Det drives et omfattende ungdomsarbeid på våre bedehus. Her er mange steder stor ungdommelig iver i vitnesbyrd, sang og ulike tjenester. Det er mye å glede seg over, men det er også noe som uroer.
Mange av ungdommene på bedehusene er vokset opp i en kristen heim eller er blitt med i ungdomsflokken gjennom søndagsskole og barnelag. Et viktig spørsmål er om disse møter vekkelsesforkynnelse på møter og ungdomssamlinger. Får de hjelp gjennom forkynnelsen til å komme ”gjennom” fra barnetro til et bevisst liv i vekkelse?
Gjenfødelse i dåpen
Bibelen lærer oss at det er gjenfødelse i dåpen(Gal 3,26-27). De fleste barna i Norge lever sine første år i barnetroen. Denne er tillitsfull og enkel. Barnet tror det foreldre og barnelags-
ledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene osv.
Det er viktig å slå fast: Barnetroen er ikke noe mindreverdig. Den som lever i si barnetro lever i ei sann og levende tro. Det er fint å lese om hvordan Jesus tok imot de små(Mat 1 9,13-14).
Ja, han stilte barna fram som eksepler for disiplene når det gjelder troslivet (Mat 18,1-4). Vi forstår at barnetroen ikke er noe mindreverdig tro. Nei, den er en levende og frelsende tro.
Så vokser barnet til. Det blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Det kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Det må bli ens eget. Troen er noe personlig, et personlig tillitsforhold til Jesus.
Fra barnetro til fariseisme?
Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro til ”voksentro”? Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død?
I Lukas 15 forteller Jesus en lignelse om to sønner som vokste opp i en kristen heim. Begge gikk bort fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri bevisst bort. Han var med i tjenesten for faren, han bodde heime, dvs i menigheten, men det var noe vesentlig som manglet. Her er ingen glede over broren som ble frelst frelst. Her er ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv.
Ser vi noe av det samme i dag? Mange har en frimodig bekjennelse. Samtidig ser vi en livsførsel som gjør at noe skurrer. Livet er verdslig og ofte direkte i strid med Guds bud.
Andre har stor frimodighet til å vitne og be offentlig. Det kan være en glød og iver som gjør mange beskjemmet. Samtidig melder uroen seg, Jesus-vitnesbyrdet mangler så ofte. Vitnesbyrdet handler oftest om hva vi gjør og burde gjøre. Og når de ber, er det ofte til Gud og Far. Det inderlige ”Jesus-sukket” – der det personlige forholdet til Jesus skinner gjennom er lite framtredende.
Det synges mye. Mange unge har en sangglede som smitter. Men sangene handler gjerne mest om den 1. og 3. trosartikkel og er veldig jeg-sentrert. Ofte følges sangen av en voldsom musikk som ikke er med på å bygge opp om Jesus-vitnesbyrdet.
Andre vet veldig godt hva som er helt riktig ut fra Guds ord. Her er ikke noe tvil om lærespørsmål, om riktig og galt ang. dans, drama, sang og musikk og møteform. De vil helst ha lange taler og er bevisst på den rette lære. Men når en hører vitnesbyrd og samtaler fra disse, er det helst menigheten i Efesus som kommer i tankene. Har de forlatt den første kjærlighet?
Jeg døde
Jeg er dessverre redd for at det i dag er mye oppdragelseskristendom uten liv. Døperen Johannes vitnet etter møtet med Jesus: ”Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.” Har ungdommene våre fått se seg løst i evangeliet? Har de møtt Jesus, eller har de gått fra barnetro til fariseisme?
Bibelen forteller oss at veien er vekkelsens vei. Den enkelte må få hjelp gjennom forkynnelse og sjelesorg til å bli vakt i samvittigheten og satt fri ved Jesu fullbrakte frelsesverk. I Fast Grunn 1/97 forteller Josef Tungland om en brevveksling mellom tidligere generalsekretær i NLM Johs. Brandtzæg og en ungdom som ønsket å bli misjonær. Brandtzæg sitt spørsmål var: ”om ho var kjend med den paulinske erfaringa ”jeg døde” (Rom 7,9-10), ”for noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark(Kina) så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.””
