Rådsmøtet 2011

Rådsmøtet 2008

De er tid for nytt rådsmøte i NLM. 21.-23. oktober samles valgte representanter fra de ulike regionene på Holmavatn. Viktige saker er tilbehandling også denne gang.

I følge Utsyn 07.10.2011 er det tre hovedsaker som er til behandling. Spørsmål om tjenestedeling mellom mann og kvinne, samlivsetikk og ungdomsarbeid.

Jeg har vært utsending på de siste seks rådsmøtene, og var valgt av kretsmøtet i Namdal også denne gang. Men siden jeg har flyttet fra Region Midt-Norge, vil en annen ta plassen min. Jeg har derfor ikke lest sakspapirene, men vil gjerne komme med noen tanker om de aktuelle temaene.

Tjenestedeling

Spørsmålet om kvinners stemmerett i GF og ulike tjenester for menn og kvinner har vært et uromoment i organisasjonen vår. Etter at hyrde og lærefunksjonen ble flyttet fra GF til Rådsmøtet i 1997, har det vært ro på overflaten, men en har merket en viss uro i enkelte sammenhenger.

GF i Bergen i 1991 vedtok at det ut fra Bibelen skal være en tjenestedeling mellom menn og kvinner i NLM. Det ble også sagt noe om hvilke stillinger som er hyrde- og lærestillinger, og som derfor kun menn kan ha.

Hovedstyret har gjort noen endringer angående noen stillinger som er blitt åpnet for kvinner. Det gjelder bl.a. noen stillinger på hovedkontoret og på misjonsmarken og nestformannen i regionsstyrene. Personlig beklager jeg disse endringene. Etter min vurdering trenges heller en innstramming av hvilke stillinger dette gjelder, enn en liberalisering. For utdyping, se min bloggartikkel:  http://blogg-ove.blogspot.com/2009/05/tjenestedeling-mellom-menn-og-kvinner.html

Rådsmøtet er nå øverste organ i NLM i læresaker. Jeg er derfor glad for at HS nå tar denne saken til Rådsmøtet, og oppfordrer møtet til fortsatt troskap mot Guds ord i dette spørsmålet der Bibelen er direkte i motsetning til samfunnets rådende likestillingsideologi.

Samlivsetikk

Den neste saken som i følge Utsyn skal til behandling, gjelder spørsmålet om samboerskap og gjengifte. Det er viktig at også denne saken blir drøftet. Selv om NLM lærer i tråd med Guds ord på dette området, er det viktig at veiledningen gjentas for nye generasjoner.

Ekteskapet er i følge Bibelen et offentlig løfte om troskap inntil døden skiller ad, mellom en mann og en kvinne. Samboerskap er ikke ekteskap, og derfor synd mot det 6 bud.

Gjengifte er i følge Guds ord ikke tillat så lenge ektefellen som en er skilt fra lever. Dette er Bibelen helt klar på. Samtlige bibelord som omtaler dette, og det er mange, levner ingen tvil i denne saken. Det er kun et bibelord i Mat 19, som er blitt brukt til å åpne for gjengifte ”for hors skyld”. Men ser vi dette uklare ordet i sammenheng med alle klare, kan vi ikke konkludere på annet vi enn at det ikke finnes noen åpening for gjengifte i Guds ord.

Mer enn noen gang trenges sunn og klar veiledning innen samlivsetikken. Denne veiledning må gis både ut fra teologisk begrunnelse, men også med et sjelesørgerisk sikte. Mange som blir frelst i dag har en broket fortid på dette området. Det er derfor viktig å gi hjelp til hvordan vi skal forholde oss, bl.a. med tanke på tjenesten i Guds rike.

Ungdomsarbeid

Ungdomsarbeidet er det tredje emnet Utsyn nevner. Temaet er: ”Mulighetenes tid – kristen tro og misjon blant unge nordmenn i dag.” Dette er et veldig vidt tema. Uten å ha saksdokumentene for hånden, er det vankelig å gi noen kommentarer.

