Er nattverden for alle?

Nattverden er et nådemiddel der Gud gir sin nåde og tilgivelse gjennom brødet og vinen. Hvem er nattverden for, er den for alle?

Erik Pontoppidan skrev ei bok for konfirmanter, som het «Sannhet til gudfryktighet». Denne var barnelærdom i mange generasjoner i Norge. Her er hva han svarer på spørsmålet, ut fra Guds ord:

Hvem er den hellige nattverd innsatt for? Bare for sanne kristne som har den alder og dømmekraft at de kan prøve seg selv.

Men er alle som har forstand og dømmekraft, skikket til å nyte den hellige nattverd? Nei, Kristus har innstiftet den bare for sine egne disipler […] De som lever som fiender av hans kors, må derfor ikke nyte nattverden (1 Kor 10,21)

Har da en ugudelig ingen rett til nattverden eller noen nytte av den? Nei, absolutt ingen, så lenge han lever i sin uomvendte stilling. […]

Men kunne ikke ugudelige bli vekt opp og bli bedre mennesker om de fikk komme til nattverden? Nei, for nattverden styrker mennesket i den tilstand det er i. Hvis de ikke først får nåde til å omvende seg av hjertet, blir de verre i stedet for bedre om de går til alters. […] (1 Kor 11,17 og 1 Kor 11,30)

Da lekfolket kjempet for fri nattverd for 100 år siden, var det vanlig med massealtergang. Før den tid måtte alle gå til nattverd. Det var bare presten som hadde lov å lede nattverden. Mange kristne fant det vanskelig å gå til nattverd i kirkene. De kjempet gjennom at nattverden kunne forvaltes også av ledere innen lekfolket. Da var de nøye med å presisere hvem nattverden er for, og leste også advarselen mot å spise seg til doms. (1 Kor 11,27-28)

Nå er bedehusenes nattverdforvaltning mange steder like åpen som i kirken. Mange steder sies ikke tydelig hvem nattverden er for, og det leses ikke advarselen fra 1 Kor 11,27-28. Innbydelsen er som i kirken, «kom for alt er ferdig». Et bibelvers som ikke har noe med nattverden å gjøre, men er et kall til uomvendte om å ta imot innbydelsen til frelse.

Det er tid til å våkne opp, og tenke gjennom på nytt, om vi er på vei bort fra Bibelens rammer rundt feiringen av nattverden. Det er et veldig stort ansvar å innby ufrelste til nattverden. Da innbyr vi dem til dom.

Nattverden er et nådemåltid til syndenes forlatelse for Guds folk. I tillegg er det et måltid der Guds folk får forkynne for hverandre at «dette er Jesu legeme» og «dette er Jesus blod». Det er også et minnemåltid til minne om Jesus, og et måltid der vi skal få se fram mot det himmelske måltid.

Jens Otterbech – samenes venn

Jens Otterbech og to av barna (foto wikipedia)

Jens Otterbech var prest i Finnmark, på Nordmøre og i Rogaland. Han hadde et radikalt lekmannssyn, men var mest kjent for sin kjærlighet til det samiske folk. Både deres frelse, og menneskelige rettigheter var saker han brant for.

Søndag 24 april 1910 var det misjonsfest på garden Midalhov på Ullandhaug ved Stavanger. Samlingen startet klokken 18.00 og grunnet servering var det entre på 50 øre. Vertskap var en nylig tilflyttet familie fra Jørpeland. Eli og Tore Fjelde (mine oldeforeldre) solgte slektsgarden sin på Fjelde på Jørpeland til Tores søster i 1909. De pakket sine eiendeler og flyttet inn i på denne lille garden på Ullandhaug, som de kjøpte samme året som de solgte på Jørpeland. På en nabogard lenger øst på Ullandhaug, hadde en onkel av Tore kjøpt gard 15 år tidligere. Onkelen het Knud Fjelde, og han var aktiv både i Kinamisjonen og i det som da het Finnemisjonen. I Finnemisjonen var han med i kretsstyret i ett par tiår.

Annonse i Aftenbladet 21. april 1910

Eli og Tore Fjelde var også kristne, og så langt jeg vet var de aktive i Kinamisjonen. Det var i alle fall i denne organisasjonen at de fleste av deres barn hadde sin åndelige heim. Festen denne søndagen var antakelig for begge disse organisasjonene. Talere var emissær Johannes Kjelsvik fra Kinamisjonen, som hadde vært på Ullandhaug mange ganger før. I tillegg til han, var også pastor Jens Otterbech med som taler. Han var ei drivkraft i samemisjonsarbeidet i Rogaland, ved siden av prestetjenesten. Det var også musikalske innslag av glassmusiker Edvard Haarr og av Kinamisjonsmusikken. Historien sier ikke noe om frammøte på festen, men i det lille huset på Ullandhaug, må det har vært stapp fullt.

Jens Otterbech. (foto digitaltmuseum,no)

Født i Talvik i Alta

Det er pastor Jens Otterbech vi skal bli bedre kjent med i denne artikkelen. Og da starter vi i Talvik i Alta kommune påsken 1868. Talvik ligger ved Altafjordens vestside, noen få mil nord for Alta sentrum. Denne påsken ble Ingvald Mathias Otterbech utnevnt til hjelpeprest i Talvik. Han ble født på prestegarden i Andebu i 1841. Ingvald Mathias gikk altså i farens fotspor, og utdannet seg til prest. Han sier selv at han allerede under studiene, kjente på et kall til å reise til Nord Norge. Han deltok derfor på noen forelesninger i samisk og finsk, parallelt med teologistudiene.

