Min siste reiserute

Voster bedehus. Her skal jeg ha første møteuka i 2025.

(foto Ove Sandvik)

Da har jeg fått tilsendt min siste reiserute som ansatt i misjonen. Ruta er for første halvår 2025. Jeg blir pensjonist 1. juli.

Jeg ser fram til å komme rundt å dele Guds ord også denne terminen. Jeg er satt opp på møteuker på Voster, Heia, Sola, Årnes (Akershus) og Tysnes. I tillegg kommer en god del enkeltmøter. Her trenges mye forbønn både for forsamlingene og forkynneren.

Når jeg skriver dette, er det først og fremst for å komme med noen bønneemner som gjelder en stor nød for misjonsarbeidet vårt. Jeg har i tidligere blogginnlegg sitert tidligere generalsekretær Tormod Vågen: «Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen (NLM) ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.»

I 1946 var det ifølge NLMs årbok 46 forkynnere i Stavanger og Haugesund kretser av NLM. I 1956 var tallet redusert til 36, i 1966 til 27 med en liten oppgang i 1976 til 29. Jeg ble ansatt i NLM i 1986, da var tallet 20. Antallet lå mellom 15-20 fram til siste årbok jeg har, i 2001. Stavanger og Haugesund kretser ble slått sammen til Region Sørvest 1. januar 2011. Går vi fram til høsten 2024, viser Region Sørvest sin bønnekalender, at det er 13 ansatte som er omreisende forkynnere. Hvis ikke nye blir ansatt kommende vinter, vil tallet gå ned til 10 neste høst.

Disse tall viser kun antall personer, ikke stillingsstørrelse. Jeg antar at det ikke har vært særlig endring i fordelingen mellom hele og deltidsstillinger fra år til år. Det som har endret seg, er at en full stilling i 1965 var på 300 arbeidsdager, nå er det omtrent på 220. Uansett viser tallene en drastisk nedgang i antall omreisende forkynnere i vår region, og også antall offentlige møter på våre bedehus. Jeg antar at nedgangen i antall forkynnere har vært minst like stor i andre regioner og hovedstyrets forkynnere.

Mine bønneemner er derfor følgende:  

1. Be om økt matlyst blant kristenfolket i landet vårt. Be om vekkelse blant oss som er Guds barn, og at nye må legges til Guds forsamling.

2. Be Gud drive ut nye forkynnere. Vi takker Gud for de få nye forkynner-nådegaver Gud har gitt oss, men vi trenger sårt flere. Be også om at de ansvarlige ledere må få mot til å kalle og å prøve nye forkynnernådegaver.

Mat og drikke for kristenlivet

I dette blogg-innlegget finner du noen sitater til ettertanke. Ett av sitatene sier noe om næringen for gudslivet til ett Guds barn.

Her følger ett knippe med like sitater – til ettertanke.

Ludvig Hope

Guds ord er mat og drikke for kristenlivet. Bøn er vegen for det indre menneske inn til Guds hjarta etter hjelp. Det er sugearmane i kristenlivet, tøygd over tidsgrensa heilt inn til nådens kongsstol, der me kan få miskunn og finna nåde til hjelp i rette tid.

Som edderkoppen snører fluga fast med sin fine tråd, og smått om senn syg livet ut av henne, soleis har mange vorte innesnørde av verdslegdomens fine trådar, og tapt livet sikkert og stilt.

Mens dei rosar seg av å vera komne forbi den mørke pietisme, kan dei vera hamna midt oppe i svartedauden, med eit kristeleg skilt fastnagla til ei verdsleggjord ånd.

Frank Jacobsen

Å sette sin lit til ytre rammer, er å vende Ånden ryggen. Det er grunnlaget for all villfarelsen og forførelse.

Martin Luther

Dersom jeg uttrykker så høyt og klart jeg kan alle sannhetene i Guds ord, unntatt den sannheten som djevelen angriper akkurat i dag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner hans sannheter på alle andre områder. Der kampen raser, blir soldatenes lojalitet satt på prøve. Å stå fast på alle andre fronter er likevel flukt og svik, dersom en ikke står fast på det avgjørende området.

Om loven kommer og angriper meg, så vet jeg hva jeg skal svare: Jeg har jo i Kristus min stedfortreder, gjort alt du vil ha og mere til.

Carl Olof Rosenius

Så lenge Guds sæd blir i en kristen, er synden hans plage og redsel. Rettferdigheten er hans lyst og hans egentlige vei. Han kan ikke forsvare eller skjule noen synd for Gud. Faller han i synd, så faller han i ild eller vann, og får ikke ro før han er forløst fra det. En slik sjel må vel kalles død fra synden.

Å gripe ordet om sine synders forlatelse og daglig holde fast i sann og levende tro er imidlertid en kristens aller vanskeligste kunst. Og grunnen er den at en kristen daglig ser så uendelig mye synd og skrøpeligheter hos seg selv og mangler med sin egen kristendom. Nåden og den evige rettferdighet derimot verken sees eller føles.

Synderen kan aldri bli så ivrig etter å få nåde, at ikke Gud er enda ivrigere etter å gi nåde.

Fredrik Wisløff

Om noen mener at de ved en slags åndsopplevelse har fått noe i tillegg til Kristus, er det ikke kommet fra Guds ånd, men fra en fremmed og falsk ånd, eller fra ens egen menneskeånd.

Kristendommen har aldri vært tenkt som en enkeltmannssak. Kristendommen er sosial. De Helliges Samfunn er de kristnes hjem.

Bo Giertz

Åndens frukter synes ikke i speilet. Den som vil se dem hos seg selv for å kunne konstatere sine framsteg og glede seg over det han har fått til, han kommer til å bli skuffet. Guds ord holder nok et speil foran oss, men det er lovens speil, og der ser man sine feil.

