Lina Sandell - Sveriges store kristne sangforfatter

Lina Sandell Berg

Lina Sandell var en av Sveriges store sangforfatterer på 1800-tallet. Hennes sanger lever videre og synges over hele verden.

Jonas Nilsson ble født 10. januar 1790 i bygda Lenhovda, noen mil nordvest for byen Växjö. Faren hans het Nils Nilsson og var bonde. Mora, Ingeborg Hemmingsdatter, døde bare få måneder etter at Jonas ble født. Nils satt igjen med en stor barneflokk, og måtte adoptere bort noen av dem etter konas død.

Nils hadde ei halvsøster som bodde i Karlskrona, helt sør i Sverige. Hun var gift med smeden Johan Sandell og de var barnløse. Det ble derfor bestemt at de skulle adoptere ett av Nils sine barn, og valget falt på Jonas. Jonas fikk et nært og godt forhold til adoptivfaren, men fikk aldri et nært forhold til adoptivmora. Jonas fikk adoptivforeldrenes etternavn da han ble døpt.

Da Jonas var 13 år begynte han på høyere skole i Växjö og i 1806-1809 tok han gymnaset. Han gikk videre på prestestudier og i april 1813 ble han vigslet til prest. Han hadde ulike småstillinger som prest og lærer. I denne perioden ble både han og hans forlovede Fredrica Engstrand vakt og kom gjennom til liv i Gud. Jonas og Fredrica ble gift sommeren 1818. Fredrica var ett år yngre en Jonas.

Jonas var lærer i Växjö fram til 1826, da ble han prest i domkirken i byen. I den stillingen var han fram til 1831. Da han ble utnevnt til Sokneprest i Fröderyd, som ligger mellom byene Växjö og Jönköping i Småland. Jonas var preget av det herrnhutiske vekkelsesmiljøet, men kun i moderat form.

Fredrica og Jonas fikk sitt første barn Christina Sophie i 1819. Nummer to ble en gutt, Nils Johan, født i 1821, deretter Charlotta Fredrika i 1823, Carl Wilhelm i 1826, Carolina Wilhelmina (Lina) i 1832 og Amalia Mathilda i 1834.

Jonas Sandell og en skisse han har tegnet av Fröderyd gamle kirke

Oppvekst i Fröderyd

Våren 1831 var det tid for familien Sandell til å flytte fra Växjö til Fröderyd. Dagen før avreise opplevde familien en stor sorg. Deres femårige sønn Carl Wilhelm døde, noe som betydde at familien måtte ha med gutten i ei barnekiste på flyttelasset.

3. oktober året etter fikk familien Sandell et nytt barn. Det blir ei jente som de kalte opp etter hennes døde bror. Navnet hennes ble Carolina Wilhelmina, i oppveksten kalt Carolina. Carolina ble nært knyttet til sin far. Hun var en kristen i hele oppveksten, men opplevde flere ganger åndelig mørke. Hun slet også mye med helsa si i oppveksten. I perioden fra mars 1843 til november 1844 led hun av nervefeber og var mye sengeliggende. Foreldrene trodde lenge at hun ikke ville overleve.

17. november 1844 var foreldrene på gudstjeneste. Dagens tekst var om Jesus som vakte opp Jairus sin døde datter. Lina lå i senga og leste Luthers tale om denne teksten. Mens hun leste ble hun overbevist om at han som kunne vekke opp Jairus sin datter, også kunne gjøre henne frisk. Og nettopp det skjedde. Fra den stund ble hun stadig bedre, hun kom seg på beina, men kom til å slite med sykdom i perioder hele livet.

Allerede som 12-13 åring begynte hun å skrive dikt. De fleste dikta var hilsener til slekt og venner på fødselsdager og andre begivenheter. I 1845 begynte hun å føre inn dikt i ei lita notisbok som hun kalt «Barndomsforsøk». I tiden før konfirmasjonen 24. april 1848 var hun inne i et dypt åndelig og menneskelig mørke, men da konfirmasjonsdagen kom var hun igjen løst og fri. Alle disse ting satte hun ord på i sine dikt.

Carolina bodde heime på Fröderyd fram til hun var 29 år gammel. I perioder bodde hun i heimer til søstrene, som var gift med hver sin prest. Hele denne ungdomstiden hadde hun perioder med sykdom og åndelig mørke. En oppmuntring var det da hun i 1853 fikk utgitt sin første diktsamling «Andlige Vårblommar». I 1855 var hun med i en diktkonkurranse og kom på andreplass med diktsamlingen «Si, dörren är öppen». Dette året kom også hennes andre diktsamling ut. Den kalte hun for «Andliga Doggdroppar». En av hennes mest kjente sanger, «Ingen er så trygg i fare», ble skrevet omkring 1850, men ble først offentliggjort i diktsamlingen hennes som kom i 1855.

Odencrants var Lina Sandells sjelsørger og skriftefar

Fra 1856 og mange år framover fikk hun publisert flere av sine dikt i barnebladet «Duerösten» og misjonsbladet «Budbæreren». Dette var med å gjøre både Carolina og dikta hennes kjent. Det var redaktøren av «Budbæreren», B. Wadström, som først publiserte Carolinas dikt med initialene L.S. Carolina selv ville helst utgi dikta anonymt, men Wadström mente hun burde signer dem. Kompromisset ble da at han skrev L.S. under. Carolina hadde på det tidspunktet begynt å kalle seg Lina, noe som hun sener skulle bli kjent som – Lina Sandell.

I 1859 gav B. Wadstrøm ut ei sangbok som het «Andliga Sånger». I denne sangboken hadde Lina bidratt med 60 av 234 sanger. Senere samme år kom G. og P. Palmqvist med sangboka «Pilgrims-Sånger på vägen till det himmelska Sion». Her var 54 av 226 sanger av Lina Sandell. En av disse var sangen «Herre, mitt hjerte lengter i stillhet til deg.»