Vel ferdig med teologien, ble han sommeren 1867 utnevnt til stiftskapellan i Tromsø stift. Han vikarierte for prestene i Ibestad og Lenvik høsten 1867 og etterjulsvinteren 1868, før han altså flyttet til Talvik i Alta, 27 år gammel. Samme året som han ble flyttet nordover, ble han gift med Anna Louise de Seue som var jevngammel med Ingvald Mathias. Anna Louise hadde røtter fra en gammel Hugenott slekt i Frankrike, som på 1600-tallet måtte flykte fra heimlandet på grunn av sin tro. Familien hennes endte opp i Bergen. Etter ett år som hjelpeprest, ble Ingvald Mathias forfremmet til sokneprest i Talvik, 22. mai 1869.

Dødsannonse i Morgenbladet 24.08.1870

Da Anna og Ingvald Mathias kom til Talvik i påsken 1868, var hun gravid. Hun fødte deres førstefødte 18. august samme året, og foreldrene gav ham navnet Jens. Knapt to år senere, den 26. april 1870, ble sønn nummer to født. Han fikk navnet Wilhelm. Ingvald Mathias var ung og sprek, og gikk inn i prestetjenesten med stor iver. Det var mye reising både til fots og til sjøs, for Talvik prestegjeld var stort.

På en av disse reisene, kom han over en svært forkommen gutt som ikke hadde foreldre å hjelpe seg. Ingvald Mathias tok seg av denne gutten, men det resulterte i at han ble alvorlig syk. Gutten hadde lus, som kom over på presten. Lusene var bærere av flekktyfus, en sykdom som på den tiden førte til død for 40 % av de som ble smittet. Ingvald Mathias var en av de som ikke overlevde sykdommen, og han døde 27. juli 1870, kun 29 år gammel. Anna var dermed blitt enke, etter bare tre års ekteskap. Hun satt alene igjen med ansvaret for guttene på tre måneder og på knappe to år.

Et litt utydelig bilde av Jens Otterbech som ung

(foto myheritage.no)

Anna kunne etter dette ikke bli værende i Talvik. Anna hadde slekt som bodde på garden Hauggaard i Rakkestad. Karen de Seue og Karl Krefting var forlovere når Anna og Ingvald Mathias giftet seg, og nå tok de ansvar. Karen var søskenbarn til Anna sin morfar. Anna og guttene fikk flytte heim til Karen og Karl. De hadde antakelig god plass, for Karl var både lensmann og bonde. Her ble de boende, til Jens skulle begynne på gymnas. Da flyttet de til Frognerveien 56 i Oslo, sammen med Karen og Karl Krefting. Det var antakelig mens de bodde i Rakkestad, at Jens ble frelst. Han sa senere at det var mor hans som var Guds redskap til at han ble frelst.

Student i Oslo

Jens Otterbech begynte på Gjertsens skole, for å ta eksamen artium. I tiden på gymnaset, var han aktivt med i «Studenternes misjonsforening» som var blitt stiftet i 1881. Denne foreningen fikk bety mye for hans åndelige liv. Han tok eksamen 10 juli 1886 og fikk karakteren «meget godt». Etter artium tok han et kurs i hebraisk og begynte deretter på teologisk studium. Han bodde da i Fagerborgsgate 24 i Oslo, sammen med moren og Karen Krefting.

Samme år som han tok eksamen i teologistudiet, opplevde han å miste sin mor. Hun døde i 7. mars 1891, mens eksamensdagen var 10. juli. Den tragiske hendelsen med mor hans som døde kun 49 år gammel, så ikke ut til å ha noen innvirkning på eksamensresultatet. Han fikk nemlig Laudabilis. Jens oppgav senere at målsak, skogsak, jorddyrking og avholdssak, var ting han var opptatt av under studietiden. Jens sin bror Wilhelm, bosatte seg på Fiji-øyene og her ble han gift og fikk barn.

Jens Otterbech (foto Norges gejstelighed)

Etter at Jens var ferdig utdannet prest, var han lærer på Nordstrand middelskole i halvannet år og et halvår som bestyrer på Vadsø folkehjem. Skoleåret 1892-93 studerte Jens Otterbech samisk, og fikk tid til en studietur til Tyskland. Her deltok han på forelesninger i Berlin, Dresden, Leipzig og Hamburg. Tema for forelesningene var arbeid blant samfunnets forkomne. Tilbake i Norge, var han ansatt i Indremisjonen høsten 1893, og bestyrte fiskerheimen i Vardø de tre første månedene i 1894. På den tid ble sokneprestembete i Kistrand i Porsanger ledig, og Jens Otterbech sendte sin søknad. 30. mai kom beskjeden om at han var blitt utnevnt til denne stillingen. Da var han antakelig på plass i Bergen.

For i Bergen ventet ei ung dame på ham. Hun het Hanna Marie Krogh og var fem år yngre enn Jens. Hun hadde vokst opp i et velholdent hjem i Bergen, med en far som var kontorist. Det var tillyst bryllup, og 3. august 1894 ringte kirkeklokkene i Johannes kirken i Bergen. Hanna og Jens Otterbech sa ja til å dele livet sammen. Hun var 21 år og han 26. Bryllupsreisen gikk til Porsangerfjorden og Kistrand prestegård.

Åtte år i Finnmark

Kistrand ligger mellom Lakselv og Nordkapp, på vestsiden av Porsangerfjorden. På denne tiden omfattet Kistrand kommune omtrent samme området som nå er Porsanger kommune. Kommunen er trespråklig, og i år 1900 var det 1947 innbyggere. Av disse var 1013 samer, 652 kvæner, 104 en blanding av samisk og kvænsk og 147 norskættede. Det kom derfor godt med at Otterbech hadde lærte seg samisk.