Når Ånden taler, er det ikke bildet av Ånden som trer fram. Når Ånden virker på et hjerte, er det bildet av Kristus som blir levende.

Odd Dubland

Evangeliet er ingen nødløsning, men en løsning for mennesker i nød.

 

 

 

 

 

 

 

Møteuker på Hjelmeland og Kleppe

Hjelmeland bedehus (foto Ove Sandvik)

Denne høsten har jeg mange møteuker på mi reiserute. De to siste ukene i oktober var det Hjelmeland og Kleppe som sto for tur.

Misjonslagene i Hjelmeland kommune samarbeider om store deler av møtevirksomheten. De har felles program, og søndagsmøtene går på tur mellom de tre bedehusene Fister, Årdal og Hjelmeland. Etter denne ordningen ble gjennomført, har det også blitt flere som går på møteukene på nabobedehusene.

Onsdag 23. oktober kunne formannen på Hjelmeland, Ståle Halsne, ønske velkommen til høstens møteuke. Det var ikke sangkrefter denne gang. Oppmøtet på hverdagene varierte mellom 12-25. Fredag var det servering av kaffe og kaker etter møtet. Predikanten ble invitert på kveldsmat til Sigrunn og Per Bergøy torsdag kveld.

Trivelig kveldsbesøk hos Sigrunn og Per Bergøy(foto Ove Sandvik)

Som på mange bedehus, er det også på Hjelmeland slik at søndagsmøtet samler langt flere enn resten av uka. Denne søndagen var det nesten helt fullt på bedehuset, med flest store, men også mange små. I etterkant av møtene fikk jeg ett par meldinger med forbønnsemner. Flere bedehus og predikanter legger godt til rette for mulighet for forbønn under samlingene, jeg har nok sviktet her.

Kleppe bedehus

Det første Kleppe bedehus ble bygget i 1905. Det var vekkelser i området, og kristenfolket bygget sitt eget forsamlingshus. Dette bedehuset ble erstattet med et nytt flott hus i 1986. Etter at Fokus Hverdagsmenighet ble stiftet, ble også dette huset for lite, og en totalrenovering med stort påbygg sto klart i 2015. Det nye bedehuset framstår som flott og tjenlig.

Det er to forsamlinger for NLM på dette bedehuset. Kleppe misjonslag har hatt møter i over 100 år. De ønsker å ha en tradisjonell form på møtene og også å ha møteuker. Fokus hverdagsmenighet er en stor og nyere menighet med flere ansatte. På søndagssamlingene er de ofte mer enn 200 samlet, mange av disse er barnefamilier.

Kleppe bedehus (foto dagen.no)

Møteuka for Kleppe misjonslag var fra onsdag 30. oktober til søndag 3. november. Det var ikke møte lørdag kveld. Møtene var kl.19.30 på hverdagene og kl.19.00 søndagskvelden, og de var i lillesalen på bedehuset. Onsdag kveld var det mellom 15-20 som kom, og det var Ingebjørg Reve som var møteleder.

Torsdag kveld var det Trygve Salte som kunne ønske velkommen til samlingen. Forsamlingen var omtrent som dagen før. Predikanten ble invitert heim til Margrethe og Jakob Middelthon etter møtet. På bedehuset hadde det ellers vært Hallovenn-arrangement i regi av Fokus på torsdag ettermiddag. Flere enn 300 barn var innom på dette arrangementet.

Fredag hadde flokken krympet litt. Møteleder var Arnt Husveg. Etter talen ble det gitt anledning til frie vitnesbyrd. Det var Jakob Middelthon som ønsket velkommen de 20 frammøtte til samlingen søndag kveld. Nyinnflyttet Kleppe-bu Sveinung Kjosavik spilte til allsangen. Det var allehelgensdag denne dagen, så talen minnet om målet for Guds barn, en evig himmel. Etter møtet var det kaffe med enkel servering. Dette var første gang jeg talte på Kleppe bedehus. Selv om flokken ikke var veldig stor, var det godt å kjenne de «velsigna band som bind, Guds folk i saman her.»

Fra samlingen på Kleppe søndag 3. november

(foto Ove Sandvik)

Anders O. Svorkmo – fra kriminell til emissær

Anders Olsen Svorkmo (foto: Værnes kirke 900 år)

Anders Olsen Svorkmo er mest kjent for sine sanger. To av dem er tatt med i bedehusets sangbok. Han ble frelst ved forkynnelsen til en kjent norsk misjonær.

Etter ei åndelig krise ikke lenge etter at han ble frelst, skrev Anders Svorkmo sangen «Rekk meg, o Jesus, din hjelpende hånd Når jeg er trett på min vei!» (SB 463) Det andre verset starter slik «Lær meg å synge om Frelserens sår, Selv når det går meg imot!» I Sangboken er sangen datert til 1899. Året før hadde han gitt ut et lite sanghefte med egne sanger på eget forlag. Sangboka het Harpetoner, og finnes dessverre ikke i Nasjonalbiblioteket. Om denne sangen var med i det heftet, eller om den var nyskrevet i 1899 kan derfor ikke kontrolleres.

Den andre sangen til Svorkmo som står i Sangboken, er en vekkelsessang. «Å synder, som tankeløs ferdes på jord, Å, hør dog din Frelsers, de kjærlige ord: Kom hit til meg! Han kom her til støvet, Ble plaget og prøvet For frelse å bringe til deg». (SB 231) Det tredje verset er slik: «Å. hør dog hans stemme så kjærlig og mild, Du bortkomne barn som i ørkenen for vill: Vend om til meg! De røde blodsdråper Fra Golgata roper Om nåde og frelse for deg.» Denne sangen er udatert.