Lina Sandell (tegning av Marie Röhl fra arkivkopia.se)

Faren druknet

Linas far hadde en god venn som var domprost i Göteborg. I 1858 ble det bestemt at Jonas skulle reise og besøke ham. Kona så seg ikke i stand til å bli med på den lange reisa, så det ble Lina som ble farens reisefølge. Turen gikk først til Jönköping og deretter nordover Vättern med båt.

Omtrent halvveis på Vättern, ved bygda Hjo på sjøens vestside skjedde ei tragisk ulykke. Jonas satt ute og nøt utsikten fra dekket på båten. Klokken var sju på morgenen lørdag 24. juli. Jonas ba besetningen hente Lina slik at også hun kunne få oppleve det fine landskapet. I det Lina kom opp trappen, reiste Jonas seg for å hjelpe henne opp det siste trinnet. Da kom det ei stor bølge som gjorde at båten krenget. Far Jonas mistet balansen og falt over bord. Lina så farens hvite hår forsvant i bølgene.

Båten ble stanset og det ble satt i gang en stor redningsaksjon, men Jonas Sandell ble ikke funnet. Lina gikk da i land i Rödesund, like ved Karlsborg og tok landeveien heim igjen til Fröderyd. Onsdag 28. juli fant noen fiskere Jonas ved øya Sandöen noen kilometer fra Motala. Liket ble ført til Fröderyd hvor han ble begravet.

For Lina var denne hendelsen et stort sjokk. Det var ingen hun var så nært knyttet til som sin far. Samme dag som faren druknet, var det noen på båten som nevnte Jesu navn. Det ble en stor trøst for henne. Hun fikk gå til Jesus med det tunge som var skjedd og fant trøst hos ham. Dette året skrev hun sangen «Herre, å løyn ikkje åsynet for meg»

Året etter at faren døde, bodde Lina hos søsteren Charlotte i Jönköping fra januar til mai. Søsteren hadde nettopp fått en sønn, men Charlotte var syk og døde 6. mai. Lina reiste heim igjen etter søsterens død, men var tilbake i Jönköping i august for å hjelpe svogeren. Her ble hun kjente med sorenskriver Th. Odencrants som ble hennes sjelesørger og skriftefar så lenge han levde. Lina ble i Jönköping til slutten av året 1859. Da reiste hun tilbake til mora i Fröderyd. Linas mor døde 25. oktober 1860, og dermed var de sterkeste bånda til Fröderyd borte.

F.v. Lina Sandell, Oscar Berg og ukjent (foto welma.se)

Til Stockholm

Lina sine mange publiserte dikt hadde gjort navnet hennes kjent. Hun var også blitt godt kjent i ledelsen av misjonsorganisasjonen Evangeliske Fosterlands-Stiftelsen. På et styremøte i organisasjonen 20. juni 1861 ble det vedtatt å kalle Lina som oversetter og forfatterinne. Lina svarte ja og flyttet til Stockholm sommeren 1861. Hun fikk ei lønn på 700 riksdaler.

Den første oppgaven hennes var å være med i ferdigstillelsen av sangboken «Pilegrimsharpan» som kom ut i oktober 1861. 50 av 225 sanger var av Lina Sandell. Her ble blant andre kjente sanger som «O Jesus åpne du mitt øye», «Forsoningen er vunnen» og «Jerusalem, Jerusalem som ovan der er bygd» publisert for første gang. Videre skulle Lina være medarbeider i misjonsbladene «Budbæreren» og Stadsmissionæren».

I Stockholm fikk Lina mange nye venner. Den hun satte aller høyest var forkynneren Carl Olof Rosenius. Vekkelsen som fulgte hans muntlige og skriftlige forkynnelse, ble båret på sangens vinger av Lina Sandells forkynnelse. Før hun kom til Stockholm var hun noe preget av herrnhutisk «over-evangeliskhet», men nå var det Rosenius sin forkynnelse hun følte seg ett med. Selv om hun var stasjonert i hovedstaden, var hun ofte på besøk hos søsknene i Småland. I 1863 ble hennes sanger «Er det sant at Jesus er min broder» og «Jesus lat di redde due, snart få kvila ut hos deg» offentliggjort. De sier mye om spenningen hun opplevde både menneskelig og åndelig.

Gift med Oscar Berg

Året 1865 ble et begivenhetsrikt år for Lina. Hun startet utgivelsen av et hefte med barnefortellinger. Dette kom ut hvert år fram til 1871 og ble kalt for «Lilla Esthers Söndagsbok». Hun startet også utgivelse av kalenderen «Korsblomman» som hun gav ut hvert år fram til 1902. I samme periode gav hun også ut en kalender for barn: «Korn åt småfuglar». I «Korsblomman» sin første årgang, publiserte hun to av sine mest kjente sanger: «Blott en dag» og «Bred dina vida vingar».

Oscar Berg (foto: Svenskt biografiskt lexicon)

Dette året fikk hun sitt første møte med han som skulle bli hennes mann. Carl Oscar Berg var en kristen handelsmann som var sju år yngre enn Lina. Oscar blir forelsket i Lina og fridde til henne, men hun vegret seg. Dette førte Lina inn i en tung og vanskelig periode. Mange prøvde å overtale henne til å si ja til Oscar, men først i oktober 1866 svarte hun nei til Oscar, selvsagt i verseform. Det skulle imidlertid ikke bli et endelig nei. Hennes skriftefar og sjelesørger Odencrants formante henne sterkt til å si ja. Han hadde forstått på brevvekslingen med Lina at hun var glad i Oscar. 8. mars 1867 sender hun Odencrants et brev, der hun ber ham formidle Linas ja til Oscar. Etter det gikk alt veldig raskt. 21. mai 1867 ble hun viet til sin Oscar i Hökabergs prestegård i Småland. Det var Linas bror, Nils Johan Sandell, som viet dem. Utenom den nære familie var det kun tre gjester, Odencrants, Rosenius og B. Wadstrøm.

Oscar Berg hadde leilighet i Drottninggatan 82 i Stockholm og de nygifte flyttet dit etter bryllupet. Her ble Linas hovedoppgave å være husmor, men hun fortsatte å gi ut blader og kalendre. Bryllupsåret gav hun ut sangen «Nærmere, o Jesus Krist til deg».