Kistrand kirke (foto digitaltmuseum.org)

Jens Otterbech ble umiddelbart engasjert i samenes sak. Som prest var det naturlig at han brant for å nå folket med Guds ord. Samtidig var han sterkt engasjert i samenes rettigheter. Han var kritisk til den fornorskningsprosessen som norske myndigheter hadde satt i gang overfor samene. Dette gav han klart uttrykk for, både muntlig og skriftlig. Sammen med sokneprest Gulbrand Tandberg i Lebesby, nabokommunen i øst, startet han det samiske oppbyggelsesbladet «Sami Usteb», på norsk «Lappenes venn», i april 1899. Selv om Otterbech var kritisk til fornorskningsprosessen, ble han selv angrepet av de mest radikale sameaktivistene, som Edvard Masoni (tidligere misjonær for Kinamisjonen) og Elsa Renberg. De mente Otterbech og Lappemisjonen ikke gikk langt nok i sin støtte til samene.

Hanna og Jens Otterbech, to av barna og ei lærerinne fotografert i Kistrand.

(foto wikimedia.no)

I 1895 kom Hanna og Jens Otterbech sitt første barn, det var sønnen Haakon. Nummer to kom i 1897 og fikk navnet Walter. Det tredje barnet som ble født mens Otterbech var prest i Kistrand, ble ei jente. Anna ble født i år 1900.  Anna fikk de ikke beholde i mer enn halvannet år. 19. november 1901 døde hun, noe som var et hardt slag for foreldrene, ikke minst for mor hennes. Hanna skrev et brev om sorgen ved å miste Anna, og la det igjen på prestekontoret da familien flyttet fra Kistrand. Utenpå brevet skrev hun at det ikke skulle åpnes før om 100 år, og da av hun som da var prestefrue. Brevet ble bevart uåpnet i 100 år, og i 2002 ble det åpnet og lest i Kistrand kirke.

Fra Bergen Aftenblad 25.11.1901

Utsnitt av brevet Hanna Otterbech skrev etter datterens død 

og som var uåpnet i 100 år

Tapet av Anna var antakelig med på å framskynde oppbruddet for prestefamilien. 14. mai 1902 flyttet familien fra Finnmark, til et nytt prestekall på Nordmøre. Jens ble sokneprest i Gjemnes kommune hvor hovedkirken het Øre kirke. Det er ikke mye jeg vet om tiden på Nordmøre, men han fikk god kontakt med det radikale misjonsfolket. En gang kretsmøtet for Kinamisjonen var på Øre, var Otterbech en av talerne. Etter et møte i kirken, foreslo Otterbech at møtet måtte avsluttes med bønnemøte på kne. Noe slikt hadde misjonsfolket aldri opplevd av en prest.

Han fortsatte arbeidet for det samiske folk, selv om han var flyttet fra Finnmark. Mens han bodde på Kistrand, arbeidet han for å få bygget et pleiehjem for eldre samer. Kistrand pleiehjem ble innviet i 1903, året etter at Otterbech reiste fra bygda. Dette var det første pleiehjem i Finnmark og det første i Norge på landsbygda. Jens Otterbech var institusjonens far, og den ble drevet av Finnemisjonen. Otterbech hadde også mange foredrag om Finnmark, i ulike bygder på Nordmøre.

Hanna Otterbech baker på kjøkkenet i Kistrand.

(foto digitaltmuseum.org)

Mens de bodde på Nordmøre, økte familien Otterbech ytterligere. Datteren Ingrid ble født høsten 1902 og sønnen Gunnar kom i juni 1905. Deres siste barn ble født i Stavanger, som var familiens neste stopp. I juni 1909 ble datteren Evy født.

Siste økt i Stavanger

Sommeren 1907 var det igjen tid for bytte av tjenestested for Jens Otterbech. Hetland prosti i Rogaland hadde behov for en tredje prest, og Otterbech ble ansatt. Hetland var på den tid et stort prosti, som strakte seg fra Randaberg via Dusavik og Tasta, til Storhaug og Riska. Otterbech var tredjeprest i to år, før han i 1909 rykket opp til residerende kapellan. En stilling han hadde til han forlot arbeidet som prest i 1919.

Mange av de radikale lekfolket i Rogaland sperret nok øynene opp når de hørte Otterbech tale, og da de ble kjent med hva han sto for. Han var sentral i forkynnelsen og hadde en klar vekkertone. Flere av de eldre som husket Lars Oftedal i sin glanstid, syntes det var mye av samme tone i Otterbech sin forkynnelse. Otterbech var også radikal i sitt kirkesyn, og arbeidet for at både nattverden og dåpen skulle bli fri. Han deltok også, som nevnt i innledningen, på misjonsfolkets ordinære møter.

Fra avisen Dagen 16.12.1921

I 1911 var det en vekkelse på Hinna, Tjensvoll og Ullandhaug. Det var Kinamisjonens talere Thorvald Ladstein, Olaus Østebø og Elisabeth Hovda som var Guds redskap. Otterbech støttet opp om vekkelsen så godt han kunne. Da møtene ble avsluttet, ba han forkynnerne komme til Tasta og Dusavik hvor Otterbech bodde. Vekkelsen fortsatt også der og senere på Finnestad og Randaberg. Presten støttet hele tiden fullt opp om vekkelsen.