Svorkmo stasjon ca.1910 (foto Gammelt postkort)

Turbulent ungdomstid

Anders ble født 22. mai 1867 på Svorkmo i Orkdal, ett par mil sør for Orkanger. Foreldrene hans het Guri Arntsdatter og Ole Johnsson. De bar sønnen sin til dåpen 28. juli samme året. Anders var født albino, så håret hans var helt hvitt og øynene var røde. De første årene brukte han etternavnet Olsen, men tok nokså snart bygdenavnet Svorkmo som etternavn.

Anders vokste opp på et lite småbruk, som fødte ei ku og fem-seks sauer. Søskenflokken var på fem, foruten Anders var det brødrene Arnt, Lars, Erik og John. To av disse emigrerte til Amerika og ble værende der. Lars ble en kjent advokat i Minneapolis. Anders hadde også gode evner. Da han som 12-åring var ferdig med folkeskolen, fikk han topp karakterer, det vil si fem 1-ere og en 2-er. Da han ble konfirmert 15. oktober 1882, var også presten raus med karakteren – Meget god.

Etter konfirmasjonen gikk det ikke så bra med ungdommen fra Svorkmo. Hva som skjedde vet jeg ikke, men sorenskriverens protokoll viser at Anders ble dømt til 20 dager i fengsel på brød og vann, av Orkdal sorenskriver den 28. april 1886, Anders hadde da ikke fylt 19 år. Han fortsatte sin kriminelle løpebane, og i oktober 1889 ranet han gullsmed P. Thoresen i Trondheim og solgte tyvegodset videre til laver pris enn utsalgsprisen. Anders ble tatt, og endelig dom falt i lagmannsretten i Trondheim 12. november 1890. Her ble han dømt til et halvt års straffearbeid. Han sonet dommen fra 22. november 1890 og ble løslatt 22. mai 1891.

I fangeboka er det opplyst at Anders fikk penger til å reise heim til Orkdal etter løslatelsen, men at han tenkte seg videre til Amerika. Mye tyder på at Anders dro til Amerika høsten 1891. Det gikk imidlertid ikke så bra med Anders i Amerika heller, for nissen ble med på lasset. Også i sitt nye heimland kom han i klammeri med myndighetene for mindre forseelser, og havnet i fengsel også her.

Utsnitt av "Karakter og fangebok" fra Botsfengselet 1890-91

Hele siden som omhandler Anders O. Svorkmo

Fra fengselsfugl til vekkelsespredikant

19. mai 1894 kom det en annen tidligere kriminell til Amerika. Han var nå blitt en kjent misjonær, og var invitert til de norske områdene i USA for å tale Santalmisjonens sak og å samle inn penger til dette misjonsarbeidet i India. Denne misjonæren het Lars Olsen Skrefsrud, og hadde stiftet Santalmisjonen sammen med dansken Hans Peter Børresen på 1860-tallet. Skrefsrud var i Amerika fram til september 1895. Skrefsrud var en mektig forkynner og misjonsformidler, og mange ble frelst og fikk misjonærkall under hans talerstol.

På en av Skrefsrud sine samlinger, møtte også Anders Svorkmo opp. Dette var i delstaten Wisconsin. Dette møtet fikk avgjørende betydning for Anders. Under Skrefsrud sin forkynnelse, fikk Anders Olsen Svorkmo ta imot Jesus som sin frelser. Noen år etter dette, fikk Anders brev fra Skrefsrud. Dette var datert 17. mars 1902, og Skrefsrud skrev blant annet: «Jeg husker meget vel samtalen med deg i Amerika – og jeg lover og priser vår nådige frelser at han har funnet også deg – og mitt arbeide i Amerika ikke kun var å samle penger. Jeg har fått flere brev hvor folk har fortalt om deres omvendelse ved et eller annet møte som jeg holdt.» (språklig revidert)

Lars Olsen Skrefsrud (t.v.) og Hans Peter Børresen.

(foto digitaltmuseeum.no)

Dermed ble livet snudd opp ned for Anders Svorkmo. Han fikk gå på St Olav college i Northfield, Minnesota. Dette var et studiested grunnlagt av norskamerikanere i 1874 og hadde som motto: «Fram! Fram! Kristmenn, Krossmenn». Det ble imidlertid ikke noen lange studier på Anders. Han kjente et kall til å forkynne Guds ord, og begynte å reise rundt som evangelist. Han var også musikalsk og hadde en god sangstemme. På møtene sang han solo og spilte på sin gitar med to halser. Han opplevde at folk tok imot frelsen på møtene han hadde, og det ble vekkelser flere steder, blant annet i Fergus Falls.

Like etter omvendelsen i 1894-95, begynte Anders å skrive sanger. Som nevnt i innledningen, ble det så mange sanger, at han kunne utgi dem i et lite sanghefte. En av sangene han skrev denne tiden, var en fedrelandssalme for utvandrede nordmenn. Denne gikk på melodien til «Gud signe vårt dyre fedreland», og var på to vers:

«Gud signe vort land, vort nye land Og lær os det ret at bygge! Lær folket som bor paa denne strand Hverandre som brødre hygge! Og naar du os signer, gaar det frem, Da vandrer vi altid trygge.»

«Gud signe vor gamle fædrejord, Og tak da for barndomstiden, Og arven vi fik: Dit eget ord! Det mægtige svært i striden. Lad arven, naar her vi segner, gaa. Til slægter, som kommer siden!»

