Legemet skal stå opp

 

Når Jesus kommer igjen, skal de dødes legemer stå opp av graven, mens de som lever når Jesus kommer igjen, skal bli forvandlet.

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. 1Kor 15:51-52

Det blir en fantastisk dag for Guds barn. Det er ikke lett for vår lille hjerne å fatte dette. Hvordan kan legemer som for lengst er oppløst ved forråtnelse, eller til og med brent opp, kunne komme tilbake igjen? Vi må ikke glemme at vi har med en Gud å gjøre som har all makt i himmel og på jord. Han som har skapt oss og naturen på en så fantastisk måte, skulle ikke han kunne gjøre under på ny?

Når et menneske dør, blir legemet lagt i grav, men sjelen går enten til paradis eller til dødsriket. Dette er en «venteplass» fram mot oppstandelsens dag. Det store skille som er her på jorden, men som vi ikke ser fullt ut, blir nå avslørt. De som tror på Jesus får det godt sammen med Jesus i paradis, mens de som dør uten Jesus, går fortapt.

Og så, på Guds dag, skal alle stå opp av grav. Oppstandelsen er bevitnet mange steder i Guds ord. Vi skal ta med noen få eksempler:

Daniel 12,2: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.»

Romerbrevet 8,11: «Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.»

 

Åpenbaringen 20,13: «Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.»

Guds barn kan se fram mot et forvandlet legeme, uten synd, uten mulighet for sykdom eller ensomhet. Ikke rart at Harstad-buen Leonard Gudmundsen synger: «Tenk for en jubel, når alle frelste er berget i havn.»

Vi legger merke til at det står at legemet skal bli forvandlet. Det er en sammenheng mellom det legemet vi har nå og det vi skal ha i himmelen. I Fil 3,21 sier Jesus: «Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.» Fil 3:21

Nå er legemet preget av synden og døden, da skal det blir forherliget og uten synd og dødspreg. Når Jesus sto opp igjen av grava, kjente disiplene ham igjen, etter at dekket som var lagt for deres øyne ble tatt bort. Bibelen sier det ikke i klartekst, men slik jeg forstår Guds ord, skal vi også kjenne våre kjære igjen. Moses og Elias viste seg på forklarelsens berg. Gud sa at han er Abraham, Isak og Jakobs Gud. «Jeg er ikke de dødes Gud, men de levendes.» (Mat 22,32)

Men ingen vil bli savnet i himmelen! –da ville ikke himmelen være himmel. Her på jord kjenner Guds barn på en stor smerte over de kjære som ikke er frelst. Også den smerten skal være borte i himmelen.

Det er godt å bli minnet om Jesu ord til Maria etter at Lasarus var død. Da gir han henne og oss dette herlige løftet: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø». Joh 11,25-26

(Publisert 11.02.2015)

Prioriterer du forkynnelsen?

foto: Sverre Jacobsen

I Joh 15,3 står det: «Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere.» Frelsen formidles gjennom det forkynte ord. Det bør få konsekvenser for våre prioriteringer.

Paulus var allsidig i sin forkynnelse. Han hadde forkynt hele Guds råd, forsikret han lederne i Efesus. Likevel var det noe som var med gjennom all forkynnelse. Det sier han til menigheten i Korint: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» 1Kor 2:2

Under Guds ords forkynnelse blir synderen avslørt som fortapt. I denne stillingen er det kun et hjelpemiddel eller virkemiddel som kan berge den fortapte, og det er forkynnelsen av evangeliet. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» 1Kor 1:18

Det er fantastisk at Gud har ordnet med formidlingen av frelsen på denne måten. Du hører evangeliet forkynt og Ordet har ved Den Hellige Ånd den kraft i seg, at det kan føde på ny en fortapt synder. «Det alt er ferdig eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

Videre understreker teksten om vintreet at det er samme vei til fornyelse i kristenlivet og for å bære frukt. «Bli i meg», sier Jesus. Den kristne trenger å høre forkynnelsen av evangeliet om igjen og om igjen. Det er den himmelske mat.

                                                         Stavanger Aftenblad 31. januar 1987

Vasser i forkynnelse?

Med denne begrunnelse har forkynnelsen vært prioritert på bedehusene. Misjonsorganisasjonene avløste hverandre med å arrangere møteuker. Og vekkelsen kom med kortere eller lengre mellomrom.

På 1980-tallet begynte noen gamle klagetoner å få forsterket oppslutning. I Sinaiørkenen klaget Israelsfolket på «den usle maten». Nå var tonen at vi måtte kutte ut mye av forkynnelsen. Ei overskrift i Stavanger Aftenblad 31. januar 1987 illustrerer dette: «Noen steder vasser folk i møter». Teksten forteller om åndelige ledere som syntes det var alt for mange møter på bedehusene.