Det Norsk-lutherske Finnemisjonsforbund

Samemisjonen var på denne tid ingen landsdekkende organisasjon. Den hadde sitt hovedsete i Trondheim, og var nært knuttet til statskirken. Organisasjonen var heller ikke demokratisk oppbygd slik de fleste misjonsorganisasjoner var. Den hadde nemlig et selvsupplerende styre på tre personer. Norsk Finnemisjonsforbund som var organisasjonens navn på den tiden, ble stiftet i 1888. 17. oktober 1909 ble Stavanger krets av Norsk Finnemisjonsforbund stiftet, med Otterbech som en sentral leder. Samemisjonsfolket i Rogaland og Otterbech var imidlertid mer radikale i sitt lekmannssyn enn moderorganisasjonen. De var mer av «Kinamisjonstypen» og var også dypt uenige i den selvsupplerende ledelse. De ønsket en demokratisk oppbygd organisasjon.

Kistrand pleiehjem (foto Norsk finnemisjon 1888-1914)

Fra Kistrand pleiehjem

(foto wilse og Anders Beer norsk folkemuseum)

Dette resulterte i at Jens Otterbech gikk i spissen for en ny organisasjon, kalt Det Norsk-lutherske Finnemisjonsforbund. Stavanger krets gikk inn i den nye organisasjonen, og også noen foreninger andre steder i landet. Det betydde at det var to forskjellige samemisjoner, fram til de ble sammenslått i 1925. Da hadde rogalendingene stort sett fått det som de ville. Otterbech ønsket hele tiden en felles organisasjon, men de to grupperingene ble ikke enige før etter hans død. Otterbech startet også et eget misjonsblad, som fikk samme tittel som hans forrige blad, «Lappenes venn».

Otterbech arbeidet samtidig intenst med praktisk hjelp til det samiske folk. Allerede i 1911 argumenterte han for å så i gang en Ungdomsskole (Folkehøgskole) for samiske ungdommer. Da hadde han i ett år vært med i en felles kristen komite i Rogaland, som arbeidet med å få starte en kristen Ungdomsskole i Stavanger. Den ble en realitet i 1912, under navnet Solborg. I Finnmark sto ikke skolen i Karasjok ferdig før i 1936, under navnet Den samiske folkehøyskole. Otterbech var den som sådde tanken om skolen.

Jens Otterbech nr. 2 fra venstre ved innvielsen av

Kolvik barnehjem.

Videre var han sentral i opprettelsen av Lerpollen pleiehjem i 1914, Nesseby Tuberkulosehjem og Øytun Ungdomsskole, begge i 1916. I 1919 søkte han avskjed som prest og overtok som generalsekretær i Finnemisjonsforbundet. Året etter sto han sentralt i opprettelse av Kolvik barnehjem. Otterbech skrev også noen bøker og mange artikler i aviser og tidsskrift. Han må ha hatt en enorm arbeidskapasitet, som nådde over alt dette frivillige arbeidet, ved siden av et travet embete som res.kap. i Hetland.

Om forkynnelsen

Som nevnt nådde Jens Otterbech langt, med sin vekkende og samtidig evangelisk frigjørende forkynnelse. Vi tar med noe av det H. O. Heika skrev i minneordet etter Otterbech i Lappernes venn nr.3 1922:

«Pastor Otterbech så evighetsverdi i hver eneste samesjel. Alle de forkomne stakler, alle de forsømte og forglemte vesener i de usleste samegammer er verdier, evige verdier, som også ble kjøpt med den største offerpris Gud krevde; Jesu blod. Dette så Otterbech. Han så med Jesu øyne. Derfor bøyde han seg ned til de fattige og forkomne. Et veldig utslag av Kristi kjærlighet. En levende kristendom i praksis.»

Etter hans død ble flere av hans taler samlet i boka «Daglig brød» og utgitt på Lunde forlag. Her er ett par sitat fra den boka: «Når døden kommer, er det slutt med håpet for alle verdensmennesker. Bare så lenge det er liv, er det håp for dem. Ikke så med de troende. «Med døden vi livet begynner.»»  Og: «Jeg kan si fra mitt eget liv at det som har hjulpet meg mektigst hen til å tro på Jesus som min virkelige Frelser, det er ikke de lærdes undersøkelser og ikke de klokes tanker. Men det er de ringes lykkelige hengivelse til Kristus.»

Jens Otterbech (foto tastahistorielag.no)

I 100 års skriftet til Hetland kirke, også kalt Frue kirke, heter det om Otterbechs forkynnelse: «Han hadde en utpreget vekkelsens nådegave. Hans prekener var korte. Budskapet enkelt og sentralt, båret fram med dypt alvor og glød som grep tilhørerne.»

Alfred Hauge skrev om Otterbech: «Han var en mektig forkynner. Folk møtte opp timer i forveien for å få plass til gudstjenesten. Hans personlighet var preget av et varmt hjerte, en kompromissløs rettferdsvilje og et ukuelig mot. En framtredende skribent var han også.»

I en minnetale gjengitt hos Gabrielsen heter det: «Hans forkynnelse var avgjort positiv. Han uttalte en gang i en preken: «Jesus har etterlatt oss to ting, sitt blod og sine fotspor». Det var hovedinnholdet av hans forkynnelse. Sin siste tale holdt han for fullpakket hus midt i høysåtetiden i Randeberg kirke over teksten Filipp. 3, 12–21. I denne talen rettet han en inntrengende advarsel til dem som var kommet bare av nysgjerrighet for å høre en tale som de visste var den siste han kom til å holde i sitt liv.»

Selv uttalte han: «Jeg ønsker jeg aldri må tale slik at alle mennesker taler vel om det, for da mister saltet sin kraft. Ild inn i verdensmennesket, nåde ut over synderen, det er Jesu vei.»