Når det gjelder ungdomsarbeidet generelt vil jeg likevel nevne:

1. Forkynnelsen må være det sentrale i alt ungdomsarbeid. Det må gis god tid i samlingene til forkynnelse av Guds ord, tuftet på vår luthersk rosenianske arv. Vekkelsestonen må ikke forstumme i vårt ungdomsarbeid. Ungdom oppvokst i barnetroen må få hjelp til å ”komme gjennom” til et bevisst liv med Jesus. Der synden blir stor blir nåden enda større. Ungdommen som ikke er frelst må få hjelp til ikke bare å bli en del av det kristne miljøet, men bli født på ny ved forkynnelsen av evangeliet. Dette står ikke i vår makt, men er et verk av Den Hellige Ånd.

2. De eldre må oppmuntres til større frimodighet til å slippe ungdommen til med sine nådegaver. Noen steder er det ingen unge til å overta, man alt for mange ganger hører vi om trofaste ledere som står alt for lenge i sine oppgaver. Slipp ungdommen til, under sunn hjelp og veiledning.

3. Vi har de siste årene opplevd på mange bedehus at de unge og de eldre samles på hver sine samlinger uten å møtes. Dette er en ulykke for misjonsarbeidet vårt, og i strid med måten Guds ord anviser oss. Unge og eldre trenger hverandre. Dette må det arbeides med framover, for å spleise de unge og de eldre sammen på Bibelens og NLMs grunn.

4. NLM har pietistiske røtter. En av følgene av det har vært at formaningen i Rom 12,2 har vært sterkt poengtert. ”Skikk dere ikke lik med denne verden”. En ønsket ikke å trekke inn verdens virkemidler på bedehuset. Det ble i klare ordelag advart mot bl.a. dans og den ”verdslige” popmusikken.

På dette området har det skjedd en revolusjon i NLM de siste 20 år. Nå har en inntrykk av at hvis bare forkynnelsen er god, er en fri til å bruke de virkemiddel en ønsker. På årets UL ble det for eksempel danset under en av konsertene, og dette ble applaudert av noen av våre ledere som ble intervjuet av avisen Vårt Land.

Her trenger vi en oppvåkning. Ikke for at vi skal drive arbeidet slik vi alltid har gjort, men fordi Bibelen faktisk har noe å si oss om hvordan vi skal ferdes i Guds forsamling og i forholdet til verden. Jeg ser med spenning, men dessverre ikke stor forventning, fram mot rådsmøtets uttalelse på dette feltet.

Be for rådsmøtet

Det viktigste vi som ikke skal delta på rådsmøtet kan gjøre, er å be for utendingene. Be om at de må få visdoms og åpenbarings ånd, til å handle og tale i overensstemmelse med Autoriteten, Guds ord.

Frukt av vekkelsen

Det er møteuke på Førre bedehus. Fredag kveld 23.9, synger Aksjonskoret. Det har medlemmer fra Tysvær og Haugesund, og er en frukt av vekkelsen i Aksdal for tre år siden.

Høsten 2008 hadde NLMs foreninger i Tysvær kommune planlagt en to ukers teltmøteserie. Teltet var plassert på Frakkagjerd, og misjonsfolket så med spenning fram mot møtene. Talere var Wencke Østebø og Nils Kåre Strøm.

Oppslutningen om møtene var stor, og flere som ikke gikk på møter til vanlig, kom innom. Men i løpet av de to ukene møtene varte, var det ingen som bekjente at de ville ta imot Jesus som sin frelser.

Når de to oppsatte ukene var over, var det vanskelig å bli rolig for å slutte av møteserien. Det ble derfor bestem å fortsette med møter i Aksdal kirke. Det viste seg å være en rett beslutning. Etter kort tid var det noen som ville bli kristne. Møtene fortsatte gjennom hele vinteren. Når de ble avsluttet i april 2009, hadde ca 20 tatt imot Jesus som sin frelser.

Asbjørg og Tor Inge Nesbjørg i Førre var aktivt med under vekkelsen. De ser med stor takknemlighet tilbake på den spesielle møtevinteren. -Det var veldig oppmuntrende at så mange ble frelst, og at de fleste fremdeles er med i venneflokkene. Møtene ble også til fornyelse for dem som var Guds barn.

Asbjørg og Tor Inge vil gjerne oppmuntre misjonsvennene i regionen til å arrangere lengre møteserier.  Guds ord trenger ofte tid til å gjøre sin virkning. At vekkelsens tid ikke er forbi, er det som skjedde på Aksdal et godt bevis på, sier de.