Omtrent samtidig kom det ut ei bok, «Der du er», som hadde en god hensikt å oppmuntre Guds barn til å være kristne i hverdagen, ikke bare på bedehuset. Samtidig gav boka folk god samvittighet for å kutte ut møter. Oppfordringen var å kutte ut noen møter og heller prioritere tid med ikke-kristne. Vi hørte derimot ikke at vi kunne kutte ut noen filmer på fjernsyn, noen joggeturer, noen sydenturer o.l. for å prioritere samvær med de som ikke er frelst.

En sang i Sangboken er også blitt misbrukt i dette henseende. I sangen står: «Akk, han ser at mange sjeler fråtser ved hans bord, mens de arme hedning træler, hører ei et ord.» En sterk forkynnelse av hedningenes nød som ikke har Guds ord. Men så er uttrykket «fråtser ved hans bord», dessverre blitt misbrukt som et argument for å ikke ha så mye møter i Norge, men heller prioritere ytremisjon.

Kan vi fråtse ved Guds bord? Kan vi vasse i forkynnelse? Vi finner ikke antydning til noe slikt i Guds ord. Tvert imot. I Bibelen blir vi oppmuntret til stadig å høre mer. Vi trenger gode høre- og lesevaner. For troen kommer av forkynnelsen vi hører og forkynnelsen kommer ved Guds ord.

Møteuker avleggs?

Døgnet har 24 timer. Er det feil prioritering å bruke en av dem, noen dager i uka, på å høre om Jesus og hans frelsesverk? Det har vist seg at Ordet mange ganger trenger tid for å nå inn i hjertene. Møteuker og gjerne to ukers møteserier har derfor vært nødvendig og tjenlig for å få et åndelig gjennombrudd.

De senere årene har det i hovedsak vært ImF og NLM av de større misjonsorganisasjonene som har opprettholdt møteuker på bedehusene her i Rogaland. Det var derfor vemodig å lese i Sambaandet at sentrale ledere i Rogaland Indremisjon nå taler for å kutte ut møteuker til fordel for møtehelger og Alphakurs.

Fruktene etter reduksjonen av møteserier på bedehusene er merkbare. Selv om vi ikke har grunnlag for å si at den drastiske reduksjonen av møter på bedehuset er eneste årsak til at vi så godt som ikke har hatt vekkelser de siste årene, er jeg overbevist om at en viktig årsak finnes her.

I en tale offentliggjort på internett, understreker Johannes Kleppa noe av det samme. Han sier at den stor krise i vårt land ikke først og fremst er abortlov og kjønnsnøytral ekteskapslov. Nei, «den store krise i vårt land er at Guds eget folk i så liten grad er i den kristne forsamling og hører Guds Ord!» Jeg tror han har et viktig poeng.

Når Guds folk mister åndskraft, får det også ringvirkninger ut i folket. Da mister saltet sin kraft og lyset forsvinner under karet. Jeg frykter for at det er dette vi ser skjer i vårt land i dag.

Sambaandet 14.04.2017

Gi dere dem mat!

Guds folk trenger åndelig mat. De ufrelste trenger å høre forkynt syndens alvor og Jesu fantastiske frelsesverk på korset som eneste frelsesvei for den som har tenkt seg til himmelen.

Da er ikke veien å gå og skjære ned på serveringen. Da er det ikke tid for å kutte ut møter. Da er det tid for å servere mer mat. Da er det tid for å forkynne det sentrale budskapet om korset som Guds kraft til frelse for hver den som tror. Da er det tid for å tilby solid opplæring i Guds ord, med sentrum i dette «ordet om korset».

La oss be om en åndelig oppvekking på våre bedehus. Folk holder på å sulte i hjel mange steder. Til sin unge medarbeider Timoteus oppfordret Paulus: «Forkynn Ordet!». Til apostlene som nettopp var sluppet ut av fengslet sa engelen: «Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket!» (Apg 5:20)

Det er ikke inn i vår tid med «all denne preikingen». Det er derfor svært oppmuntrende å merke en økt hunger etter Guds ord blant en del unge. Det gir lyse utsikter i ei mørk tid. La oss med frimodighet gå mot strømmen og arrangere møteuker og møteserier.

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft… For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23

Hartvig Skartveit – en vismann har flyttet heim

Hartvig Skartveit

Hartvig Skartveit fikk flytte heim til Jesus lørdag 6. mai 2017. Han ble 95 år gammel og hadde det meste av livet vært forkynner i NLM.

Da jeg startet som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM sommeren 1986, satt en eldre mann på nabokontoret. Det var Hartvig Skartveit. Han var forretningsfører i kretsen og hadde da ansvar for kretsens barnehager og testamentariske gaver i tillegg til forkynnelse av Guds ord.

