Hva er vekkelse?

Vekkelse, hva er det? Kan vi vente en hjelp i vår situasjon gjennom vekkelse? Eller er vekkelsens tid forbi?

Denne artikkelen skrev Carl Fr. Wisløff i Credo i mars 1962:

"Vekkelse er navnet som den troende menighet har satt på det under som skjer når Gud griper inn og overvelder trygge syndere ved sitt hellige nærvær. Før gikk alt sin rolige gang. Så kom vekkelsen og menneskene fikk det travelt med å søke Gud.

Det er eksempler nok i Bibelen. I det Gamle Testamentet kan vi tenke på det som står å lese i profeten Jonas` bok. Gud sendte profeten til Ninive og varslet om at Guds dom og straff var overhengende. «Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små.»

«Se dager kommer, sier Herren Israels Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord.» Amos 8,11

Her er det tale om noe som skjer med mennesker i større antall. Men vi kan også tenke på enkeltmannen David. Han hadde syndet grovt. Det visste han vel. Men alvoret og nøden våknet ikke i ham av den grunn. Men en dag skjedde det – det skjedde da profeten kom og sa: Du er mannen. 2 Sam 12,1ff

I det Nye Testamentet er mange eksempler å nevne. På pinsedag strømmet skarene sammen da de hørte lyden av det veldige vær. Peter talte til dem slik at det skjedde: Da stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Ap.gjern. 2,37

Ellers les i Ap.gjern. 8 om det som skjedde i Samaria. Og hvor er ikke vekkelsen skildret gripende i Ap.gjern. 19. «Dette ble da vitterlig for alle dem som bodde i Efesus, både jøder og grekere, og det falt frykt over dem alle, og den Herre Jesu navn ble prist».

Artikkelforfatter Carl Fr. Wisløff

Vekkelse vil si at Gud får mennesker til å ta synden alvorlig. David hadde god rede på at det han hadde gjort var galt. Men så vekket Gud ham. Han fikk ikke vite noe nytt – det er ikke det eiendommelige for vekkelsen – men han ble plutselig klar over at hans stilling var uholdbar. Hva skulle han gjøre? Vær meg nådig, Gud!

Vekkelse vil si at Guds ord får makt. I Efesus ble det slik virkning av Paulus` ord at folk begynte å rydde opp i bøkene sine. Det ble brent opp bøker med «utillatelige kunster» i, for femti tusen sølvpenninger! Ap.gjern. 19,19. Vekkelse vil si at mennesker kommer i nød for sin evige skjebne. Hva skal vi gjøre? Det er spørsmålet som reiser seg. Gud selv gjør dette spørsmålet levende.

Vekkelse vil si at Gud gir en mulighet til å bli frelst. Å bli vakt opp av syndens søvn vil ennå ikke si at et menneske er frelst. Han er ennå i sin gamle, fortapte tilstand. Hans hjerte er det samme som det var før. Men nå har Gud rørt ved ham. Nå er frelsens dag. Jesus går forbi, han stanser ved din hjertedør med sitt kall. I vekkelsens tid må evangeliets ord lyde klart. Vakte mennesker skal få høre at gjelden er betalt, synden sonet – det går an å komme til ham som ikke støter noen ut…..

La oss vende oss i bønn til Gud og si, av hele vårt hjerte: Gud send en vekkelse over kristenheten – også her hos oss. Også i meg!"

Tro uten omvendelse?

(tegning: nlm.no)

 

Det er mange falske profeter som forkynner sitt budskap i vår tid. Noen av disse forkynner tro og frelse uten omvendelse.

Et klart eksempel blant mange, er forretningsmannen Stein Erik Hagen. Han fikk nylig talerstol i alle landets medier med sin forkynnelse om Gud og troen. -Slik jeg kjenner Gud, så var det syndere Jesus holdt seg nær. Derfor må selvsagt homofilt samboende få gifte seg i kirken og leve sammen under kirkens og Guds velsignelse. Omtrent slik var Hagens forkynnelse, og han er langt fra alene om det budskapet. Det er like falskt og farlig for det!

Vår autoritet i spørsmål som har med tro, lære og liv å gjøre, er Guds ord – Bibelen. Når vi leser om mennesker som kommer til tro, ser vi at det skjer en omvendelse ved en sann frelsesmottakelse. «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet» (Apg 3:19a).

Etter kort tid i sitt offentlige virke, fikk Jesus et rykte på seg: «Han holder seg nær tollere og syndere». Fariseerne og de skriftlærde derimot, var bitre motstandere av Jesus. Slik er det også i dag. Det er sant slik det står i en sang: «Jesus kalles synderes venn!»

Tolleren Sakkeus var en landssviker og muligens også en tyv. Han ble vakt og fikk en trang til å møte Jesus. Jesus kom og innbød Sakkeus, og han ble frelst. Men hva skjedde med Sakkeus etter møtet med Jesus? Jo, han ville gjøre opp for seg. Han ville ikke fortsette å leve i synd.

Hva sa Jesus til kvinnen som var tatt på fersk gjerning i hor av fariseerne? «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mere». Et frelsende møte med Jesus medfører at han skaper i oss en ulyst til synd. Jeg kan ikke lenger leve i synden, men må bekjenne den og kjempe imot de urene lyster.