Annonse i Orkdølen 23.04.1898

Pendler mellom USA og Trøndelag

Etter ei stund som evangelist i Amerika, kjente Anders på en uro for å nå folket heime i Norge med Guds ord. Han kjøpte derfor billett på Amerikabåten, og kom heim til Trøndelag før påske i 1898. Vel heime begynte han straks å forkynne Guds ord, og opplevde å få stå i vekkelser flere steder. Først virket han heime i Orkdal, deretter utvidet han til større deler av Trøndelag. Han var blant annet i Stjørdal, på Hegra og i Gauldal.

Manuskriptet til sangboken Harpetoner, hadde han klart da han kom til Norge, og den gikk til trykking med det samme han var på plass i Norge. Året etter gav han ut ei lita bok eller hefte som han kalte «Kirken og Theateret». Senere kom flere bøker. Like etter århundreskiftet gav han ut ei utvidet sangbok med egne sanger, sanger han hadde oversatt fra engelsk og sanger fra andre. Han har dessverre ikke skrevet årstall for når sangene ble skrevet, eller hvem som er forfatter til sangene. Denne sangboken kalte han «Sanglegeren», den hadde 534 sanger og kom ut i 9 opplag fram til 1920. I 1913 kom boka «Den store krise», i 1926 «Dalila» og i 1934 «Lia-Jo». Jeg har ikke funnet noen fullstendig liste over hans bøker, så det kan være han har gitt ut flere enn de som her er nevnt.

Foto av sangboken Sanglegeren (foto Bonsaksen)

Under vekkelsen i Hegra, ble han kjent med den fem år yngre jenta Kjerstina Storflor, eller Anna Kjerstina Johnsdatter Storflor som var hennes fulle navn. Kjerstina og Anders giftet seg i Bakke kirke, rett øst for Trondheim sentrum 1. februar 1900. Anders var da blitt 33 år, mens Kjerstina var 28. De fikk to døtre, Gudrun den 13. november 1900 og Bertha 12. januar 1903. Gudrun ble gift med malermester Johan Øyan fra Stjørdal, og de var begge aktivt med i NLM sitt arbeid i Stjørdal. Johan var også en periode kretsformann for NLM Trøndelag krets.

Annonse i Handelsregister kongerike Norge 1902.

Fram til 1902 var Anders «løsarbeider». Det kan tyde på at han har reist fritt som emissær i denne perioden. I 1902 starter han som handelsmann på Flornes i Hegra og drev med det fram til 1905. Da reiste han tilbake til Amerika, med avgang 16. august. Han tok båten «Tasso», og målet var Minneapolis. Mens han var i Amerika på 1890-tallet, ble han Amerikansk statsborger, så han var dradd både mot Norge og USA. Så langt jeg har oppfattet, var Kjerstina og jentene igjen i Norge, og Anders returnerte fra USA i 1906. 5. september 1907 dro hele familien til Minnealpolis med båten «Salmo». Tanken var at han skulle «missionere».

Jeg har ikke den fulle oversikten over Anders sine turer til Amerika. I et leserinnlegg i Søndmørsposten 25.08.1909 skriver han fra Douluth i Minnesota at han har vært fem ganger i Amerika. Perioden som startet i 1907, varte til 1912. I dette tidsrommet var han evangelist og virkarprest. Han vikarierte som prest i Østre og Vestre Norwegian Lutheran Church i Saint Paul (?) Minnesota og i Little Falls i Wisconsin.

Norwegian Lutheran Church Duluth Minnesota. 

(foto gammelt postkort)

Vel tilbake til Hegra i Trøndelag, reiste han i 1913-14 som emissær for Indremisjonen. Han oplevde da å stå i større vekkelser blant annet i Ekne, Skogn og Surnadal. Fra Ekne siterer Årbok for Levanger historielag 2000, fra vekkelsen i 1914: «Virksomheten velsignedes med en betydelig vekkelse, i det både kviner og menn, gamle og unge i et antall av tretti, ga Gud sitt hjerte»

I de neste to årene, 1915-1917, var han ansatt i Kinamisjonen (NLM). Vekkelsene fortsatte, denne gang blant annet i Klæbu og Flå. Men draget mot Amerika var sterkt. Etter fem år i Norge, dro Anders tilbake til USA 17. oktober 1917. Denne gang reiste han via New York. Videre er han registrert med reiser til USA både i 1920 og 1924, men da han kommer tilbake i 1925, var det for siste gang. Hvor mange turer det ble til Amerika, vites ikke, men han bodde i USA i til sammen 14 år. De siste gangene han var i USA, brukte han Andrew som fornavn.

Anders Olsen Svorkmo (foto Værnes kirke 900 år)

Skotøyforretning i Stjørdal

Mens Anders var i USA den siste perioden, arbeidet Kjerstina i en strykeforretning i Stjørdal. Da han var tilbake for godt i 1925, startet Anders en skotøyforretning i Stjørdal. De solgte eiendommen de hadde i Hegra, og bosatte seg for godt i Stjørdal.

Det ble etter hvert mindre forkynnervirksomhet på Anders Svorkmo. På Norgesoppholdet våren 1920 er han mye annonsert som taler. Jeg finner også noen få annonser der han er taler, i 1925. Da reiste han blant annet for Samemisjonen. Men så er det slutt. Noe skjedde som gjorde at han mistet tillit blant bedehusfolket.

Kjerstina Svorkmo nr.3 f.h. i første rekke. 

NLMs kvinneforening Stjørdal 1968 (foto Værne kirke 900 år)

Kjerstina og Anders Svorkmo er med på dette bildet av Stjørdal 

misjonskor. ( foto Værne kirke 900 år)

I en artikkel om Anders O. Svorkmo i avisen Sør-Trøndelag, skrevet av Gunnar Bonsaksen i 1997, står det litt sårt: «En slektning av ham uttrykte sorg over at den populære predikanten ble stor i egne øyne. Det førte ham opp i konflikter som fikk frimodigheten og vitnesbyrdet til å forstumme. Først på slutten av livet endret dette seg.»