Hartvig hadde god tid, og vi fikk mange og lange samtaler gjennom de tre årene vi hadde kontor vegg i vegg. Etter at han ble pensjonist, beholdt vi kontakten helt fram til han døde. Det ble noen besøk på Grødem, og mange telefoner som kunne ta både en halv og en hel time.

Sigrid og Hartvig Skartveit

Hartvig ble født på Skartveit i Ryfylke 14. desember 1921 og ble en kristen i ung alder. Han sa ofte at han var ekstremt blyg av natur, så når han fikk oppgaver i Guds rike, kostet det ham mye. Han ble tømmermann av yrke, og ble etter hvert aktivt med i Salme misjonsforening i Stavanger.

I Salem ble han formann i foreningen, men flere merket seg Hartvig sitt vitnesbyrd. Han ble derfor ansatt som forkynner på deltid i 1957. I 1967 fikk han et nytt kall, nemlig til kretssekretær i Namdal krets. Dette ble de beste årene i Hartvigs tjeneste. Han stortrivdes med folket og naturen. Det er ikke få kilo multer han har plukket i fjellheimen i Røyrvik, både mens han var i Namdal og på mange besøksturer dit senere.

Første annonserte møte med Hartvig som jeg har funnet i Aftenbladet - 18. juli 1958

I 1972 flyttet han og familien sørover til Stavanger igjen. Han var gift med Sigrid Riska og de fikk seks barn i perioden 1963-1972. I Stavanger ble han kalt til forretningsfører i kretsen, en stilling han beholdt til han gikk av med pensjon sommeren 1989. Han fortsatte å reise som forkynner etter at han ble pensjonist, så lenge helsa holdt. De siste årene var han mye syk, men han var klar i tanken helt til det sist.

På Hartvigs 90-årsdag var jeg på besøk, sammen med Kåre Eidsvåg og Terje Thorsen. Eidsvåg hadde da en hilsen og sa blant annet at Hartvig hadde visdoms nådegave. Det har jeg også erfart. Hartvig var god å rådføre seg med. Han var klartenkt ut fra Guds ord. Siste lange samtale hadde vi i midten av mars i år.

Sammen med nære venner fra Namdal, Agnes og Nic Sundgaard

Ofte når vi samtalte, kom han med et hjertesukk. «Tenk om jeg hadde vært 30 år. Jeg skulle så gjerne vært rundt i bygdene og forkynt Guds ord». Etter noen av samtalene, noterte jeg ned noen stikkord fra samtalen. Sitater til ettertanke og hjelp! Sitatene er tatt med under.

En god og kjær venn og medarbeider har fått flytte heim til Jesus og har det nå evig godt. Jeg lyser fred over hans gode minne.

Udaterte sitat

Jeg er så aldeles fornøyd med det Jesus har gjort. Det vil jeg holde fast på samme hva som skjer.

Døden er en velsignelse for den som har tvettet sin kjortel i Lammets blod.

Det største av alt er å ha Jesus/evangeliet i hjertet. Er du her som har et hjerte tomt for evangeliet.

Jeg har ikke funnet mye skriftlig etter Hartvig. 

Denne andakten sto i Utsyn i 1987 

Samtale 01.10.2011:

Det er Guds Ord som er autoriteten, ikke forkynneren. Dette skal gi forkynneren stor frimodighet, men også ydmykhet.

Djevelen anklaget og uroet meg om natten slik at jeg ikke fikk sove. Nå har jeg funnet en ny sovemedisin. Jeg viste anklageren til Kristus og ba han ha seg vekk fra meg. Djevelen er avvæpnet ved at lovens krav til meg ble utslettet på korset.

Det er viktig at vi ikke kutter ut Gud i forkynnelsen: «Og dette er det evige liv, at de kjenner Gud, og Han som Han utsendte, Jesus Kristus.» Mange forkynner «bare» om Jesus, men ikke hvorfor vi har bruk for Jesus; Fordi vi har med en hellig Gud å gjøre.

Vi kan lære alt. Vi kan lære Bibelen utenat, vi kan lære troslæren og kristelig vandel. Men vi kan ikke lære vitnesbyrdet. Det er noe en må erfare i livet!

Dette leserinnlegget skrev Hartvig til Dagen 11.12.2013.

Han var da 92 år gammel

Telefon 27.11.2011:

Vi kan lære det meste, men ikke vitnesbyrdet og nådegaven. Vitnesbyrdet kommer av erfaringen, og nådegaven er gitt av Gud.

Mye av forkynnelsen er bare opptatt av livet på denne siden av grava. Guds ord er mest opptatt av evigheten. Dette savner jeg i forkynnelsen.

Vi må ikke miste vekkelsestonen i forkynnelsen.

Telefon 22.11.15

Helsa

Jeg tror jeg får feire jul heime i himmelen i år. Kreftene svinner…

Misjonen

Jeg håper og ber om at Gud fortsatt får velsigne tjenesten i NLM

Skulle ønske jeg var 30 år å kunne få komme ut å forkynne evangeliet.

