Herliggjort!

Ett av de mest triste minner jeg har fra den første turen min til Bolivia i 2003, var opptrinnet i Cocha-bamba lang-fredag. Da gikk Den katolske kirke i sørgemarsj med Jesus-figur i kiste, mens det ble spilt den mest sørgelige begravelsesmusikk som tenkes kan. 1. påskedag var det derimot stille fra katolsk hold.

I Jesus yppersteprestlige bønn i Joh 17,1 står følgende. ”Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg.” Det var natt til langfredag. Jesus visste hva som lå foran lenger ut på natta og neste dag. Men nå var timen kommet!

Tid for begravelsesmusikk? Nei, tid for for at Jesus skulle bli herliggjort. Herliggjort gjennom angst og ensomhet, gjennom å bli forlatt av sine egne, gjennom arrestasjon tortur, hån og spott. Gjennom korsfestelsens fortvilte gru. Gjennom å bli forlatt, ja, knust av sin egen far.

Det var litt av en herliggjørelse! Men tenk at det var for meg! Tenk det var for meg han gikk denne blodige sti, for at jeg som er skyldig skal få gå fri! Det er fullbrakt! Sønnen er herliggjort. Han er oppstanden.

Han sitter som min rettferdighet ved Faderens høyre hånd, for meg! Derfor, isteden for begravelsesmusikk kan vi synge lovsang: ”Jeg vil prise min gjenløser for din gang til Golgata... Syng og syng om min gjenløser! Med sitt blod han kjøpte meg. Jeg ble fri da han frivillig tok min skyld og straff på seg.”

Er noen blant dere syke….

Å få være frisk er en stor velsignelse fra Gud. Helse er ingen selvfølge. Det er derfor stor grunn til å takke vår Far i himmelen for både fysisk og psykisk helse.

Men hva med den som ikke er frisk? Noen opplever det som anfektende. Er det noe galt med meg eller min tro, siden jeg må slite med sykdom? Enkelte røster hevder nettopp det. ”Bare du tror sterkt nok, vil du bli frisk.” Men slik taler ikke Guds ord.

Sykdom er en følge av syndefallet. Da arvesynden kom inn i menneskeslekten, kom også sykdom som syndens følge. Når Jesus fullførte frelsesverket på korset, tok han også våre sykdommer på seg(Jes 53,4). Men på samme måte som med synden, blir vi ikke endelig kvitt sykdom før vi er heime i himmelen.

Det er mye vi ikke forstår med våre tanker. Hvorfor får noen være friske, mens andre må slite med sykdom og handikap hele livet? Det er ikke opp til oss å forstå Herrens veier. Men mange som er syke har opplevd rik velsignelse midt i sykdommen og er også blitt til stor velsignelse for sine omgivelser.

Gud har gitt oss en vei å gå. Vi har fått bønneretten, og den retten er det knyttet rike løfter til. ”Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss.” (1 Joh 5,14)

Bibelen innbyr også den syke til å kalle til seg menighetens eldste. ”De skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn.” (Jak 5,14). Mange har opplevd å bli helbredet ved en slik forbønns og salvings handling. Andre har opplevd at ”troens bønn skal hjelpe den syke”. Å bli salvet og bedt for, er ikke en siste nødløsning. Bibelen sier ikke noe om det. Den inviterer den syke, uansett alvorlighetsgrad, til også på denne måte å legge sykdommen i Guds hender. Det er en nåde-vei.

Hvordan gå fram ved en slik handling? Den syke tilkaller noen av de eldste i menigheten. Ikke eldste etter alder, men menn med åndelig tillit. Under selve handlingen hilser en av de eldste med et Guds ord. Den syke får komme med sitt bønnebegjær. Så tar den som leder handlingen litt olje på fingeren og smører på pannen til den syke. Deretter legges hendene på den syke og han blir bedt for. Det er ikke noe mystisk med en slik handling. Tvert imot, det er godt å få gå på Guds ord, han som har all makt i himmel og på jord.

Koranen og hat

Vi lever i en liten verden. En menighet i USA med 50 med-lemmer får i disse dager hele verdens oppmerk-somhet fordi de vil brenne noen koraner.

En forskrudd ide fra en pastor som har misforstått bibelens budskap. Det er meningsløst å trakke på andres religiøse følelser bare for å provosere. Vi skal vise respekt for annerledes troende, selv om vi mener det de tror på er både forvrengt og sprer hat.

Bibelen taler om et bokbål. Det var noen som ble frelst og som derfor brente sine hedenske bøker som et oppgjør med sin gamle tro. Slike bokbål kunne vi gjerne sett flere av. Mennesker som etter et møte med frelseren Jesus Kristus, tar et oppgjør med satan og hans åndehær. Men da er det et oppgjør med seg selv, ikke en demonstrasjon mot andre.