Lina Sandell (foto: Örebro läns museum)

Carl Oscar Berg ble født 30.10.1839 i Kumla. Da han var 17 år flyttet han til Stockholm. I 1863 startet han en engros forretning som gikk veldig godt. Han fikk ganske snart et kjent navn og aktverdig stilling i Stockholms forretningsverden. Ved siden av en blomstrende forretningsvirksomhet, var han ofte ute og forkynte Guds ord.

To år etter bryllupet fikk Oscar en utfordring fra Fosterlandsstiftelsen om å starte som handelsagent i Massawa i nåværende Eritrea i Øst-Afrika. Både Oscar og Lina var tent av misjonskallet, men Lina var for hjemmekjær til å bli med på noen flytting til Afrika. Oscar var tent for kallet, men etter å ha vurdert omkostningen, kom han til at dette var et håpløst prosjekt. Det ble heller aldri noe av.

I 1871 kjøpte han en nedlagt synagoge og ominnredet den til et sjømannshjem, som Oscar bestyrte selv. Det var en stund planen at han og Lina skulle flytte inn i en leilighet på sjømannshjemmet, men det ble det ikke noe av. I stedet flyttet de i 1877 til Skeppsbron 28, like i nærheten. Oscar begynte også å gi ut bladet «Arbetarens Vän» og han engasjerte seg sterkt i en voksende avholdsbevegelse. I 1878 ble Oscar administrerende direktør for det svenske avholdsselskapet. Dette krevde all hans tid, så han lot andre drive sin forretningsvirksomhet.

Skeppsbron 28. Her hadde Lina og Oscar leilighet fra 1877

Lina klaget ofte til sin sjelesørger over at «Oscar har så mye å gjøre…». Selv bidro hun i Oscar sitt blad med flere dikt. I denne perioden gav hun ut blant andre disse sangene: «Gi oss no ei nådestund o Jesus», «Du talar om ver og du talar om vind», «Lev for Jesus, for alt annet er ei verd å kalles liv» og «Jag kan icke räkna dem alla».

Samlede sanger

Lina sin produksjon av sanger og dikt var etter hvert blitt omfattende. Mang av de første sangene ble gitt ut uten signatur, og hun opplevde at flere av dem ble omarbeidet eller gitt ut med annen forfatter som opphavsmann. Dette såret henne, og hun bestemte seg derfor å samle de viktigste sangen sine i «Samlade sånger av LS.»

Samlade Sånger av LS I-III

Første bindet kom ut i 1882, bind to i 1885 og det siste i 1892. Til sammen inneholdt disse tre bind 650 dikt. Dette er omtrent en tredel av hennes samlede produksjon. Lina redigerte selv arbeidet med utgivelsen av hennes samlede sanger.

Tunge siste år

Samme året som siste bindet av Linas samlede sanger kom ut, var det dårlige tider i den svenske forretningsverden. Dette rammet Oscar hardt.  Oscar hadde en positiv natur, han var snill og hjelpsom. Flere kristne venner hadde fått Oscar til å kausjonere for seg. Nå i 1892 gikk flere av dem konkurs, noe som dro Oscar med i dragsuget. Også hans forretninger gikk konkurs. Oscar hadde andre til å drive sine forretninger, men var selv hovedansvarlig. Noen måneder før konkursen fikk han tyfus og var derfor helt ute av stand til å følge opp sine forpliktelser. Dette var nok en medvirkende årsak til konkursen.

Carl Olof Rosenius

Saken hans var oppe i rettsvesenet i to år, før han endelig fikk sin dom. Denne lød på to måneders fengsel på Långholmen. Han ble dømt for mangelfull bokføring. Saken var tung å bære for Lina og Oscar. Ikke minst var det tungt at hans hjelpsomhet overfor kristne venner skulle før han ut i konkurs. Oscar mistet ikke alt i konkursen, så etter at saken var avsluttet i retten, begynte han straks å betale tilbake på gammel gjeld. Ved sin død var så godt som all gjeld tilbakebetalt.

Etter konkursen mistet Oscar frimodigheten til å tale offentlig, så de siste årene ble langt mer rolig. Lina fortsatte med å utgi hefter og kalendre, men kreftene minket. Vinteren 1899 fikk hun ei kraftig influensa. Denne tok alle hennes krefter. Hun merket etter en stund at evnen til å tenke klart ble svekket og hun mistet også taleevnen.

Oscar Berg og Lina Sandell som gamle (foto kyrkanstidning.se)

Hun ble stadig svakere, og kl.05.30 den 27. juli 1903 sovnet hun stille inn. Pastor B. Wadström forrettet begravelsen fra Solna kirkegård 31. juli. Tre måneder senere døde også Oscar. Han hadde hatt kreft i flere år og også diabetes. Etter en operasjon utviklet sykdommene seg raskt og han døde 14. oktober 1903. Wadström ledet også Oscar sin begravelse.

Oscar Ahnfelt

Lina og Oscar hadde ikke egne barn, men de var fosterhjem for flere av Lina sine tantebarn. De testamenterte alt etter seg til Linas niese Hanna Fredrika Charlotta Peterson, som hadde bodd lenge i heimen til Lina og Oscar.

Lina skrev antakelig nærmere 2000 dikt. Mange av hennes sanger ble kjent i Sverige og også ut over landets grenser. En viktig årsak til at sangene ble kjent var vennen Oscar Ahnfelt. Han var sanger, melodiforfatter og forkynner. Han sang mange av Linas sanger på sine mange og lange møteturer. Men det som først og fremst bar hennes sanger, var det dype og frigjørende innholdet.

Lina Sandell som godt voksen, med hennes signatur

Er det sant at Jesus er min broder

Og at himlens arv meg hører til?

Å, så bort med alle tårefloder,

Bort med alt som enn meg engste vil!

Gud min broder - under over under!

Å hva større er vel sagt på jord!

Skjønt jeg ei kan tro det alle stunder,

Det er dog hans eget sanne ord.

Skjønt jeg ei kan tro det som jeg ville,

Er dog saken alltid like sann.

