Israel - Guds folk

 

Israel er en liten prikk i verden. Ikke større enn et middels norsk fylke. Likevel er det knapt noe land som er mere i verdens fokus enn nettopp Israel.

Fra Det gamle testamentet

Israels historie starter som alt annet, fra evighet av. Guds frelsesplan for oss mennesker var klar før verden ble skapt. Landets og jødefolkets historie i tiden, starter derimot med Abraham. Abraham var fra Ur i Kaldea, i det nåværende Irak. Han ble født mer enn 2000 år før Kristi fødsel.

På den tiden var det flere ulike stammegrupper som bodde i nåværende Israel. Disse folkeslag hadde gjort opprør mot Den hellige Gud, og Gud hadde bestemt at de derfor skulle fordrives og utryddes. Han ville gi landet til Abraham og hans etterkommere, og dette ble opphavet til det jødiske folk.

Abraham og kona Sara flyttet til Kana`ans land(Israel), men bodde der uten å eie landet. Barnebarnet Jakob fikk i voksen alder et nytt navn av Gud, navnet Israel. Jakob og hans familie på ca. 70 medlemmer flyttet til Egypt, og folket ble i Egypt i mere enn 400 år. De var da blitt et stort folk på antakelig ett par millioner.

Gud kalte Moses til å føre jødene ut fra Egypt. Etter 40 års vandring i ørkenen, kunne Moses sin etterfølger Josva, føre jødene inn i det lovede landet. Israel var dermed for første gang et samlet land. Dette skjedde ca. år 1400 før Kristus.

Israel var nå et samlet land i omtrent 470 år. Kong Salomo ledet Israel i dets storhetstid, men Salomo falt fra Gud og begynte å dyrke avguder. Konsekvensen av dette var at landet ble delt. Nord-riket besto av 10 av Israels stammer, mens Sør-riket besto av Juda stammen med sete i Jerusalem.

Vel 200 år sener ble Nord-riket erobret av naboland og folket ble bortført. Det samme skjedde med Sør-riket nesten 150 år senere. Vi er da kommet til år 587 f.Kr. Jødene i Sør-riket ble bortført til Babylonia og var der i 70 år. Etter 70 års fangenskap i Babel fikk jøden vende tilbake til Jerusalem. Fram til ca. år 400 virker ulike profeter i Israel.

 

Etter Kristus

I de neste århundrene var landet styrt av ulike fremmede herskere, bl.a. babylonske og greske ledere. I år 165 f.kr og fram til år 67 f.kr var landet igjen en selvstendig jødisk stat. I 67 f.kr overtok Romerriket makten og hersket fram til midten av 300-tallet e.kr. Den første tiden under Romerriket hadde jødene imidlertid delvis selvstyre. I år 70 ble Jerusalem ødelagt etter et jødisk opprør mot romermakten.

Fram til et nytt opprør i år 132, bodde det fortsatt mange jøder i Israel. Men etter dette opprøret, ble de fleste jøder spredt over hele verden. Likevel ble noen få jøder boende i landet sitt, selv om det var okkupert av fremmede makter.

Etter romerne, overtok det bysantinske riket som okkupasjonsmakt. Deretter fulgte islamske herskere, korsfarere, mamelukker, ottomanske og briter som herskere. Israel var aldri noen selvstendig stat i denne perioden fra 67 f.kr til 1948 e.kr. De siste årene før landet på nytt ble selvstendig, bodde det noen jøder og arabere i Israel, men det meste av landet var øde ørken og sumpområder.

 

Moderne tid

I hele perioden jødene levde i utlendighet var det en sterk lengt tilbake til det lovede land blant de fleste av jødene. Selv om de var spredd i mange land i nesten 2000 år, bevarte folket sin jødiske identitet. Ofte opplevde jødene forfølgelse i landene de bodde i, ikke minst i Øst-Europa. Mot slutten av 1800-tallet begynte derfor flere jøder å flytte heim til Israel. I 1917 lovet den britiske utenriksministeren at jødene skulle få landet sitt igjen. Dette førte til sterke protester fra arabere, og løftet ble lagt på is.

Araberne selv fikk imidlertid sin selvstendighet. De enorme landområdene i Midt-Østen og Nord-Afrika ble oppdelt i mange ulike arabiske land. Etter 2. verdenskrig, der 6 millioner jøder ble myrdet, fikk endelig jødene landet sitt tilbake, da «Palestinamandatet» ble delt mellom et stort Jordan og et bitte lite Israel i 1948.

De arabiske landene gikk umiddelbart til krig mot den nye jødiske staten, og lovet å «jage jødene på havet.» Ved et Guds under klarte jødene å stå imot den enorme overmakten. Under denne krigen flyktet mange arabere som var bosatt i Israel til Israels naboland, men mange arabere ble værende i Israel og ble israelske statsborgere. De arabiske flyktningene ble etter dette brukt i et politisk spill for å presse Israel til å oppgi landområder. De ble ikke integrert i de arabiske landene.

Mange jøder bodde på denne tid i arabiske land. De fleste av disse måtte flykte fra sine heimer og til Israel for å berge livet. Det var like mange jøder som flyktet fra arabiske land, som det var arabere som flyktet fra Israel.

De arabiske land har hatt store problem med å godkjenne Israel som jødenes land. Flere ganger har de gått til krig mot jødene for å «ta tilbake» landet. De har aldri lyktes. Derfor har de i stede brukt politisk propaganda med stort hell. Selv om araberne i Israel aldri har vært et eget folk, de har vært og er arabere, begynte de å kalle seg for «det palestinske folk». De krever deler av landet Israel, i første omgang den delen som Israel erobret i krigen i 1967. Og der er vi nå.

 

Guds plan

At jødene er bevart som folk gjennom alle disse århundrer er et Guds under. Selv om jødefolket forlot Israels Gud, forkastet ikke Han dem. Han lovet at de skulle få sitt land igjen, og det er nå skjedd. Mot all fornuft har de også klart å forsvare sitt land mot en enorm overmakt. Samtidig har Guds sagt i sitt ord at i de siste tider før Jesus kommer igjen skal hele verden vende seg imot Israel. Det skjer åpenbart i vår tid og vi ser Gud hånd i alt dette.

Tiden etter Jesu frelsverk ble fullført kalles hedningenes tid. En tid hvor hovedmengden av jødene har forherdet seg overfor Gud, mens hedninger til jordens ender tar i mot frelsen. Men det slutter ikke med det. Gud har fortsatt en plan med sitt folk. Ut fra Guds ord ser det ut til at «hele Israel» skal bli frelst før Jesus kommer igjen for å hente sine til seg. (Rom 9-11)

Vi må forøvrig tale med varsomhet om det som ligger foran. Gud har åpenbart det i sitt ord ved bilder og profetier, men vi mennesker forstår stykkevis. Vi bør derfor nærme oss profetiene om hva som skal komme med ydmykhet og respekt. Så vil vi forstå det til fulle når det skjer.