”Jesus så alltid på synderen først, det ble meg min redning og fred.” Aksjonskorets sang er oppbyggelig og oppmuntrende å lytte til. Koret består av noen av de nyfrelste og en del av dem som har vært med på himmelveien ei stund.  De har øvelse hver 14. dag. -Koret har vært med å spleise oss sammen, sier Tor Inge. Han gleder seg over å få være med å vitne om Jesus også på denne måten.

Vekkelse i barnetroen

Jeg var i min ungdom aktivt med i ungdomsforeningen på Jørpeland bedehus. En periode var mange av lederne i ungdomsforeningen ekstra opptatt av å nå utenfor bedehusets vegger med Guds ord. Det ble ofte samtalet om hvordan vi skulle gjøre dette.

På denne tiden kunne det være mellom 200 og 300 ungdommer som kom på ungdomsforeningens møter. I en samtale jeg hadde med en av de eldre på bedehuset, sa han omtrent følgende: ”Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.”

Det han ville minne om, var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

Har de sett noe?

Josef Tungland hadde flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. På NLMs arbeidermøte på Tryggheim ca.1985, sa han, fritt sitert, at vi må være glade for at ungdommen går på møte, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før kjenner igjen rette tonen!

Under en forkynnersamling på Østlandet ti år senere hadde han oppe samme tema. Da ble det stor debatt i forkynnerflokken. Noen hevdet at barnetroen er ei fullverdig tro og at det derfor ikke trenges noe overgang fra barnetroen til noe ”annen” tro. Også på Tryggheim ble det debatt. ”Vi må være forsiktige med å sette alle i samme bås, vi har forskjellige frelsesopplevelser”, ble det blant annet hevdet.

En motsatt ytterlighet hørte jeg på et bedehus en gang. Det var en prest som snakket om frelse og frelsesvisshet. Han sa til den som ikke visste om han var frelst eller ei: ”Finn fram dåpsattesten. Der har du det skriftlig at du er frelst.”

Barnedåpen

Bibelen lærer gjenfødelse i dåpen. ”Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.” (Gal 3,26-27)

Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.

Barnetroen

Barnet som lever i sin barnetro har ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i si barnetro lever i ei sann og levende tro. Det er fint å lese om hvordan Jesus tok imot dem: ”Så bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. (Mat 19,13-14)

Ja, Jesus stilte barna fram som eksepler for disiplene i troslivet: ”I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike. (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Overgangen ei brytningstid

Men så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Det må bli ens egen personlige tro.

I Lukas 15 fortelles om to sønner som vokste opp i kristen heim. Begge to falt fra Jesus. Den ene gikk ut i verden, mens den andre kom ”ikke igjennom”, men ble fariseer. Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro voksentro?

Jeg kjenner noen som er vokset opp i en vekkelsesheim. Foreldrene ble gjerne frelst i en bedehusvekkelse. Det hadde vært mange vekkelser på bedehuset gjennom oppveksten. Mange på bedehuset hadde sterke vitnesbyrd om den store forskjellen det ble da de ble frelst. Mange talte om løseord og hadde både dato og klokkeslett for når de ble omvendt.

Men disse hadde altså vært kristne hele veien. De falt ikke fra. Senere har de hatt anfektelser om de var frelst. De har jo ingen dag, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte var inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter et langt liv?

Oppdragelseskristendom

Som jeg nevnte falt begge sønnene i Lukas 15 fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri

bevisst bort. Han er med i tjenesten for faren, han bor heime, dvs i menigheten, men det er noe vesentlig som mangler. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. (aldri så mye som et kje!)

Ser vi noe av det samme i dag? Mange har en frimodig bekjennelse. Samtidig ser vi en livsførsel som gjør at noe skurrer. Livet er verdslig og ofte direkte i strid med Guds bud.

Andre har stor frimodighet til å vitne og be offentlig. Det kan være en glød og iver som gjør mange beskjemmet. Samtidig melder uroen seg, Jesus-vitnesbyrdet mangler så ofte. Vitnesbyrdet handler oftest om hva vi gjør og burde gjøre. Og når de ber, er det ofte til Gud og Far. Det inderlige ”Jesus-sukket” – der det personlige forholdet til Jesus skinner gjennom er lite framtredende.