 

Frelsen får konsekvenser for livet. Den som er samboer og blir frelst, vil gifte seg. Den som arbeider svart og blir frelst, vil slutte med det og betale sin skatt. Løgneren som blir frelst, vil slutte å lyve.

Den som er frelst har fremdeles den gamle syndige natur. Men han kan ikke leve i synda, unnskylde den, men vil leve i lyset med livet og i en avhengighet av Frelseren. "Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i legemet."(1 Pet. 4,1-2).

Etter å ha forkynt at der synden er stor, er nåden enda større» fortsetter Guds ord: «Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?» (Rom 6:1f) Det er en umulig tanke at en som er frelst kan fortsette å leve i synd. Den kristne har så lenge han er på jord, den syndige naturen. Han vil falle i synd, men han kan ikke leve i og forsvare den. Han må gå til Jesus med den og leve i lyset.

Et liv som kristen er ikke et liv i synd, men i syndenes forlatelse. Et liv som kristen er å være 100 % synder, og samtidig 100 % rettferdig og frelst i Jesus. Et liv som kristen er å være renset i Jesu blod for all synd og stå fullkommen for Gud. Et liv som kristen e et liv i lyset:

«Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. (1Joh 1:7-9)

Dette er et alvor også for alle som forkynner Guds ord. I Credo i juni 1961 skrev den unge Even Fougner slik: «Enhver forkynnelse som kaller seg kristen bærer sitt navn med urette hvis den ikke vil forkynne at mennesker må vende om fra sin dårlige ferd og tro på den Herre Jesus Kristus. Vil en ikke forkynne det, fornekter og forakter en i realiteten Kristi kors, og den frelse som der ble brakt til veie ved Jesu stedfortredende soningsdød.» Han har rett.

Har du livet?

 

«Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» 1Joh 5:12

Jesus er livet

Den som har Jesus, han har Livet, leste vi. Har du glemt det i løpet av sommeren? Da tenker jeg ikke på om du har glemt at det er slik det er, men om du får leve i det og glede deg over det! Tenk, det er virkelig sant, at fordi jeg har Jesus i mitt hjerte, har jeg det evig liv. Så er jeg frelst og har himmelen i vente.

Vi roter det lett til for oss og tenker at å være en kristen, er å forbedre seg. Når jeg så mislykkes med nettopp det, kommer mismotet sigende. Jeg er jo så sløv i mitt gudsliv, det blir smått med bibellesning og bønn, ja, jeg har lite lyst til det mange ganger. Jeg blir lett irritert mot mine egne og oppfører meg ikke slik jeg skulle. Jeg taler om vær og vind, men så bitte lite om Jesus.

Når slike tanker kommer, ligger det til vår gamle natur å tenke at nå må jeg ta meg i sammen. Men så har du gjerne levet så lenge med Jesus at du vet at det hjelper lite. Da er det en annen kjødelig tanke som lett kommer opp. Jeg må be Jesus om kraft til å leve bedre som en kristen. Slik tenker fariseerne.

Å være et Guds barn er noe helt annet enn å få kraft fra Gud til å leve kristelig. Å være en kristen er å eie et fullkomment liv. Du kan ikke bli bedre kristen enn du er. Du kan ikke bli mer syndfri overfor Gud enn du er. Å være en kristen er å eie Livet, å eie Jesus.

Du må fødes på ny

Alle mennesker er under samme kår. Vi er syndere i tanker ord og gjerninger. Vi er åndelig døde. Du kan piske en død så mye du vil, han gjør aldri en god gjerning i Guds målestokk. For han er død. Du kan be Gud om å gi den døde kraft, men ingen ting skjer. Han er jo død.

Derfor sier også teksten at «den som ikke har Sønnen har ikke livet». Den som ikke har tatt imot Jesus har ikke Livet, han er fortapt og på vei mot en evig gru.

Å bli en kristen, er å få et nytt liv. Jesus sa til Nikodemus: Du må bli født på ny! I Efeserbrevet står det: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.» (Ef 2:4f) Å bli en kristen er å bli vekket opp fra de døde og få et nytt liv! Du blir vekket opp og ser at du er en fortapt synder. Du kan ikke annet i din nød, enn å be med tolleren i tempelet, «Gud vær meg synder nådig!»

Hvordan er det nye livet? I Kol 3,4 står det at Kristus er mitt liv! Og i ett av mine løsningsord står det på denne måten: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.» (Gal 2:20)

Hvordan er Jesus sitt liv? Mye kunne vært sagt. Jeg tar bare med fra 1 Pet 2,22-23: «Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» Jesus sitt liv er fullkomment, hellig og rent. Og tenk, slik er du for Gud, om du «har Sønnen».

Skjult i Kristus

På GF ble vi minnet om denne herlige sannheten av generalsekretær Øyvind Åsland. Paulus hadde mye å vise til rent menneskelig. Men i sitt forhold til Gud regnet han alt sitt eget for skrap: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,» (Fil 3:8f)

Å være en kristen, er å være i Kristus. Mitt liv er skjult i Ham. Jeg kan kave og slite meg ut med gode gjerninger, det endrer ingenting i mitt forhold til Gud. For hos Ham er hele livet mitt perfekt. Jeg kan be på mine knær om Guds kraft hele livet. Det endrer ingen ting på mitt forhold til Gud. Er jeg fullkommen, så er jeg det uansett hvor mye kraft jeg ber om. Jeg kan lese og be hele dagen lang, det endrer ingenting på mitt Gudsforhold. Har jeg Sønnen, har jeg Livet!