Forkynnelsen

Hører du noe om at folk blir frelst?

Hva forkynnes? Vi kan leve lenge hvis vi får mat, selv om vi ikke er i aktivitet. Men vi kan ikke være i aktivitet lenge, uten at vi får mat.

Forkynnelsen må være minst 2/3 evangelieforkynnelse(mat) så få resten gå på tjenesten (aktivitet)

Jeg frykter for at det svikter for oss i det lukka rommet(bønnelivet)

Dette bilde tok jeg i 2013

Evangeliet

Jeg er så takknemlig for at Gud frelste meg i unge år.

Jeg har ofte spurt med selv om livet hadde vært bedre uten Jesus. Hva svare du da? NEI! (Høyt og myndig)

Jeg har gledet meg over ordet i Kol 2,14: «og strauk ut skuldbrevet mot oss, som var skrive med bodord, det som vitna mot oss, og han rudde det undan med di han nagla det til krossen.»

Det må være ufattelig mange ark som er skrevet med bodord over mitt liv, men takk og lov, Han rydda det unna med å nagle det til korset. Jeg ser for meg han legger handa på bordet og feier det bort. Og da blir det ikke liggende på gulvet, det forsvinner!

Tenk så fantastisk med røveren på korset: I dag skal du få være med meg i paradis. Tenk så hang han der for mord og annen elendighet, men så vendte han seg til Jesus og fikk bli med til paradis på dagen! Mens den andre røveren var mer opptatt at Jesus skulle få han ned fra korset så han kunne få fortsette sin røvergjerning.

Guds kraft til frelse

For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. 1Kor 2:2

Hvor er Lammet

Det tales om mye viktig og godt rundt i kirker og bedehus. Men noen ganger kommer det en uro over meg. Den uroen kan uttrykkes med et spørsmål fra fortellingen i GT om da Abraham fikk beskjed fra Gud om å ofre Isak. Det er Isak som spør far sin: Hvor er lammet?

Det er mange tema som blir forkynt i kristelig regi i dag som ligger langt utenfor det som Bibelen forkynner. Men også tema fra Bibelen kan få en slagside. Det er ikke frelse i å snakke om skapelsen, om helliggjørelse, endetiden eller gode gjerninger – for bare å nevne noe. Dette er viktige tema som skal fram i forkynnelsen. Vi skal forkynne hele Guds råd.

Men når Paulus taler til Korinterne sier han klart fra hva som skal være kjernen i forkynnelsen og forkynnelsens hovedsak. Det er Ordet om korset. Jesus og han korsfestet. I 1 Kor 1,18 sier han det så tydelig: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» Det er ikke alle emner i bibelen som er «Guds kraft til frelse». Nei, det er evangeliet, Ordet om korset.

Isak hadde nok vært med på mange ofringer tidligere. Han visste godt hva som skulle være med for å kunne ofre til Gud. Nå så han at noe vesentlig manglet. Han sier til sin far: Her er ilden og veden, men hvor er lammet?

Pastor Rikardo på talerstolen i Tacna

Hvor er lammet i Peru

Det spørsmålet trenger vi å stille hverandre når det gjelder arbeidet på bedehuset, og det spørsmålet var sentralt for Peru. Det mangler ikke på kors i Peru. Det mangler ikke på Kristusfigurer. Det mangler slett ikke på kirker. Katedraler var det mange av i hver eneste by, enkelte flottere enn noen i Norge,

På flyplassen i Amsterdam på vei ut til Peru møtte vi noen nordmenn i køen på vei om bord i flyet. En av dem falt nesten bakover da hun hørte at Øyvind Rott hadde vært misjonær i Peru. Det hadde hun ikke trodd var mulig i vår tid. Så spurte hun: Hva tid er du fornøyd? Er du fornøyd nå peruaneren bli katolikk? Da svart Øyvind stilt og forsiktig: «Jeg er fornøyd når peruaneren har fått tatt i mot Jesus som sin frelser»

Det er ikke frelse i all ytre religiøsitet enten det er i Peru eller på norske bedehus. Synden er alt for alvorlig til å kunne sones med noen religiøse sprell fra vår side.

Jesus døde i mitt sted

Jeg leste en del i Fredrik Wisløffs fastebok «Med ham til Golgata» på turen til Peru. Her skildret han Jesu lidelse og død på en sterk måte. Syndens konsekvens overfor Den hellige Gud er så alvorlig at vi ikke kan fatte helt konsekvensen.

For at du og jeg skulle ha noen mulighet til å bli frelst, måtte synden sones. For Gud er så hellig, kjærlig og ren at ikke noen synd kan være i nærheten av Han. Din og min situasjon er ikke bare at vi synder en og annen gang, men det er som sangeren sier: «I fra hode til fot, hjertets innerste rot, kun en eneste masse av synd.»