Hadde menigheten i USA fått drive for seg selv, ville knapt noen hørt om koran-brenningen. Media fordømmer pastoren, men ser ikke at det er de selv som er talerørene i denne saken. Parkeringsplassen foran den lille kirken er full av TV-busser fra all verdens fjernsynsstasjoner. Hvorfor er de der? Hvorfor gir de denne lille gruppen verdens oppmerksomhet om en ynkelig ide?

Større hyklere enn mediefolk finner vi ikke i saker som dette. De blir selv talerør for ideer de sier er forkastelige. De sprer selv denne propaganda, som fyrer opp folk som er besatt av hatets religion.

Vi ser konturene av antikrists ånd. Ja, kanskje mer enn konturer. En konsekvens av det som nå skjer, er at verden skremmes til taushet. Den som tør åpne munnen og tale det islamske hat imot, blir truet til taushet. Muslimene forlanger respekt for sin tro og for Allah.

Hvordan er så muslimenes respekt for andre troende? I land med islamske lover er det forbudt å skifte religion. I mange av landene blir du fengslet og støtt ut av familien hvis du for eksempel går over fra islam til kristendommen. Ja, i mange land er det dødsstraff for slikt. Det er null toleranse og respekt for annerledes troende.

Denne frykt og terror får til og med verdens mektigst mann(?), USAs president, til å be på sine knær denne underlige pastor for 50 sjeler, om ikke å brenne disse bøkene. Islam går fram med frykt og trusler. Verdens herskere bøyer kne for dem. Det er på høy tid å rope et varsku!

Som kristne skal vi be for muslimene. De er dyrebare sjeler som Jesus har gitt sitt liv for å frelse for himmelen. Jesus vil at enhver muslim skal vende om og tro på Ham som er den eneste veien til himmelen.

Læren deres må vi imidlertid kunne argumentere og forkynne mot. Den er et djevelens garn for å holde mennesker borte fra den sanne Gud slik at de går evig fortapt. Slik er all religion. Men ingen religion sprer så mye hat og frykt som islam. Islam bryr seg ikke bare om hva folk tror, men også hvordan folk som ikke tror lever og oppfører seg. Der islam rår, er det farlig å være annerledes tenkende.

Politikere, både kristne og ikkekristne, er satt til å styre landet vårt. De må snart våkne opp for faren fra islam!

Guds menighet er ikke satt til å drive politikk. Den skal forkynne loven, slik at synden blir avslørt. Og den skal forkynne evangeliet slik at sjeler kan gå over fra mørkets makt og til Gud. Slik at hat og drap må vike, for nåde og fred.

Hva gjør vi med barna?

Julehelga 2007 fikk jeg besøke Bolivia, Sør-Amerikas fattigste land.

I Bolivias byer finnes mange gatebarn. Flere av disse barna bor i veigrøfter og kanaler.

(Ill fra internett: 3 måneder gammelt foster)

Andre har et enkelt tak over hode sammen med foreldrene, men blir sendt ut tidlig om morgenen for å tigge. Tiggingen foregår ofte i de mest trafikkerte gatekryss og kan i seg selv være livsfarlig.

Mange av barna blir også plassert på barneheimer. Her bor de til de blir adoptert eller plassert i fosterheim, eller til de blir voksne og kan klare seg selv.

Denne julaften fikk jeg være med på utdeling av julegaver til noen av disse barna. Misjonssambandets samarbeidsmenighet i byen Santa Cruz hadde hatt innsamling av leker. Disse var fint pakket inn med tanke på utdeling på julaften ettermiddag. Vi hadde med over 300 pakker. De fleste gavene ble utdelt til gatebarn, mens resten ble levert på en katolsk barneheim for jenter mellom 0-6 år.

På barneheimen fikk vi besøke de nyfødte jentene som lå i sine små ”krybber”. To rom med tolv jenter på hvert rom. Nydelige babyer som ble godt tatt vare på av nonnene på barneheimen.

Nonnene fortalte at de fleste av disse nyfødte jentene var forlatt av foreldrene på kirketrapper i byen. De regnet med at kirkens folk ville ta godt vare på dem. Andre var funnet i veigrøfter og kanaler hvor de var forlatt. Den sist ankomne hadde nettopp mora vært og levert på barneheimen.

Tankene var mange etter en slik juleaftens ettermiddag. Som rik nordmann kan jeg ikke sette meg inn i den nøden som disse barna opplever. Lykkelige de som tross alt kommer på en barneheim som tar godt vare på dem.

Takknemligheten steg opp i meg over å ha fått vokst opp i et så godt land som Norge. Samtidig var det en ny tanke som slo inn. Vi som lever i verdens rikeste land og burde ha mer enn nok ressurser til å ta oss av alle barna som blir født; Hva gjør vi med barna vi ikke vil ha eller ikke kan ta imot. Jo, vi tar livet av dem før de blir født. I vår hovedstad blir hvert år flere barn drept i mors liv enn det blir født.

Det ble derfor en dobbelt smerte denne julaften. Smerte over nøden i Sør-Amerikas fattigste land. Men en enda større smerte over mitt eget kjære verdens rikeste land, som rått og brutalt dreper 15 000 ufødte barn hvert år.