Å få se dette, er ufattelig frigjørende. Ditt strev for å bli en kristen og gjerne en god og brennende kristen, det strevet er nytteløst. For det er en som har stridd denne strid til ende og levd et fullkomment liv i ditt sted. Jesus var villig til å betale for alle dine synder og all din ulydighet. Han møtte den tre ganger hellig Gud med di synd, og sonet synden. Hans blod renser for all synd. Derfor kan du synge, «det alt er ferdig eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

 

Det kristne livet

Hva da med de gode gjerningene og et liv som Jesu disippel? Da er det vel slik som vi av og til hører og ofte tenker «nå har Jesus gjort sitt, så nå må jeg gjøre mitt»? Loviskheten ligger på lur rundt alle hjørner. De gode gjerningene er frukt, ikke prestasjon. I Guds rike er alt nåde! Syndserkjennelsen, frelsen, helliggjørelsen, tjenesten….

I Jakobs brev sies dette så klart og frigjørende: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» (Jak 1:25)

Får Gud bevare deg på denne plassen, der du på ny og på ny får se inn i frihetens fullkomne lov, da vil Han skape frukt i ditt liv, du vil få kraft og lyst til tjeneste og kristen vekst. Da skapes i deg en nød for de ufrelste. Da får du se på ny og på ny at du er en fortapt synder i deg selv, som hver dag trenger å leve i og av det Jesus har gjort. Paulus fikk det forkynt på denne måten:

«Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! (2 Kor 12:9f)

(Noe av dette minnet jeg om på nattverdmøte på Moi torsdag 6. august 2015)

Hans Nielsen Hauge – Norges vekkerrøst

Hans Nielsen Hauge

 

I 1804 ble Hans Nielsen Hauge fengslet for å ha virket som predikant i strid med konventikkelplakaten. Dette ble slutten på åtte års reisevirksomhet som resulterte i en åndelig oppvekking i landet vårt.

Hvem var denne mannen som i løpet av åtte år ble et redskap til at folk i hele Norge ble vakt og et myndig lekmannsarbeidet vokste fram?

Tiden han ble født

Nesten alle i Norge var bønder eller husmenn på slutten av 1700-tallet. Åndelig sett var det ortodoksien og pietismen som rådet, men opplysningstiden var i ferd med å overta. Norges barn og unge var preget av Pontoppidan sin forklaring til katekismen, «Sannhet til gudfryktighet». Samtidig merket man et gryende opprør mot tradisjonelle verdier.

Norge var i union med Danmark. Lokalt var det lensmann og prest som sto for det meste av styringen. Norges befolkning var veldig fattig på 1700-tallet. Det døde flere enn det ble født, og årsaken var blant annet fattigdom og ulike typer sykdom.

Barndom

Hans Nielsen Hauge ble født på garden Hauge på Rolvsøy i Tune 3. april 1771. Foreldre var Niels Michelsen Evenrød fra Glemmen og Marie Olsdatter Hauge. Niels var 31 år og Marie 25 år da de giftet seg i 1760. Marie og Nils fikk til sammen 10 barn. Hans var nummer fem i rekken. På garden på Hauge var det under Hans sin oppvekst tre hester, seks kyr og noen sauer.

Hans var ingen glad gutt i oppveksten. Derimot var han innesluttet og drømmende, egenrådig og selvbevisst. Som åtteåring reagerte han kraftig på noe foreldrene hadde gjort overfor han, og han vurderte å ta sitt eget liv som hevn. Han følte seg ofte oversett, men presten Gerhard Seeberg så han og viste han omsorg noe som stimulerte blant annet hans lesetrang. Han leste mye religiøs litteratur og grublet mye over spørsmålet om himmel og helete.

Som tenåring falt han en gang i elva, etter å ha vært over på andre siden av elva for å hente høy sammen med bl.a. broren og faren. Disse falt også i elva, men kom seg opp. Hans opplevde en sterk angst for helvete mens han fløt i elva. Han besvimer og våkner av at faren og broren hadde berget han i land og fikk liv i han. Etter ett døgn var han imidlertid i fin form igjen. Han bestemte seg da for å ta gudsforholdet enda mere på alvor.

Hauges fødested

 

Hans opplevde også to andre nestenulykker ved drukning og en gang var han dødssyk. Alt dette førte til at han grublet mye, og mange var redd han skulle bli gal. Han var en einstøing og ble antakelig mobbet av jevnaldrende. Samtidig kjempet han mellom en trang til å komme seg opp og fram, og en uttrykt ydmykhet innfor den hellige Gud.

Hauge hadde tidlig en godt utviklet forretningssans. Sammen med nøkternhet i forbruk, førte det til at han hadde en formue på 300 riksdaler i 1796. Han reiste til Fredrikstad høsten 1795 som slaktersvenn. Der kom han i dårlig selskap og drakk seg full. Dette fikk han store samvittighetskvaler for og falt tilbake på grubleri og religiøsitet. På grunn av alt dette, valgte foreldrene å hente Hans heim til Tune på nyåret 1796.