Det synges mye. Mange har en sangglede som smitter. Men sangene handler ofte om den 1. og 3. trosartikkel og er veldig jeg-sentrert. Ofte følges sangen av en voldsom musikk som ikke er med på å bygge opp om Jesus-vitnesbyrdet.

Andre vet veldig godt hva som er helt riktig ut fra Guds ord. Her er ikke noe tvil om lærespørsmål, om riktig og galt ang. dans, drama, sang og musikk og møteform. De vil helst ha lange taler og er bevisst på den rette lære. Men når en hører vitnesbyrd og samtaler fra disse, er det helst menigheten i Efesus som kommer i tankene. Har de forlatt den første kjærlighet?

Jeg frykter for at det er veldig mye oppdragelseskristendom i dag. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: ”Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.” Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Vekkelseskristendom

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. Men all sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i si barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nu. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går ”fra lys til lys”. Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at Johannes Brandtzæg (generalsekretær i NLM) en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brandtzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var ”moderne”, og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen ”jeg døde”(Rom 7,9-10). ”For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.”

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn 1/97: ”Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.”

Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!

Denne vekkelse må ungdommene og vi alle leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir det forkynnelse av synd og nåde en stadig hungrer etter å få høre.

Forherdelse

En gammel misjons-venn fortalte meg en gang om en opplevelse som hadde gjort sterkt inntrykk på han.

I sine unge år hadde denne misjonsvennen vært på et gamlehjem sammen med kona si. Kona hadde en kjenning som hun skulle besøke. Mens kona var inne på rommet til kjenningen sin, gikk mannen og pratet med andre eldre på gangen.

Han kom i samtale med en gammel mann. Denne mannen fortalte fra livet sitt, om opplevelser han husket fra tiden som lå bak. Etter ei tid spør så misjonsvennen denne gamle mannen, om han ikke har tenkt på evigheten. Om han ikke har tenkt på å bli en kristen før han dør.

Da gav den gamle et svar som gikk kaldt ned over ryggen på misjonsvennen, og som han ikke hadde glemt siden. ”Nei, det er for sent for meg nå. Jeg har stått imot så mange kall. Nå har Jesus sluttet å kalle.” Den gamle var helt rolig og kald.

Så fortalte han at han som ungdom hadde vært på sjøen med en liten seilbåt. Båten hans kullseilte langt fra land, og mannen ble sittende over kjølen på båten å rope til Jesus om redning. Da gav han Jesus et løfte: ”Vil du berge meg i denne håpløse situasjonen, skal jeg bli en kristen.”

Etter mye dramatikk ble han faktisk reddet, men da glemte han løftet han hadde gitt. Senere hadde Gud mange ganger minnet han på dette løftet, men han hadde alltid stått imot kallet til å bli frelst.

Så ble samtalen mellom disse avsluttet med at mannen fortalte at nå hadde Jesus sluttet å kalle på han. Misjonsvennen prøvde igjen å innby han til Jesus, men mannen gikk bort fra han og sa: ”Det er for sent for meg nå!”

Guds ord sier: ”Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter.” (Heb 3,7-8a) ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!” (Jes 55,6)

Det er vel med mi sjel

Morfar var glad i sauer. Her er han avbildet fra tiden familien bodde i Selemork.

Morfar, Tomas Fjelde, ble frelst i en vekkelse på Jørpeland i 1932 sammen med mormor Inga. Livet til han og mormor fikk en helt ny kurs fra den dagen. Dansen ble byttet ut med sangen om Jesus.

Det var spesielt en sang morfar ofte nynnet på. Det var sangen ”Jeg fredløs, trett i mange år”, og spesielt koret: ”Det er kraft i Jesu blod og rense hvit som sne.”

Jeg fredløs, trett i mange år Urolig vandret om.
Min sjel var sorgfull, syk og sår Til dette budskap kom:

Kor:
:/: Det er kraft i Jesu blod, :/:
Det er kraft i Jesu blod Å rense hvit som sne.