Jeg finner flere leserinnlegg i avisen Stjørdalen i 1929. I 1931-33 skrev han andakter for søndagens tekster i samme avis. Han ble syk under krigen, antakelig i 1943 og døde høsten 1945, 78 år gammel. Kjerstina levde til 22. desember 1969. Hun var trofast med i NLM sitt arbeid i Stjørdal fram til det siste.

Stjørdalshalsen ca. 1900 (foto wikipedia)

Kilder

Aasmund Fagerli: Såtid og vokster (2003)

Elge Riis: Norges håndverksmestre (1958)

Jakob Straume: Kristenliv i Trøndelag (1953)

Johan Nyhagen: Santalmisjonens historie (1968)

Eidar Austeen: Utvandringa fra Orkdal til Amerika (1999)

Sigurd Magnar Røvik: Handel og vandel i gamle Hegra (2003)

Steinar Hunnestad: Prærien i vest (1980)

Stjørdal menighetsråd: Værnes kirke 900 år (1985)

Årbok Levanger historielag (2000)

Gunnar Bonsaksen: Litt om Anders Olsen Svorkmo. Avisen Sør-Trøndelag 27.02.1997

Polititidende 1885-1891

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 

Møteuke på Randaberg

Randaberg musikklag sang på søndag kveld

(foto Ove Sandvik)

Det er en stor velsignelse at det enda er bedehus som arrangerer møteuker. Slik er det på Randaberg forsamlingshus. Denne høsten fikk jeg forkynne Guds ord på ei slik uke, for første gang på dette bedehuset.

Jeg er heldig å ha noen faste forbedere for møtene jeg skal tale på. Noen av disse treffes på bønnemøte på Jørpeland bedehus hver søndag kl.20.00-21.00. Søndag 13.10 ble det minnet om fortellingen om Sakkeus. Denne fortellingen blir avsluttet med en sannhet, som ble mitt ord for møteuka på Randaberg: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19.10)

Møteuka startet tirsdag 15.10 kl.19.30. John Nybø ledet dette møtet og møtet på onsdag. Tirsdag deltok Gina Skjørestad med nydelig sang til eget gitarakkompagnement. En god flokk møtte opp. Onsdag var det Strandakammeratene som sang. De synger friskt og godt, og med gode tekster. Denne kvelden var det gledelig mange som møtte fram, antakelig mellom 100-150.

Kjekt med besøk av Strandakameratene på onsdagsmøtet.

(foto Ove Sandvik)

Møteuka skulle opprinnelig begynt på onsdag, men på grunn av en kollisjon med forsamlingshusbasaren, ble torsdagsmøtet flyttet til tirsdag. Torsdag var derfor fridag for min del. Det samme var lørdag. Da var det familiemøte med Kari Synnøve Nord-Varhaug som andaktsholder. Jeg var på Jørpeland bedehuset den lørdagen, og ledet formiddagstreffet der.

Fredag kveld var det nytt møte på Randaberg. Denne gang var det Erik Nordbø som var møteleder, og det var ikke sangkrefter utenom fellessangen. Oppmøtet var godt, og jeg prøvde å minne om at Jesus kommer snart igjen for å hente sine til seg. Både onsdag og fredag var det enkel servering etter møtene, og folk hadde god tid til samtale.

Søndag var det møte både klokken 11.00 og 19.00. På formiddagsmøtet var det også dåp, og det var helt fullt i møtesalen. Jørn Sirevåg forrettet dåpen denne gang, siden dåpsbarnet var hans barnebarn. Bjarte Steinnes er formann i NLM-foreningen på Randaberg, og det var han som ledet dette møtet.

Godt stell mellom møtene på søndag. Astrid og Erik Nordbø.

(foto Ove Sandvik)

Mellom møtene var jeg invitert heim til Astrid og Erik Nordbø på middag og kaffe. Erik selv var på taleroppdrag på andre bedehus i nærområdet både på formiddag og kveld, men var heime mellom møtene. På søndags kveldsmøte var Randaberg musikklag med og vitnet gjennom god sang. Sangkreftene på denne møteuka har vært til stor velsignelse for oss som fikk lytte til. En god venn fra Senja, nå Grødem, var møteleder. Veldig kjekt å treffe Åge Sele igjen, og også kona Solbjørg.

Takk til vennene på Randaberg for samlingene i de helliges samfunn.

Forkynneren og ungdomsvennen Einar Tonstad

Gunda og Einar Tonstad (foto privat)

Einar Tonstad var forkynner og bonde gjennom et langt liv. Han hadde en spesiell omsorg for at ungdommen skulle bli nådd med evangeliet. Derfor gav han og kona Gunda, grunnen til Tonstadli leirsted.

Einar Tonstad vokste ikke opp i noen kristen heim, men i februar 1935 ble han frelst. Han var da 18 år. Like etter begynte han på Fjellhaug bibelskole. Her kom han inn i en sterk åndelig krise. Hele kristendommen hans ramlet sammen. Alt ble belgmørkt, og han var overbevist om at hele kristendommen hans var hykleri.

På bibelskolen hadde Tormod Vågen noen timer. I en av hans timer sa Vågen: «Truande ungdommar, kanskje har de vitnemål frå to truande heime, at de er gode kristne. Men kanskje er det nokon av dykk som går og tenkjer på at eg er sikkert berre ein hyklar. Og her kan vi ikkje ha hyklarar.» Vågen fortsatte: «Då har eg berre eit ord å gje dykk. Vi kan ikkje ha hyklarar her, då me de berre pakke og reise heim. Men for det andre. Når det kjem heim, kan de heller ikkje vere ein hyklar, men de må reise heim og leve det gamle livet.»