Hva er dette for en erfaring? Jo, den enkelt må ved Ånden og ordet få se si egen synd. En må få se at mine synder fører meg i fortapelsen. Guds vrede over mine synder gjør at det er ute med meg, om jeg ikke finner frelsens vei. Den som har kommet dit har bare en redning, har bare en å ta sin tilflukt til, nemlig Jesus og hans blod som renser fra all synd.
Jesus den eneste redning
Da blir ikke synd og nåde en teori. Da blir synden en smerte og Jesus og frelsen min eneste redning og håp. Da blir en ikke lei av forkynnelsen av synd og nåde og vil heller høre om noe annet. Nei, da blir det en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Da hungrer en etter å få Kristus malt for sine øyne.
Guds ord sier at de siste tider er søvnens tid. Alle ti jomfruer i Matteus 25 sovnet. For den som er satt til forkynner, er dette et veldig alvor. Forkynner jeg slik at tilhørerne blir beroliget med at bare de går på bedehus og forening er alt vel? Får tilhørerne hjelp gjennom forkynnelsen til å se si synd og ha all sin trøst i Jesus? Er forkynnelse og sjelesorg opptatt av evigheten eller mest av at tilhørerne skal ha det godt og interessant her på jord?
Vekkelsens tid er ikke forbi. Det finnes ikke noen annen kristendom enn vekkelseskristendom. Derfor skal vi med stor frimodighet midt i søvnens tid, kalle syndere til omvendelse og tro, og de unge over fra barnetro til et liv i vekkelse.
Dette underet skjer for noen i et nå, for andre litt etter litt. Vi må være forsiktige med å presse noen inn i ei form. Gud handler suverent og individuelt. Endestasjonen er imidlertid den samme: ”Synderen får se at det som er ved Sønnen gjort, gjør sjelen hvit som sne.”
Mange av ungdommene på bedehusene er vokset opp i en kristen heim eller er blitt med i ungdomsflokken gjennom søndagsskole og barnelag. Et viktig spørsmål er om disse møter vekkelsesforkynnelse på møter og ungdomssamlinger. Får de hjelp gjennom forkynnelsen til å komme ”gjennom” fra barnetro til et bevisst liv i vekkelse?
Gjenfødelse i dåpen
Bibelen lærer oss at det er gjenfødelse i dåpen(Gal 3,26-27). De fleste barna i Norge lever sine første år i barnetroen. Denne er tillitsfull og enkel. Barnet tror det foreldre og barnelags-
ledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene osv.
Det er viktig å slå fast: Barnetroen er ikke noe mindreverdig. Den som lever i si barnetro lever i ei sann og levende tro. Det er fint å lese om hvordan Jesus tok imot de små(Mat 1 9,13-14).
Ja, han stilte barna fram som eksepler for disiplene når det gjelder troslivet (Mat 18,1-4). Vi forstår at barnetroen ikke er noe mindreverdig tro. Nei, den er en levende og frelsende tro.
Så vokser barnet til. Det blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Det kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Det må bli ens eget. Troen er noe personlig, et personlig tillitsforhold til Jesus.
Fra barnetro til fariseisme?
Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro til ”voksentro”? Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død?
I Lukas 15 forteller Jesus en lignelse om to sønner som vokste opp i en kristen heim. Begge gikk bort fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri bevisst bort. Han var med i tjenesten for faren, han bodde heime, dvs i menigheten, men det var noe vesentlig som manglet. Her er ingen glede over broren som ble frelst frelst. Her er ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv.
Ser vi noe av det samme i dag? Mange har en frimodig bekjennelse. Samtidig ser vi en livsførsel som gjør at noe skurrer. Livet er verdslig og ofte direkte i strid med Guds bud.