Presten i Tune het den gang Seeberg. Seeberg fikk bety mye for Hauge i konfirmasjonsalderen. Seeberg var påvirket av Herrnhuter bevegelsen, og var en god forkynner. Men det var stort skille mellom liv og lære hos Seeberg. Han ble forhatt i menigheten for sin behandling av menigheten, bl.a. når det gjaldt innkreving av kirkeskatten. Han ble tilslutt avsatt og dannet sin egen «menighet». Hauge tok et kraftig oppgjør med presten i sin første bok som ble påbegynt før plog-opplevelsen, og fullført etter denne hendelsen.

Åndsopplevelsen 5. april 1796

«5 april 1796 gikk Hans Nielsen Hauge ute på jordet og pløyde. Mens han arbeidet sang han på salmen «Jesus din søte forening å smake». Han fortsatte med andre verset:

Styrk meg rett kraftig i sjelen der inne

at jeg kan kjenne hva Ånden formår,

ta meg til fange i tale og sinne,

led meg og lokk meg så svak som jeg går.

Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste,

når du alene i sjelen må bo,

og seg omsider på døren må liste

hva som forstyrrer min inderlig ro.

Mens han sang dette verset, kjente han med ett at hans sinn ble løftet til Gud. Han følte anger over sine synder og at han ikke hadde tjent Gud i alle ting. Ingenting i verden var noe å akte.  Det var som om han så alt med nye øyne, og kjente trang til å lese mer i bibelen. Han følte en inderlig kjærlighet til Gud, og et forsterket ønske om at andre mennesker skulle få del i den samme nåde som han hadde fått oppleve.» (Fra: haugeinstitute.org)

Forkynner og forfatter

Straks etter denne avgjørende hendelsen i Hauges liv, startet han med møtevirksomhet i heimene. Her vitnet han om sin omvendelse og formante folket til å søke Gud. For å unngå å komme i konflikt med loven, varslet han alltid presten før samlingene. Han kom likevel i strid med konventikkelplakaten av 13.01.1741 som forbyr møtevirksomhet uten prestens godkjennelse.

Prestene protesterte forsiktig på denne virksomheten, men lot likevel Hauge få fortsette. Hauge var nøye med å gå i gudstjeneste og ikke å lære i strid med Den norske kirke. Men ut fra et gudgitt kall, mente han seg likevel berettiget til å forkynne Guds ord. Midt i denne virksomheten ble kampen i han om trangen til selvhevdelse og selvbekreftelse forsterket. Omvendelsessalmens strofe «meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste» ble en ledetråd for hans offentlige virke. Han fokuserer sterkt på at det må være samsvar mellom liv og lære hos Guds barn.

Like etter åndsopplevelsen i april 1796, skrev han ferdig den første boka si. Her var han krass mot datidens prester som forkynte vrangt, eller hvor det var lite samsvar mellom forkynnelse og det levde livet. Han fikk trykket boka, og også ei påfølgende bok. I 1797 reiste Hauge mye i Østfold, Akershus, Drammen, og Vestfold og forkynte Guds ord og solgte bøkene sine.

Hans Nielsen Hauge

 

Etter hvert ble Hauge sin tids desidert mest leste forfatter. Han solgte 200 000 bøker i perioden 1796-1804, mens Norges befolkning var på 900 000. Men denne virksomheten hans gikk ikke upåaktet hen hos lensmann og prest. 3.juledag 1797 holdt han en preken i Glemmen ved Fredrikstad. Han ble arrestert, men slapp fri igjen etter avhør. Etter dette skrev han enda ei bok, og reiste til Christiania for å få den utgitt. Her ble han arrestert på ny og forvist tilbake til Fredrikstad og Tune. Han fortsatte likevel å gi ut bøker, med både oppbyggelige taler og sterke angrep på prester som ikke er tro mot Guds ord i liv og lære.

Til Bergen og Trondheim

Sommeren 1798 reiste Hans Nielsen Hauge til Bergen. Turen går til fots, og han ankom i begynnelsen av august. Det første han gjorde var å kontakte ulike trykkeri for å få trykket nye bøker og nye opplag av gamle. Samtidig fikk han virke som predikant uten store inngrep fra myndighetene. Biskop Johan Nordahl Brun i Bergen var mer bekymret for rasjonalismen, enn haugianismen.

Hauge ble i Bergen fram til begynnelsen av november. Da reiste han sørover til Jæren og videre til Kristiansand. Etter et kort opphold i Kristiansand, fortsatte han til Skien og Drammen. I Eiker ved Drammen var det en flokk haugianere. Her tok han inn og hadde flere oppbyggelige samlinger. Dette kom myndighetene for øre, og han ble arrestert. Lensmannen kjørte først med sin hest, mens noen venner med Hauge fulgte bak. Vennene klarte imidlertid å kjøre fra lensmannen over i naboprestegjeldet og dermed var Hauge igjen en fri mann.

I denne perioden drev han mye sjelesorg og veiledning via brev. Brevene ble mindre polemiske etter hvert, og inneholdt i stedet mer sjelesorg og veiledning fra lederen til sine venner rundt i hele landet.

Våren 1799 reiste han til Bergen igjen og videre til Trondheim sommeren 1799. Også her arbeidet han med trykking av sine bøker, og forkynnelse av Guds ord. Det ble en del konfrontasjoner med myndighetene og han havnet i rådhusarresten julaften 1799. Denne dagen skrev han den kjente salmen «Jeg er hos Gud i nåde». I begynnelsen av mars 1800 ble han løslatt og sendt heim til Tune.

Sommeren 1800 var han i København for å trykke flere bøker. 60 000 bøker ble bestilt. Her fikk han også en ide om å starte egen papirmølle i Norge. Han søkte om å få opprettet ei slik mølle i Ådal, men fikk avslag våren 1801.

I mai 1801 reiste han tilbake i Bergen. Turen dit brukte han fire måneder på. Han gikk til fots denne imponerende reiseruta: Stange – Vang – Fåberg – Gausdal – Biri – Land – Hadeland – Ådalen – Eiker – Hemsedal – Gol – Ål – Norderhov – Begnadalen – Bagn – Reinli –Etnadalen – Bruflaten – Tonsåsen - Nordre Aurdal – Svennes – Skrautvål - Vestre Slidre - Vang i Valdres – Nystuen – Maristuen – Lærdal – Gudvangen – Voss - Bergen.

Norge var fattig på den tiden, så han fikk lite næring underveis. På alle steder han kom, holdt han taler og utøvde sjelesorg. Han skrev også brev og bok underveis. En imponerende kapasitet. Underveis ble han stadig anholdt, men løslatt igjen etter avhør.

Haugianerne (Tidemann)

Borger i Bergen

For å ha lovlig grunnlag for sin forretningsvirksomhet, ble han godkjent som borger i Bergen 9. juli 1801. Han startet med det en omfattende kjøpmannsvirksomhet med mange frakteskuter. Han fartet nord til Trøndelag med kombinasjon handel, forkynnelse, veiledning og arrestasjoner. Samtidig innsetter han «eldster» rundt om i landet.

I perioden fram mot 1804 fortsatte Hans Nielsen Hauge med reisevirksomhet og storhandel. Han kjøpte båter, gårder, bedrifter og fiskevær, bl.a. Gjeslingene i Namdal. Han fikk haugianer rundt om i landet til å flytte på seg og å kjøpe de investeringsobjekt han fikk tro for at «vennene» skulle kjøpe.  Han drev også en omfattende kobling av menn og kvinner for ekteskap. I denne perioden nådde han også Nord Norge. Han reiste så langt nord som til Målselv og Tromsø

Fengsel 1804-1814

Sommeren 1804 forlot Hauge Bergen for siste gang. Han reiste da via Kristiansand til Danmark. Underveis merket han at myndighetene hadde startet en aksjon for å få stoppet Hauges virksomhet. Det ble satt i gang en innsamling av opplysninger om Hauge over hele landet. I Danmark fortsatte anklagene mot han, og han reiste derfor tilbake til Norge og Tune.

I oktober 1804 ble han arrestert i Eiker og ført til Christiania. Her ble han satt i arresten under elendige forhold. Han blir raskt nedbrutt og syk. Våren 1805 var han i forhør og bøkene hans ble inndratt over hele landet. De som ikke leverte inn bøkene av Hauge, fikk ei stor bot. Forholdene i fengslet brøt Hauge så mye ned, at han i oktober 1805 skrev en benådningssøknad. Denne ble imidlertid avslått.

Rettssaken mot Hauge varte fra 1805-1808, og over 600 vitner ble avhørt. Saken ble oversendt kanselliet til dom våren 1808. I Norge var stemningen overfor Hauge imidlertid i ferd med å snu. Embetsmennene fikk mer og mer forståelse for Hauge og de var fortvilet over den dårlige behandlingen han fikk i fengselet. Men myndighetene i Danmark stod på sitt og ville holde han fengslet.

1808 og 1809 var alvorlige kriseår i Norge. Hauge settes derfor fri noen måneder i 1809 for å starte salt-kokeri for å avhjelpe saltmangelen. På denne turen holdt han ikke noen taler. Dette fikk han kritikk for av noen av vennene, men han skyldte på helsa og på forbud fra myndighetene.

Domskommisjonen hadde sitt første møte 11.10.1809. Hauge søkte om å bli løslatt under rettssaken, men han måtte bli sittende i arresten til 1811. Han fikk imidlertid frier tøyler, og fikk besøke venner i Christiania med jevne mellomrom. Helsa hans var stadig svak. Han led av bl.a. blodsott, koldfeber, gikt, kolikk, skjørbuk og nerveproblemer.

Tukthuset i Trondheim hvor Hauge var fengslet julen 1799

 

Med venners hjelp kjøpte han garden Bakkehaugen ved Akerselva i 1811. Han fikk bo der i husarrest under resten av rettsaken som varte til høsten 1814. 4. desember 1813 kom endelig dommen: Hans Nielsen Hauge dømtes til to års straffearbeid for brudd på konventikkelplakaten. Ander punkt han blir dømt for, er basert på antakelser om straffbare økonomiske forhold.

Hauge anket dommen umiddelbart og fikk redusert straffen til 1000 riksdaler da endelig dom ble avsagt lille julaften 1814. Han kunne da reise heim som en fri mann og fikk hjelp av venner til å betale boten.

Siste år

Etter alle årene i fengsel var Haug en slagen mann. Hans pågangsmot var borte og han var veldig forsiktig overfor myndighetene. Noe av dette kan også skyldes at myndighetene i 1814 var mye mer positivt innstilt til haugianerne.

I huspostillen sin skriver han at «hovedsummen av vår evangeliske lære er «at vi skal kiende at Gud er hellig, vi Syndere, og saa tage troen paa Naaden i Jesu Chriso som skal oversætte os fra Syndestand til Naadestanden; saaledes er da den Guds Rettfærdighet: lad os blive den underdanig, forringe os selv, saa vil Gud ophøie os. Amen.»» Dette var med få ord hovedsummen av det Hauge ønsket å forkynne.

Hauge var ingen teolog. På flere lærepunkt avvek han fra luthersk og bibelsk lære, noe som ikke minst avspeiltes i hans bibelsyn. Han var først og fremst evangelisten og gründeren.

Han solgte Bakkehaugen og kjøpte Bredtvedt i 1817. Etter løslatelsen var det slutt på reisevirksomheten, men han fortsatte med en omfattende sjelesorg og veiledning gjennom brev og besøk på Bredtvedt fra hele landet.

Hauges første bok (foto nb.no)

 

27. januar 1815 giftet han seg med Andrea Andersdatter Nyhus. Hun ble gravid og fødte en sønn, Andreas 12.12.1815. Ei uke etter fødselen døde Andrea. Våren 1817 giftet han seg på ny med Ingeborg Marie Olsdatter. De fikk tre barn, som alle døde som små.

Hans Nielsen Hauge skrev sitt åndelige testamente i 1821, der han bl.a. ba sine venner om å bli værende i statskirken. Dette testamentet ble sendt ut etter Hauges død.. Han døde 29. mars 1824 og ble nesten 53 år gammel.

(Dette er en kort gjenfortelling av Kulleruds Hauge-biografi.)

Hans Nielsen Hauges betydning

Ingen enkeltperson har betydd så mye for norsk kristenliv som Hans Nielsen Hauge. I åtte år, fra han var 25 til han var 33, reiste han Norge på kryss og tvers og på langs. Han forkynte Guds ord til vekkelse. Han skrev bøker som kom i opplag som mangler sidestykke i norsk historie inntil da. Han skrev utallige brev til sjelesorg og veiledning. I årtider etter Hauge, kunne det merkes hvor han hadde vært og hvor han ikke hadde vært. Der Hauge hadde virket var det de fleste steder levende kristenliv, der han ikke hadde vært var det åndelig mørkt.

Hauge var en varm talsmann for det allmenne prestedømme. Alle kristne kan vitne om sin tro og den Gud gir nådegave til det, kan forkynne Guds ord. Dette var i strid med norsk lov, som gav presten monopol på forkynnelsen. Hauges virksomhet la grunnen for det sterke lekmannsarbeidet i Norge.

I tillegg til den åndelige virksomheten, bygget han opp bedrifter med stor omsetning rundt om i landet. Han og hans menn og kvinner kjøpte mange store fraktebåter, kjøpte gardsbruk, fiskevær og gruver. Startet møller og andre bedrifter. Mange haugianer ble sentrale i ledersakapet i Norge ut over på 1800-tallet. Alt dette skjedde altså i løpet av åtte år.

Hauge var en typisk evangelist. Han var ikke grunnfestet i læren. Hans bibelsyn var preget av historisk kritisk tenkning, lenge før den historisk kritiske metode begynte å ødelegge europeisk teologi. Hans forkynnelse var lovisk preget. Han ønsket at folk skulle bli fri i Jesus, men vektleggingen var preget av at det måtte være samsvar mellom liv og lære.

Det var derfor først når den rosenianske forkynnelse nådde Norge, at folk ble satt virkelig fri. Når forkynnelsen preget av den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius nådde vårt land på siste halvdel av 1800-tallet, møtte den motstand fra haugianerne. De hevdet at det var for lett å forkynne «kom som du er» og «det alt er ferdig, eg skal inkje gjera» slik rosenianerne forkynte. Samtidig frigjorde denne forkynnelsen noe tungt og uforløst hos haugianerne og vekkelsen brøt ut på ny i Norge.

 

 

Kilder:

Dag Kullerud: Hans Nielsen Hauge Mannen som vekket Norge Forum – Aschehoug 1996

haugeinstitute.org

Hvordan kommer misjonssinnet?

 

Kommer misjonssinnet ved å ta seg i sammen? Nei, misjonssinnet kommer på Golgata. Dette skiver Asbjørn Aavik i boka «De venter».

«Nå er det kan hende en eller annen som sier til seg selv: Det er sant – det har vært så lite av dette sinn i meg i disse årene jeg har vært en kristen. Det skal bli annerledes fra i dag av. Nå skal jeg ta meg i sammen.

Får jeg lov å si deg, venn: Det nytter så lite. Så snart du har lagt denne boken sammen, er også denne din beslutning borte. Hvordan får jeg det da?

Hedenskap i Kina og i Norge. Fra "De venter" Aavik

En gang trodde jeg at dette sinn – misjonssinnet – fikk jeg på Galilea-fjellet, der hvor Jesus gav misjonsbefalingen. På det fjellet hvor han roper alle kristne opp.

Nå vet jeg at dette sinnet får jeg på et annet fjell – på Golgata. Der på kne ved det kors som bærer min lidende brudgom – der så nær ham som jeg kan komme – der ånder han på meg. Og han ånder noe av dette sinn inn i min kalde sjel. Da er misjonssinnet gave – ikke prestasjon. Og jeg får det på nytt om igjen hver dag ved å krype inn til korsets fot.

 

Jeg ville så gjerne nå deg som går og lengter etter et rikere liv med Gud – som lengter etter dette sinn. Hør: Det er noe som er utøst i våre hjerter. (Rom 5,5) Det er ikke noe jeg kan prestere eller kjempe meg til. Hør om igjen: Lev ditt liv så nær din frelser – så nær himmelen – at den Hellige Ånd som er oss gitt, kan øse av dette kjærlighetens hav – øse inn i din tørre, tomme sjel. Nå lever du så langt borte fra disse dype kilder. Derfor er du så fattig.

Søke frelse uten å finne. Fra "De venter" Aavik

Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige samfunnsliv med Jesus. Da blir det hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, springer over i meg.

Men da er ikke misjonssinnet noe annet enn det fullt utfoldede kristensinn. Det er kristensinnets modne frukt. Og da er ikke misjonssinnet noe som en og annen kristen eier. Da blir det alles eie.»

 

(Asbjørn Aavik: «De venter» Gry 1963)

GF 2015

 

NLMs generalforsamling 2015 er vel i havn. Ei festuke med forkynnelse, saksbehandling og vennetreff. Her er mye å glede seg over.

I de fleste bygder og byer hvor NLM har en eller flere foreninger, er det få som samles om Guds ord. Det er derfor en inspirasjon når disse mange småflokkene samles, og blir til 4-5000 misjonsvenner. Personlig har jeg bodd mange steder i landet, og en GF betyr derfor mye gjensynsglede.

Høydepunkt

Årets høydepunkt for meg var avslutningsmøtet med misjonærinnvielse. Her fikk vi lytte til sentral, sjelesørgerisk og vekkende forkynnelse av vår generalsekretær. Vi fikk mat for vår sjel. Det er også stor høytid å få være med å innvie nye misjonærer til tjeneste.

Knut Kåre Kirkholm holdt to gode bibeltimer

 

En annen gledelig ting ved årets GF var fellessang utvalget. De senere år har det vært lite sang fra Sangboken. Det har helst vært nye sanger med vanskelig tone, som har ført til dårlig fellessang. I år var hovedvekten sanger fra Sangboken, ispedd noen nyere sanger. Mange av oss synes nok at musikken til tider var over grensen høy, men også dette var forbedret i forhold til tidligere GFer.

Forhandlinger

Forhandlingen gikk i en god og broderlig tone. Det var sakene som var i sentrum, ikke personer. Jeg er glad for at det ble vedtatt ikke å behandle endring av §2 i grunnreglene, og at stemmerettsaldere forble uendret.

Misjonsfolket gav mye penger til misjonen

 

I saken om opprettelsen av et kirkesamfunnsregister, stemt jeg for noe jeg egentlig er imot. Dette av hensyn til de som kjenner et sterkt behov for å tilhøre et kirkesamfunn. Personlig er jeg utmeldt av Den norske kirke for flere år siden, og har ikke planer foreløpig å melde meg inn i dette nye registeret. For meg er det avgjørende å være innskrevet i Livets bok, og så er jeg ellers medlem av foreninger lokalt. Et kirkesamfunnsregister synes jeg er overflødig, men har respekt for at andre tenker annerledes.

Praktisk arrangement

Jeg tror ikke jeg noen gang har fått så mange tilfredse tilbakemeldinger på det praktiske ved arrangementet. Det var ikke mulig å finne mye som kunne vært gjort annerledes. Her fortjener de om lag 1000 frivillige medarbeiderne er stor og varm takk.

Venner og kollegaer, Øystein Meling og Dagfinn Meltveit

 

Ting å tenke på

Med et slikt stort arrangement, er det alltid noe som kunne vært annerledes. Jeg vil ikke utbrodere det, men nevner bar i stikkords form.

-Det må gjøres et langt grundigere forarbeid før sangkrefter og talere spørres om å delta på vårt største og mest profilerende arrangement.

-Vi må være bevisst på at forkynnelsen på kveldsmøtene må være vekkende og sentral evangelisk, med «Ordet om korset» i sentrum.

-De sener GFer har møteledelsen vært mer konferansier enn møteleder, noe som har vært uheldig. Dette var noe forbedret i år, men enda gjenstår mye.

-GF var i år utvidet med en dag. Dette blir etter min mening for mye. Vi må vurdere å gå tilbake til oppstart onsdag og la GF være mer et stevne enn en festival.

Kjekt å treffe venner fra Finnsnes og Stjørdal/Mongolia som

jeg ble kjent med i Namsos

NLM Ung

Samtidig med årets GF hadde NLM Ung sitt landsmøte. Jeg fikk være med på deler av dette, og det var GFs andre store høydepunkt. Det varmet å høre intervju med ungdommer som brenner for å vinne nye for Jesus, som er villig til å flytte på seg, og ikke minst; som er villig til å gå sammen med eldre misjonsvenner.

Det var gripende å merke trangen blant de unge etter å gå sammen med alle generasjoner, mens opprørstonen nesten var borte. NLM Ungs framlegg til samtale og selve samtalen, grep hjertet mitt og alle jeg snakket med som deltok.

Noe å tenke på

 

«Ikke at han var slik en glimrende taler. Men han hadde den lykkelige evnen å holde sitt forhold til Gud friskt.»

Dette er ett av mange sitater jeg har notert meg ved lesning av J. F. Løvgrens bøker. Jeg har tidligere skrevet litt om denne frikirkepastoren og hans bøker. Her vil jeg gjerne dele sitatene jeg har tatt vare på. De er til ettertanke for meg selv, og forhåpentligvis også for deg!

Om forkynneren og forkynnelsen

•          Forkynneren var ingen begavelse. Han var bare en ledning mellom Gud og folket.

•          Forresten var det rart det som Stein-Ola prekte om, at en måtte ha syndenød for å få frelsesfryd. En måtte ha det ondt for å få det godt.

•          Predikantene la ut om vekkelse. Når det bare ble sånn og sånn, så… De var så flinke til å kartlegge forutsetningene for vekkelse. De kristne var vel ikke som de skulle være. Sjelden ble det nevnt at predikanten ikke var som han skulle være.

•          Det var liksom det var kommet litt mat på det tomme bordet og folk flokket seg om matfatet.

•          Her hadde hun gått på møtene i vår og i høst og hørt seg helt elendig. Den der rare gårdsgutten hadde prekt henne i stykker, både med vitnesbyrdene sine og sangen.

•          Folk vil heller ha juling enn mat.

•          Nordmenn har alltid hatt svakhet for det som kommer utenfra. Mange av de hjemlige predikantene måtte også ut for å få den rette glorie over seg.

 

Vekkelsens forfatter - J.F.Løvgren

•          I søvnløshetens netter holdt han revisjon over sin virksomhet og ba imens om lys over sitt eget forhold til Gud. Og uten at han selv visste det, holdt nøden han åndelig frisk.

•          Bare oppbyggelse var ikke nok. Ikke engang for de troende. Det hjalp nok mye bare en satte et ekstra navn på sammenkomsten. Bibeltime var bedre enn møte. Et emne var bedre enn rett og slett en preken.

•          I sitt jag etter å vinne massene for Guds rike, hadde visst de åndelige lederne glemt at jo mer de spedde opp evangeliet med menneskelige tilsetninger, jo mindre kraft til frelse var det.

•          Jeg har begynt å virke igjen. Men nå har jeg lagt mine sirkuskunster vekk, og lar evangeliet virke med sin egen makt.

•          Forkynnelsen biter ikke. Halen nøytraliserer tennene.

•          Den første var forkynner, denne var taler. Den første talte evangeliet, denne talte om evangeliet. Det han sa om evangeliet, var så riktig og godt som noe kunne være. Det var dogmatisk helt uangripelig. Men det var lite mat i det.

•          Den gamle gav oss et eple å smake på en gang imellom. Men Stene tar eple opp av lomma og beskriver hvor rødt det er, hvor friskt det er, og hvor saftig det er, fasongen på det, stilken og kjernehuset. Når han var vel ferdig med beskrivelsen, putter han det i lomma igjen. Det er ingen som får smake om det er sant.

J. F. Løvgrens samlede verker

Lett blanding

•          Den selvlagde Sivert er død. Han har vært seiglivet nok.

•          Ingen er så fattig som den gjerrige.

•          Det er noe som er bedre enn engler for Gud. Hva er det? Frelste mennesker. Dem må han føde, og ikke skape.

•          Gud vil overbevise deg om at du er galt født.

•          Han var intet paveemne mer. Han var svært lik en alminnelig synder. Han satt der ribbet for all storhet og hadde bruk for ordene om Guds nåde.

•          Mennesket tar æren for og gleden ved det som smaker godt. Gud får skylden for det onde.

•          I det åndelige fødselsøyeblikket var hun blitt galt født. Hun ble født til trell og ikke til barn.

Johan Filip Løvgren

 

•          Det er ikke alle sine barn Gud betror å ha det vondt.

•          Mens hatet levde og vokste, døde hans Gudsliv tomme for tomme.

•          Han ville banke Gud inn i barna, men han banket Han ut av dem.

•          Det er ikke en kristens største ulykke at han har feil, men at han lar være å erkjenne dem.

•          Hun talte ikke overdrevet mye til ham om Gud, men hun talte mye om ham til Gud.

•          Kan noe være verre enn det en har gjort? Å ja, da. Det en er, er verre.

Plutselig kom Jesus igjen! Fra "Våre lamper slokner"

•          Han var ikke av den sorten som gav Gud skylden for noe han ikke hadde gjort.

•          Så glemte en sine egne synder, så lenge en hadde andres å snakke om.

•          Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem å komme inn. Det sa Jesus. I stedet ber vi Gud overta jobben. Så legger vi oss på sofaen i mens.

•          Hjertet fullt av kristendom, men Kristus utenfor!

Predikantens omvendelse. Fra "Våre lamper slokner"

•          Du greier det ikke Ola, for du har begynt å leve før du er blitt levende.

•          De levde som egenrettferdige, men trodde som fortapte syndere.

•          Bekjennelsen kan folk lage selv. Liv kan bare Gud skape.