Einar satt som fjetret, og opplevde at Vågen talte bare til ham. Men han tenkte at han slettest ikke ville reise heim. Da ville han heller «grave meg ned» i Oslo slik at ingen så han. Men Vågen hadde mere på hjertet: «Reise heim, det gjer du kanskje. Men det andre, det er vanskelegare for deg. Og det betyr at det er Herren som har begynt sitt gode verk i deg, og han vil føra deg vidare. Han sluttar ikkje på halvvegen. Han fører deg fram til ljos og klårleik.»

Vel tilbake på rommet sitt erkjente Einar at han var fortapt og at han fortjente å gå fortapt. Han ropte i sin nød til Gud: «Men skal eg gå fortapt, er ansvaret ditt, sa eg til Gud». Da lysnet det for ungdommen. Han kjente det slik sangeren Henrik Dybdahl skriver: «Å, hvor det lysner i bange sinn Sinai viker tilbake! Nåde, ja, nåde for ingenting får jeg fra Golgata smake! Here, min Jesus, styrk min tro, alltid min sjel hos deg får bo, finne i deg sin hvile!» (SB 471 v.4)

Tonstad 1958 (foto Mittet nb.no)

Bondesønn fra Tonstad

Einar Tonstad ble født 10. april 1917 på Tonstad i Sirdal. 27. mai samme år møtte foreldrene, Lina og Sven Tonstad, i Tonstad kirke for å få sønnen døpt. Sven var bonde på Monen, bruk 8, på Tonstad. Denne garden hadde vært i slektas eie i mange generasjoner. Sven var 40 år da sønnen Einar ble født. Han hadde vært gift en gang tidligere, før han i 1916 ble gift med Lina, eller Eline Eigeland, som hun egentlig het. Svens første kone het Siri Seland, og de hadde tre barn hvorav to fikk vokse opp. Malene var eldst, og ble gift med Torjei Lindeland, mens Peder Selmer ble gift med Dagny Gjedrem og var baker. Begge var bosatt på Tonstad.

I det andre ekteskapet fikk Lina og Sven to barn. Einar var eldst, mens Synnøve kom i 1920. Hun ble først gift med Nicolai Waldeland og gift andre gang med Eivind Klungland. Det kan nevnes at Sven hadde ti søsken, men ni av disse døde mellom 7-16 år. Flesteparten av barna døde av tuberkulose. Sven sin søster Dorte emigrerte til Seattle i USA.

Siri og Sven Tonstad med en sønn som døde kort tid etter at bildet var tatt

Sven var far til Einar Tonstad, og Siri var Svens første kone.

(foto Sirdal gard og ætt)

Etter endt skolegang, ble Einar konfirmert i Tonstad kirke 18. oktober 1931. 17 år gammel begynte han på Fylkesskulen på Tonstad, og dette skoleåret ble avgjørende for hans livskurs. Som nevnt vokste ikke Einar opp i en kristen heim. Han levde et verdslig liv, med sine ufrelste venner. Noen av disse nevnte av og til at de ville bli kristne en gang før de døde, men dette syntes Einar bare var tøv. Kristendom var bare for gamle koner og døende, tenkte han.

Samtidig begynte disse tankene å arbeide i han. Hvis det var slik at Gud kunne gi menneskene en så stor herlighet som de kristne snakket om, hvorfor skulle Gud da bare få de siste timer av livet, grublet han. Den som påvirket han mest med tanke på frelsen, var den kristne naboen Tor Tonstad. «Hos han såg eg at kristendommen var noko meir enn talmåtar», sa Einar senere i livet. Han ble vakt, og fastelavnssøndag 3. mars 1935 bestemte han seg for å bli en kristen. Han ba Gud om frimodighet til å bekjenne dette, og fikk snakke med nabo Tor. Han svarte Einar at han fikk komme i Jesu navn.

Forkynnerklassen på Fjellhaug høsten 1943.

Einar Tonstad bak t.h. (Utsyn nr.31 1943)

Misjonær eller emissær?

Etter at Einar ble frelst i mars 1935, bestemte han seg for å ta et halvår på Fjellhaug bibelskole. Her opplevde han en åndelig krise, som nevnt i innledningen. Samtidig begynte tanken på veien videre å arbeide i ungdommen fra Tonstad. Det gikk ikke lenge før han kjente på et kall til å bli misjonær i Kina. «Eg følte kallet så sterkt, at eg kunne reise til Kina nesten med ein gong», fortalte han.

Han var enda ung, og det ble ingen avklaring på kallets vei på Fjellhaug. Etter at han var ferdig med bibelskolen, ble han med emissær Olaus Østebø på noen møter heime i Stavanger krets. Einar fikk snakke ut med den erfarne predikanten, om uroen for sitt misjonærkall. Da kom Østebø med et hjertesukk: «Det er gildt med dykk unge som har fått kall til å reise til Kina, men det er rart at Gud ikkje vil kalle nokon til å reise her heime.» Så kom han med en direkte utfordring til ungdommen, om ikke Einar kunne tenke seg å bli emissær. Det var imidlertid en fremmed tanke for Einar Tonstad.

Einar Tonstad (foto Kristenliv i Rogaland)

Etter denne samtalen mistet Einar noe av frimodigheten til å reise som emissær, og han arbeidet i gruva i Knaben det følgende året. Høsten 1937 våget Einar seg ut med Guds ord igjen. Han ble sendt av Indremisjonsforbundet til Sjernarøy, sammen med kameraten Rolv Svindland. Svindland sang og spilte gitar og Einar talte. Det ble vekkelse og 15 nye fikk ta imot Jesus som sin frelser. Senere samme høst ble Einar fast ansatt som forkynner i Kinamisjonen (NLM), og første turen var sammen med Olaus Østebø til ulike bygder i Ryfylke.