Ei i tvil jeg vil min fred forspille,

For min Jesus aldri lyve kan.

Han har sagt: Min Fader - eders fader,

Han har sagt: Min Gud - og eders Gud.

Mon seg større fryd vel tenke lader

Enn at også jeg fikk sådant bud?

Å, det broderskap, se det forjetter

Mer enn alt hva her man nevne kan,

For ved Jesu side det meg setter,

Gir meg rett til samme arv som han.

Samme arv der oppe i det høye,

Samme himmel, samme Gud og far,

Herre, Herre, åpne blott mitt øye

For de skatter jeg i sannhet har!

Kilder:

Oscar Løvgren: Lina Sandell
Sigrid Storckenfeldt: Lina Berg fødd Sandell "L.S." Lefnadsteckning

Efr. Rang: Lina Sandell. Bilder fra hendes liv

Astri Valen-Sendstad: Lina Sandell. Et dikterliv til Herrens ære

Anne Marie Riiberg: Lina Sandell

Lina Sandell: Samlade Sånger I-III

Tjenestedeling og HS-valg

Det er tid for ny generalforsamling for NLM. I juli samles misjonsfolket til oppbyggelige møter, drøfting av arbeidet og valg av ulike styrer og nemnder.

Valgnemnda for GF har nå lagt fram sitt forslag til kandidater til hovedstyret (HS) og til varmedlemmer. «Utsyn» har presentert disse via noen spørsmål. Et av spørsmålene både undrer og uroer meg. «Bør hovedstyret starte en prosess for at det på sikt blir mulig å velge kvinner inn i hovedstyret?» 

To kandidater svarer ja til dette uten forbehold, seks er åpne for å starte en slik prosess under forutsetning av at tjenestedelingsprinsippet bli ivaretatt, tre svarer nei og en vet ikke.

Det både undrer og skuffer meg at vårt hovedorgan fremmer en slik sak, ved å la dette være et av presentasjonsspørsmålene til HS-kandidatene. På slutten av 1980-tallet og fram til GF i 1997 var tjenestedelingsspørsmålet en sak som nesten delt organisasjonen. Mange fikk sitt forhold til organisasjonen skadet og noen forlot organisasjonen. Noen fordi de syntes vi var blitt for liberale, andre fordi vi «ikke slapp kvinnene til».

I 1997 ble saker av læremessig karakter overført fra GF til Rådsmøtet sammen med HS. Etter den tid har det nesten ikke vært debatt om saken hos oss, men HS har gjennom revisjon av vedtatte dokument, flyttet grensene ytterligere i «liberal» retning. Nå fremmer altså Utsyn et spørsmål som vil strekke strikken enda lengre. Ja, så langt at jeg frykter det vil føre til ytterligere avskalling, hvis det blir vedtatt.

I vår organisasjon har alltid HS vært et hyrde- og læreorgan. Slik må det etter min mening også være i framtiden. Guds ord taler klart om at kvinner skal slippe dette ansvaret. Da må vi bøye oss for Guds tale. Noen kandidater mener at det kan opprettes et hyrdeorgan ved siden av HS. Det tror jeg vil bli uryddig og være med å utvanne hyrde- og eldstefunksjonen. Mange saker som HS behandler kan virke som rent praktiske saker, men involverer i mange tilfeller sider som også berører hyrde- og eldstefunksjonen. Vi har Rådsmøtet som det øverste organ i slike saker. Å få enda et nytt organ, vil gjøre styringsstrukturen problematisk.

Personlig kan jeg ikke gi noen av de kandidatene som uten forbehold åpner for kvinner i HS min stemme. Dette spørsmålet er langt viktigere enn hvor kandidatene kommer fra, utdannelse osv. Her står det om vårt syn på Guds ord. Gjelder Guds tale om tjenestedeling i 2018, eller gjør det ikke? Kampen om Guds ords autoritet står ikke bare i Den norske kirke. Vi går ikke fri på våre bedehus heller. Det er tid for å våkne!

Gratulerer med dagen, Israel!

David Ben-Gurion leser selvstendighetserklæringen 14. mai 1948

I dag, 14. mai 2018, er det 70 år siden staten Israel ble gjenopprettet. Etter omtrent to tusen år med ulike herskere, fikk jødene landet tilbake i 1948.

Kort historisk oversikt

Siste gang jødene regjerte over landet sitt var i år 67 før Kristus. Da overtok Romerriket makten og hersket fram til midten av 300-tallet e.kr. Den første tiden under Romerriket hadde jødene imidlertid delvis selvstyre. I år 70 ble Jerusalem ødelagt etter et jødisk opprør mot romermakten.

Fram til et nytt opprør i år 132, bodde det fortsatt mange jøder i Israel. Men etter dette opprøret, ble de fleste jøder spredt over hele verden. Likevel ble noen få jøder boende i landet sitt, selv om det var okkupert av fremmede makter.

Palestina mandatet før opprettelsen av Israel

Etter romernes herredømme, overtok det bysantinske riket som okkupasjonsmakt. Deretter fulgte islamske herskere, korsfarere, mamelukker, ottomaner og briter som herskere. Israel var aldri noen selvstendig stat i denne perioden fra 67 f.kr til 1948 e.kr. De siste årene før landet på nytt ble selvstendig, bodde det noen jøder og arabere i Israel, men det meste av landet var øde ørken og sumpområder.

I hele perioden jødene levde i utlendighet var det en sterk lengt tilbake til det lovede land blant de fleste av jødene. Selv om de var spredd i mange land i nesten 2000 år, bevarte folket sin jødiske identitet. Ofte opplevde jødene forfølgelse i landene de bodde i, ikke minst i Øst-Europa. Mot slutten av 1800-tallet begynte derfor flere jøder å flytte heim til Israel. I 1917 lovet den britiske utenriksministeren at jødene skulle få landet sitt igjen. Dette førte til sterke protester fra arabere, og løftet ble lagt på is.