Hanna og Jens Otterbech (foto Finnmark dagblad 18.05.2002)

Smertefull og glad siste reise

Med et slikt tempo, skulle en ikke tro det var timer til å engasjere seg i flere saker, men Otterbech nådde langt. Han var hele tiden engasjert i avholdssaken og i fredsarbeidet. Han var overbevist pasifist, og ville ikke ta til våpen hverken i angreps- eller forsvarskrig. Pasifismen kostet han bispesetet i Tromsø. Han fikk klart flest stemmer ved bispevalget i 1918, og statsråd Jørgen Løvland ville utnevne han til ny biskop. Da reiste Otterbech til Oslo, for å forklare kirkestatsråden sitt pasifistiske syn. Når statsråden ble klar over hvor dypt dette stakk hos Otterbech, utnevnte han en annen til bispesetet.

Men det var hele tiden samenes sak som opptok han mest. Han fortsatte hele sitt liv å kritisere fornorskningspolitikken. Han var opptatt av samenes målsak, og arbeidet for at de måtte få bruke sitt eget språk og få lærebøker på samisk. Han forsvarte læstadianismen som samenes kristendomsform, noe som var uvanlig både fra geistlig og lekmannshold.

Fra Dagen 16.12.1921

Da han sluttet som prest i 1919, var det antakelig for å bruke hele livet på å arbeide for samenes sak. Alt lå godt til rette for det, som generalsekretær i Det Norsk-lutherske finnemisjonsforbund. Han var da kun 51 år gammel, og normalt skulle han ha mange arbeidsår foran seg. Slik skule det ikke gå. Otterbech fikk kreft i magesekken og fikk et langt og smertefullt sykeleie. Familien hadde hytte i Kvilldal, hvor han søkte hvile. Men etter hvert fikk sykdommen så mye tak at det gikk mot slutten.

En venn besøkte han på dødsleiet, og var forskrekket over de store smertene han hadde. Likevel kunne Otterbech si: «Jeg ligger her og fryder meg!» Dette med tanke på frelsen og på himmelen som ventet. 16. desember 1921 ebbet livet ut, og Jens Otterbech ble forfremmet til herligheten, 53 år gammel.

Kona Hanna sto hele veien sammen med sin mann i engasjementet for samene, for avholdssak og fredsarbeid. I tillegg var hun vegetarianer, og gav ut ei kokebok for vegetarianere. Noen år etter at hun ble enke, flyttet hun til Oslo, hvor hun døde i 1953.

 

Andakt av Jens Otterbech i Egersund menighetsblad 22.01.1922

(Fra Dalane Tidende 13.07.2018)

 

 

Kilder

Adolf Steen: Finnemisjonen 75 år (1963)

I. P. Våland m.fl.: Frue kirke 100 år (1954)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jens Otterbech: Kulturverdier hos Norges Finner (1920)

Jens Otterbech: Gudsrikets historie. Lærebok for ungdomsskolen (1922)

Jens Otterbech og Johs Hidle: Fornorskningen i Finmarken (1917)

Jens Otterbech: Misjonstanker fra bibelen (1911)

Jens Otterbech m.fl.: Finnmarken for Kristus (1915)

Jens Otterbech: Til det land jeg vil vise deg. Prekensamling utgitt etter hans død. (1923)

Johannes Daasvand: Dåpen fri (1922)

Just Qvigstad: Norsk Finnemisjonsselskap 1888-1914 (1914)

Lærere ved Indremisjonens bibelskole: Daglig brød (1934)

Oscar Handeland: Det Norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)

 

Aftenbladet 15.10.1959: Samefolket har trofaste venner i Stavanger.

Alfred Hauge: Han talte samenes sak. (Aftenbladet 16.08.1968)

Svein Torger Salomonsen: Kistrands radikale prestefamilie (Finnmark Dagblad 16.05.2002)

Trond Gabrielsen: Hans Smith: Presten Jens Otterbech in memoriam (finnmarkforlag.no)

 

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Wikipedia.org

Tastahistorielag.no

Nbl.snl.no

Geni.no

Er billetten i orden?

Foto: dagen.no

Da jeg skulle bestille min første flybillett via internett, bodde jeg på Finnsnes i Troms. Jeg skulle ta fly til Sola for å feire jul på Jørpeland. 

Klokkeslett for flyavgang ble sjekket mange ganger, for å være sikker på at jeg kom til flyplassen i Tromsø til rett tid. Vel framme på flyplassen viste det seg at noe ikke stemte med billetten. Damen i skranken studerte nøye skjermen sin, før hun sa: «Flyet ditt gikk i går!». Jeg hadde sjekket nøye klokkeslettet, men ikke datoen. Jeg kom av gårde likevel, takket være den hyggelige damen bak skranken.

Kommende søndag kalles domssøndag.  Den søndagen skal minne oss om å ha billetten til himmelen i orden. Bibelen sier om Jesus: «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod.» (Åp 1,5) Jesus har betalt billetten, og den fås gratis, av nåde.

Ord til ettertanke i Strandbuen 19.11.2021

David Liknes – emissær og kleshandler

.

David Liknes drev klesforretning i Torvgaten i Arendal i 1928-46

(Foto: gammelt postkort)

Det er ikke mange i dag, som husker navnet David Liknes. Karmøybuen fikk imidlertid et langt liv som forkynner i Agder og i Rogaland.

Misjonær Johannes Johnsen skrev i 1906 en mektig salme. Det første verset lyder slik: «En dalende dag, en stakket stund har legemets liv vi til gave, og slektene skifter som løv i lund i jordens frodige have. Så synker vi stilt, så har vi vårt sted blant tusene glemte grave.» Slik er livet for mange her på jord. Vi får et kort eller langt liv. Deretter kommer døden, sorgen og savnet. Etter ytterligere noen år, er de fleste blant tusener glemte graver. Noen ble så kjent mens de levde, at navnet blir husket i uminnelige tider. De fleste blir glemt etter en generasjon og to.

