Homofil praksis og kvinnelige prester

Det er trist og vemodig å se hvor raskt bibelstridig lære får innpass i vår tids kristenhet. Det settes spørsmålstegn ved de mest sentrale lærepunkt i den kristne tro. Den bibelstridige teologi er dessverre også på vei inn i bedehusene.

I tillegg til homofilisaken, er det spørsmålet om kvinnelige prester/eldste som har vært det mest brennbare bibelsynsspørsmålet i Norge de siste årene. Det er flere ulikheter mellom de to sakene, men også mange klare likheter. Ikke minst i forhold til bibelsynet.

Homofilisaken

Fram til ca. 1970 var homofil praksis forbudt ved norsk lov. Etter at dette lovforbudet ble opphevet, oppstod det pressgrupper innen Den norske kirke som arbeidet for at også kirken skulle anerkjenne homofiles rett til å leve ut sine følelser og samtidig ha «fulle rettigheter» i kirken. De har nådd målet sitt, ved at det nå i kirkemøte er vedtatt et bibelstridig «vigselsrituale» for likekjønnede par. Utviklingen har gått skremmende fort.

Guds ord sier noe helt annet enn hva Den norske kirke nå sier. Det er mange klare ord i Bibelen om denne saken, jeg nevner kun et fra 1 Kor 6,9: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.»

Kvinneprestsaken

Frafallet fra Guds ord gikk veldig raskt i homofilisaken. Men vi så det samme skje i spørsmålet om kvinnelige prester/eldster. Fram til 1960 var det ytterst få som hevdet at Guds ord åpner for at kvinner kan være hyrder og eldste. Det var kun en av landets biskoper som var villig til å ordinere landets første kvinnelige prest i 1961. Det var en veldig liberal biskop.

Etter at den første kvinnelige presten var innsatt, gikk utviklingen i rask retning av åpning for kvinner i alle posisjoner i kirken. Menighetsfakultetet som ble opprettet som en motvekt mot liberal teologi, åpnet for kvinnelige prester på 1970-tallet. Til og med Indremisjonen (nå Normisjon), Ole Hallesbys gamle organisasjon, har åpnet for kvinnelige prester.

Hva sier så Guds ord? Jeg tar med ett bibelvers, 1Tim 2,12: «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.»

Likheter og ulikheter

Det er ulikheter i disse to sakene. Guds ord sier klart at homofil praksis er brudd på det 6. bud og den som lever i denne synd uten å gjøre opp med Gud, vil ikke arve Guds rike. Kirken vil nå innføre en praksis der de ber Gud velsigne noe som han selv sier er synd, og som kostet Jesu dyre blod på korset for å sone. Det er et Gudsopprør.

Spørsmålet om kvinnelige prester, eller tjenestedeling som det blir kalt på bedehusene, er ikke så entydig å forstå i alle aspekter. Guds ord er helt klart i spørsmålet om at kvinner er fritatt ansvaret for å være hyrde og eldste. Men hvilke stillinger og tjenester dette gjelder i vår måte å organisere Guds forsamling på i dag, er ikke like enkelt å lese ut av Guds ord. For stillinger som er definert som hyrde/eldste, er saken klar. Men det er mange stillinger i «grenseland». Her har det vært aksept blant bibeltro kristne for nyanser i syn.

"Har Gud virkelig sagt?"

Den avdøde svenske biskop, Bo Giertz, kalte spørsmålet om kvinnelige prester for et testspørsmål angående bibeltroskap. Jeg er enig med han, hvis vi da mener selve prinsippet. Det gjelder ikke noe mindre enn Guds ords autoritet.

Måten å forholde seg til Guds ord på i de to nevnte saker er skremmende lik. Inntil nylig var så godt som alle enig om at Bibelen avviser både homofil praksis og kvinnelige prester. Så ble Bibelens tale om dette i strid med «tidsånden», og djevelen kom med sitt gamle spørsmål «har Gud virkelig sagt?» Det gikk ikke lang tid deretter før «kirken» hørte på djevelen og forkastet Guds tale.

Tro mot det ene, men ikke det andre?

Gudsopprøret i homofilisaken har rystet Guds folk, og det med rette. Klar tale har lydt fra organisasjonsledere og de få gjenværende bibeltro prester. Samtidig undres jeg over at mange ikke ser sammenhengen mellom disse to omtalte saker.

Flere kristenledere har opprettet et luthersk nettverk for «å styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke». Det er flott og nødvendig. Samtidig er det paradoksalt at lederen for denne gruppa, Rolf Kjøde, er kvinneprest tilhenger. En slik inkonsekvens er etter min mening ikke med å styrke frimodigheten til å forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke.

Hele Bibelen er Guds ord

«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3,14-17)

(Revidert utgave av denne artikkelen sto i Dagen 22.02.2016)

Børre Knudsen og Brorson om skapelsen

(Michelangelo)

Helga 7.-9. januar 2000 var en flokk forkynnere samlet på Skoghus leirsted på Senja. Det var tid for det årlige Broderringsmøtet og taler ved årtusenskiftet var Børre Knudsen.

Dette var første gang jeg skulle høre Børre Knudsen tale om et annet emne enn menneskeverd og fosterdrap. Tema på Skoghus var «Urhistorien» i 1 Mosebok kapittel 1-12. Dessverre husker jeg ikke noe fra bibeltimene, men jeg husker det gjorde et mektig inntrykk å høre forkynnelsen, og jeg husker hvordan Børre Knudsen startet den første timen.

I en bibeltime om skapelsen som Børre Knudsen holdt i Troms i 1991, sier han følgende om skapelsen av mennesket. Jeg tenker at dette var sentralt også i bibeltimene på Skoghus ni år senere:

Børre Knudsen

Mennesket – Guds mål

«Så må vi merke oss hva som er målet for hele denne mektige prosessen. Målet er mennesket, målet er deg og meg. Det sies helt klart og kompromissløst at det er mennesket som er kronen på skaperverket. Mennesket var det målet Gud arbeidet seg fram imot. Først skapte han livsrommet, så skapte han plantene, så skapte han dyrene som kunne leve av plantene. Og tilslutt, når verden sto ferdig, førte han mennesket inn. Da førte han mennesket inn i en verden som det kunne leve i, og som mennesket skulle styre.

Slik kan vi si at mennesket får høre denne skapelsesberetningen for å finne sin plass i verden. For å være et fritt menneske, et menneske med selvrespekt, et menneske som ikke bøyer seg for maktene i tilværelsen, stjerner og guder, men som står oppreist fremfor sin Gud. Et menneske som ser mening i tilværelsen, sammenheng i tilværelsen, og som vet at Gud er herre over alle tider og dager. Det er det bibelske verdensbilde og det bibelske menneskebilde.

Dette er det viktigste av alt for oss å vite. Vi kan på en måte si at hvis vi hadde hatt dette ubrutte forholdet til Gud, så hadde vi ikke behøvd å vite mer enn det som står i 1.Mosebok kap. 1. Det er hele den store sammenheng vi lever i, enkelt fortalt som til et barn. At vi trenger noe mer, skyldes at vi er falt fra denne Gud. Vi har snudd oss bort fra meningen med livet vårt. Vi har gitt etter for maktene og myndighetene i verden. Vi har begynt å spille på lag med dem og late som om Gud ikke er Gud, som om vi selv var Gud.

Og dermed er vi kommet i et grunnleggende galt forhold til alt sammen. Og derfor er det nødvendig med alt det andre som følger etter dette første kapitlet i 1. Mosebok. Hele historien, alt det som følger etter, er historien om Guds møysommelige vei med oss ut av kaos igjen for at vi skal komme tilbake i lyset og til meningen og inn i hans skaperverk på den rette måten. Dette begynte med oss i dåpen: ånd og vann og lys - skapelsens første symbol.» (fra origonorge.no)

Hans Adolph Brorson

Hans Adolph Brorson

Jeg glemmer ikke starten på Børre Knudsens bibeltimer. Jeg satt og ventet på at han skulle begynne å si noe, istedenfor begynte han å synge en salme av den danske biskop Hans Adolph Brorson. Ikke bare ett vers, men seksten. Han sang med en kraftig og flott stemme, Brorsons salme «Adam gikk i frydens lund», fra «Troens rare Klenodie» utgitt i 1739.

I denne salmen skildrer Brorson skapelsen av Eva og innstiftelsen av ekteskapet som en Guddommelig ordning mellom en mann og ei kvinne. Her er både humor og dypt alvor. Salmen er gjengitt fra «Brorsons samlede skrifter I»:

Adam gik i frydens lund

Hele verden at regiere,

Gud vil ham dog give meere,

Derfor faldt han i en blund,

Herren vilde nu beskikke

Egteskabets høye sag,

Adam sov og vidste ikke,

At det var hans bryllups dag.

Skabelsen var nu alt skeet,

Hængte sammen som en kiæde,

Alle engler deres glæde

Havde i Guds gierning seet,

Dog var et endnu tilbage,

Som var vigtigt, høyt og stort.