Slik ville FN at Israel skulle se ut. (oransje områder)

Araberne selv fikk imidlertid sin selvstendighet. De enorme landområdene i Midt-Østen og Nord-Afrika ble oppdelt i mange ulike arabiske land. Etter 2. verdenskrig, der 6 millioner jøder ble myrdet, fikk endelig jødene landet sitt tilbake.

Israel og arabisk/muslimske områder

14. mai 1948

FN vedtok 14. mai 1948 at det såkalte «Palestina mandatet» skulle bli delt mellom et stort Jordan og et bitte lite Israel i 1948. Samme dag var jødiske ledere samlet, med David Ben-Gurion i spissen. Ben-Gurion leste da opp Den israelske selvstendighetserklæringen, som proklamerte at den jødiske staten var gjenopprettet. Araberne gikk straks til krig mot den nye staten, men tapte.

Siden har det vært flere kriger. Under seksdagerskrigen i 1967, ble hele Jerusalem lagt inn under Israelsk herredømme. Inntil da hadde byen vært delt.

David Ben-Gurion foran det israelske flagget

Guds plan

At jødene er bevart som folk gjennom alle disse århundrer er et Guds under. Selv om jødefolket forlot Israels Gud, forkastet ikke Han dem. Han lovet at de skulle få sitt land igjen, og det er nå skjedd. Mot all fornuft har de også klart å forsvare sitt land mot en enorm overmakt. Samtidig har Guds sagt i sitt ord at i de siste tider før Jesus kommer igjen skal hele verden vende seg imot Israel. Det skjer åpenbart i vår tid og vi ser Gud hånd i alt dette.

Tiden etter Jesu frelsverk ble fullført kalles hedningenes tid. En tid hvor hovedmengden av jødene har forherdet seg overfor Gud, mens hedninger til jordens ender tar imot frelsen. Men det slutter ikke med det. Gud har fortsatt en plan med sitt folk. Ut fra Guds ord ser det ut til at «hele Israel» skal bli frelst før Jesus kommer igjen for å hente sine til seg. (Rom 9-11)

Gratulerer med 70-års dagen for gjenopprettelsen, Israel!!

Vekkelse eller kirkevekst?

Virksomheten på våre bedehus er inne i en omfattende endring. Mange steder er det opprettet forsamlinger med møter på søndag formiddag med tilbud om dåp, nattverd, konfirmasjon og også begravelser. I denne situasjon er det avgjørende viktig at vi tar vare på vår vekkelsesprofil.

Det snakkes i dag mye om å legge ny strategi for den videre satsing. Hvor skal vi satse og hvordan? Noen taler varmt om kirkevekst, menighetsplanting og om å finne en hensiktsmessig strategi for vekst. Det tales om suksess-faktorer, om endring og om «omvendelse fra frykten for endring». Det tales om å føre mennesker inn i den kristne forsamling osv. De som lykkes med å samle mye folk, blir holdt fram som eksempler til etterfølgelse.

Andre taler mer om vekkelse, omvendelse og gjenfødelse. Om at sjelene må gå fortapt i seg selv for å få bruk for Frelseren. At det ikke er nok å bli med i det kristne felleskap, en må komme gjennom til liv i Gud. Er der noen motsetning mellom kirkevekstlinja og vekkelseslinja?

Tilbake til røttene

Det er ikke vanskelig å se at mye burde vært annerledes i våre forsamlinger. Det er så få som blir frelst. Vi kristne preges av verden, dens underholdning og materialisme. Vi er selvsentrert og lite opptatt av å vinne sjeler for himmelen. Visst trenger vi å be Jesus om å forbarme seg over oss og vekke oss opp av vår søvn.

Hvordan kan dette skje? Jeg er overbevist om at kirkevekst-tenkningen ikke er veien å gå. Veien er å finne tilbake til røttene. Til Guds ord. Det ligger snublende nær for oss kristne når den indre krafta minker, og heller foreta en ytre oppussing. En arrangerer kurs og strategier, lager regler og ritual. Store apparat, fine bygg og kunstneriske virkemiddel. Men hva med det indre livet?

Jesus advarer oss om at i de siste tider skal mange være med i «den kristne forsamling», men likevel være på vei mot fortapelsen. Det er en stor oppmuntring når mange søker til våre møter. Vi må ikke slå oss til ro med å være få! Samtidig er det svært viktig å minne hverandre om at det ikke er frelse i å gå i en forsamling. Frelst er kun den som er født på ny, som har tatt imot Jesus som sin frelser.

(foto: willow creek)

Vi skal merke oss at i de fleste kirkevekst-sammenhenger blir det snakket om vekst, men lite om vekkelse. Men vi vokser ikke inn i Guds rike. I det riket må vi fødes inn. De uomvendte må vekkes opp av syndelivet og ta imot frelsen ufortjent av nåde. Her går en fra død til liv. En vokser ikke fra litt liv til stadig mer.

Guds ord er vår øverste autoritet. Gudsordet viser oss til forkynnelsen av evangeliet. Det enkle vitnesbyrd om Jesus. Hvordan kan folk blir frelst hvis ingen forkynner, spør Ordet.

Da Paulus sendte hyrdebrev til menigheten i Korint, skrev han: «Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.» (1 Kor 2,2-5)

Forkynnelsen må prioriteres

Jeg har reist mange steder i landet vårt. Jeg er ikke i tvil om at der hvor forkynnelsen av synd og nåde stilner, går Guds rike tilbake. Fornyelsen og den sanne åndskraft kommer bare ved Ordets virkning. Når Ordet får avsløre oss som syndere, får vi bruk for Jesus og hans nåde. Denne vei måtte Paulus gå: «Min nåde er nok for deg. Min kraft fullendes i skrøpelighet.» Den er sterk, som er fattig i ånden.

Jeg er glad for fokuset på forsamlingsbygging. Jeg er glad vi har fått dåp, konfirmasjon og begravelser på bedehusa våre. Jeg er glad for alle som finner sin plass i forsamlingen og får tjene med den nådegave han har fått.