Fra Jesu sår de fem, På Golgata det rant
En flod som ennå veller fram, Der skarer frelse fant.

Den veller frem så full og fri Mot synd og skyld og mèn,
Og hver en sjel seg kan deri Få bade og bli ren.

Da dette budskap jeg forstod, I floden sang jeg ned,
Og frelse fant i Jesu blod, Som evig varer ved.

Tore Tungland besøkte morfar, onkelen til Tore, på dødsleiet. Fra dette møtet skrev han følgende i ”Utsyn”:

Når alt i meg er fornøgd med Gud

Eg trur eg må få lov å fortelja at for nokre år sidan tok eg farvel med ein nær slektning. Han hadde lege lenge sjuk og var sterkt avkrefta.

No siste gongen eg kom inn til han, låg han der med Bibelen framfor seg, og me såg at det lakka og lei med tida hans. Me hadde ikkje tala lenge saman før han spør: ”Kva vil det seia, Tore, når det står skrive at alt som i meg er, lova hans heilage namn?” Eg skjøna at han sjølv hadde eit svar, og spurde:

”Ja, kva trur no du?” Og aldri gløymer eg då han retta dei magre hendene sine opp, og så sa han: ”Det er når alt i meg er fornøyd med Gud.”

Eg trur mannen hadde rett. Når eg har møtt min Herre og Frelsar som døyde på korset, som drog meg opp or synda og frelste meg frå Satan, Han som tek vare på meg gjennom livet og sette meg inn i tenesta, og har lova meg ein evig heim i himmelen, - då er det noko i hjarta som seier: ”Alt i meg er fornøgd med Gud.”

Herren Jesus er stor og vidunderleg god. Hans namn vera evig lova!

Vekkelse på Jørpeland – 1981

Bilde fra Jørpeland bedehus

I januar 1981 startet en møteserie på Jørpeland bedehus. Norsk Luthersk Misjonssamband(NLM) sin forening hadde fast en fjorten dagers møteserie i januar. Da ønsket de evangelistens nådegave, og ba om vekkelse.

Jørpeland har vært velsignet med mange vekkelser på 1900-tallet. Jeg husker godt to av disse. I 1972 skjedde ei alvorlig drukningsulykke i Jørpelandsheia. Dette ble en vekker for mange i bygda. Flere ble frelst i en møteserie som var kort tid etter ulykka. Flere i den nære familien til de omkomne ble også frelst.

Taletta Fjelde

I 1980 døde ei av de markerte misjonskvinnene(NMS) på Jørpeland, Taletta Fjelde. Hun hadde nød for bygda, og ikke minst for sine nærmeste. Jeg husker hun ofte vitnet og ba på møtene på bedehuset. Da tok hun som regel med ”bodden og badnabodden” i forbønn. Et av sangversene hun ofte stemte i var ”Kven kan seia ut den glede, å få vera Kristi brud. Gå med krans og kvite klede, heim til himmelen til Gud.”

To av Talettas sønner var forkynnere i NLM. Kristoffer, og den 24 år yngre Gerhard. Gerhard fikk stå i mange vekkelser. Den første tid var han mye sammen med Arne Aano, senere med bl.a. Nils Kåre Strøm. Før Taletta døde, hadde hun bedt Gerhard om å ha en ny møteserie på Jørpeland. Dette lovet han og reiseruta til han og Nils Kåre Strøm måtte legges om for å oppfylle mor Talettas ønske.

Besøkelsestid

I januar 1981 var de to evangelistene klar for en to ukers møteserie. Med seg hadde de også Terje Treidene fra Vestfold. Han var student på forkynnerlinja på Fjellhaug, og var på utplassering.

Denne våren ble helt spesiell på Jørpeland. Vekkelsen brøt ut og møtene ble forlenget til slutten av april. Når møteserien ble avsluttet, hadde mellom 35 og 40 bekjent at de hadde tatt imot Jesus som sin frelser.

Det var spenning i luften på hvert møte. Hvem kommer i dag? Mange av de som ble frelst hadde aldri vært på bedehuset før. Kallet ble sterkt, og de kom på bedehuset for å bli frelst. Noen opplevde kallet der og da, andre hadde lenge gått kallet av Gud.