Andre har stor frimodighet til å vitne og be offentlig. Det kan være en glød og iver som gjør mange beskjemmet. Samtidig melder uroen seg, Jesus-vitnesbyrdet mangler så ofte. Vitnesbyrdet handler oftest om hva vi gjør og burde gjøre. Og når de ber, er det ofte til Gud og Far. Det inderlige ”Jesus-sukket” – der det personlige forholdet til Jesus skinner gjennom er lite framtredende.
Det synges mye. Mange unge har en sangglede som smitter. Men sangene handler gjerne mest om den 1. og 3. trosartikkel og er veldig jeg-sentrert. Ofte følges sangen av en voldsom musikk som ikke er med på å bygge opp om Jesus-vitnesbyrdet.
Andre vet veldig godt hva som er helt riktig ut fra Guds ord. Her er ikke noe tvil om lærespørsmål, om riktig og galt ang. dans, drama, sang og musikk og møteform. De vil helst ha lange taler og er bevisst på den rette lære. Men når en hører vitnesbyrd og samtaler fra disse, er det helst menigheten i Efesus som kommer i tankene. Har de forlatt den første kjærlighet?
Jeg døde
Jeg er dessverre redd for at det i dag er mye oppdragelseskristendom uten liv. Døperen Johannes vitnet etter møtet med Jesus: ”Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.” Har ungdommene våre fått se seg løst i evangeliet? Har de møtt Jesus, eller har de gått fra barnetro til fariseisme?
Bibelen forteller oss at veien er vekkelsens vei. Den enkelte må få hjelp gjennom forkynnelse og sjelesorg til å bli vakt i samvittigheten og satt fri ved Jesu fullbrakte frelsesverk. I Fast Grunn 1/97 forteller Josef Tungland om en brevveksling mellom tidligere generalsekretær i NLM Johs. Brandtzæg og en ungdom som ønsket å bli misjonær. Brandtzæg sitt spørsmål var: ”om ho var kjend med den paulinske erfaringa ”jeg døde” (Rom 7,9-10), ”for noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark(Kina) så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.””
Hva er dette for en erfaring? Jo, den enkelt må ved Ånden og ordet få se si egen synd. En må få se at mine synder fører meg i fortapelsen. Guds vrede over mine synder gjør at det er ute med meg, om jeg ikke finner frelsens vei. Den som har kommet dit har bare en redning, har bare en å ta sin tilflukt til, nemlig Jesus og hans blod som renser fra all synd.
Jesus den eneste redning
Da blir ikke synd og nåde en teori. Da blir synden en smerte og Jesus og frelsen min eneste redning og håp. Da blir en ikke lei av forkynnelsen av synd og nåde og vil heller høre om noe annet. Nei, da blir det en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Da hungrer en etter å få Kristus malt for sine øyne.
Guds ord sier at de siste tider er søvnens tid. Alle ti jomfruer i Matteus 25 sovnet. For den som er satt til forkynner, er dette et veldig alvor. Forkynner jeg slik at tilhørerne blir beroliget med at bare de går på bedehus og forening er alt vel? Får tilhørerne hjelp gjennom forkynnelsen til å se si synd og ha all sin trøst i Jesus? Er forkynnelse og sjelesorg opptatt av evigheten eller mest av at tilhørerne skal ha det godt og interessant her på jord?
Vekkelsens tid er ikke forbi. Det finnes ikke noen annen kristendom enn vekkelseskristendom. Derfor skal vi med stor frimodighet midt i søvnens tid, kalle syndere til omvendelse og tro, og de unge over fra barnetro til et liv i vekkelse.
Dette underet skjer for noen i et nå, for andre litt etter litt. Vi må være forsiktige med å presse noen inn i ei form. Gud handler suverent og individuelt. Endestasjonen er imidlertid den samme: ”Synderen får se at det som er ved Sønnen gjort, gjør sjelen hvit som sne.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar