Noen ord om nattverden

 

Nattverden er vår Herre Jesu Kristi sanne legeme og blod under brødet og vinen. Kristus har selv innstiftet det for at vi kristne skal ete og drikke det.

Det er Erik Pontoppidan som skriver dette i si bok ”Sannhet til gudfryktighet”. Dette er bibelske sannheter som det er viktig å repetere med jevne mellomrom. Jeg vil gjerne ta med noen flere sitat fra Pontoppidan, som er med og belyser hva nattverden er:

Hvor står dette skrevet?

Slik skriver de hellige evangelister Matteus, Markus, Lukas og apostelen Paulus: Vår Herre Jesus Kristus, i den natten da han ble forrådt, tok han brødet, takket og brøt det, gav sine disipler og sa: Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme som gis for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet, takket, gav dem og sa: Ta denne og drikk alle av den! Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg!

Hvor mange slags ting tror vi er til stede i nattverden?

To slags:

- noen jordiske og synlige.

- noen himmelske og usynlige.

Hvilke jordiske ting er det?

Naturlig brød og vin. (Luk 22: 18)

Hvilke himmelske ting er det?

Jesu Kristi sanne legeme og blod, forenet med brød og vin.

Skal vi forstå det slik at brød og vin blir forvandlet til Kristi legeme og blod når det blir velsignet?

Nei, på ingen måte. Brød og vin beholder sin natur og blir det samme som før. Paulus kaller det jo brød også etter at det er velsignet. Erfaringen viser dessuten at det kan råtne som annet brød. Det jordiske og det himmelske er nemlig forenet bare mens sakramentet utdeles og nytes. Derfor må det ikke utøves noen overtro med det som blir igjen.

Men er det slik å forstå at brødet og vinen bare skal bety eller minne oss om Kristi legeme og blod?

Nei, det stemmer heller ikke med Frelserens ord, for han sier ikke: Det betyr, men det er mitt legeme osv.

Hvordan kan da brødet og vinen være Kristi legeme og blod?

Vår fornuft kan og skal ikke utforske dette. Men på grunnlag av Guds ord sier vi: Brød og vin i nattverden er Kristi legeme og blod ved en forening eller forbindelse som nok er skjult, men likevel sann og virkelig.

Hvem er den hellige nattverd innsatt for?

Bare for sanne kristne som har den alder og dømmekraft at de kan prøve seg selv.

Men er alle som har forstand og dømmekraft, skikket til å nyte den hellige nattverd?

Nei, Kristus har innstiftet den bare for sine egne disipler, dvs. for botferdige og troende etterfølgere. De som lever som fiender av hans kors, må derfor ikke nyte nattverden. Dere kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk. Dere kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord. 1 Kor 10: 21

Har da en ugudelig ingen rett til nattverden eller noen nytte av den?

Nei, absolutt ingen, så lenge han lever i sin uomvendte tilstand og sinnelaget ikke forandres. Liksom naturlig mat ikke er til noen nytte for et dødt menneske, så er åndelig mat ikke til noen nytte for en som er åndelig død, dvs. en ubotferdig. Han kalles også levende død. Åndelig mat skal jo tjene til å styrke det åndelige livet.

Men om en ikke kan holde hyklere borte fra de troendes fellesskap, så burde en vel kunne utelukke dem som lever i stor uvitenhet eller i åpenbare synder?

Ja, når visse prøver har vist at de er blinde, uvitende, falske eller ubotferdige, da skal de også utelukkes. De skal skjæres vekk som råtne lemmer, for at ikke det hellige skal bli kastet for hundene. Mat 18: 15-18.

Hvilken nytte har vi av å spise og drikke slik?

Det ser vi av ordene: "Det gis for dere", og: "Det utgytes for dere til syndenes forlatelse." Ved disse ordene blir nemlig syndenes forlatelse, liv og salighet gitt oss i sakramentet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er det også liv og salighet.

Men har ikke en troende syndsforlatelse, liv og salighet før han kommer til Guds bord?

Jo, men han får det også i sakramentet. Samtidig blir han gitt et synlig bevis på syndsforlatelsen når han tar imot Kristi legeme og blod. Det er jo ved dette legeme og blod Kristus har sonet synden og brakt oss liv og salighet. For Kristus sier: "Dette er mitt legeme, som gis for dere," og: "Dette er mitt blod, som utgytes for dere til syndenes forlatelse."

Hvem tar da imot dette sakramentet på en verdig måte?

Verdig og vel forberedt er den som tror ordene: "Det gis for dere" og "Det utgytes for dere til syndenes forlatelse." Uverdig og uskikket er derimot den som ikke tror disse ordene, eller tviler på dem. For ordet "for dere" krever hjerter som tror.

 

Les også om dåpen: http://blogg-ove.blogspot.no/2012/03/noen-ord-om-dapen.html

 

 

 

 

Elsk Jesus, ikke verden

 

I Guds ord oppmuntres de troende til å leve nær Jesus. Ha blikket festet på Han. Dette følges av en advarsel mot å la seg prege av verdens tankegang.

I Norge opplever vi i vår tid en markert tilbakegang i antall bekjennende kristne. Det meldes nesten ikke om større vekkelser. Samtidig er mange kristne preget av materialisme og verslig livsførsel. Guds ord sier noe om dette.

De rettferdiges vei

Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til. Slik er det ikke med de ugudelige. De er lik agner som vinden blåser bort. Sal 1,1-4

Hva så?

Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverger falskt og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! – og så vil dere fremdeles gjøre alle disse avskyelige ting! Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren. Jer 7,9-11

Gud eller Mammon

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon (penger og rikdom). Matt 6,24

Skikk deg ikke lik verden

Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne. Rom 12,1-2

Ingen frihet for kjødet

For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet. Gal 5,13

Undring over et annerledes liv

For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere. 1 Pet 4,3-4

Elsk ikke verden

Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid. 1 Joh 2,15-17

Vandre i lyset

Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1 Joh 1,7

Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. Hebr 12,1-2a

Med kall til Taiwan

Den første dåp på Ilan

 

Noen glimt fra Marta og Alf Sandvik misjonærtjeneste på Taiwan i perioden 1960-1983.

Alf Sandvik var yngste bror til min far. Han og kona Marta reiste ut til Formosa, som senere fikk navnet Taiwan, i 1960, samme året som jeg ble født. Det var derfor lite kontakt vi hadde med onkel og tante og barna deres i oppveksten. Men for meg personlig og mitt misjonskall, har det betydd mye å ha nær familie som misjonærer.

Med jevne mellomrom kom det noen brev fra Taiwan. Her ble det fortalt om både smått og stort fra familien og ikke minst fra misjonsarbeidet de sto i. Jeg vil i denne artikkelen gi en kort oversikt over deres tjeneste på Taiwan, bl.a. gjennom sitat fra noen av disse brevene Marta og Alf skrev til mine foreldre.

Misjonssambandet på Taiwan

Norsk Luthersk Misjonssamband(NLM) ble startet i 1892. Noen kristne kvinner i Bergen hadde fått et kall til å nå kineserne med evangeliet. Det var derfor i Kina NLM hadde sitt misjonsarbeid, fram til Mao stengte grensene for utenlandske misjonærer i 1948. Et annet resultat av kommunistenes maktovertakelse i Kina, var at mange kinesere flyktet til bl.a. Hong Kong og Formosa.

Den styrtede presidenten i Kina var en av dem som flyktet til Taiwan og her opprettet han en egen republikk. Presidenten var kristen og ønsket gjerne at misjonærer som hadde vært i Kina skulle komme til Taiwan.

NLM startet sitt arbeid på denne øya i 1952. Den første misjonæren var Sigrun Omestad fra Lillesand. Den neste som kom var den kjente misjonsforfatter Asbjørn Aavik. Så fulgte seks nye misjonærer ut over 1950-tallet, før Marta og Alf kom til Taiwan sommeren 1960 som NLMs 9. og 10. utsendinger. Menighetsarbeidet var disse første årene konsentrert om hovedstaden Taipei. I tillegg var NLM med å starte en luthersk bibelskole i den sørlige havnebyen Kaohsiung.

Forberedelse til utreise

Onkel Alf ble født på Jørpeland 21. august 1929. Far hans døde av lungebetennelse før Alf ble født. Mora døde da Alf var 21 år. Han og to av søsknene sang den kvelden mora døde, sangen ”Skal vi møtes hist ved floden”. Da de kom til siste verset, ”Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen”, ble kallet så sterkt for min far at han der og da tok imot Jesus som sin frelser.

Ikke lenge etter dette reiste onkel Alf til Oslo og begynte på kunst og håndverkskole. Han var flink til å tegne og male (se avisutklipp under). Det ble imidlertid ikke lenge han gikk på denne skolen, før han flyttet til Fjellhaug og begynte på misjonsskolen. Her traff han Marta Afdal fra Voss, som han etter hvert ble gift med.

Etter seks lange år på misjonsskolen, skrev han brev heim til broren Oskar:

Puh-, ja, nå er me endeleg ferdige med denne eksamen vår, og med seks lange år på skulen. Onsdag tek me ut på ein songarturné til Oppland, Sunnmøre og Romsdal og Trøndelag…I går var eg på eit stevne på Nykirke i Vestfold, og det var rektig gildt. Nå tek eg snart til å tena sjølv, (så nevner han i takknemlighet slekt og venner som har støttet han mens han gikk på misjonsskolen, og at han gleder seg til å begynne å tjene penger selv) Sykkelen som eg har hatt ståande her borte skal eg snart senda til deg.

Vi forstår at det må ha vært trange økonomiske kår for studenten i Oslo, men at han har hatt en flokk slekt og misjonsvenner som har stått bak han i bønn og offer for at han skulle få mulighet til å reise ut som misjonær.

Første år på Taiwan. 1960-1962

De to først årene etter ankomst til Taiwan sommeren 1960 gikk med til språkskole i hovedstaden Taipei. I løpet av disse to årene skulle de lære seg kinesisk.
 

1962-1964

Språkstudiet var ferdig våren 1962. Da gikk Marta og Alf inn i en tjeneste i et nytt arbeid i Mushan. Her var de med på bygging av en ny barnehage med forsamlingslokale. Midlene til denne barnehagen ble samlet inn av abonnentene til Blåveisen barneblad i Norge. Alf hadde også et ansvar inn mot en av de andre menighetene i Taipei, Fredsgata menighet.

1964-1965

I 1963 begynte misjonærene på Taiwan å tenke på en utvidelse av arbeidet. Inntil da hadde arbeidet vært konsentrert om hovedstaden. Om våren tok derfor Alf og en kollega en tur rundt på Taiwan for å finne et aktuelt sted for nybrottsarbeid. De ble enige om å satse på Ilan-sletta og buen Ilan, nordøst på øya, ut mot Stillehavet.

Med hjelp fra bl.a. kristenrussen i Telemark, ble tomt kjøpt og misjonærbolig og kirke bygget. De som fikk i oppdrag å starte arbeidet i dette nye området, var Marta og Alf. De flyttet til Ilan i mars 1964. Alf skrev følgende i NLMs årbok for 1964: ”Vi var framande og ukjende på sletta mot Stillehavet. Nytt hus og ny kyrkje, men ikkje eit menneske venta på oss då me flytta hit til Ilan. Men sidan det er sjeldan å sjå utlendingar på denne kanten av Taiwan, varde det ikkje lenge før nyfikne folk krydde inne på stasjonen. Særleg skulle ungdomane ha tak i utlendingane, og dei nærast kravde at me satte i gong med engelskundervining. På denne måten har me fått ein fast stamme på 25-30 ungdomar til å høyra Guds Ord. 13 av desse har nå gitt seg over til Jesus og er døypte.”

Marta og Alf ble på Ilan fram til våren 1965 da de reiste til Norge på et års heimeopphold. Da hadde de fått tre barn, og to til kom senere på 1960-tallet. Min far hadde ikke gjemt noen brev fra Alf og Marta fra denne første perioden på Taiwan.

1965-1966

Fra våren 1965 til sensommeren 1966 var familien i Norge. Alf reiste da som forkynner. I et brev datert 26. januar 1966 skrev han:

Nå skal eg ut og preike att. Denne gongen blir det 3 månader på rad. Fyrste månaden på Stord, neste på Helgeland og siste i Namdalen…. Der eg var sist fekk eg fleire uomvende i tale på møta, men eg såg ikkje nokre som omvende seg. Det er visst vanskeleg for misjonærar å oppleva vekkjing heime. Det blir helst for å gje dei som alt er truande, misjonsvenene, ein kveik, me reiser rundt.

10 voksne og to barn døpt i 1964. Førstegrøden.

1966-1971

Høsten 1966 var familien tilbake på Ilan. Familien gikk inn i tjeneste i de nystartede menighetene på Ilan sletta. Her er noen glimt fra brev:

Ja, me er kome på plass her i Ilan att. Det var veldig gildt å koma attende til venene her, nokre nye hadde det kom til og. Ungdomsflokken er nesten fordobla. Me har fått ein ny evangelist og han er ein mykje god forkynnar, -mest som høyra ein talar i Norge. Sung, evangelisten som var her før, har flytta til ein liten by i Ilan, Tocheng, der han og kona byrja nytt arbeid. Men det er vanskeleg i byrjinga.

Her i Ilan har me no fått leigt eit lokal i den andre delen av byen, og skal ha møter der. Det bur meir folk der, so me vonar på mykje folk i sundagsskulen også. Det er knapt på budsjettet, men me brukar ekstragåver me hadde med til det også….

Alf er i full sving både med engelsk-klassen og ellers. Han preiker 1. sundag i måneden i Mushan også, og elles har han ungdomsmøte i Taipei. Det er nå bra no, men korleis det skal gå når Aavik og Kollerøs reiser det veit ikkje eg. Mella er oppteken på skulen, så han er liksom ikkje med i det vanlege arbeidet. Ja, me får ta ein dag om gongen. Ellen kjem antakeleg ut saman med dei 2 nye para etter jol. Men dei skal jo lese språk i 2 år fyrst. Men det er no gildt at me vert fleire her. Det er tomt nå i Taipei, med berre Aavik der. Kollerøs bur her endå, men han reiser mykje til Taipei, han har også timar på bibelskulen.

Reisa gjekk bra for oss, etter 30 timar var me i Hong Kong. Barna fekk sova litt, men Alf og eg var trøytte då me kom fram. I Hong Kong budde me hjå Espegrens, var der i 5 dagar. Det var skrekkeleg varmt, så barna sov lite dei fyrste døgna, mykje grining. Så det var ikkje fritt for at me alle lengta heim til kjølege Norge. Men så har me hatt det fint her i september, ikkje serleg varmt, anna enn dei fyrste dagane. (Marta, 6.10.1966)

18.07.1967  skriver Alf blant annet dette fra Ilan:

Eg har vore tilsynsmann nokre få månader nå, og det krev mykje arbeid. Men nå kjem Maudal ut i haust, og tek då over att, så då skulle det bli mindre arbeid. Dessutan har eg nå tilsyn med byggjinga av 2. etg. i kyrkja vår her i Ilan nå. Flokken veks smått om senn, serleg då ungdomsflokken. Me har nå fast ca 50 på ungdomsmøta, men ofte meir, slik som sist lørdag, 60. Då blir den gamle møtesalen for liten.

Men når 2. etg blir ferdig, kan me få inn minst 150 menneske om det skulle knipa. Det er vårt store ynskje at ikkje berre kyrkja må bli ny, men også flokken kan bli oppattnya. Eg er så redd for at talet på kristne kan bli stort, men krafta av Den Heilage Ande liten. Når eg tenkjer på det store ansvaret vårt, samstundes på store freistingar og kjøtleg veikskap, så blir eg ofte redd. Men det er godt at me får leggja alt over i Guds hender, og be Han fullføra det Han har sett oss til me.

Videre klipper vi fra fire brev fra denne perioden:

Harald Giljes har nå flytt hit til Ilan, og bur i same huset som oss. Og det er gildt å ha lag. Han har nå i fyrste omgang starta med å bli lærar for Maria. Arbeidet mitt blir nå ikkje berre her i Ilan, men også andre stader. Eg har såleis måtte gå inn som lærar på bibelskulen i Hsinchen. Der lærer eg i Romerbrevet. Ein annan ting som vil ta opp tida mi nå blir oppbyggjing av ny kyrkje i Lodung. Det er Aavik som står føre den aksjonen heime i Norge, og han har til denne tida fått inn 130 000 kr. Målet er 250 000 kr, så det er eit stykke fram ennå.

Så gleder me oss til å ta imot nye misjonærar. Asbjørn Hoaas kjem i morgon. Dessutan er Ragnar Johansen nyss på vitjing, og me vil ha ein konferanse måndag saman med alle i misjonen. (Alf: 28.09.1968 Ilan)

Res. Kap. Strømme som plar ha annonse i avisa for misjonen har nyss gitt oss 35 000 kr. som me skal kjøpa folkevognbuss for, og reisa rundt og forkynna evangeliet her på sletta. Ei gamal kone på Sunnmøre har gitt 1000 kr. til høgtalar. Dette er slikt noko me ikkje kan få tak i frå misjonskassen. Diverre kan eg ikkje ofra heile tida mi på slikt arbeid, for også i år lyt eg ta to timar på bibelskulen i Hsinchu. Det blir Galatarbrevet eg skal undervisa i. Og mykje tid går til førebuing.

For 3 veker sidan hadde me ungdomsleir med 200 deltakarar. 3 her frå Ilan gjorde til kjenne at dei ville gå inn i tenesta. Men slike val kan ofte bli tekne i kjenslerus, så det er ikkje alltid det held. Mykje avheng av dei truande si forbøn. Vil de vera med å be for desse. (Alf 06.08.1969 Ilan)

Generalsekretær Tormod Vågen på besøk. Ragna og Asbjørn Aavik t.v.

 

Me står nå aleine utan infødd medarbeidar her i Ilan. Han me hadde, vart overført til ei av dei andre kyrkjene i Taipei, der dei trong han. Det er jo eit stort sakn å ikkje ha ein innfødd til å hjelpa seg, for ein utlending skjønar ikkje alle dei problemane kinesarane ber på. Men gildt er det å sjå at dei fleste av dei me har vunne kjem jamnt til møta som før.

Ungdomsflokken har minka litt. Men grunnen til det er mest at dei beste drog til hovudstaden i haust for å studera på universitetet. Men for at desse ikkje skulle koma bort skipa me eit Ilanlag i Taipei, og det har slege godt an. Over 30 av ungdomane møter opp der jamnt ein gong i månaden. Elles er arbeidet meir rolegare nå enn i fjor, då me møtte mykje strid og motbør. Men slik er vel både eins eige liv og arbeidet ein driv, kor det enn så er, det går i bylgjer.

Den nye kyrkja i grannebyen, Lodung, er ferdig, men sidan Gilje, som skal halda fram arbeidet der, ikkje er flytt dit ennå, kan det ikkje setjas inn med full kraft ennå. Der er mange stader her på sletta, der me skulle hatt hug å setja i gang, men medarbeidarstaben er for liten ennå. Dei har vore hjelpsame med pengehjelp frå Norge, så der har det ikkje skorta. (Alf 05.12.1969 Ilan)

Leserbrev i Stavanger Aftenblad juli 1970

Det blir ikkje mindre arbeid her ute etter som tida går. Me finn støtt nye stader å forkynna evangeliet. Sjølv om det er litt tregare på misjonsstasjonen i år enn i fjor, så er det desto gjildare ute i distriktet, Me har fleire preikeplassar ute på landsbygda. Nyss kom ein militærsjef og ba oss ha møte i militærleiren 1 mils veg herfrå, og der startar me opp neste sundag. Det er ein stab med lovbrytarar og dei lyt vera til stades å høyra. Det er over 100 i alt. Militærsjefen er ikkje ein kristen, men han må nok rekna med at evangeliet har kraft til å endra lovbrytarar. Me arbeider me å få flytta skulen lenger nord på øya, og vonar då at me oftare får sjå borna. (Alf. Udatert. Ilan)

1971-72

I 1971 var familiene tilbake i Norge på et Norgesopphold som varte fram til sommeren 1972.

Vossabesøk på Tungland. Bak f.v. Torild, Eli, Oskar, Marta.

Framme f.v. Sissel, Ove, Einar, Arnulf, Anders,

Maria, Oddbjørg og Laila. Fotograf: Alf.

1972-77

Høsten 1972 var familien tilbake på Ilan sletta. Dette området ble deres arbeidsplass det meste av denne perioden, fram til 1976. Det siste året var Alf lærer ved bibelseminaret i Hsinchu, fram til ny heimreise i 1977. Fra denne perioden foreligger det ingen brev.

1977-1980

Da familien kom heim til Norge denne gang, var det for en lengre periode. Familien bodde heime på Voss i tre år, før det var klart for ny utreise i 1980. Alf reiste det meste av denne tiden som forkynner på landsbasis. Vi tar med to glimt fra brev skrevet i 1979:

Nett nå held eg på med ein møteserie her i Larvik. Det er vanskeleg å få uomvende på møte her som andre stader. Men dei skal jo ha noko dei truande og, så eg får tru møta ikkje er til fånyttes. Bra oppmøte er der og. For 14 dagar sidan var eg på haustmøte i Holmestrand. Forutan meg var Josef Tungland og Jon Jøssang der. Så det var rart å vera 3 Jørpelendingar saman så langt bort fra heimebygda.