Et ektepar fortalte at de hadde kjempet med kallet om å bli frelst i over 20 år. De hadde gjort flere forsøk på å få kristne i tale for å få snakke om hvordan de kunne få fred med Gud, men de hadde ikke fått åndelig kontakt. Men nå under møteserien dukket de opp på bedehuset og ble lykkelig frelst.

Vekkelsen var det store samtaleemnet denne våren. Jeg reiste mye med Tauferja mens vekkelsen pågikk, og her som ellers var det som skjedde på bedehuset det store samtaleemnet. Også blant folk som aldri satte sine bein på noe bedehus. Folk undret seg på hva det var som skjedde.

Oppfølging viktig

Karl Tungland var formann i NLMs misjonslag denne våren. Han var selv blitt frelst i en vekkelse på 1970-tallet. Karl og styret så behovet for oppfølging av de nyfrelste. De fikk i gang faste samlinger i stua til han og kona Astrid.

Her ble det anledning til samtale og spørsmål fra de som var nye på veien, mens de som hadde levd med Jesus noen år, kunne gi veiledning og undervisning. Dette betydde nok mye for å hjelpe de nyfrelste i den første tiden som kristne.

Ettertiden viser at veldig mange av de som ble frelst under vekkelsen, ble bevart hos Jesus og fant sin plass i den kristne forsamling på bedehuset.

Vekkelse er Guds verk

Skal et menneske bli frelst, må det et Guds under til. Mennesket etter syndefallet står med ryggen mot Gud og går sine egne veier. Synda er så alvorlig at den stenger mennesket ute fra himmelen og gjør det umulig å finne veien dit.

Derfor trenger vi en frelser som levde et stedfortredende liv og som gjorde soning for våre synder. Denne fullkomne frelse finnes i Jesus. Men hvordan få del i frelsen? Da må Den Hellige Ånd(DHÅ) åpenbare Jesu verk for oss. Jesus er veien til himmelen. Så enkelt er det, men mennesket ser det ikke, uten ved DHÅ.

Forkynnelsen er nådemiddel

Dette under skjer ved forkynnelsen av Guds Ord. ”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” Rom10,17

I vekkelsestidene ble det ofte understreket at forkynnelsen trenger tid. Ofte gikk det to uker før folk begynte å ta imot evangeliet. Det er derfor svært urovekkende at det nå er sjelden at det arrangeres møteserier lenger enn ei uke. Ofte er også den ene uka oppstykket og kortet ned.

Vi trenger derfor enn vekkelse blant Guds folk når det gjelder forkynnelsen av Ordet. Erfaringen viser at når troen på forkynnelsen som virkemidlet for at folk skal bli frelst avtar, blir de kristne opptatt med mange andre metoder og strategier. Men Gud har bundet seg til forkynnelsen av sitt Ord.

”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.” (1 Kor1,18+22-23)

Jesus er den samme i dag

”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.” (Hebr13,8) Dette løftet må vi ikke glemme. Guds forsamling må ikke gå trett av å be om vekkelsens vårvind på ny. Vi må ikke gå trette og miste motet, men fortsette i økende grad å legge til rette for forkynnelsen av Guds ord. Be også om at Herren må opprette ny nådegaver til å forkynne Hans Ord, ikke minst evangelistnådegaver.

Til minne om en venn

Thoralf Jenssen vokste opp med ishavet som nærmeste nabo. Han var en markert personlighet med et varmt hjerte.

Jeg traff Thoralf første gang i mars 1990. Under et besøk hos søster mi i Lebesby, tok vi en tur til Kjøllefjord hvor vi var innom hos Emilie og Thoralf. Siste gang jeg traff ham var i juli 2011. Mandag 15. august sovnet han stille inn i sitt hjem, nesten 90 år gammel.

                                                                                                   

Kjøllefjord og Torskefjord

Thoralf vokste opp i Kjøllefjord i Lebesby kommune. Under krigen var han aktivt med i motstandskampen mot tyskerne. Han var blant annet i nærheten under tragedien på Hopseidet, hvor flere nordmenn ble skutt. Under og etter brenningen av Finnmark var han med å evakuere folk med båt, som hadde gjemt seg for tyskerne. Han fraktet mange av disse østover til Båtsfjord. Båtsfjord ble ikke brent, og ble et fristed for flere som unngikk tyskernes deportering sørover.

Etter krigen giftet han seg med Emilie, og familien slo seg ned i Torskefjord hvor hun var vokst opp. Etter noen år i Torskefjord, flyttet familien til Kjøllefjord hvor de ble boende. Emilie og Thoralf fikk 10 barn. To av disse døde som små. Senere opplevde de å miste to voksne barn. En sønn omkom i Mehamnulykka, da et fly styrtet i Tanafjorden. Ei datter døde av sykdom.

Oppbrudd

Thoralf vokste opp i læstadiansk forsamling i Kjøllefjord. Familien tilhørte retningen innen læstadianismen som kalles for ”De førstefødte”. Thoralfs far var en av lederne i denne menigheten.  Ei tid etter at Thoralf var flyttet til Kjøllefjord ble det en splittelse i menigheten. Splittelsen endte med at Thoralfs far og noen av de andre medlemmene brøt ut.

For Thoralf ble denne splittelsen et vendepunkt. Han syntes ikke det var rett å velge side i konflikten. Han brukte et bilde med en tallerken som ble knust i to biter. Spørsmålet ble da hvilken av bitene som var den rette? Like vanskelig som å svare på det, var det å si hvilken av gruppene i konflikten som var rett. Han trakk seg derfor ut av begge, og ei brytnings- og granskningstid begynte.

Åndelig heim i NLM

Han var innom ulike sammenhenger, bl.a. Indremisjonsselskapet som hadde noe møtevirksomhet i Kjøllefjord. En gang var han på besøk i en heim i Kirkenes. Der så han ei avisoverskrift som fanget hans interesse: ”Kirken er NLMs verste fiende”. Dette førte til at han begynte å undersøke nærmere hva Misjonssambandet stod for, noe som endte med at han fant sin åndelige heim i denne organisasjonen.

Noen av de første representanter for NLM han traff på, var to unge predikanter fra Rogaland, Inge Sirevåg og Leif Thingbø. Dette møtet opplevde han som et friskt pust, og han beholdt kontakten med Leif resten av livet.

Omsorg for misjonsarbeidet i nord

Etter hvert fikk han et bredt kontaktnett i misjonen. Han reiste mye i Troms og Finnmark for å være med på møter og stevner. Her traff han mange av misjonens forkynnere og ledere, og han holdt kontakten med mange av disse på telefon.

Det er få som jeg har tilbrakt så mange timer sammen med i telefonen som Thoralf. Han var en tenker som hadde behov for å drøfte saker som var oppe til debatt på den åndelige arena. Andre ganger var det et bibelvers eller en sang han hadde tenkt mye på, som han vil samtale med andre om.

Samtale

Den som ikke kjente Thoralf, kunne bli både overrasket og provosert ved første møte. Thoralf ville finne ut hvor han hadde folk han møtte, og spurte dem gjerne ut. Ofte stilte han spørsmål på en måte som var uventet og direkte. Som oftest begynte han i periferien og sirklet seg inn mot sentrum i sine spørsmål.

En gang var Thoralf sammen med en flokk ungdommer. En av de unge kjente han ikke, og Thoralf begynte derfor å spørre. ”Er du redd Gud?” Ungdommen ble usikker og stotret fram et vagt svar om at Gud er god. ”Da har du kanskje ikke gjort noe galt mot Ham heller da?” var Thoralfs neste spørsmål.

En annen gang møtte han en godt voksen forkynner og misjonær for første gang. Som vanlig begynte han med sine spørsmål. Predikanten ble både overasket og noe provosert. Han følte at Thoralf nesten hadde et forhør av ham. Når de hadde fått være sammen noen dager og blitt bedre kjent, skiltes de imidlertid som gode venner.

Sterke meninger

Thoralf kunne være kvass. Han visste hva han mente, og var ikke redd for å si fra.  Da brukte han ofte bilder. Dette kom for eksempel fram i et leserinnlegg han skrev i forbindelse med rettssaken mot prestene Lyngmo og Thorsen. Han var langt på vei enig med dem i sak, men ikke i konsekvensene de trakk. Prestene ville ikke ha noe å gjøre med sin liberale biskop. I stede innsatte de Børre Knudsen som sin biskop. Dette førte til at prestene ble oppsagt.