Så tok altså Gud alle denne synd, di, mi, alle i Norges og alle i Peru, ja i hele verden og til alle tider. Alt ble lagt på Jesus. Han ble gjort til synd! Det var ikke underlig at han svettet blod i Getsemane. Han visste hva som ville komme. Så sier Gud i profeten Jesaja at Jesus måtte drikke Guds vredes beger «til siste dråpe». Ikke ei liten synd var glemt. Hva ble resultatet av dette møtet mellom all verdens synd og Den tre ganger hellige Gud: Jo, Jesus ble såret, han ble knust, straffen ble lagt på ham og han fikk mange sår! Jesus måtte dø under Guds vrede, for «den som synder skal dø»

Dette er ufattelig stort. Jesus døde ikke for egen regning. Han hadde ingenting på sin regning. Han var sel hellig og fullkomme ren. Men: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5

Det er dette som er min og din redning. Hver eneste ei av dine synder er sonet av Jesus på korset. Jesus sto opp igjen av grav tredje dagen – da sto han opp til vår rettferdiggjørelse. Hva vil det si? Jo, hans fullkomne liv blir ditt, mens dine synder ble lagt på Jesus. Du får bytte plass med han. Det resulterer i at du er frelst og ren og rettferdig himmelen verdig.

Frelst eller fortapt?

Det er også et alvor med dette fantastiske budskapet. Om du ikke vil ta imot Jesu frelsesverk, må du selv møte Den hellige Gud under hans vrede. Det blir et forferdelig møte. Da vil du rope til fjellene at de skal falle over deg, for det er en bedre løsning enn å gå fortapt. Men fjellene vil ikke svare. «Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». «Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dagen når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.» Rom 2:5

Pastor Rikardo i Tacna preiket palmesøndag bl.a. over verset i Joh.åp 3,20: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Det er enda mulig for en synder å bli frelst. Enda er det nådetid. Du må ikke utsette det lenger, med å ta imot Jesus som din frelser. For Jesus kommer snart.

Ett av høydepunktene på turen var langfredag. Vi ventet på å se litt av et påskespill ved en katolsk kirke i Arequipa. Før det startet ble det spilt lett musikk over høyttaleren. Plutselig kom toner som gikk rett til hjertet: «Jeg vil heller ha Jesus enn hva som helst, meg verden kan by i dag» Det er mitt vitnesbyrd. Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.

(Andakt på Peru-kveld på Kvinlog bedehus 30. april 2017)

Dagfinn har fått heimlov

Tirsdag 2. mai fikk jeg følge en god venn og medarbeider til graven. Dagfinn Meltveit er forfremmet til herligheten, 87 år gammel.

Dagfinn vokste opp på garden Meltveit i Nordre Strand. Han ble født i 1930 og han hadde en bror. Han ble gift med Målfrid Watne og de fikk to barn.

Dagfinn ble en kristen i ungdommen og kjente tidlig på et kall til å forkynne Guds ord. Han gikk på krigsskolen i Oslo og ble offiser i Frelsesarmeen. Senere ble han ansatt som forkynner i Indremisjonsselskapet og reiste som forkynner der i mange år.

Etter hvert krevde garden på Meltveit og en gard han og arvet på Tau mye av arbeidskraften, men han var stadig ute som forkynner på fritiden.

Målfrid og Dagfinn Meltveit

I 1986 ble han på ny fulltidsansatt som forkynner. Denne gang var det Misjonssambandet han fikk sin tjeneste i. Han begynte i Stavanger krets samtidig med meg. Fra 1989 og 2,5 år framover hadde vi kontor vegg i vegg på kretskontoret i Ny Olavskleiv.

Dagfinn var en trygg og omsorgsfull medarbeider, som jeg hadde nær og god kontakt med. Jeg hadde mine første møteuker vinteren 1990/1991. De to første var jeg sammen med Hartvig Skartveit, mens den tredje var sammen med Dagfinn. Den møteuka var vi sammen på Østhusvik på Rennesøy.

En kveld talte jeg over teksten fra 2 Kor 12,9: «Min nåde er nok for deg». Etter møtet kom Dagfinn bort til meg. Han strålte og takket for budskapet, så la han til: «Dette ordet var det som løste meg!» Det var ordet om nåden som er nok, som satte Dagfinn i frihet, og det vitnesbyrdet bar han med seg gjennom sin forkynnertjeneste.

Mi tredje møteuke var på Østhusvik på Rennesøy

sammen med Dagfinn Meltveit.

Fra Aftenbladet 1. mars 1991

Sommeren 1991 flyttet jeg fra Stavanger til Drammen, for å begynne i ny tjeneste i misjonen. Dagfinn var snar med å tilby seg å kjøre flyttelasset. Vi lånte en varebil og Dagfinn fikk fraktet hele innboet trygt fram til Drammen.