Men jeg er også urolig. Urolig for at vi holder på å bygge på kjødelig vis. Urolig for at forkynnelsens sentrum forsvinner i bredden. At vekkelseslinjen erstattes med kirkevekst. At et sterkt fokus på ledere og pastorer av ulike slag, fortrenger lekmannslinja. Jeg er også urolig for at den omreisende forkynneren ikke lenger blir prioritert like sterkt. Vi ser at antall forkynnere er sterkt redusert i forhold til andre ansatte-grupper i misjonene.

Jeg er urolig for at omorganisering og trange økonomiske rammer skal føre til at bygdene og småforeningene blir nedprioritert til fordel for noen få store forsamlinger. At vi vil komme til å ta fra de som har lite, for å gi til de som har mye av nådegaver og forkynnelse.

Guds ord trenger ofte tid for å nå inn til ei sovende sjel. Jeg er derfor urolig for at lengre møteserier blir stadig sjeldnere rundt om i landet vårt. For 100 år siden var bibelkunnskapen stor i folket vårt. Det var mye «ved» som kunne ta fyr når Guds ord ble forkynt. Da ble det satset på lengre møteserier. I dag er bibelkunnskapen veldig svak, og møteukene holder på å forsvinne til fordel for enkeltmøter. Her trenges en kursendring.

Gud gav vekst

Hvem kan gi sann vekkelse og vekst? Det kan alene Gud. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Sak 4,6). Så er det nåde fra Herren om vi får være noen skrøpelige redskap i Mesterens hånd.

(Lett revidert artikkel fra 2010)

Etterord

På mine mange kjøreturer mellom Nord Norge og Rogaland, kjører jeg ofte gjennom Sverige. En gang jeg var på en slik kjøretur fikk jeg i Nord-Sverige inn en lokalradio, som overførte et møte fra en forsamling i en av de læstadianske retningene. Her var mye godt å høre, som jeg kjente igjen fra bedehuset. En ting merket jeg meg imidlertid. Både i vitnesbyrd og forkynnelse ble det sagt omtrent som følger: -Så godt å tilhøre forsamlingen. -Jeg er så takknemlig for at jeg fikk komme inn i forsamlingen. -Hva skulle vi gjort om vi ikke hadde forsamlingen?

Vel heime fra kjøreturen hadde jeg snart en god venn fra nord på tråden. Han hadde selv vokst opp i en læstadiansk forsamling, men brøt ut derfra i voksen alder og fant sin plass i NLM. Så lenge han levde, var han opptatt av at hans læstadianske venner måtte få se inn i friheten i Kristus, slik han selv hadde fått gjort. Jeg fortalte om møtet jeg hørte på kjøreturen og om de spesielle formuleringene som jeg merket meg. Da svarte han vemodig, fritt sitert slik: Å, ja! Du la merke til det. Det er dessverre mange læstadianere som trøster seg mer til forsamlingen enn til Kristus.

Jorunn Nordbø – misjonær i Etiopia

Stavanger Aftenblad 17.08.1968

Jorunn Nordbø vokste opp på Jørpeland. Mesteparten av sitt voksne liv tilbrakte hun i Etiopia som misjonær for Misjonssambandet.

I tre tidligere artikler har jeg skrevet om de fire første misjonærene fra Strand kommune som reiste ut som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband. Først ut var Lars Jøssang fra Jøssang på Jørpeland. Han reiste til Kina i 1946 og flyttet over til Japan i 1950. Neste mann var Magnus Tausjø fra Tau som reiste til Etiopia i 1949 og Tanzania i 1973. Deretter fulgte Jon Jøssang, Lars sin halvbror, til Tanzania i 1954 og videre til Kenya i 1971. Nummer fire var min onkel, Alf Sandvik, som reiste til Taiwan i 1960. Jorunn Nordbø var misjonær nummer fem og den første kvinnelige misjonær for NLM fra Strand.

Fiskå 1905. (foto Strand historielag)

Røtter fra Fiskå

Jorunn Nordbø ble født i Skolebakken på Jørpeland 8. juli 1938. Foreldrene var Rannveig og Rasmus Nordbø. Faren Rasmus ble født på Fiskå i 1900. Hans foreldre var Levin Asseus Rasmussen Nordbø fra Finnøy og Malena, kalt Mallin, Rasmusdatter Fiskå. Mallin og Asseus drev sagbruk, mølle og butikk sammen med to brødre av Asseus. De hadde ni barn, og Rasmus var den eldste.

Rasmus Nordbø med klassen sin i 1945 (foto: Strand historielag)

Rasmus utdannet seg til lærer og flyttet sammen med familien til Jørpeland i 1933. Her var han lærer resten av sitt yrkesaktive liv. Rasmus var ellers en markert person i kirke og bedehus på Jørpeland. De fleste som tilhørte NLM på Jørpeland holdt god avstand til statskirken. Slik var det ikke med Rasmus. Han var klokker i mange år. Hovedkallet hans var imidlertid på bedehuset og i Misjonssambandet. Han var med i styret for misjonslaget og reiste også mye som ulønnet forkynner.

Jorunn sin mor var også født på Fiskå. Hun het Rannveig Ramsfjell og ble født i 1904. Foreldrene hennes var Johannes Josefsen Ramsfjell fra fjellgarden Ytre Ramsfjell i Hjelmeland og Anna Teodorsdatter Hovda fra Fogn. Johannes var utdannet lærer fra Notodden. Han var først lærer to år i Skjold, deretter to år i Hjelmeland, før de kom til Fiskå i 1904, samme året som Rannveig ble født. I 1908 kjøpte Johannes en gard i Voster, og han fortsatte som lærer og bonde fram til sin død.

Jorunn Nordbø nr. 3 fra høyre. 1945. (foto Strand historielag)

Oppvekst på Jørpeland

Rannveig og Rasmus ble gift i 1928. De fikk datteren Målfrid i 1929. Målfrid ble gift med Per Haualand og bosatt på Jørpeland. I 1931 kom barn og datter nummer to. Hun fikk navnet Astrid Jolaug og var lærer på Jørpeland som sin far, i hele sitt yrkesaktive liv. Nummer tre var også ei datter, Arna (f.1933) og hun var gift med Martinus Åmot. Jorunn var nummer fire i søskenflokken, mens minstemann ble en gutt, Asgaut (f.1943). Arna og Asgaut bodde ikke på Jørpeland.