I sitt leserinnlegg skrev Thoralf om en gjeter som hadde oppdaget et stort rovdyr som angrep buskapen sin. Gjeteren ble veldig opptatt av å holde det store dyret fra flokken. Ja, så ivrig var han at han forlot flokken for å jage bort rovdyret. Det som imidlertid da skjedde, var at mange små rovdyr brøt seg inn i flokken, mens gjeteren var borte.

God kontakt med ungdom

Thoralf var svært opptatt av å nå den Nord Norske ungdommen med Guds Ord. Fjellheim Bibelskole i Tromsø stod derfor hans hjerte veldig nært. Han gledet seg over at søknaden til bibelskolen tok seg sterkt opp de siste årene, og at også mange unge fra Nord Norge gikk på skolen. Han besøkte skolen ofte, og likte å samtale med de unge. Mange av ungdommene ble glad i denne ”bestefaren” som kom til skolen og hadde slik omsorg for dem.

Thoralf glemte ikke sine læstadianske venner i ulike grupperinger. Han var opptatt av at de måtte få øynene åpnet, slik han selv hadde opplevd det. Mange læstadianere trøster seg til menigheten, ikke til Kristus, hevdet han. Han gledet seg derfor når ungdom fra læstadiansk sammenheng begynte å gå på møter på Fjellheim. Samtidig var han urolig for at disse ungdommene skulle dra bedehusets ungdom over i læstadianismen. Det sto om friheten i Kristus, mente han.

Allsidig forkynnelse

NLM arbeidet lenge for å få en egen forkynner til Finnmark. Dette var ikke helt etter Thoralfs hjerte. Flere ganger uttrykte han en uro for at hvis de fikk en slik arbeider ville det bety at de fikk færre besøk av andre forkynnere til Finnmark. Han hadde sett verdien av den varierte forkynnelse. Det at det kom ulike forkynnere, førte til variert kost. Han var redd for ensidighet ved at en forkynner skulle stå for hoveddelen av forkynnelsen.

Det er ikke lett å plassere Thoralf i noen bås. Nærmest kommer vi kanskje hvis vi kaller han rosenianer og pietist. Han kjempet med anfektelse, og gledet seg når forkynnelsen fikk male Kristus for øynene hans. Mange ganger foreslo han en sang som sitt gjensvar etter ei preik som hadde talt til han. Thoralf hadde store vansker med å si noe i en forsamling, hans styrke lå i samtalen på tomannshånd. Hans offentlige vitnesbyrd kom derfor ofte ved at han foreslo en sang.

En av sangene han ofte siterte var ”Styr du min vandring, frelser så kjær, slik at den leder dit hvor du er. Å la mitt øye, skue din høye herlighet der.” En annen sang han ofte siterte, mente han skildret hans liv på en treffende måte. På et møte 12. april 1998 sa han at denne sangen tolket hans hjerte:

Dypt i mitt hjerte senkes skjønne toner ned,

Demper all smerte, bringer sjelen fred.

Over havets bølger lyder sang fra fjerne land

Når jeg tonen følger, ser jeg hjemmets strand

Hjemme, å, der hjemme. Helgenflokk i himmelskrud

Hjemme, å, der hjemme venter meg hos Gud!

Tonene bærer bud og hilsen til meg frem

At disse kjære venter snart meg hjem.

Og de glade stemmer, lukker til hvert hjertesår,

Sorg og nød jeg glemmer, snart jeg blant dem står.

De siste par årene satte helsa en stopper for Thoralfs reisevirksomhet. Overskuddet til de mange telefonsamtalene svant også. Han var klar i hode til det siste, men kroppen skrantet. Han lengtet etter å få slippe herfra og fare heim til himmelen. Han hadde mange ganger i våre telefonsamtaler, gitt uttrykk for at han var urolig for om han ville nå fram himmelen. I den siste samtalen vi hadde, et par uker før han døde, sa han at han fikk hvile i at det holder det Jesus gjorde.

En god og nær venn har fått flytte heim. En markert personlighet i misjons-Nord Norge er borte. Jeg lyser fred over hans gode minne.