David Liknes var godt kjent i sin tid, som forkynner og sanger. Nå er det gått 60 år siden han døde, og få husker hans navn. Jeg har skrevet en god del portretter av predikanter og misjonærer, men det er få som jeg har funnet så lite biografisk stoff om som Liknes. Derfor blir denne artikkelen kort. Samtidig er det fint å få fortelle litt om denne ukjente Herrens budbærer.

Liknes på Åkra (foto: Lillehammer)

Fra Åkra til Telemark

Liknes er ei lita grend ett par kilometer sør for Åkra sentrum. Bygda var delt i to deler, Øvre og Nedre Liknes. I 1859 ble Øvre Liknes delt i to garder. Brødrene Håkon og Jens Johannessen fikk hver sin halvdel av heimegarden. Jens sin del ble til bruk 2. Han og kona Marta Olsdatter fra Skudenes fikk seks barn. Eldste barnet ble født i 1845, og fikk navnet Johannes. Johannes ble gift med Marta Kristoffersdatter Nedre Liknes i 1870, og fikk overta gardene etter faren i 1891.

Marta og Johannes fikk ni barn, hvorav minst to døde som små. Den yngste i den store søskenflokken ble født 11. mai 1893 og ble døpt i Åkra kirke 21. mai samme år. Han fikk navnet David. Da han var 14 år gammel, sto han konfirmant i samme kirke. Presten må ha vært fornøyd med gutten, og gav han karakteren «nesten utmerket godt» i kristendomskunnskap.

Ikke lenge etter konfirmasjonen, ble David frelst. Om han vokste opp i en kristen heim, vites ikke. Det er likevel sannsynlig. I 1910 bodde han fremdeles heime hos foreldrene og var dagarbeider. Søsteren Magdalena som var 1 (bildet t.h.) 4 år eldre enn David, var da ansatt i Frelsesarmeen. David hadde en god sangstemme, og begynte tidlig etter omvendelsen å delta på møter med sang og vitnesbyrd. Han var flink til å spille gitar, og brukte den til å akkompagnere seg selv. Da han var 19 år gammel, var han med Adolf Bjerkreim på møter i Vikedal.

Mot slutten av 1913 eller på nyåret 1914, flyttet David til Telemark. Jeg vet ikke nøyaktig hvor han bodde, men antar det var i traktene ved Porsgrunn og Skien. Årsaken til at han flyttet til Telemark, har jeg heller ikke funnet. Kanskje hadde han fått et kall om å reise som forkynner på prøve?

Første annonse jeg finner der David Liknes er annonsert.

Fra Breviksposten 05.03.1914

Forkynner og forretningsmann

David var 20 år gammel da han kom til Telemark. Første gang jeg finner han annonsert i avisene, er 5. mars 1914. Da ble det annonsert fest 8. mars for Kinamisjonen, på Heistad mellom Brevik og Porsgrunn. Talere var emissærene Slagstad, Andersen og Nebdal, mens David Liknes skulle delta med sang og musikk. Ut over 1914 ble Liknes annonsert som sanger på noen møter, men ikke som taler. Første annonse jeg finner der han er taler, er på en ungdomsfest i Skien 8. januar 1915.

Jeg antar at David Liknes har blitt ansatt i Skien krets fra årsskiftet 1913/14, som forkynner på prøve. I 1915 ble han innmeldt i NLMs pensjonskasse, noe som kan tyde på at han da ble fast ansatt som emissær. I de neste årene finner vi Liknes som taler og sanger på møter i nedre Telemark og Aust-Agder. Men i 1919 skjer en endring, da flytter Liknes heim igjen til Karmøy.

Annonse i Norsk Kundgjøringstidende 31.12.1919

Han ble da ansatt i en mindre forkynnerstilling i Stavanger krets, samtidig som han startet en bedrift i Kopervik. Bedriften fikk navnet Næss og Liknes, og hadde som formål å drive handel. Butikken ble registrert 8. oktober 1919 og medeier var Ole J. Næss. Som forkynner, hadde han 34 reisedager i Stavanger krets dette året. I 1920 fikk Liknes oppleve å stå i en vekkelse på Lura sammen med Fridtjof Foldøen. Det heter fra Lura at Foldøen talte om helvete slik at de unge kjente at det skar i tennene, men Liknes talte om Jesus, noe som førte til salve på sårene.

Bedriften Næss og Liknes gikk inn allerede 5. januar 1921, men David startet et nytt firma ei uke senere. 12. januar 1921 ble Liknes & Co opprettet i Kopervik og Davids søster Helena var medeier. Dette året hadde David 58 reisedager for misjonen. Liknes må ha lengtet tilbake til Sør-Østlandet, for høsten 1922 var han tilbake som forkynner på gamle trakter. I 1924 var David Liknes blitt 31 år. I Kinamisjonens blad, Kineseren, meldes det at Liknes ligger syk, men er på bedringens vei. Om det er forkynnervirksomheten som har forårsaket helseproblemene, sies det ingen ting om. Ting kan tyde på det, for i 1925 blir han utmeldt av NLMs pensjonskasse. Han har da antakelig godt over i annet arbeid, og bare deltatt som forkynner og sanger på fritiden.