Ette det har vi bodd på hver vår kant av landet, men vi treftes iblant på Jørpeland eller på landsarbeidermøter og generalforsamlinger. Kontakten var der med en gang, og Dagfinn viste alltid stor interesse for hvordan det gikk med meg og min tjeneste.

Nå har Dagfinns røst stilnet her på jord. Vi trenger be Gud reise opp nye vitner som kan forkynne evangeliet om nåden som er nok til frelse. 

I takknemlighet lyser jeg fred over Dagfinns gode minne! 

Svend Dybing – haugianerpredikant fra Heskestad

Fra Dybing 

Prestene i Dalane var mildt sagt lite blide på vekkelsen rundt Hans Nielsen Hauge og hans venner. Presten i Sokndal og hans kolleger tok til og med fysisk vold i bruk for å bekjempe vekkelsen.

Den lille bygda Dybing ligger i Heskestad i Lund kommune. Rundt år 1800 tilhørte bygda Helleland. På den tid drev Jacob Svendsen og kona Kari en av gardene på Dybing. Jacob var en vel ansett mann i bygda og hadde flere kommunale tillitsverv.

En av sønnene deres het Svend og ble født i 1781. Som ungdom levde han et utagerende liv med fyll og bråk. Svend var stor og kraftig, men stemmen var «lys som ei fornem kvinnes stemme» når han sang. Da Svend var 19 år, ble han omvendt til Gud gjennom noen haugianere.

Haugevekkelsen i Dalane

Hans Nielsen Hauge fikk sin kallsopplevelse i Tune i Østfold i 1796. Samtidig med at Hauge ble frelst, var det også flere i Rogaland som kom til åndelig oppvekkelse. En av dem var John Haugvaldstad fra Rennesøy, som straks begynte å forkynne Guds ord. Dette fortsatte han med, selv om han ble advart av presten om at forkynnervirksomheten hans var i strid med Konventikkelplakaten.

Også i Bjerkreim var det noen som ble frelst på den tiden. Dette gjaldt blant andre brødrene Lars og Klaus Lauperak, barnebarn til den kjente Trond Lauperak og søskenbarn til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim. Brødrene samlet ofte en flokk i ei stue i Bjerkreim og hadde oppbyggelser etter gudstjenesten.

John Haugvaldstad

På samme måte som John Haugvaldstad, reiste også Lars Lauperak på preiketurer. Noen ganger reiste Lars og John sammen. På en slik felles preiketur var Svend Dybing tilhører, og gjennom forkynnelsen til Haugvaldstad og Lauperak ble han frelst.

Året etter at Svend ble frelst, kom Hans Nielsen Hauge på sin første tur til Dalane og Bjerkreim. Han hadde vært på sin første tur i Rogaland allerede i 1798. Besøket i Bjerkreim i 1801 og et senere besøk i 1804 satt store spor etter seg i bygda. Mange ble vakt og frelst og det ble et rikt haugiansk miljø i området. Han var også innom Sokndal på en av disse turene. Flere haugianere fra Bjerkreim flyttet til andre steder i landet og ble markerte og kjente kristenledere på sine nye hjemsteder.

Svend Dybing som predikant

Svend Dybing ble altså frelst som 19-åring i 1800. Han var et følelsesmenneske av natur, som ikke klarte å skjule det som rørte seg i hans indre. Når han ba til Gud, kastet han seg ofte på kne. Dette kunne også skje når han var ute i snøen en vinterdag. Faren reagerte på sønnens kristenliv og prøvde å advare ham. Han kalte det galskap, og var redd for at sønnen holdt på å bli sinnssyk. Men advarslene nådde ikke inn, tvert imot. Som gammel tok også Svends far imot Jesus og ble frelst. Da bekjente han: «Jeg har syndet mot Gud fordi jeg har motarbeidet min sønn. Men jeg tok feil. Gid prestene hadde gjort det samme som min sønn gjorde.»

Det hendte at Svend Dybing talte Guds ord, men hans nådegave var først og fremst samtale og vitnesbyrd. En haugianer som kjente han godt, Jacob Egeland, ga Svend denne karakteristikken: «Han var vel bonde, men talte likevel Ordet med en kraft og virkning som var beundringsverdig. Hans ord var som veldige slag og hadde en forunderlig virkning. De etterlot en brodd i hjertet som ikke lot seg utslette, slik at mange av hans heftigste motstandere ble vunnet for sannheten.»

Svend talte med folk både i tide og utide. Så snart han traff på noen, vitnet han for dem om Gud. Dette gjorde han både langs veiene og når han var på besøk i ulike heimer. Han spurte dem hvordan de hadde det med Gud. Mange prøvde å unngå å treffe ham, mens andre ble sinte og spottet ham. Men en slik motstand gjorde bare Svend enda mer ivrig i sin vitnetjeneste.

