tirsdag 25. februar 2014

Den pietistiske livsform


Tormod Vågen flankert av Trygve Bjerkrheim og Øivind Andersen (t.h.)
 
-Når skolen avkristnes, da er målet nådd. Jeg underskriver den uttalelsen. Slik skriver Tormod Vågen om forholdet til statskirken og utviklingen i skolen.

I Utsyn 20. mars 1960 har daværende generalsekretær i NLM Tormod Vågen en lederartikkel han kaller for «Veien». Han starter artikkelen slik: «Etter krigen er det blitt brukt moderne våpen mot god gammeldags kristendom. Angrepene er kommet så overraskende og så ofte at vi begynner å bli vant med dem. Det er i seg selv farlig. Ikke alt gammelt er godt. Derfor er det alltid rett å spørre om årsaken til angrepene og prøve å få lys over saken ut fra Guds ord og erfaringen.»

Så fortsetter han med en vurdering av innføringen av dans i den nye læreplanen i skolen og om det han opplever som måtehold (av alkohol) på framgang blant kristenfolket. Om dette siste skriver han: «Vi høstet resultatene av våre fedres kamp mot alkoholen. Men nå reiser den hodet igjen med ny styrke. I dag finnes 40 000 alkoholikere i Norge. Det er et forferdelig tall, for bak dette tallet øyner vi alle de ulykkelige mennesker under synd og skam, alle de ruinerte hjemmene med fattigdom og skjensel.»

Han avslutter artikkelen med følgende: «Etter krigen har det vært meget diskutert om den pietistiske livsform har noen gyldighet lenger. Jeg vil gjerne snu litt på det spørsmålet. Hva venter Gud av oss som bekjenner hans navn? Jesus Kristus har brukt sterke ord om fristelsens alvor. «Hvis øyet frister, så riv det ut!» Selvsagt er øyet noe av det mest verdifulle vi har, men frister det, så riv det ut.

Da diskuteres det ikke om dansen og alkoholen i seg selv er god eller vond. Da kommer menneskets synd inn i regnestykket. Og da blir hovedspørsmålet: Hva tjener min og andres evige frelse?

Det ble nylig sagt at vi vil gjerne stå i statskirken så lenge som mulig, fordi den rekker så langt ut i folket. Men når skolen avkristnes, da er målet fullt. Jeg underskriver den uttalelsen.

Skal skolen ensrettes og gi våre barn et livssyn som fjerner dem fra bibelsk kristendom, da er målet fullt. Her melder spørsmålet om frie skoler seg. Nest misjonen, er det ingen sak som har engasjert norsk kristenfolk slik som de kristelige ungdomsskoler. Når det gjelder barna, da banker hjertene, og da arbeider hjernen.

Enda en gang vil vi slå et slag for arven våre fedre gav oss. Den er Norges største rikdom. Når den ødes, går solen ned og vårt kjære fedreland siger inn i en hedensk natt. Påkjenningene er større enn før, fristelsene flere, materialismen og nytelsessyken eier en uhyggelig makt. Men vi kjenner veien, den gamle veien inn til ham som gir frihet og styrke.

Ingen av oss tør bruke store ord om egen seier. Men vi vil hjelpe hverandre i en vond og stor tid – hjelpe hverandre til å gå de gamle veier som er prøvde og som bærer mot rett mål.»


fredag 14. februar 2014

Hedenskap i Kina og i Norge


 
En kvinnelig misjonær er i samtale med ei kinesisk mor i stor nød. Er det tilgivelse for ei som har drept fem av sine barn? Jesu, hans sønns blod renser oss fra all synd, er svaret hun får.

Det er misjonær Asbjørn Aavik som forteller dette glimtet fra Kina på 1930-tallet. Han forteller det i boka «De venter», kanskje Norges mest leste misjonsbok.

Det var vekkelse i Kina. Mange kom i nød for sine synder og ble frelst. En av dem som virkelig kom i nød for si synd, var denne mor. Hun var så ulykkelig og utrøstelig. Så får hun en samtale med en kvinnelig misjonær. Aavik forteller:

«Misjonæren sier til kvinnen: Det må være noe som binder. Si det alt til Gud. Han løser.

–Jeg har drept fem barn.
–Andre har drept like mange og fått tilgivelse.
–Ja, men det var det ene.
–Hva med det ene?
–Det fikk leve en tid. Vi ville det skulle leve, men så ble det uår og lite mat, og så…
-Så drepte du det og?
–Ja.
-Er det dette som er så svært for deg?
–Å, jeg skulle ikke ha gjort det…»

Så fikk misjonæren forkynne evangeliet for denne kvinna, og hun ble frelst. Aavik fortsetter med å fortelle om geita hans som hadde to killinger. Plutselig kommer ei ørn seilende. Da er ikke geitemor sein om å samle killingene under seg. Han skriver videre: «Ei geit i China verner og berger ungene sine. En mor dreper barnet sitt. Å være hedning er å være fallen.»

Jeg har lest denne misjonsbok mange ganger og blir rystet hver gang. Hedenskapet er mørkt. På nyheter i disse dager fortelles om norske mødre som er gravid med tvillinger eller trillinger. De orker ikke å ta seg av så mange. Penger har de nok av. Så får de ikke utført inngrepet i Norge, reiser de til Spania for å ta livet av 1-2 av barna slik at det bare blir en igjen. I Kina på 30-tallet var det ikke mulig å ta abort. Da måtte de ta livet av de nyfødte. Men hedenskapet er det samme i Norge som i Kina.

Kanskje vi trenger ei ny bok om hedenskapet. Ikke det langt borte, men i vårt kjære Norge. Men evangeliet må få lyde like klart her som i Kina. For den som omvender seg og kommer til Jesus med si synd, gjelder løftet fra 1 Joh 1,7: «Jesu, hans sønns blod renser oss fra all synd.»


(Leserinnlegg i avisen Dagen 14.02.2014)