Agderposten 23.01.1928

Agderposten 16.12.1930

Kleshandler i Arendal

2. januar 1928 starter David Liknes sin egen forretning i Torvgaten i Arendal. Forretningen fikk navnet D. Liknes AS. Den første tiden ser det ut til at han hadde et bredt vareutvalg, men butikken ble snart en kjent klesforretning. Selv om han nå var forretningsmann, brant hjertet fremdeles for misjonen. Han engasjerte seg i bedehusarbeidet i Arendal, og deltok også som frivillig forkynner og sanger i distriktet. I perioden 1929-31 var han formann i IUF Arendal.

I en årsmelding fra 1930-tallet, står det om David at han la ned et betydelig arbeid for Kinamisjonen i Havstad krets. Havstad er en bydel i Arendal. Selv om han nå var blitt sørlending, holdt han god kontakt med Karmøy. I 1927 kjøpte han bruk 13 på Liknes Nedre av mora. Han betalte kr.1000,- for eiendommen, og solgte den igjen ti år senere for kr.3000,-. I løpet av 2. verdenskrig bestemte David Likes seg for å flytte heim til Karmøy. Når dette faktisk skjedde er uklart, men klesbutikken hans ble formeldt nedlagt 10. januar 1946.

David Liknes

Forkynner i Rogaland

Etter at Liknes vendte tilbake til Rogaland i 1945, var det slutt på forretningsvirksomheten. Han begynte da som fulltids emissær i Haugesund og Sunnhordaland krets av Kinamisjonen. Han bosatte seg først på Medhaug på Åkra, men flyttet snart til Kopervik. I 1948 ble han godkjent av NLMs hovedstyre som fast forkynner, sammen med Ola Rolfsnes, Nils Valland og Amund Lid. Samme året kjøpte han sitt eget hus, på Medhaug på Åkra. Eiendommen var på 10 mål. Huset ble leid ut, og leietaker hadde en liten besetning på ei ku, noen høns og fem sauer.

Fra: Myckland

Årsaken til at David leide ut huset sitt, var at han selv flyttet til Randaberg våren 1949 og begynte som forkynner i Stavanger krets. Her ble han værende resten av sitt liv. I perioden 1959-1961 hadde han ca. 300 reisedager i året. Da var det ikke mye tid til ferie og fritid. I tillegg til ordinær forkynnervirksomhet, var han også taler og sanger på stormøter i kretsen. I juni 1949 deltok han med sang sammen med Arne Aano på kretsens årsmøte i Sauda, med over 3000 til stede. I 1953 var han sanger sammen med Gunda Tonstad på Flekkefjord Felleslag sitt årsmøte.

David Liknes ble omtalt som en varm og sentral forkynner, med omsorg for misjonsfolket. Han brukte ofte et uttrykk i forkynnelsen, «Han kjennes på sårene, som han fikk for fårene.» I minneordet etter Liknes i Haugesunds Avis, heter det at «David Liknes var en gild og gladlynt mann, med eit lyst sinn og eit smittande humør, og såleis ein mann som spredde solskin og glede over alt der han ferdast.» (HA 09.04.1963) Tore Tungland skrev minneord i Utsyn. Her sier han blant annet: «Liknes var ei forkynnar som særleg Guds folk lika å høyra. Han hadde ein enkel og god bodskap, og han song og spela på gitar, og her er mange no som minnest dei enkle songane av David.» Liknes så aldri på forsamlingen når han talte, men så helst på et punkt i taket. Han var ellers kjent for sitt storforbruk av kamferdrops og «Kongen av Danmark».

Minneord i Utsyn april 1963

I 1962 ble ungkaren David Liknes alvorlig syk. Han slet med sykdommen hele vinteren 62/63. 3. april 1963 ble han akutt dårlig og sovnet stille inn to dager senere. Han ble nesten 70 år gammel.

 

Kilder

Arnvid Lillehammer: Karmøy. Åkra (1980)

August Vik m.fl.: Pensjonskassen for NLM gjennom 50 år (1963)

Haakon Falck Myckland: Norges bebyggelse Sørlig seksjon Rogaland Nordre del (1959)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Karsten Ådna: Kristenliv i Telemark (1955)

Kåre Liodden: Arendal indremisjon 100-års beretning (1968)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Nils Dybdal-Holthe: Utan grenser. Haugesund krins av NLM (1999)

 

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Hva sier NLMs §13?

Fra en avstemming på Rådsmøtet 2021. (foto nlm.no)

Hovedstyret i NLM fikk ett delt råd fra Rådsmøtet på utfordringen om ny struktur i NLM. I den videre prosess er det nyttig å se litt på ansvarsfordelingen mellom Rådsmøtet og Generalforsamlingen.

I 1997 skjedde en viktig endring av ansvaret for læresaker i NLM. Da delegerte GF noe av sin myndighet i slike saker til Rådsmøtet (RM). Det kom inn en ny § 13 i grunnreglene som nå lyder slik: «Rådsmøtet har sammen med hovedstyret et særlig læreansvar på vegne av hele organisasjonen og kan overprøve vedtak i hovedstyret av læremessig karakter. Det består derfor av menn. Dersom rådsmøtet tilrår overfor generalforsamlingen å gjøre grunnregelendringer av læremessig karakter, kan dette bare skje med 2/3 flertall i rådsmøtet. Rådsmøtet avgjør hva som er grunnregelendring av læremessig karakter.»

Dette innebærer for det første at RM kan overprøve vedtak av læremessig karakter, som er fattet av Hovedstyret (HS). For det andre må grunnregelendringer av læremessig karakter, ha 2/3 flertall i RM, før GF kan gjøre endelig vedtak. Det er ikke GF eller HS som avgjør hva som er grunnregelendring av læremessig karakter, men den avgjørelsen ligger i RM, hvor HS er representert med alle sine medlemmer og varamedlemmer.

