Oppstart av dåp og konfirmasjon på bedehuset

(Illustrasjonsfoto fra nlm.no/regionsorvest)

I september 1991 hadde jeg et leserinnlegg i avisen Dagen. Her kom jeg med en anbefaling om å begynne med dåp på bedehusene.

I dag er det vanlig med dåp på mange av landets bedehus. Det er godkjent praksis fra høyeste hold både i Misjonssambandet og Idremisjonsforbundet. I 1991 var det ikke slik. Da var det knapt dåp på noen bedehus, kun noen få som praktiserte heimedåp.

I august 1991 startet jeg som kretssekretær i Drammen krets av NLM. Med som haiker i bilen fra Jørpeland til Drammen hadde jeg min sambygding Ludvig Nessa. Han hadde nylig blitt avskjediget som prest av Høyesterett. Nessa fortsatte som prest i Fredrikstad, på et bedehus i byen. Nessas oppsigelse og fortsatte virksomhet på bedehuset ble debattert i NRK i september dette året. Her uttalte Nessas daværende biskop Even Fougner at Nessa splitter menigheten, fordi han forretter dåp og nattverd på bedehuset. Fougner ville derfor anbefale at Nessa ble fratatt kappe og krage, noe som også skjedde.

Denne debatten resulterte i at den ferske kretssekretæren skrev nevnte leserinnlegg i Dagen. Her skrev jeg blant annet at dåpen er fri, på lik linje med nattverden. Guds folk er Guds menighet, enten vi samles i heimen, bedehus eller kirke. Jeg avsluttet slik:

«Å gå til den offisielle kirke for å få døpt barnet, er for mange å gå til en fremmed forsamling. Vår praksis er her etter min mening inkonsekvent. Min anbefaling er derfor at vi der det er naturlig, bruker våre (Lekfolkets) egne til å forrette dåpen på bedehuset. Så sender vi etterpå en dåpsattest og innmelding til Den Norske Kirke».

Dette leserinnlegget ble litt for sterk kost for ledelsen i NLM. Kanskje ikke først og fremst innholdet, men at jeg som kretssekretær gav en anbefaling som organisasjonen ikke sto bak. Dette gav de uttrykk for i en vennlig samtale i etterkant.

Ett par år etter at innlegget sto på trykk, fikk jeg spørsmål om å døpe ett barn på ett bedehus en plass i landet. Jeg svarte ja, under forutsetning av at de lokale lederne på bedehuset godkjente dette. Formannen sa at styret måtte være enstemmig for at dåpen kunne bli gjennomført, og siden det var en i styret som stemte mot, ble denne bedehusdåpen ikke noe av.

Dagen 14. juni 1990

Det er litt underlig å lese denne artikkelen med tanke på at det ganske få år senere, ble full åpenhet for å døpe på bedehusene. Jeg er takknemlig for at det gikk slik, og at det gikk så fort. Med dåp er det naturlig å følge opp med konfirmasjonsundervisning. Det fikk jeg være med å starte opp allerede i 1990. Jeg fikk døpe mitt første barn og være med å konfirmere ungdommer, første gang i 2005.