Der er ikkje så store flokkar her borte, men så er kretsen svært liten. Ikkje større en Strand, Årdal og Hjelmeland. Men dei er minst like flinke å ofra som i Rogaland. På eit husmøte eg var, med 30-35 deltakarar, kom der inn 2500 kr. Ein annan stad var der ei eldre kvinna som ba meg heim, og kom med 1000 kr. til misjonen før eg gjekk. Så der er mange gilde vener å møta. (Alf. 25.09.1979 Larvik)

Dei siste to månadene har eg vore på Sunnmøre og i Sogn. Om der ikkje er så monge som går på møta, så er det alltid truande å finna i bygdene om dei er aldri så små. Det går både på husmøte, møte på skulane våre og møte i større byar, men husmøta er ikkje dei minst gilde.  For her møter ein misjonsvenene som er innstilt på både å få og å gje. På eit av dei siste husmøta i Sogn ein stad kom det inn over 2000,-. Eg går ut frå at det må ha vore ei lang tid sidan desse har fått høve til å gje på møte. (Alf. Desember 1979 Voss)

1980-1983

Den siste perioden familien fikk på Taiwan var fra 1980 til 1983. I slutten av mai 1983 kom familien til Norge for godt. Denne gang gikk Marta og Alf inn i et nytt arbeidsfelt, nemlig arbeid blant ”fjellfolket” på Taiwan. De ble boende i Taoyuan. Vi klipper fra fire brev:

I haust fekk me døypt fire ungdomar hjå oss. Dei held trufast med, og til jul blir der fire nye, mellom desse eit ungt ektpar…Då me kom her for over eitt år sidan var det helst berre born. Nå har me jamnt 20-30 vaksne til sundagsmøta.. Me har serskilt gode vener i ein sakførarfamilie frå Ilan. Ein dag kom to av sønene hans med 18 000 kr. som dei la på bordet, og sa eg kunne nytta dei i arbeidet kor eg ville. Så det er ikkje berre misjonsvennene heime som gjev. (Alf. 11.12.1981 Taoyuan)

Arbeidet vårt her i Taoyuen går framover. Me har ein uvanleg gild evangelist med oss, han er flink til å syngja og spela, det har nok mykje å seia. Mest alle som kjem på møta høyrer til stammefolket, eller fjellfolket, som me helst seier. Dei fleste er unge som arbeider i fabrikkar i området her. Mange av dei er døypte som små, men som seinare har kome på avstand frå alt som heiter kristendom. Det er vanskeleg å overleva som ung kristen, omringa av gamal og moderne heidenskap på Taiwan i dag. Derfor er det godt at dei har ei kyrkje som dei kan treffa andre av sine eigne folk. Det er eit stort behov for dette arbeidet føler me. (Marta. 19.03.1982 Taoyuen)

Marta har nett no 14 dagars husmorteneste på den norske skulen. Den jobben er i år delt på mødrene til skuleelevane… Elles har eg fått meg motorsykkel som er god og lettvindt å ha i arbeidet. Oppmøte og offersinn i flokken går framover slik at også det gjer at det er ei glede å stå i arbeidet. (Alf. 17.09.1982 Taoyuan)

Julehilsen fra Taiwan. Valborg Moi t.h.

Eg vil ta dykk med til møtet me hadde på preikeplassen sist sundag kveld, andre sundag i advent. Regn og rusk var det ute, det rista i aluminiumsdørene når vindkasta kom. Mange var bedt inn til møtet også i kveld, men berre 3 unge gjenter hadde våga seg ut. Og så må eg ikkje gløyma fru Hsiao, som sat rett bak meg! Ho høyrer til ei gruppe menneske som har falle midt mellom stolane her på Taiwan, dei handikappa.

Ho har vel ikkje meir intelligens enn ein 3-4 åring. Og merkeleg nok så har ho vorte gift med ein mann frå Kina, antakeleg ein som kom over hit som soldat. Han ville vist ha systera hennar til kone, men familien sa at det ikkje var vanleg å gifta bort ymgre døtre før dei eldre, så han laut då ta til takke med henne. Antakeleg hadde han då allereeide betalt inn pengar til hennar huslyd, som han tykte det var for gale å missa. Han har nok ikkje hatt mykje hjelp av henne. Ho vinn ikkje stella huset, ikkje laga mat heller. Det einaste ho klarer er å setja risen til koking i den elektriske riskokaren. Ho vaskar vistnok også sine eigne klær.

Dei har teke til seg ei gjente som no er 10 år, ho er kvikk og livleg og skjemmest tydeleg av mora allerede. Faren er bitter over skjebnen han har fått i livet. Vel, fru Hsiao vil ikkje unnvera eit einaste møte, ho kom i kveld og. Så sa ho høgt då me skulle til å syngja: Jesu hwei bu hwei lai? På norsk betyr det: Jesus då, kjem han? Me såg på kvarandre, me utlendingane, og kunne svara henne at det gjorde han. For det har han lova i ordet sitt. ”For der to eller tre er samla i mitt navn, der er eg midt i mellom dei.” Takk og pris for det.

Fru Hsiao trudde nok at Jesus var ein person, som skulle sitja på benken, slik som oss andre. Bibelkvinna der, som også heter Hsaio, prøver å ta seg av henne, og ho lyt nok og prøva å forklara dette med Jesus for henne. Men sjølv om forstanden ikkje strak til, så føler ho nok at det er godt å vera på møte. Det er nok heller aldri nokon som har vist henne slik oppmerksomhet før. Ho tilhøyrer vel ei av dei som Jesus kallar: -ein av mine minste. Og eit glas vatn, gitt til ein av desse, skal ikkje vera gjort forgjeves.

I går ettermiddag, etter barnemøtet, var me 5 arbeidarar som var ute og delte ut traktatar. Det er mange fabrikkar i området rundt Evangeliekyrkja, og me konsentrerer oss helst om desse. Me hadde serleg tenkt på ein stor fabrikk, med fleire tusen arbeidarar, i går. Medan me venta på at klokka skulle verta 17, så gjekk me i området rundt der og snakka med folk. Mange er opne og greie, ja dei aller fleste er det. Dei fleste av dei eg snakka med, hadde aldri vore i ei kyrkje, og aldri høyrt Jesu navn nevnt. Borna flokka seg rundt meg, og tykte det var rart med denne utlendingen som snakka kinesisk.

Ei ung kone hadde gått i ei kyrkje i ein annan by, men no var ho så bunden, at ho kunne ikkje koma på møte. Alle får ein traktat, der det står adresse og telefonnummer til kyrkja. Ein må berre sukka til Gud at han må visa miskunn mot dette folket. Serleg gjer det ein så vondt når ein ser sjuke, elendige folk som står i templa og tilber avgudane. Me går stadig forbi eit lite tempel når me ber borna inn til barnemøte. Også i går var det mange kvinner der som tilba. Du kor hug ein hadde til å springa inn og dra dei vekk frå  alteret og ropa: Her får du verken lækedom for sjukdom, eller frelse for sjela! Det er det eine Jesus som kan gi!

Då arbeidarane på den store fabrikken byrgja strøyma ut, sto me klar, 3 på ei side av inngangen, 2 på den andre. Dei fleste hasta forbi, men tok så imot ein traktat. Dei er jo så høflege, kinesarane. Det var ikkje lenge før alle traktatane var fordelte, me skulle nok hatt fleire med oss. Det fortsatte å strøyma folk ut or porten etter at me gjekk derifrå. Det er ennå så mange som skulle vore nådd!

Tenk, ikkje eingong å kjenna Jesu navnet! Dette er vårt kall, og vår oppgåve her ute: Å gjera bodskapen om frelse og evig liv ved trua på Jesus, kjent for flest mogleg. (Marta Desember 1982 Taoyuen)

Etter at familien kom heim til Norge, bosatte de seg på Voss. Alf fortsatte å reise som forkynner, fram til han ble syk i 1986. Han døde av kreft i 1988. Marta arbeidet som sykepleier fram til hun ble pensjonist og bor fortsatt på Voss.

--------

Klipp fra Stavanger Aftenblad
I Stavanger Aftenblads arkiv har jeg funnet noen notiser om onkel Alf:

Kunstutstilling å Stålverket

SA 22.11.1950

SA 28.11.1950

Sa 18.09.1953

Møte i Tryggheimlaget i Oslo

SA 27.02.1956

Bryllups-annonse SA 02.07.1959

SA 15.06.1960

SA 22.12.1967

Siste annonserte møte i Rogaland

SA 21.02.1986

Predikanten og Jesus

 

Gudleik Himle nevnte en gang et sitat fra en misjonsvenn på Helgeland, myntet på predikantene. ” Ein takkar ikkje grevet for poteten”. Det satte tankene i sving.

Guds ord taler om ”hvor fagre deres føtter er som bærer godt budskap.” Vi skal være takknemlig for Herrens sanne budbærere. Men en sann Herrens budbærer er en som peker på Jesus. ”Han skal vokse, jeg skal avta.”

Det fortelles at en av Englands store predikanter hadde sluttet i en menighet og en ung og uerfaren predikant hadde overtatt som pastor. Etter en stund fikk han spørsmål om det ikke var vanskelig å overta etter en slik ”predikantenes fyrste”.

Da svarte den nye predikanten, fritt sitert: Nei, for han som sluttet var så stor at menigheten var blitt glad i Jesus og mer opptatt av Han eller av predikanten. Forkynner jeg Jesus, blir mengheten takknemlig.

Det er en fare når predikanten kommer i fokus. Når folk heller mot å dyrke predikanten mer enn Jesus. Hvor vi trenger mye forbønn, vi som skal forkynne Guds ord. Vi er bare små redskap i den store mesters hånd.

Følgende hendelse fra Namsos på 1930-tallet sier noen om det rette fokus. Det er Asbjørn Aavik som skriver om da han ble en ”feil mann” i Namsos.

I boka ”Grotid i storm” (Lunde forlag) forteller han bl.a. fra predikantlivet siste halvdel av 1930-tallet. Han hadde vært på reise i 6-7 uker og skulle heim. Da fikk han brev fra misjonens ledelse om ei møteuke i Namsos. De hadde ikke andre å sende. Han var i Ålesund, og ”var jo allerede nokså langt nord.”

Han skriver videre:
”Toget stanste, og jeg leste klart og tydelig på en vegg –NAMSOS. Så står jeg der med min håndkoffert. Venter. En eller annen var vel møtt opp for å vise vei. Til slutt er jeg alene igjen på perrongen. Den sist som ble borte var en betjent med en haug postsekker på sin handkjerre.

Da kommer det en mann bortover. Det ser ut som han har peilet seg inn min bagasje. En høy kar, rak i ryggen, sid frakk og bred hatt over et langt og heller magert ansikt. Stopper like foran meg:

-Asbjørn Aavik?
-Jo, det var nå det.
-Bli med meg!

Det var en kommando.
To eller tre setninger ble sagt under vandringen vår gjennom trange gater, som senere ble lagt i aske av tyskerne. Jeg rundet en god del gatehjørner med min handkoffert i mannens spor, før han endelig entrer en trapp, og vi er i en gang.

-Heng tøyet ditt der!
Mannen peker på en knagg i veggen. Forsvinner så inn på kjøkkenet sammen med sin kone, som var ute for å hilse på. Døra lot han etter seg litt på klem. Hører han ”brummer” et eller annet til sin kone, eller det var til seg selv. Den høyvokste herre hadde dyp og sterk røst. Mannen er meget misfornøyd.
Konrad Hustad – havnefogd – hadde jeg rukket å lese på et skilt over øverste trinn på hans trapp. Men nå har han ”brummet” fra seg. Det blir stille på kjøkkenet, og ut til meg i gangen kommer det rolig og mildt fra hans kone, Adeline:

-Men han har da i alle fall et godt ansikt.

Sammenhengen er denne:
I lengre tid hadde denne troens stridsmann og misjonsleder i byen skrevet til hovedledelsen i Grensen 19 om å få oppover ”en av de store” til denne møteuka. En som kunne samle folket, trekke dem til bedehuset.

Han hadde blant annet nevnt Tormod Vågen og Øivind Andersen, vet jeg. En av disse var nå lovet til Namsos, men hadde plutselig, av en eller annen grunn, meldt avbud.

Og hovedkontoret fikk en brummende skjennetelefon om verden sør for Dovre som alltid ble favorisert. Resultatet var brevet til meg i Ålesund, uten at jeg ante det aller minste om bakgrunnen.

Men Herren kom meg i hu etter sitt løfte. Han besøkte oss sterkt under den møteuka. Lot Den Hellige Ånd falle på oss, slik at budskapet ble til fornyelse for de troende og noen unge gav sitt liv til Jesus for første gang.

Vekkelse
Jeg var kommet til Norge rett fra vekkelsen på feltet vårt i Kina. Nå kjente jeg gråten igjen her i Namsos. Syndenøden. Bønner, nødrop opp til nådens trone om tilgivelse, om renselse og fornyelse, om et rikere og sterkere liv med Jesus i etterfølgelsen. Vitnesbyrd fra de unge som fant fred med Jesus, grep oss alle i dypet av vår sjel. Troens anker var kommet innenfor forhenget.

Denne uka ble til to. Burde sikkert stoppet et par til. Alle disse døgn bodde jeg hos Adeline og Konrad. Hun var en god mor for meg disse ukene. Og den sterke, høyreiste og dyktige havnefogden kunne gråte av glede over et nådebesøk fra tronen.

Vi ble venner for livet. Han bad meg og skrev igjen og igjen til hovedadministrasjonen at jeg måtte oppover en ny tur.

Venner og forbedere
Havnefogden, hans kone og deres trofaste hushjelp har lenge vært hjemme hos Herren nå. Bedehuset gikk opp i flammer. Likeså kirken, ja, hele byen. Men intet hindret disse tre fra å være mine sterkeste forbedere etter at jeg vendte tilbake til fronttjeneste i Midtens rike. Så lenge denne kjære broder levde, skrev han til meg i Asia – gode brev.

–Dette blir nok det siste, leser jeg i et gammelt skriv med skjev og uklar skrift, men jeg skal fortsette å be for deg i Paradis…
Kan man det? Jeg vet ikke, men håper og tror det.

Nytt besøk i Namsos
Hjemkommet etter krigen, på besøk i Namsos, kom jeg til en helt ny by. Jeg gikk og lette etter den gamle, kjente gatebiten, etter en steintrapp opp til en dør med blankpusset skilt – havnefogd Hustad – en gang med knagge til hatt og frakk – en stemme fra kjøkkenet… Men alt var borte. Også de to gamle. Den ene som styrte kjøkken, den andre en fogd som ikke bare hersket over en havn. Han hadde også den store nøkkelen til bedehuset.”

Frimodig tillit til Guds ord

Guds ord er sannhet. Guds bud er den beste veiledning for et godt liv. Guds barn har tillit til sin himmelske Far og hans ord.

I Johannes åpenbaring 19,13 står det om Jesus: ”hans navn er Guds ord.” I Johannes evangeliet blir Jesus kalt for Ordet. Dette viser oss hvor nøye Guds ord og Jesus selv er knyttet sammen. Jesus blir også kalt Sannheten. Det sier oss at Guds ord er sannhet fra 1. Mosebok til Johannes åpenbaring.

Ikke feil i Bibelen
Hele skriften er gitt oss av Gud. Det er derfor ikke feil i Bibelen. Bibelen består av Det gamel(GT) og Det nye(NT) testamentet. GT er også Guds ord til oss. GT inneholder historie, profetier og forbilder som alt peker fram mot Jesus. GT inneholder også en del forskrifter for gudstjenestefeiring, hvordan Israelslandet skulle styres med mer. Bibelen sier at slike forskrifter fikk sin ende i og med Jesu komme til jord. (Heb 9,10)

Guds bud er imidlertid ikke ført til ende ved Jesu komme. De er eviggyldige. De er Guds krav til oss, og brudd på dem setter mennesket i skyld overfor Gud. Samtidig er budene Gud skapers gode bruksanvisning på et godt liv.

I dag opplever vi i Norge et alvorlig frafall fra Guds ord. Bibelske sannheter blir fornektet og hånet. Også blant folk med tilhørighet i kirke og bedehus blir det stilt spørsmålstegn ved Ordet. Bibelen må tolkes, hevdes det. Den ene tolkning er like god som den andre. Derfor blir ingen ting sannhet lenger. Dette er et opprør mot Gud!

Bibelen er klar
Guds ord er klart. Det er ingen motsetninger i Ordet. Alt er gitt oss av Gud slik han vil ha den(2 Tim 3,16). Det er i menneskets tanke det er uklart. I menneskets gamle natur er det opprør mot Guds ord.

Vi trenger derfor en fornyet bibeltillit. Vi trenger en fornyet glede over at Han som har skapt oss også har gitt oss de beste regler for det gode liv. Og mest av alt skal vi få glede oss over at det er sant at Jesu blod renser for all synd!

Glede over Guds ord
Jeg er derfor glad for at Guds ord sier oss klart og tydelig at det er to mulige utganger på livet. Himmel eller fortapelse. Når dette er sannheten, må folket få vite det. Vi må ikke tåkelegge det og gi folk falske forhåpninger om en evig himmel.

Jeg er glad for at Gud setter rammen for det seksuelle samliv til ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Det er best for oss mennesker. Den som innretter livet sitt i strid med dette, vil gå fortapt om han ikke vender om. Det gjelder bl.a. utroskap, samboerforhold og homofile forhold.

Jeg er glad for at kvinner får slippe å være hyrder og eldste. Det er det beste for dem, fordi skaperen har sagt det i sitt ord.

Noen ganger hører vi at kristne sier at de bøyer seg for Guds ord, men de skulle ønske Gud ikke hadde ordnet det slik. ”Jeg skulle ønske Gud tillot kvinnelige eldste, men..” Jeg skulle ønske Gud tillot folk å leve som samboere, men..” Slike uttalelser har sin rot i Gudsopprøret. Mennesket setter seg over Guds ord, selv om de ytre sett bøyer seg for dets krav.

Kjødet vil aldri godta Guds ord. Det nye livet elsker Ordet og vil med glede leve av det og etter det. Derfor er dette en stadig kamp for Guds barn. Når så i tillegg media, politikere og den religiøse hop latterliggjør Guds ord, kan kampen blir hard.

Hjelp til frimodig Bibeltillit
Som trossøsken må vi derfor hjelpe hverandre til å leve i en frimodig tillit til evangeliets herlige budskap og til å stole på og glede oss over at Guds bud og formaninger er den beste veiledning for det gode og rette liv.

”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det er Guds kraft.” (1 Kor 1,18)

”Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden…Hellige dem i sannheten” Ditt ord er sannhet.” (Joh 17,14 og 17)

Hva er limet i misjonen?

Fra Bolivia

En påstand blir ikke mer rett fordi den ofte gjentas. Enkelte har evnen til å formulere ting som slagord, gjerne satt litt på spissen. Slike formuleringer kan være nyttige til sitt bruk, men kan også skygge for sannheten.

Er misjon limet?
En påstand som ofte blir gjentatt i organisasjonen min, NLM er følgende: ”Ytremisjonskallet er limet i organisasjonen vår!”. Vi kan være uenige om det meste, hevdes det, men kallet til å nå de unådde folkeslag med evangeliet binder oss sammen.

Hvis denne påstanden er rett, er det helt unødvendig med flere misjonsorganisasjoner i Norge. Da kan jeg like godt være med i Normisjon, Misjonsselskapet eller Pinsevennene. Disse organisasjonene har også et kall til å drive ytremisjon. Hvis ytremisjon er limet i NLM, hvorfor ikke da slå oss sammen med de andre organisasjonene?

Hvis denne påstanden er sann, vil det være uten betydning hva vi lærer, om vi er født på ny eller ikke, hvordan vi driver misjonsarbeidet osv. Bare vi er enige om å drive ytremisjon, er alt annet underordnet.

Jesu frelsesverk er limet
Det som er limet i en hver kristen organisasjon, er frelsen i Jesus Kristus. Den som er født på ny er blitt et Guds barn. Vi er grener på treet, og treet er Jesus. Han er legemet, vi er lemmene. Jesu verk for oss på Golgata, som vi fikk del i da vi ble frelst, er det som binder Guds folk sammen.

Den som ikke er født på ny, er ikke et Guds barn. Han kan stå som medlem i organisasjonen, men har ikke navnet sitt i livets bok. Står du ikke i Guds bok, mangler de ”velsigna band som bind, Guds folk i saman her.” Dette limet, nemlig den nye fødsel, går på tvers av organisasjonsgrenser og kirkesamfunn.

Synden splitter
Som gjenfødte kristne bærer vi på den gamle syndige natur. Det innebærer at vi ser ulikt på deler av Guds ord. Vi er i ulik grad preget av verden og djevelens angrep på Guds ord. Vi vurderer ulikt bibelens vektlegging av forkynnelsen og forkynnelsens innhold. Vi ser ulikt på hva vi får i dåpen og nattverden. Vi vurderer forskjellig hvilke virkemidler vi kan bruke i Guds forsamling. Noe av dette umuliggjør et samarbeid, andre ting gjør et samarbeid vanskelig, mens noe uenighet er uproblematisk.

Fordi vi ser ulikt på mange ting, er det dannet forskjellige arbeidsfellesskap blant Guds barn. Frelste syndere som ser likt på de viktigste spørsmål, har gått sammen for å nå ut med Guds ord i Norge og til misjonsmarken. Disse ulike arbeidslag har sine særpreg som er med og binder misjonfolket sammen.

Ytremisjon binder sammen
I NLM som arbeidslag har alltid misjonskallet vært med å binde sammen. Alle gjenfødte kristne har fått et misjonskall i fødselsgave. Lever du i et rett forhold til Jesus, vil hans kjærlighet drive deg til å gå ut med evangeliet til jordens ender. Dette kallet står vi sammen om og binder oss sammen.

Likevel blir det galt å si at det er selve limet som binder oss sammen i vår organisasjon. For ytremisjonskallet står sterkt også i andre organisasjoner. Ytremisjonskallet er derimot et av flere viktige punkt som er med å knytte misjonsfolket sammen i vår organisasjon.

Bibelsynet
Dette kallet har alltid vært tuftet på bibelens grunn. Derfor har bibelsynet vært med å samle. NLM bekjenner at hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Den er vi forpliktet på. De som ikke har kunnet dele denne troskap mot Skriften har enten forlatt oss, eller mer og mindre stilletiende akseptert at dette er organisasjonens syn.

Dette kom klart fram bl.a. i den såkalte Fjellhaugsaken på 1990-tallet. Her ble det slått fast at NLM lærer, som Guds ord lærer, en tjenestedeling mellom mann og kvinne. Ingen ansatt kan i forkynnelse, sjelesorg eller veiledning lære noe annet. Har han et annet syn på denne saken, må han enten finne et annet arbeidslag, eller være lojal med organisasjonens syn.

Forkynnelsen
Den luthersk-rosenianske vekkelsesforkynnelse er en annen ting som binder oss sammen. Guds ord sier at ingen kan bli frelst uten at Ordet blir forkynt. Forkynnelsens innhold er lov og evangelium, synd og nåde. Ulike forkynnernådegaver taler på dette grunnlag til vekkelse, frigjørelse, tukt og trøst. Som organisasjon har vi historisk ikke gitt rom for, for eksempel karismatisk preget forkynnelse.