Heskestad gamle kirke. (foto: Dalane folkemuseum)

Sterk motstand fra prestene

En slik iver vakte sterk motstand hos prestene. På den tid var det Gerhard Henrik Reiner som var prest i Heskestad og Helleland. Reiner var en dyktig, men herskesyk prest. Han var rasjonalist og hadde et særdeles heftig temperament. En gang skulle Svend skysse presten fra Heskestad og heim til prestegården på Helleland. Underveis kom samtalen inn på åndelige spørsmål. Presten ble etter hvert så sint på Svend at han gav ham noen kraftige slag med svøpen, satte Svend av sleden og red videre alene.

Ofte kom Svend i samtale med folk på kirkebakken etter gudstjenestene. Da pleide mange å samles rundt ham, for å høre på hans vitnesbyrd. Dette gjorde prest Reiner forarget og han ba noen av sine folk om å drive Svend bort fra kirka.

Fra Stavanger Aftenblad 5. mars 1894. Artikkel "Fra Dalerne"

om "Gaver og Ordener" og forholdet til Sverige.

Enda verre gikk det ved Moi kirke. Det var Søren Martinius Schive som var prest på Moi. Før en gudstjeneste kom Svend i samtale med en mann. Da presten kom til kirken, ble Svend anklaget for å ha talt Guds ord. Svend ble kalt inn på prestens kontor og forhørt, men presten kom ingen vei med sine anklager. Da oppildnet presten kirkefolket til å jage han bort fra kirken. Mange fra menigheten jaget Dybing bort, mens de kastet torv, stein og trestykker på ham. Svend var en uredd kar, så neste søndag møtte han på ny opp til gudstjenesten på Moi. Da fikk han være i fred for presten, men ble også da mobbet av folk i menigheten.

I Sokndal var det Georg Christian Bernhoft som var prest. Han gikk enda lengre i sin iver for å få stanset Svends virksomhet. Etter en gudstjeneste sto Svend utenfor kirkegården og samtalte med ei gruppe mennesker. Presten oppdaget dette og kalte Svend inn på sitt kontor. Etter en kort samtale ble presten så sint at han tok Svend i brystet og kastet han ut av kirken. Noe senere oppdaget presten at Svend på ny sto i samtale med en flokk tilhørere. Igjen tok sinnet overhånd hos presten. Han tok staven sin og slo Svend i fullt sinne og jaget han bort fra kirken.

All denne motstanden virket ikke inn på Dybing. Han fortsatte med å vitne både i nærmiljøet, og på turer så langt bort som til Kristiansand og Stavanger. Mange ble frelst på disse turene. En kjent haugianer i Stavanger, Torger Siqveland, sa at han ikke kjente noen på Vestlandet som hadde vært redskap til så manges vekkelse som Svend Dybing.

Willas Bjerkreim var bror til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim.

Willas var predikant samtidig med Svend Dybing. Han var først haugianer, 

men gikk senere over til "de sterkttroende"

Siste år

Svend var ikke nøye med sitt ytre. En gang han var på besøk hos John Haugvaldstad i Stavanger, ble de enige om å besøke ei fornem haugianerkvinne i byen. Før de gikk, begynte Haugvaldstad å børste mel og støv av Svends jakke og sa at en kunne ikke gå på besøk så skitten som Svend var. Men det brydde han seg ingen ting om. Når han var ute og gikk, var han som oftest barføtt. Sokker og sko bar han i hånda.

En gang var han også på besøk hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Hauge benyttet da anledningen til å formane Dybing og irettesette han for sitt lurvete utseende i klesveien. Historien forteller at Svend etter dette ble litt mer nøye med sitt utseende.

Svend overtok farsgarden på Dybing. Her ble han gift med den to år yngre Walborg Knudsdatter Heskestad. Hun døde tidlig og Svend ble gift på ny med Malene Larsdatter Sjelset fra Time. De fikk minst to barn, Inger (1824-1824) og Jacob (f.1825). I 1836 solgte han garden for 500 spesidaler og flyttet til Jæren, først til Stangeland på Klepp og senere til Killingland i Høyland. Svend Dybing fikk et plutselig slagtilfelle og døde 22. februar 1848, 67 år gammel.

Hans Nielsen Hauge

Svends sønn, Jacob, ble gift med Karen Pedersdatter fra Høiland. Under folketellingen i 1865 bodde han og familien på Høiland. De hadde da fire barn som er nevnt, Carl Ludvig (f.1852), Johan Laurits (f.1854), Enevald (f.1862) og Karen Kirstine (f.1858). Jacob var da oppført som huseier og steinarbeider. Carl Ludvig emigrerte til Amerika. Han utdannet seg som offiser i Frelsesarmeen. Han kom til Norge i 1888 for å være med å starte Frelsesarmeen her. Han startet flere Frelsesarmekorps rundt om i Norge. Etter hvert flyttet han til England, hvpr han stiftet familie. De hadde også datteren Marie, som ble gift med Nils Simonsen Langåker. Marie og Nils flyttet til Egersund, hvor Nils arbeidet innen jernbanen. Deres datter Karoline Jakobine emigrerte til Amerika sammen med en bror. De har mange etterkommere der. 