Adam havde ingen mage,

Dette blev saaledes giort.

Gud ved sin den stærke haand

Greeb hen ind ved Adams hierte,

Dette grib var ey til smerte,

Men at knytte egte-baand,

Adam derved intet tabte,

At Gud tog hans ribbeen ud,

Thi deraf vor Herre skabte

Ham en himmel-pyntet bruud.

Adam vaagned op, og saae

Ud af første søvne-taage,

Saae sin Gud for sig at vaage,

Mens han i sin slumme laae,

Saae, at Gud ved haanden førde

Denne jomfrue til ham hen,

Det hans hiertens grund oprørde

Til at prise Gud igien.

Hvad han fandt i Gud for roe,

Saadan himmel-sindet mage

Af Guds egen haand at tage,

Kand man nu vel aldrig troe,

Her var ingen syndig brynde

Som det pleyer nu at gaae,

Men Guds liflighed og ynde

Begge ud af øyne saae.

Her var ingen brude-krands,

Som man pleyer nu at bære

(Got naar det kun skeer med ære)

Her var dydens fulde glands,

Her var intet blomster nødigt

Til at strøe for brudens trin,

Natte-lyys er overflødigt

Ved det klare solens skin.

I Uskyldighedens pragt,

Med en reen og engle-mine

Disse med hverandre trine

I en hellig egte-pagt,

Herren føyer dem tilsammen

Ved sit eget Guddoms ord,

Der blev svaret Amen! Amen!

I det blide engle-koor.

Dermed gik det engle-par,

Som det ente[n] skulde stige

Hvert minut til him[m]erige,

Eller snart i himlen var,

Eden var med himlen blandet,

I saa sød en høytids roe,

Gud allene, intet andet,

Søgte disse begge to.

Den befalning Adam fik,

Det forbudne ey at æde,

Det var deres lyst og glæde

Ord og anslag, hvor de gik,

Det var deres lyst at kunde

Være troe i denne post,

Ney de vilde ingenlunde

Smage den forbudne kost.

Der var ellers nok at faae,

Paradiis var fuldt af glæde,

Nok at lugte, nok at æde,

Nok at see og høre paa,

Vilde Gud dem end forbyde

Alt hvad de i verden saae,

Kunde de ham selv kun nyde,

Maatte alt det andet gaae.

Men hvad skal vi tænke, naar

Man vil derimod afmale

Vore tiders bryllups sale

Som det meest i verden gaar,

Naar med idel fylderier

Egte-skabet vies ind,

Denne sathans glæde svier

Ind i alle frommes sind.

O hvor stoor er dog den pragt,

Roos og priis for egtestanden,

At Gud selv, og ingen anden,

Haver dertil grundvold lagt,

Lidde egteskabet siden

Skiønt af slangen stor fortræd,

Fik det dog sin glands med tiden

Af den ædle qvindens sæd.

Men i sandhed standen maae

Uden Jesu ey begyndes,

Om hun af vor Gud skal yndes.

Hans velsignelse at faae,

Syndens lyst maa intet stifte,

Dette søde bliver suurt,

Sig at gifte kand forgifte

Egte-skabets Helbreds urt.

I, som da i egtestand

Leve, eller leve vilde,

Renser eders hierters kilde

Fra de raadne lysters vand,

Gud vil selv aldeles være

Med i denne høye sag,

Deraf har hun all sin ære

Brude-parrets æres dag.

O en vigtig sag, som dog

Af de fleeste ey betænkes

Som saa gierne sammen lenkes

Til at gaae i syndens aag.

Hvad for fliid kand der formodes

Til en salig børne-tugt,

Naar der plantes kun og podes

Til at bære syndens frugt.

Standen i sig selv er good;

Men det kommer an paa Maaden,

Kierlighed til Gud og Naaden

Er den rette egte-rood,

Himmel-sindede personer

Favne Gud i bøn og troe,

Det betyder ærens kroner,

Og en evig samlings roe.

En fullkommen rettferdighet

I år (2016) er det 200 år siden den svenske 

forkynneren Carl Olof Rosenius ble født. I den forbindelse vil jeg hver 

måned dette året ta fram noen glimt fra hans forkynnelse.

Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Jes 1,18

Vi er nå inne i selve brudekammeret, hvor bare brudgommen bør være hos bruden. Loven dundrer stadig på døren og sier: Men du må da selv være from og hellig og holde Guds bud, hvis du vil bli frelst. Til det skal vi svare:

Det er sant, jeg må være hellig og holde Guds bud. Men når du legger til: Hvis du vil bli frelst, - så vil jeg ikke høre mere på deg. For når det er tale om min salighet, da gjelder mitt liv ingen ting. For det er alt avgjort at jeg er fortapt for loven.