Da Jorunn var ferdig med grunnskolen, utdannet hun seg til lærer. Etter lærerskolen fikk hun arbeid som lærer på Randaberg, og arbeidet der fram til 1967. Hun hadde kjent på et misjonærkall og ble ansatt som lærer ved Den Norske Skolen i Etiopias hovedstad Addis Abeba fra høsten 1968. Før det hadde hun et halvt år i England for å lære seg engelsk.

Stapp fullt på misjonærinnvielsen i Kuppelhallen. 

(fra Aftenbladet 19.08.1968)

18. august 1968 var det storsamling i Kuppelhallen i Stavanger. Da ble tre kvinnelige misjonærer innviet til tjeneste i NLM. Ingebjørg Bø fra Randaberg skulle til Tanzania, mens Jorunn Sørbø fra Rennesøy og Jorunn Nordbø skulle til Etiopia. Det var Tore Tungland, Jon Kvalbein, Reinert Guren, Gudmund Vinskei og Birger Breivik som innviet misjonærene.

I sin hilsen til misjonsfolket minnet Jorunn Nordbø om den strid og kamp det hadde vært for henne å si ja til misjonærkallet. «Jesu milde hand i mitt liv – det er kva eg i dag må seia når eg ser attende på dei mange spørsmål og den kamp det har vore.» Hun hilste også med et bibelvers fra Hebreerbrevet: «Så har vi då brør, i Jesu blod, frimod til å ganga inn i helligdomen»

Jorunn Nordbø (foto: NLMs arkiv)

Til Etiopia i 1968

Ikke lenge etter misjonærinnvielsen, var Jorunn på plass i Etiopia som lærer ved Den Norske Skolen. På denne skolen var hun lærer for de norske misjonærbarna i de to første periodene hun var i Etiopia. Den første perioden varte fra 1968 til sommeren 1973. Etter ett års heimeopphold i Norge, var hun tilbake i Etiopia høsten 1974. Hun fortsatte da på Den Norske Skolen fram til sommeren 1977 da det var tid for et litt lengre opphold i Norge.

Like etter at hun kom til Etiopia i 1974, ble det revolusjon i landet. Keiser Haile Selassi hadde styrt Etiopia siden 1930. I februar 1974 var det flere streiker og demonstrasjoner mot keiseren rundt om i landet. 12. september ble keiseren avsatt ved et kupp og han ble antakelig henrettet like etter. I februar ble Mengistu Haile Mariam ny statssjef for et strengt kommunistisk regime. Dette regime varte helt fram til 1991, og det gjennomførte sterk forfølgelse av de kristne. Dette ble også en vanskelig periode for misjonærene. Antall misjonærer ble redusert, og de som var igjen måtte være langt mer forsiktig i sin virksomhet.

Etiopia i grønt

Jorunn Nordbø hadde altså sin tjeneste på skolen for de norske elevene i perioden 1968-1977. De fleste elevene bodde på internat langt borte fra foreldrene. I 1970 skrev daværende rektor på skolen, Åge Strøm: «Det er aldri lett å være borte fra mor og far så lenge. Det blir mange tårer ved avskjeder og i stille kveldsstunder. Men barna er tapre. Det er en lyst å se hvor harmoniske og glade de er i leik og arbeid. Her er vi som i en heim – små vansker, men mange gleder. Vi som skal erstatte foreldrene, kjenner på at vi ikke strekker til.»

Skolen ble startet med to elever da NLM startet opp arbeid i Etiopia i 1948. I 1974 hadde skolen sitt høyeste elevtall med 84 elver. Rundt 50 av elevene bodde på internatet. Deretter avtok antall elever i takt med synkende misjonærtall. Høsten 1974 fikk Jorunn noen måneder til å lese språk på The Language School i Addis Abeba. Deretter hadde hun en kort periode på Hagre Selam misjonsstasjon hvor hun drev arbeid blant kvinner og underviste på et ledertreningskurs for 27 kvinner. Ikke lenge etter var hun imidlertid tilbake på Den Norske Skolen.

Dagen 15.10.1977

Fire år i Norge

Sommeren 1977 kom Jorunn tilbake til Norge for en noe lenger periode. Første vinteren i Norge var hun student ved Norsk Lærerakademi i Bergen, hvor hun tok videreutdanning. Etter det skoleåret flyttet hun til Jørpeland og bodde der fram til ny utreise i 1981, med unntak av en vinter i Oslo.

Under heimeoppholdet reist Jorunn og forkynte Guds ord og fortalte fra misjonsarbeidet rundt på bedehus i hele Norge, men mest i Rogaland. Hun deltok på leirer for barn og mange ulike arrangement for voksne.

Det siste halvåret før ny utreise sommeren 1981, var det en stor vekkelse på Jørpeland. Møtene startet like over nyttår og ble avsluttet i slutten av april. Det var Gerhard Fjelde, Nils Kåre Strøm og Terje Treidene som var predikanter på den møteserien. Jorunn fikk med seg en del av møtene og gledet seg over det som skjedde. Da møtene ble avsluttet i april, ble det markert med en storfest. Mellom 35 og 40 nye hadde bekjent at de ville høre Jesus til i løpet av denne møteserien. Festen ble kombinert med avskjedsfest for Jorunn Nordbø, og ble en flott sammensveising av misjonsarbeidet i Norge og Etiopia. Det var Terje Thorsen som var hovedtaler på festen.

Jorunn Nordbø (foto NLMs arkiv)

Fem år i Yirga Alem

De fem siste årene Jorunn Nordbø fikk i Etiopia, var hun plassert på misjonsstasjonen/distriktet Yirga Alem. Det var i periodene 1981-1984 og 1986-1988. Her var det folkeskole og ungdomsskole for etiopiske barn. Det gikk 750 elever på skolene og 175 av dem bodde på skolens internat. Det var også en bibelskole på denne misjonsstasjonen, i tillegg til evangelisk arbeid. Det var møter på stasjonen onsdager, lørdager og på søndagene. På onsdagene kunne hele 300 elever møte opp.