Carl Ludvig Dybing Jacobsen, kalt Ludvig Dybing

Ikke lenge etter 1865, mønstret Jacob på ulike båter og reiste verden rundt som sjømann. Han var blant annet i Australia og New Zeeland. Her brukte han opp hele sin formue i et utsvevende liv. Etter at han reiste heimefra, hadde han ikke gitt lyd fra seg på mange år.

Under folketellingen i 1875 bodde Karen på Graveren på Hana. Hun bodde da sammen med tre barn, Ole Gabriel (f.1851), Karl Ludvig og Enevald. Videre var det oppført at hun var losjerende kone som ble forsørget delvis av fattigvesenet og delvis av barna. Hun sto oppført som gift, men Jacob var ikke nevnt.

Jacob har sonet to ganger i botsfengselet i Oslo, ukjent av hvilken grunn. Th. A. Bilstad skrev i et leserinnlegg i Aftenbladet at Jacob i 1880 møtte opp på Dybing for å se igjen garden hvor han bodde sine første 11 leveår. Bilstad fortalte at Jacob begynte å gråte som et barn, mens han var på Dybing. Barndomsminnene dukket opp og tårene presset seg fram. Jacob var da blitt 55 år. Hva som senere skjedde med han og barna, har jeg ikke funnet ut.

Kilder:

Søren Lode: Et par av de gamle haugianere fra Sokndal. Aftenbladet 27.02.1924

Th. A. Bilstad: Sven Jacobsen Dybing. Aftenbladet 20.03.1924

H.B. Heggtveit: Den norske kirke i den nittende aarhundre

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland

Lisabet Risa: Bjerkreimboka I

Digitalarkivet.no

Aftenbladet.no

Sitater i lett blanding

Det er mye å lære av å lese i gode bøker, eller å høre hva folk i ulike livssituasjoner har å fortelle. Jeg har plukket meg noen sitat til oppbyggelse, lærdom og ettertanke.

Øivind Andersen

Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, fordi han i sin tid dømte Kristus som om han var oss. Det eneste vilkår som er satt for å få del i rettferdiggjørelsen, er å ta imot den uten vilkår.

Augustin

I kirken heter det ikke "jeg mener" eller "du mener", men "Så sier Herren!".

Ole Hallesby

Det er så mange pliktarbeidere i Herrens vingård. De sukker og svetter seg gjennom sine kristelige gjøremål. Gud trenger ikke slike arbeidere.......Be Ånden om å få se Jesus. Så blir du igjen hans frivillige trell.

Oscar Handeland

Uten organisasjon kan me ikkje greia oss i vår tid. Men dersom organisasjonen et upp venesamfunnet, so visnar alt innanfrå. Då sit me att med ein stor durande "fabrikk" og har ingen livsrett lenger.

Tormod Vågen

skrev dette i Utsyn 5. august 1962 etter at den første kvinne var ordinert til prest i Den norske kirke:

Ludvig Hope

Utanfor Jesus Kristus er kvart menneske ansvarlig for sitt liv, men den som gjev seg over til Kristus, han svarar Kristus for - så lenge han er hjå Ham.

Børre Knudsen

Du må ikke hovmode deg slik av di synd, at du tror den kan tilintetgjøre det Kristus gjorde på korset.

Jesper Krogedal

Kristendom er ikke å få det til, men å få.

Martin Luther

Synden har bare to steder å være. Enten er den hos deg og hviler tungt på ditt hode, eller så er den på Kristus, Guds Lam. Dersom den hviler på dine skuldre, da er du fortapt. Men dersom den hviler på Kristus, da er du fri og frelst. Velg nå hvilken av delene du vil. At syndene ble liggende på deg, det var etter lov og rett. Men av nåde er de lagt på Kristus, Lammet. Hadde det ikke vært slik, og Gud hadde villet gå i rette med oss, var det ute med oss.     

Hans Erik Nissen

En svak Kristusforkynnelse skaper trette kristne.

Aksel Valen-Sendstad

Kristi kors er ikke noe spørsmål eller tema som forkynnelsen skal ta opp blant mange andre tema. Derimot er det slik at Jesu korsdød er den grunnsannheten i åpenbaringen som alltid skal prekes. Det vil si at sannheten om Jesu Kristi soningsdød for våre synder og hans oppstandelse for vår skyld, alltid skal anvendes (direkte eller indirekte) til å belyse alle de tema vi tar opp i vår forkynnelse. Gjøres ikke det, blir forkynnelsen falsk.