Men det er også avgjort at jeg har en fullkommen rettferdighet i min dyrebare brudgoms rike fortjeneste. Han har gjort alt det for meg som du noen gang kan kreve. Jeg verken kan eller vil komme fram for Gud med noen annen rettferdighet.

Kom derfor igjen i rette tid med dine påminnelser.  Kom igjen når det er tale om mitt liv – minn meg om å være barmhjertig, tålmodig, ydmyk, kysk, tilgivende osv. Men her når det gjelder mitt forhold til Gud, vil jeg ikke høre på deg; for da har jeg en helt annen, en fullkommen, ja guddommelig rettferdighet.

Priset være min Herre Jesu navn!

Fra: Skrifter i utvalg, bind IV. Loven og evangeliet. Lunde 1968

Petter Dass

Petter Dass (fra Hans Midbøe: Petter Dass)

Få norske diktere har nådd så lagt med sin diktning som Petter Dass. Han har skrevet flere store verk, som enda leses, mer enn 300 år etter hans død.

Petter Dass ble født i 1647. Foreldrene var skotten Peiter Pettersen Dundas og Maren Falch. Faren kom fra Dundee i Skotland og ble handelsborger i Bergen. Han traff Petters mor på sine handelsreiser til Helgeland. Faren døde da Petter var seks år, og da satt mora igjen med fem små. Hun giftet seg på nytt, men ble enke på ny og giftet seg derfor for tredje gang.

I 1660 reiste Petter til Bergen for å studere og fortsatte på teologistudier i København i 1666. I 1669 var han ferdig utdannet teolog, og fikk lærerstilling hos presten i Vefsn. Han ble forlovet med prestens stedatter, men hun ble gravid før ekteskapet. Dette var straffbart på den tiden, og Petter måtte reise til København og be om myndighetenes nåde. Han fikk beholde presterettighetene, men han og forloveden Margrete Andersdatter, måtte betale bot.

Statue av Petter Dass på Alstahaug

I 1673 ble Petter Dass kapellan på Nesna, der han kjøpte opp storgården Strand ved innløpet til Ranafjorden. I 1689 fikk han overta stillingen som sogneprest i Alstahaug, og har var han prest fram til sin død i 1707.

Det mest kjente av Petter Dass sine verker er «Nordlands Trompet», «Evangeliesangene» hvor han har skrevet et dikt til hver prekentekst gjennom et år og «Katekismesangene» der han skriver katekismen på verselinjer.

Alstahaug kirke

Den mest kjente katekismesangen er «Herre Gud ditt dyre navn og ære», skrevet over Fader Vårs andre bønn: «Helliget vorde ditt navn.» Originalen inneholder 16 innholdsrike vers, mens bedehusets sangbok kun gjengir tre av disse versene. Her vil jeg gjengi alle 16 vers i to eldre språkdrakter. Se og les!

Herre Gud ditt dyre navn og ære!