Som for de fleste emissærene på den tid, hadde også Einar et vanlig arbeid vedsiden av reisingen med Guds ord. Allerede i 1939 var han klar til å overta heimegarden på Tonstad etter faren. Garden var på kun 25 mål dyrket mark, men hadde hele 1000 mål med utmark. Far til Einar levde til 1949, og kunne ta noen tak på garden når sønnen var ute på reise som emissær.

Hilsen fra Einar Tonstad i Utsyn nr.23 1966

Krig og ekteskap

Dette var ei politisk urolig tid i Europa. De to tyrannene Hitler og Stalin styrte hvert sitt land med jernhånd, der menneskeverdet var nesten lik null. 9. april 1940 angrep tyskerne Norge, og det ble sendt ut mobilisering til norsk ungdom. 12. april nådde mobiliseringsordren også emissæren fra Tonstad. Han hadde fra 1. april hatt rike møter i Øvre Sirdal, i bygdene Sinnes og Tjørhom. 12. april måtte han møte opp ved Tonstad kirke, og her fikk han ordre om å møte på Evjemoen. Vel framme der, fikk han imidlertid beskjed om at Norge hadde kapitulert, og soldatene ble beordret til å reise heim igjen. Einar reiste ikke heim, men dro tilbake til møtevirksomheten i Øvre Sirdal og her ble han værende til 15. mai.

Første møteannonse hvor jeg finner Einar Tonstad sitt navn.

(Agder 17.01.1938)

Forkynnervirksomheten fortsatte fram til høsten 1943. Han hadde blant annet to lengre turer til Nord Norge. 11. november 1941 til 9. januar 1942 og 25. november til 19. desember 1942 var han på møter blant annet på Finnsnes, Holmen i Målselv, Evenes og Lensvik. Heime i Stavanger krets ble Tore Tungland ansatt som ungdomssekretær i 1942. Dette var en ny stilling, og det ble samtidig opprettet ei ungdomsnemnd. Til denne nemnda ble Einar Tonstad valgt. Dette ble starten på et nært samarbeid mellom Tungland og Tonstad, og også på et livslangt engasjement for ungdommen, for Einar Tonstad.

Høsten 1943 fikk Einar permisjon for å gå på et toårig forkynnerkurs på Fjellhaug. Dette kurset ble avbrutt skoleåret 1944-45, fordi tyskerne beslagla Fjellhaug. Siste skoleåret på Fjellhaug ble derfor 1945-46. Mens han gikk siste året på forkynnerlinja på Fjellhaug, ble Einar kjent med ei jente fra Kvås i Lyngdal. Dette kjennskapet endte i ekteskap, og bryllupet sto 15. mai 1948 i Kvås kirke. Festen ble holdt på Kvås folkehøgskole.

Gunda Vegge Tonstad (foto Salmelid)

Gunda Vegge var navnet på den utkårede. Hun var et knapt år yngre enn Einar, og hadde vokst opp i en kristen heim. Foreldrene var bønder, og de het Bertine og Ole Vegge. Gunda vokste opp i en søskenflokk på sju. Hun ble konfirmert 2. oktober 1932, med karakteren Mg. Skoleåret 1934-35 gikk hun på Kvås Folkehøgskole, og her kom hun gjennom til liv i Gud. Etter året på Kvås, gikk hun på Søgne Hagebrukskole og fortsatte i arbeid på Vemestad og Lyngdal fram til krigen.

Da krigen brøt ut, fikk hun en halv stilling i forsyningsnemnda og arbeidet heime på garden i den andre halve stillingen. Hele familien til Gunda ble snart involvert i illegalt arbeid. Gunda var blant annet kurer mellom motstandsfolk som lå i skjul på heia og ledere i Lyngdal. Hennes arbeid i forsyningsnemnda, gjord også at hun kunne få tilgang til varer motstandsfolket trengte. I mars 1944 ble arbeidet avslørt og Gunda og mange andre ble arrestert. Tyskerne klarte imidlertid ikke å finne fellende bevis mot Gunda, så hun ble løslatt etter tre dager. 26. april 1944 ble hun igjen arrestert, men løslatt 15. mai samme år.

Gunda Tonstad sine foreldre, Eline Bertine og Ole Vegge.

(foto Lyngdal 4)

Gunda slet med senvirkninger resten av livet, etter de mange tøffe påkjenninger under krigen. Gunda og hennes familie sin store illegale innsats under krigen, ble vist lite oppmerksomhet da freden kom. Men 50 år etter krigen, fikk hun endelig tildelt deltakermedalje og diplom for stor innsats under krigen. Dette skjedde 21.11.1994. Da fikk hun også innvilget krigspensjon.

Gunda hadde en flott sangstemme, og deltok med solosang på møter. Hun var i Oslo høsten 1943 for å få undervisning i sang, men måtte avbryte på grunn av krigen. Høsten 1945 dro hun tilbake til Oslo for å fortsette sangundervisning. Her ble hun kjent med Einar Tonstad. Da han dro tilbake til Tonstad sommeren 1946, avbrøt Gunda sangutdannelsen og flyttet med vestover. Hun tok i stedet handelsskole i Farsund 1946-47 og fikk deretter arbeid i en butikk i Lyngdal fram til hun ble gift og flyttet til Tonstad. Gunda og Einar fikk tre barn, Eva (f.1949), Sven (f.1950) og Olav Bjarne (f.1954).