Da den karismatiske bevegelse begynte å få innpass i bedehus-Norge på 1970/80 tallet, gav misjonens ledelse klar veiledning om at dette ikke ønskes i vår organisasjon. Egil Grandhagen var sentral i ledelsen i NLM på den tid. Han skrev bl.a.:

”Den karismatiske bevegelse skaper bare ytterligere uklarhet i norsk kirkeliv, hvor sikten er dårlig nok fra før......Vi ønsker nemlig IKKE at folk skal komme inn i våre foreninger og forsamlinger og forsøke å innføre en teologi som vi kjenner oss fremmed overfor og som vi ikke helt og fullt får til å harmonere med Bibelen. Det må være det som på godt norsk kalles infiltrasjon.”

Kirkesynet
Når det gjelder kirkesynet, har det aldri vært tvil om at hovedstrømmen er det radikale lekmannssynet, bygget på bibelens nådegavehushold. Alle Guds barn er prester og har si/sine nådegave. Et embete i den forstand som vi finner i Den norske kirke, finnes det ikke grunnlag for i Skriften. Derimot taler skriften om hyrder og lærere. Disse har sin tjeneste i kraft av si nådegave, ikke i kraft av utdannelse og et tildelt embete.

På begynnelsen av 1900-tallet ble NLMs kirkesyn presisert. I den såkalte ordinasjonssaken slo organisasjonen fast at vi ikke ønsker kirkelig vigsling av våre misjonærer. En slik ”ordinasjon” ligger ikke til noe embete. Derfor vil organisasjonens egne ledere stå for innvielsen av misjonærene. Dette førte til at mange av utsendingene våre trakk seg fra organisasjonen og fant sin tjeneste og tilhold i andre organisasjoner.

Vårt kall
Når noen av disse tyngdepunkt i organisasjonen forskyves, rystes vi i våre grunnvoller. Åpner NLM for bibelkritikk eller forstummer den luthersk-rosenianske vekkelsesforkynnelse i Norge eller på misjonsmarken, da faller grunnlaget for organisasjonen og det vil i praksis være en ny organisasjon.

Vi står i gjeld til de unådde. Det er tragisk at det etter to tusen år enda er milliarder av mennesker som er unådd av evangeliet. Det er vårt store kall som misjonsorganisasjon. Men dette kall kan ikke settes opp i mot bibelsyn og forkynnelse. Dette henger nøye sammen, og skaper vårt spesielle kall og særpreg.

Kongen av Bjerkreim

Gunnhild og Thønis Bjerkreim er mine tipp tipp oldeforeldre.

Thønis er barnebarn til Trond Lauperak.

 

-Fredrik æ konge i Danmark, men æg æ konge i Bjerkrei! Det er Trond Erikson Lauperak som tok disse orda i sin munn, en gang futen skulle kreve inn skatt.

Trond var bonde på den store garden Lauperak på sørsiden av Ørsdalsvannet i Bjerkreim. Han levde i perioden 1727 til 1804. I 1749 ble han gift med Berte Tolleivsdatter Hetland og de fikk til sammen ni barn, ei jente og åtte gutter. Trond overtok heimebruket på Lauperak etter mora i 1749. Sønnen Erik overtok halve garden i 1779, og resten i 1791. Etter den tid er Trond og Berete folgefolk. Han var kanskje den mest kjende av alle bøndene i Rogaland på 1700-tallet.

Trond var en foregangsmann innen jordbruket. Han var bl.a. den første i Bjerkreim som begynte å dyrke poteter. Han var en vanskelig mann, som var hard mot kona, barna og tjenerne. Trond var fadder til i alt 43 barn i Bjerkreim. På Lauperak står enda(1997) et epletre som Trond har podet. Dette kommer sannsynligvis fra Åseral, der Trond trolig slektet fra. Ellers var han også en dyktig smed.

Det er veldig mange etterkommere etter Trond. Jeg er en av dem. Trond er min tipp tipp tipp tipp oldefar.

Det er mange historier etter Trond. Bl.a skrev Aamund Salveson ei lita bok om han, med historier fra Tronds fargerike liv. Denne ligger på nett på følgende adresse: www.bjerkreim.info. Under følger ett par historier fra Salveson og en historie fra Jørgen Skjæveland: Gamalt frå Bjerkreim.

TROND SKYSSER LEGDEKONA

Ei legdekone kom en vinter til Lauperak og skulle være der i flere veker. Ho var sur og gretten til alle tider på dagen. Ingen kunne gjøre henne til lags. Og så var ho dårlig til fots, stakkar, ho Sokka-Kari, som de kalla ho. En blodpropp hadde satt seg fast i den ene foten hennes, og enda ho hadde latt seg årelate flere ganger, så vart han ikkje å få bort. Det var bare så vidt ho kunne gå tvers over golvet med to staver. Når ho derfor skulle flytte fra den ene garden til den andre, måtte de enten kjøre henne på en slede eller få henne opp på hesteryggen. Var det kort vei, måtte de bære henne på ryggen.

Men Trond hadde sin egen tro om denne blodproppen hennes. Kona hans la merke til, at når folket av og til var ute om dagen, kom der jevnt bort ett eller annet i matboden, og spekekjøttet, som hang oppe på loftet, minket styggelig inn for hver veke. Trond var ikke det minste i tvil hvordan dette hekk i sammen, men han sa ikkje noe.

Så kom den dagen da Sokka-Kari skulle fare fra Lauperak. Det var hard frost, så snøen knaka under føttene. Ørsdalsvatnet lå, men isen var ikke så sterk at han kunne kjøres. Trond sette legdekona på en kjelke, surret stavene og posen hennes god fast, tok seg et tau på ryggen og ei øks i handa og dro så avsted, ned over bakken og ut på vatnet. Han skulle tvers over vatnet til Dyrskog med kjerringa. Da de kom omlag midtveis på vatnet, stoppet han med ett, og stod ganske stille – snudde seg – og så alvorlig på Sokka-Kari. Gikk så et stykke bort og gav seg til å hogge et hol i isen. Om en stund gjekk han bort att til kjelken, tok tauet og målte over akslene til kjerringa. «Jau – jau- det æ inkje mødje så mangla nå – – det skal'kje vara lenge – hm – hm – », mumlet han med seg sjøl, og gjekk så til holet for å hogge det enda større.

Men før Trond visste ordet av det var Sokka-Kari langt borte på isen. Ho trippa av stad som en pisket kyrkjerotte, og føttene for som trommestikker. «Dæ var kjellsa dæ!» sa Trond med seg sjøl, og skøyelo, «dennan skysskaren gløyme du nok aldre!»

Denne kista laget Trond til sønnene Erik.

 

TROND VIL TA SONEN SIN UT AV HERTENESTEN

Det var i året 1770. Den 23. juli kom 5 hermenn til Lauperak. Det var sersjant Rasmus Rasmussen Seland, Salve Åvendal, Jens Åvendal, Kristoffer Kløgetveit og Peder Laksesvela. De to siste soldatene var i fra Bjerkreim. Alle var utsendt av major Brun og skulle få med seg sonen åt Trond, han Torleiv, han skulle være læregutt ved artillerikorpset i Kristiansand. Torleiv, som da bare var noen måneder over 17 år, fann de ikke heime.