HErre GUD! dit dyre Navn og Ære Over Verden høyt i Savn maa være, Og alle Siæle, og alle Træle  Og hver Geselle de skal fortælle  Din Ære.	Herre Gud, ditt dyre navn og ære over verden høyt i savn må være, og alle sjele, og alle trelle, og hver geselle, de skal fortelle din ære.
Det er smugt og kaasteligt at høre, At mand GUD sin Læbers Pligt monn’ giøre; De Dyb Afgrunder, de grønne Lunder  Skal HErrens Vunder hver Tid og Stunder  Udføre.	Det er smukt og kostelig å høre, at man Gud sin' leppers p1ikt mon gjøre. De dyp' avgrunner, de grønne lunder skal Herrens vunder, hver tid og stunder utføre.
Om sig Folk anstille vil saa slemme,  GUds Navn slet at tie still og glemme, Saa skal dog Stene og tørre Bene  Ey være seene hands Navn det reene At fremme.	Om seg folk anstille vil så slemme, Guds navn å tie still og glemme. Så skal dog stene og tørre bene ei være sene, Hans navn, det rene, å fremme.
Ja før GUD sin Ære skal forlise,  Før skal Hav og grommen Hval ham prise,  Samt og Tanteyen, som løber Leyen,  Steenbid og Seyen og Torsk og Skreyen. Og Niise.	Ja, før Gud sin ære skal forlise, før skal hav og grummen hval ham prise. Samt og tanteien, som løper leien, stenbit og seien og torsk og skreien og nise.
GUD er GUD, om alle Land laa øde, GUD er GUD, om alle Mand var døde,  Om Folk forsvimler, i HErrens Himler Utallig vrimler, som slaer paa Cimler  Hin Søde.	Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde. Om folk forsvimler i Herrens himler, utallig vrimler, som slår på cimler, hin søde.
Skulle HErren fattis Bram og Svenne?  See, ti tusind staar for ham og tienne, Ja tusind gange ti tusind mange, Hvis smukke Sange med Klang kand prange  Der henne.	Skulle Herren fattes bram og svenne, se, ti tusen står for Ham og tjene. Ja, tusen gange ti tusen mange, hvis smukke sange med klang kan prange der henne.
Thi for GUD skal alle Knæ sig bøye,  De som boor i Himlene hin høye, Og de paa Jorden i Sør og Norden, Samt Dievlers Orden, som dømt er vorden  Til Møye.	Ti for Gud skal alle kne seg bøye, de som bor i himlene hin høye. Og de på jorden, i syd og norden, samt djevlers orden, som dømt er vorden til møye.
Høyen Hald og dyben Dal skal vige,  Jord og Himmel falde skal tillige,  Hver Bierg og Tinde skal slet forsvinde, Men HErrens Minde til tusind Sinde Skal stige.	Høye hall og dype dal skal vike, jord og himmel falle skal til like. Hvert berg og tinde skal slett forsvinne, men Herrens minne til tusen sinne skal stige.
Vil de Gamle være stiv og sove,  Da skal Børn i Moders Liv GUD love;  De Halte, Lamme, Maal-løse, Stamme  Giør og det samme, de Gromme, Gramme  Og Grove.	Vil de gamle være stiv' og sove, da skal barn i moders liv Gud love. De halte, lamme, målløse, stamme gjør og det samme, de grumme, gramme og grove.
Naar jeg mig fra Top til Fod betragter, Ingen Lem paa mig forgod jeg agter, Var de saa smukke som Silke-Dukke,  De jo skal bukke med ydmyg Sukke Og Facter.	Når jeg meg fra topp til fot betrakter, ingen lem på meg for god jeg akter. Var de så smukke som silke-dukke, de jo skal bukke med ydmyk' sukke og fakter.
Men ô Mennisk tør du vel det meene? At GUds Navn skeer Ræt og Skel  allene, For Præst og Bonde med blotte Munde  Ham love kunde? ney, ingenlunde  Det eene.	Men, o mennesk', tør du det vel mene, at Guds navn skjer skjell og rett, alene, for prest og bonde med blotte munne ham love kunne? Nei, ingenlunde det ene.
HErrens Navn hos os paa Jord kand ikke Helligis ikkun med Ord og Nikke;  Ney; hvor du svæver og hvor du stræver,  See til du lever, som GUds Ord kræver Til Prikke.	Herrens navn hos oss på jord kan ikke helliges ikkun med ord og nikke! Nei, hvor du svever, og hvor du strever, se til du lever som Guds ord krever til prikke.
Lad dit Lius for Folket smukt saa brende, At enhver din Dyyd og Tugt kand kiende, Leev ey begierlig, ey Folk besværlig  Leev from og ærlig mod hver Mand kiærlig  Til Ende.	La ditt lys for folket smukt så brenne, at enhver din dyd og tukt kan kjenne! Lev ei begjærlig, ei folk besværlig, lev from og ærlig, mot hver mann kjærlig til ende.
Had alt det GUD i sit Ord selv hader, At Vellysten dig paa Jord ey skader, Sky Synd og Lyder, som GUD forbyder, Elsk Tugt og Dyder, som dig bepryder Og bader.	Hat alt det Gud i sitt ord selv hater, at vellysten deg på jord ei skader! Sky synd og lyter, som Gud forbyder, elsk tukt og dyder, som deg bepryder og bader.
Men vilt du paa Synders Vey henstige, Og fra Dyden blues ey at vige, Da dine Lemmer GUds Navn beskemmer  GUds Aand bortskremmer og ey forfremmer  GUds Rige.
Men ô GUD! forhindre sligt at blive!  Hvad som er u-gudeligt fordrive!  At vi vor Tider mod Synden strider, Naar Tiden lider, hos dig omsider At blive!	Men, o Gud forhindre slikt å blive! Hva som er ugudelig fordrive! At vi vår` tider, mot synden strider, når tiden lider, hos deg omsider å blive!

Kilder:

Snl.no

Wikipedia.no

Acm5.com

Hans Midbøe: Petter Dass

Petter Dass: Nordlands trompe. Viser og rim. Evangeliesangene