadius.

I løpet av det følgende tiår vokste fraksjonen så sterk at den behersket så å si hele fjorden. En serie dyktige lokale predikanter deltok med iver i dette arbeidet. I Lebesbyområdet virket foruten Thoralf Jenssen også Johannes Henrik Persen Anti i Ifjord, også kalt Bibel-Johannes. I Kjøllefjordområdet arbeidde Osvald Sandfred Ekhorn, Halvdan Olsen, Oskar Pedersen og Kristian Mathisen, alle bosatt i Kjøllefjord. De har fått reist et forsamlingshus i fiskeværet og har stadig god søkning.

Med de førstefødte fulgte en noe mer kritisk innstilling overfor geisteligheten. I 1935 besøkte Lebesbys sogneprest fra 1888-96, N. Hornemann, prestegjeldet, denne gang som generalsekretær for finnemisjonen. Stor var hans forbauselse over forandringen innen de vakte. Hornemann skulle holde møte for finnemisjonen på Veidnes. I all stillhet samlet poståpneren folket med seg og drog i motorbåt til samling lenger inne i fjorden. Hornemann ble stående med nesten tomt hus. «Dette var et utslag av læstadianernes fanatisme», sier Hornemann, og mener at «sådan som den nu arter seg, helt forskjellig fra min prestetid i Finnmark…kan man ikke lenger si at læstadianerne virker som et åndelig lys og salt i sin menighet. Tvert om. De er en hindring for Guds rikes fremgang.»

Hornemanns dom var nok alt for hard. Når læstadianerne oppførte seg slik mot sin tidligere sogneprest, var det neppe presten eller kirken de reagerte så sterkt mot, men finnemisjonen. De førstefødte stiller seg overalt vesentlig avvisende mot enhver form for misjon, så vel indre som ytre. Det har da også hersket det beste forhold mellom de vakte og deres sogneprester i Lebesby, selv om de sjelden søker kirken utenom spesielle kirkelige forretninger.

Lars Levi Læstadius

Sterke lokalt – lite samarbeid med andre forsamlinger

Bortsett fra felles reisepredikanter som Daniel Josefsen, Hans og Anton Karlsen og muligens Andreas Børresen, har førstefødtemenighetene i Laksefjord hverken predikantutveksling eller samarbeid med Porsangerfraksjonen. Menighetene arbeider helt separat i de to nabo-fjordene. Trekket kan synes eiendommelig, men det samme forhold finner vi mellom samtlige førstefødtemenigheter i Øst- og Vestfinnmark og Ofotfraksjonen. Reisepredikantene er felles, men ut over det ingen nærkontakt.

«Den læstadianske bevegelsen er sterk og i stadig fremgang i Lebesby og Kjøllefjord», skriver Ibenhard Christensen i prestegjeldets menighetsblad i 1951. Og sogneprest Carsten Baekken finner samtidig at selv kristendomssynet innen folket må ansees som læstadiansk. «De fleste har vel aldri truffet noen annen kristendomsform», sier han, og tilføyer: «Jeg tror ikke at noen for alvor mener at det går an å være kristen på annet vis her.»

Under slike forhold har naturligvis dissenterende strømninger ikke funnet noe som helst feste. Noen «frie venner» forekommer, men har ingen som helst betydning for prestegjeldets religiøse liv eller utvikling. Den bestemmes fullstendig av læstadianismen. Summen av individer utenfor statskirken er således i dag bare 2 i Lebesby av en folkemengde på 853, mens tallene for Kjøllefjord er 10 av 1307.