Men Trond var heime, og han sa, at om majoren kom til Lauperak med 12 mann, så skulle han ikkje få sonen. Der var andre gutter enn han som sto for tur til å tena kongen. Han Torleiv var den eneste voksne sonen han hadde heime til å hjelpes på garden. Den eldste sonen, han Eirik, var da gift og hadde tatt mot et stykke av garden. Hermennene måtte reisa att likeså snaue som da de kom. Major Brun fekk selvsagt også vita hva Trond hadde svart, og så gav han sine ordrer til kapteinen.

Den 18. oktober samme året holdt kaptein Telleqvist manntall (session) på lensmannsgarden Svela, og Torleiv Trondson hadde møtt fram. Her passet kapteinen på og kneip Torleiv. En sersjant, Tollef Matiassen Fotland, og 4 hermenn til fekk ordre til å føre han til Lunde-sokne og gi han til kaptein Pristrop, som skulle få han til Kristiansand. De tok han som han stod og gikk, som en annen forbryter, uten at han fekk lov å komme heim først.

Da faren fekk vita dette, vart han rasende. Sammen kvelden tok han og sonen, Eirik, av sted over heia. En minebolt omlag en alen lang hengde han om halsen under trøya. I solrenninga kom de frem til garden Kjørmo i Lunde-sokna. Der budde han Bjørn Pedersen, som var gift med ho Ingeborg, søster til Trond. Han fekk de med, og så ber det over til Hofsherad og over Hovsvatnet til Moi. De går inn i huset til skogsinspektør Flame og får seg mat, og her treffer de Aamund Karlsen Hove, som fortelle dem, at Torleiv enda ikke var kommet. De snudde derfor om, Trond og Aamund gjekk på den ene sida av elva og Eirik og Bjørn på den andre. Det var ikkje godt å vita hvilken side av elva hermennene kom på. Disse hadde tatt vegen om Hedland og Heskestad og ned gjenom Drangsdalen.

Trond og Aamund hadde ikkje gått lenge i Moislia før de traff hermennene. «God dag!» seier sersjanten. «Ja, æg vil ønskja at dæ va en goe dag, både fø deg å fø meg!», svara Trond. «Tenk, att æg sko finna deg hør», sa han så til Torleiv; «mor di og æg venta så på deg i gårkvell» sa han og tok Torleiv i armen. Til sersjanten Fotland sa han, at han ville ta tingsvitne og bevise at der var flere karer i Bjerkreim, som hadde bedre råd og anledning til å tjene kongen enn hans son hadde. «Ellers helle æg inkje son min for gode te å tena kongen, når han bli någe eldre, å kan gjæra det heima mæ land-militsen; men når de tæge han te artillerikorpset i Kristiansand, så sæde æg mæg i mod, med nebb og klo», sa Trond.

«Det står ikkje i mi makt å lata son din verta fri», sa sersjanten; «eg hev mine ordrer å gå etter,» «Høyr nå, la oss gå ned til kaptein Pristorp, så kan hende han kan laga det så at du får heimatt son din.» «Kan æg inkje få sonen min mæ dæ goa, så må æg bruga vondt; æg ska skifta trøya med dokke, kara, hør ser de ko verje æg hæ», sa Trond og synte fram minebolten han hadde under trøya. Sersjanten holdt på sitt og meinte, at det ville ikkje være til gagns for Trond å gjeve seg i kamp med dem. De var forresten nå alle svoltne og trøtte, sa han, og dersom Trond ville være med, så kunne de gå inn til gjestgiveren og få seg noe mat og drikk, og så kunne de der tala videre om saka. Dette gjekk Trond med på.

På vegen møtte de Eirik og Bjørn, som hadde gått på den andre sida av elva, og nå gjekk de alle inn til gjestgiveren, Hans Wabeck. Mens de satt her og åt og drakk øl, lurte sersjanten seg ut og la vegen til sersjant Andreas Frøyland, som et kort stykke derifra holdt på med øving av en flokk hermenn. Fotland fortalte da om Trond og son hans, og bad Frøyland hjelpe seg med å få Torleiv fram for kapteinen Pristorp. Frøyland var straks villig til det og kommanderte 40 mann avsted.

Så snart de kom til gjestgiverhuset gjekk sersjantane og flere hermenn inn i stova. De andre stod utenfor. Frøyland bad da Trond gå ut, mens han fekk lest opp ordren fra kapteinen for Torleiv. Trond gjekk så ut i den andre stova, men kom snart inn att og tok Torleiv i armen og ville ha han med seg ut. Men sersjant Frøyland reiv han laus att og sende Torleiv med 4 mann til vakt, til kapteinen. Men nå tok slagsmålet til i stova. Trond får tak i sersjant Schanche og riv av han hårpisken og halsbandet. Nils Jakobsen Moi kjem Schanche til hjelp, og så får de lagt Trond tvers over ei vogge. Der står de en hel flokk og holder han, og en Jon Nilson og flere andre slår han på føttene med bajonetten. Men Trond fekk riva seg laus, og da sette de alle på dør det forteste de kunne.

Den siste som kom ut hodestupende var Jon Nilson. Han hadde fått et slag i hodet og ett drag over ryggen. Så lenge huset til Wabeck stod, synte det i takbjelken et søkk etter minebolten til Trond. Trond lot att døra og var nå alene inne. Men Frøyland får hermennene til å slå ring om huset; nå skulle Trond tas, – død eller levende. Trond åpna nå ett vindu og sprang ut på marka. Hermennene slo ring om ham, men Trond slår fra seg til alle kanter med minebolten. En av hermennene spring frem, samtidig slår Nils Jakoson Moi til ham i hodet med bajonetten så han stuper. Så spring de andre til og tek han, og sette han i arrest på kapteingarden Eikeland.

Nå vart det sak, og den varte like til mai måned 1771. Det vart forhør på Svela og på Svålestad, i Sokndal og i Egersund. Og Trond vart ført fra den ene tingstaden til den andre som en annen forbryter. På rådstova i Stavanger var han og noen veker. Etter at han var der skal han ha sagt: «Å, dæ va et ynskjele hus! – – Dør hadde eg ei fornøyele kvila. – Æg måtte beinfram stedla mæg sånn at æg fekk væ dør lenje!»

Soknepresten Nils Andreas Wibye, og andre av hans sambygdinger gav Trond de beste vitnemål i retten. Men noen av hermennene fra Lund og Sokndal vitna, at de hadde hørt at Trond skulle være kamphuga og urimelig og ikkje god å koma ut for. Han skulle væra en kjempe som ingen turte seie noe imot, sa en av dem. Ved overretten i Kristiansand var Trond frikjent. Retten har vel funnet, at hermennene på en mer lempelig måte kunne fått Trond fra seg.

Heftig ekteskap

Ein gong skulle kona til Trond, Berte, baka nokre karer, men ho hadde så lite elding(ved) inne. ”Gakk etter nok elding til meg,” sa ho til Trond. ”Hedlo er så kald at eg kan sitja med nakne rauvvæ på ´na,” sa ho.

Men då vart Trond sint. Han treiv Berte, drog opp stakkane hennar – kvinnfolka hadde ikkje underbukser i den tida – og settehenne på den glovarme hella. Ho sette i eit skrik med det same. Og det gjekk mange veker før ho kunne sitja. Då Trond vart gamal, vart han så stygg med henne at ho reiste frå han ei tid og budde i Egersund. Kanskje det var etter denne hendinga at ho reiste frå han.

Lisabet Risa har skrevet Bjerkreimboka. Om Trond skriver hun bl.a. at ”sanninga var nok at Troen(Trond) var ein vanskeleg mann, og at han var hard mot kona og barna sine og mot tenarane.”