Familiebilde f.v. Eva, Gunda, Olav Bjarne, Einar og Sven Tonstad.

(foto Salmelid)

Tonstadli

Da Einar kom tilbake fra Fjellhaug sommeren 1946, var det ledig stilling som sekretær for Flekkefjord Felleslag som ventet på han. Denne stillingen innebar forkynnelse og åndelig ansvar for kommunene Kvinesdal, Flekkefjord, Sirdal og Lund. Men han reiste også som forkynner i resten av Stavanger krets. Han var sekretær i Felleslaget fram til 1957. Da gikk han tilbake til stillingen som forkynner. Han reiste da som forkynner på full tid, noe som betydde at han var konstant på farten. I 1965 var en full stilling på hele 300 reisedøgn.

Som tidligere nevnt, hadde Einar nød for å nå de unge med Guds ord. Han startet med sommerskole for ungdom heime på garden. I dag ville vi gjerne kalt dette for ungdomsleir. Før leirene, måtte låven ryddes, for der skulle matsalen være. Ungdommene var innkvartert privat, lå i låver og på garasjetak, mens møtene var i kirken. Og ungdommene strømmet på. Det var 320 deltakere og ledere på det meste.

Kretsstyret NLM Stavanger krets ca. 1960. Kretsformann

EInar Tonstad i midten framme. Kretssekretær Tore Tungland t.h. for

Einar Tonstad. (foto privat)

Å drive leirarbeid på denne måten var veldig arbeidskrevende og tungvint. Einar så derfor behov for en egen leirplass i Sirdal. Etter perioden som medlem av kretsens ungdomsnemnd, ble Einar valgt inn i kretsstyret i 1954. I 1957 overtok han som kretsformann, og hadde dette tillitsvervet fram til 1965. Det året han ble formann i styret, tilbød han misjonen ei gratis tomt i lia nordøst for Tonstad sentrum. Betingelsen var at kretsen ville bygge et leirsted på denne tomta.

Kretsen takket ja til dette flotte tilbudet, og satte ned en byggekomite. Denne besto av ungdomsnemnda i kretsen, Sigmund Ladstein, Hartvig Skartveit, Jesper Krogedal, Torbjørn Torgersen og Oskar Stakkeland. I tillegg var selvsagt Einar Tonstad med. Alf Løvås var byggeleder. Han var herredsagronom i Sirdal på den tiden. Søndag 31. juli 1960 var Tonstadli ferdig og ble innviet under en stor misjonsfest. Prislappen var på kr.145.000,00, hvorav kr.70.000 var gaver. I tillegg hadde misjonsfolket lagt ned ca. 20.000 dugnadstimer.

Tonstadli på 2020-tallet. (foto tonstadli.no)

Som om ikke dette var nok, satte misjonsfolket på Tonstad i gang med å bygge nytt bedehus i den perioden Tonstadli var under oppføring. Også her var Einar aktivt med, og leverte blant annet mye tømmer til bedehuset. Dette bedehuset er eid av ImF, men er også NLM sitt faste møtested i bygda. Bedehuset ble innviet i 1958.

Etter at Tonstadli ble tatt i bruk, var Einar fast leder og taler på mange leirer. Han var lenge veldig sprek, og tok ungdommene med både på skiturer og fotturer inn i heia bak Tonstadli. Ofte var hytta hans et mål for disse turene. Men mesteparten av tiden hans gikk med til forkynnelse av Guds ord. De første årene fikk han oppleve vekkelser, blant annet en stor vekkelse på Varhaug i 1956. Da var han sammen med Jon Berg og Oskar Kvalvåg.

Gunda og Einar Tonstad (foto Utsyn nr.37 1984)

Siste år

Einar Tonstad ble pensjonist i 1984. I den forbindelse ble han intervjuet av Kåre Ekroll i misjonsbladet Utsyn. I dette intervjuet holder Einar fram kona Gunda. Han sier om forkynnerkallet at «det har nok vore hardt fleire gonger. Men la meg få seie at kona har vore slik innstilt at eg skulle få reise. Det kan ikkje gå utan at begge partar er samde om det.» Videre sa han at «for kallet si skuld kan eg ikkje tenkje meg noko anna liv om eg fekk leve det om att.»

Det ble mange turer som forkynner, også etter at Einar ble pensjonist. Nå fikk han også mange turer til andre deler av landet, utsendt av hovedstyret. Både han og Gunda så med glede på at Tonstadli ofte ble fylt opp med barn og ungdom, ja, eldre med.

Torsdag 13. juli hadde Einar pakket ryggsekken og var klar til å bli med leirdeltakere på Tonstadli til hytta på fjellet. Men så fikk han slag, og det bar til sykehuset i stedet. Etter sykehusoppholdet fikk han fast plass på Sirdalsheimen på Tonstad. 7. november 1998 fikk han heimlov, og døde 81 år gammel. Gunda fikk noen år alene, før hun døde 28. juni 2004.

Gunda Tonstad fikk endelig

krigsdeltakermedaljen.

(Utsyn nr.23 1995

Dødsannonse Einar Tonstad 

(Agder 11.11.1998)

 

Kilder

Haakon F. Myckland: Norges bebyggelse (1957)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Kjell M. Sinnes: Tonstad kyrkje 150 år 2002 (2002)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)      

Oddleif Lian: Lyngdal 4. Kvås gard og folk. (1989)

Per Seland: Sirdal gard og ætt. Bind III (1988)

Tobias Salmelid: Navløs dåd (2004)

Tor Veggeland: Molybden-eventyret i Knabheia 1885-1973 (1987)

Kåre Ekroll: Intervju med Einar Tonstad Utsyn nr.37 1984

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)