Jorunn hadde ansvar for kvinnearbeid, i tillegg til at hun deltok i undervisning. Hun overtok arbeidet etter Jorunn Sørbø som ble innviet samtidig med Jorunn Nordbø i Kuppelhallen i 1968. I årboka for NLM for 1982 skrev Jorunn Nordbø en liten rapport fra Yirga Alem. Hun skrev at det var fire forstandere og sju lønna evangelister i distriktet. Det var flere kortkurs ved bibelskolen, fortsatte hun. På folkeskolen og ungdomsskolen var det dette året 800 elever og 100 på internatet. I tillegg var det en studentheim hvor det bodde 180 ungdommer. Vi merker også at det kommunistiske regime satte sitt preg på arbeidet. Hun skriver med vemod at noen av de ansatte var mer opptatt med kommunalt arbeid enn med evangelisering, og at det var en stor sorg at mange av lærerne aldri kommer på møtene.

I årboken for 1986 og 1987 har hun nye rapporter fra arbeidet i Yirga Alem. Vi tar med noen klipp. 1986: Vi har fått ønske velkommen tilbake mange frafalne dette året. Det har tent et håp om at vi kan få oppleve en vekkelse blant de frafalne. Vi har mange slike her, spesielt blant lærere. En daglig smerte er at storparten av lærerne ved skolen vår er blitt motstandere av saken de var satt for å tjene. Mange lengter tilbake, men den politiske situasjonen gjør det vanskelig.

Reportasje fra en leir på Forsand (Aftenbladet 25.06.1979)

Det er også en smerte at de 1400 elevene ved barne- og ungdomsskolen vår ikke får den kristendomsundervisning vi ville gitt dem. Vi gleder vi oss imidlertid over at ungdommene kommer til kirken som aldri før. 5-600 på hvert møte. Ellers har vi to ungdomskor, søndagsskole, fem bibelgrupper med 70 ungdommer. Bibelskolen har 100 elever. I distriktet er det fast ansatt 6 forstandere og 3 evangelister. Arbeidet blir båret av frivillige. Det er 166 menigheter i Yirga Alem distrikt.

Fra året 1987 skrev hun blant annet: Vi har opplevd mye indre stridigheter og personalproblemer. Likevel har vi mye å takke for. En i menigheten uttalte: «Bønn har fornyet menigheten. Før kranglet vi, nå ber vi.» Stormøtene har fått en oppblomstring. Det er nå 4-5000 på samlingene. Ellers forbereder vi arbeid blant nye områder i Sidamo. Det er nå 31 155 medlemmer i kirken i vårt distrikt og 15083 nattverdberettigede. Fra Abela stasjon og distrikt: Arbeidet går som før. Noen forlot oss til fordel for den ekstreme «apostelkirken». Vi har derfor arrangert kurs med veiledning, og flere er kommet tilbake.

Jorunn Nordbø (foto: NLMs arkiv)

Forkynner og foreningsarbeider i Rogaland

Da Jorunn kom heim fra Etiopia i 1988, bosatte hun seg først på Jørpeland. Sener bodde hun i egen leilighet i Musegata i Stavanger. Hun reiste som forkynner og talte Guds ord og fortalte fra misjonen. Hun var også med som taler på en del leirer. I perioden 1992-1995 var hun foreningsarbeider i Stavanger krets. Da hadde hun blant annet ansvar for å hjelpe foreningene med besøk av misjonærer.

Jorunn var en spesiell forkynner. Hun talte med myndighet både lov og evangelium og kallet til misjon. Jeg husker spesielt en tale som gjorde sterkt inntrykk på meg. Da hadde hun som tekst: «For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere.» 1Kor 16:9.

En sangstrofe som hadde vært til hjelp for henne da hun kjempet med kallet var denne: «Herre, gi hva du befaler, Og befal så hva du vil!» Dette siterte hun flere ganger, og har vært til hjelp for meg i min tjeneste mange ganger.

Oppholdet i Norge ble ekstra langt denne gang, antakelig på grunn av gamle foreldre. Faren Rasmus døde i 1991 og mor Rannveig i 1994. I 1995 var hun klar for ny utreise til Etiopia, og visum ble innvilget 10. oktober.

Dødsannonse i Aftenbladet

28.02.1997

Siste reise

Det skulle imidlertid ikke bli noen ny utreise. Noen uker før visumet var klart, hadde hun kjent noe unormalt i det ene brystet. Hun fikk time for undersøkelse 11. oktober 1995, dagen etter at visumsøknaden ble innvilget. Det viste seg at det var brystkreft, med spredning.

20. desember 1996 ble det sendt et 45 minutter langt intervju med Jorunn Nordbø på misjonens nærradio, Nytt Liv Media. Det var Torill Lind Gjeseth som intervjuet henne. I denne samtalen fortalte Jorunn åpent om sykdommen og hvordan den hadde innvirket på hennes forhold til Gud. Ei venninne hadde sendt Jorunn et par sangkassetter som Jorunn skulle ha med til Etiopia. Disse fikk hun i posten omtrent på den tiden hun fikk konstatert sykdommen. En av disse sangene hadde vært til stor hjelp og trøst for henne i sykdomsperioden: «Jeg er i Herrens hånd, med legem, sjel og ånd».

To måneder etter at intervjuet med henne ble sendt på Nytt Liv Media, sovnet Jorunn Nordbø stille inn og fikk flytte heim til Jesus. Det var den 27. februar 1997. Hun ble 58 år gammel.

Presentasjon av Lars og Jon Jøssang
 

Presentasjon av Magnus Tausjø

Presentasjon av Alf Sandvik

Kilder:

Jan Alsvik: Folk i Strand

Misjonæralbum NLM 1991

Årbøker for NLM 1968-1995

Kassett fra Nytt Liv Media: Intervju med Jorunn Nordbø sendt 20.12.1996

Aftenbladet.no

Dagen.no