På RM i 2021 var det ingen som anfektet at dokumentet om menighetstenkning og struktur som var til behandling, var av læremessig karakter. Det bekreftet også medlemmer av HS og av HS sin administrasjon. HS ba RM om råd i denne saken, og sa at de ut fra rådene ville fremme saken for GF, med nødvendige grunnregelendringer, uten først å komme tilbake til RM. Dette begrunnet de med at de foreslåtte endringene av grunnreglene ikke ville være noen endring av NLMs lære, hverken i forhold til tjenestedeling eller synet på eldstefunksjonen.

Paragrefene 13 og 14 i NLMs grunnregler

Spørsmålet er om dette er en rett forståelse av § 13? Må det til en endring av NLMs lære, for at grunnregelsendringene må opp i RM til avstemming før saken går til GF? Etter mitt syn er det ikke det § 13 sier. Den sier at grunnregelendringene må være av læremessig karakter. Den sier ikke at grunnregelendringene må innebære en endring av læren i NLM (læremessig kursendring). Det betyr så langt jeg kan forstå den aktuelle paragrafen, at alle endringer av grunnreglene av læremessig karakter, både de som endrer læren og de som ikke endrer læren, må innom RM til avstemming.

Personlig mener jeg at den foreslåtte endring av RM og HS, er en svekkelse av tjenestedelingsprinsippet og en innsnevring av eldstefunksjonen. Forslaget er derfor etter mitt syn en endring av NLMs lære. Men om HS sitt flertall skulle ha rett i at dette forslaget ikke endrer læren, er det like fullt grunnregelendringer i spørsmål som har læremessig karakter. Det synes derfor opplagt at HS må komme tilbake til RM med saken, og at RM må godkjenne endringene med 2/3 flertall for at saken kan gå videre til GF.

Ingen saker i Guds rike vinnes ved paragrafer. Samtidig er de gitt til et vern. Vi gjør derfor vel i å følge de spilleregler som er vedtatt av organisasjonens høyeste myndighet. Dette er mitt bidrag til forståelsen av §13.

Lys for verden

Etter syndefallet ble verden liggende i et åndelig mørke. Men lyset er kommet til jorden. Lyset som er veien til frelse for fortapte syndere.

For en del år siden, leste jeg biografien om Gunhild Kvinen fra Sirdal. Boka er skrevet av Karthon Håland. Her står det blant annet:

«Utpå kvelden sloknet lysene i alle stuer, folk gikk tidlig til sengs for å spare parafinen. Natta falt på, dalen sov mellom høye og mørke fjell. Men bak små vindusruter i en liten stue på Fidjeland sto et enslig talglys og brant time etter time. Et bitte lite bluss, som kastet et svakt gulskjær ut på snøen. I svarte natta var dette tente talglyset synlig lang vei. Hvorfor sto det der og lyste i vinduskarmen hver eneste vinternatt? Folk i Øvre Sirdal visste det, og de ble stille og tankefulle…

En dag på førjulsvinteren hadde kona i denne stua gått til fjells for å se til rypesnarene. Slike turer kunne være dryge, særlig når snøen var djup og føret tungt. Det ble kveld før hun begynte på heimturen, mørket kom over henne, og det tok til å snø. Hun mistet retningen og rotet rundt i nattemørket og snøtjukke til kreftene var oppbrukt. De fant henne dagen etter om lag en kilometer fra garden – død, stivfrossen og halvt nedsnødd. Siden denne hendingen lot mannen alltid talglys brenne i vinduet hver vinternatt. Andre som kom fra fjellet, kunne bli reddet av det lille lyset.»

Denne fortellingen ble for meg en enkel illustrasjon på Jesus som verdens lys. Synden gjør at jeg og du er i åndelig mørke, uten Gud og uten håp i verden. Men allerede fra paradis, ble løfte gitt om at lyset skulle komme til jord. Og han som er Lyset, Jesus, kom for 2000 år siden. Da sonet han for verdens synder. For dine og mine. Tar du imot denne frelse, får du flytte fra mørke til lyset. Fra fortapelsens vei, til evighetens vei.

«Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1Joh 1:5-7)

Vi som er kristne, blir også kalt for verdens lys (Mat 5,14). Guds folk har ikke fått i oppdrag å frelse folk. Vi skal forkynne et fullført frelsesverk, Jesu soning for våre synder på korset. Det er Gud ved Den Hellige Ånd som gir vekst, og som skaper troen i hjertet til den ufrelste. Guds barn skal ikke produsere lys. Nei, Bibelen sier vi er lys, hvis vi har vår sak i orden med Jesus. Derfor er det av uendelig verdi om det bare er en kristen i ei bygd. Uten lys, er det stummende mørkt. Ett lys derimot, lyser for mange. Er det et lys i bygda, da er evangeliet der, da er Jesus der!

Bonden på Fidjeland hadde bitter erfaring om hva stummende mørke kunne forårsake. Dette var før elektrisitetens tid. Mørke og snøvær førte til at kona mistet kursen mot heimen, og det gikk veldig galt. Derfor var han påpasselig med å tenne et talglys i vinduet der det vistes godt på lang avstand for den som kom gående. Et lite lys i bek mørke, viste vei på lang avstand.

Slik er det også med Guds barn. Du er et lys i verden, som bringer videre glansen fra han som er verdens Lys, med stor L.

«Midt i nattens mørke blinker Som et fyrlys Jesu navn. Og hver hjelp`løs seiler vinker Inn til frelsens trygge havn. Og når solen mer ei skinner, Jesu-navnet lyser enn. Da den frelste skare synger Høyt dets pris i himmelen.» (SB 108)