Forsoninga er vunnen

Forsoninga er vunnen i Jesu Kristi blod, Til meg frå korset freden hans er floten. Kvi har eg gått og ottast? Mi sak den er då god, Den store skiljeveggen ned er broten. Ja, dagen er no kommen, og natta er forbi, Og fangehuset opna, kvar fange kan bli fri, Sjå fiendskapen er for evig ute!

Det er meg openberra at eg eig barnerett, For Gud med meg i Kristus er forsona. Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett Kor eg i dommen skulle verta skona, Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed, Mi gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred, Eg er no alt i Jesus Kristus salig!

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg Som henne skal med strev og møda finna. Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg, Så skal eg då som barn ditt rike vinna. Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Ein tener vel for dagløn, men ikkje for ein arv, For denne skal du sleppa sjølv å masa. Er eg i deg fullkommen, eg ikkje lenger tarv Med gammal klut min nye kledning stasa. Du einast er rettferdig, og all mi rettferd er Så sulka til av synda, som du, min Herre ser: Di rettferd einast, Frelsar, gjer meg verdig.

Men kor den arme sjela då enno dårar seg, Som trur at ho kan verta nåden verdig, Som først vil døyda synda og sidan tru på deg Eingong når hennar betring rett vert ferdig, Som først vil verta heilag og ven og rein og god, Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod - Og sidan verta barn i faderhuset!

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapninga vart lagd, Du unnte meg i Kristus barnekåret. Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd Og har på tunge trældomsåket bore! No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.

Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg, Men einast nåden din er stø og stendig. Visst har eg lite elska og lite ottast deg, Og enno er min kjærleik høgst elendig. Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den - Då hadde eg gått under, men sjå eg lever enn! Eg einast av din frie nåde lever.

Så blir eg ikkje salig først når eg fer herfrå, Eg i min Frelsar her alt sæl får vera. Er fiendskapen drepen, kva ottast eg vel då? Det som er dødt, kan meg 'kje skade gjera! Er syndeskulda sletta av Jesu dyre blod, Då er det skuldbrev borte som meg i vegen stod, Og kven vil meg med nokon rett for dømma?

Lina Sandel

Virkelig fri

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri! Joh 8,36

Mange som ikke er kristne ser for seg det å bli en kristen som å bli bundet. Da blir det slutt på friheten. En må slutte med det som er kjekt, og begynne med det som virker veldig tungt og trist.

”Eg tenkte då eg levde i syndelivet vilt: Skal eg ein kristen verta, er all mi gleda spilt.” (Orheim) Jesus-livet er totalt fremmed for kjødet, og satan vet å svartmale livet med Kristus.

Også du som er en kristen bærer dette kjødet. Det aksepterer ikke å bli satt utenfor i vår frelsessak. Derfor gjør det hva det kan for å få deg bort fra friheten i Jesus og inn under lovens trelldom.

Den bruker gjerne kristelige former og fine forsett: ”Du kan ikke være en kristen du som leser så lite i Bibelen. Din kristendom er bare hykleri, du eier jo nesten ikke nød for at andre skal bli frelst. Du er en virkelig god kristen, for du er jo så bibeltro og avvisende til vrang lære! osv.”

Mange kristne har begynt å høre på slike røster. Så begynner de å streve med bibellesning, vitnetjeneste, bibeltroskap og andre ting, som en del av sin frelsesgrunn. Men Guds ord er avslørende radikalt. Lovens vei er umulig til frelse, fordi den er maktesløs på grunn av kjødet. Takk og lov for det!

Lina Sandell skildrer i en sang ting som en kristen gjerne vil bygge frelsen på i tillegg til Kristus. Men hun har funnet en sikrere grunnvoll: ”No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.”

I vår samvittighet, i vårt forhold til Gud, er det kun Jesus og hans forsoningsverk som teller. Har du Sønnen, har du livet! Da er du virkelig fri. For det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Hans soning for syndene og hans fullkomne liv, gjør at du er fullkommen for Gud. Verken din synd eller din fromhet gjør noe til eller fra. Du har alt i Han, du er fri!

Så kommer vitnetrang, lyst til å lese Ordet, bibeltroskap og all god gjerning ved å skue inn i frihetens fullkomne lov, evangeliet. For Jesus er vår rettferdighet, forløsning, visdom fra Gud og helliggjørelse. Får Jesus frigjort deg, blir du virkelig fri.

En skanse har falt

Stavanger krets av NLM har siden starten regnet kretsstyret som et eldste og hyrde- organ. Det har derfor kun vært menn som har vært valgbare til styret.

(Illustrasjonsfotot: Kretsmøtet Namdal og SH krets 2009)

Dette har vært enestående i NLM sammenheng. Alle andre kretsstyrer har vært åpne for kvinner. I disse styrene har formann og nestformann i styret vært menn. Disse skulle sammen med kretssekretæren, se sin tjeneste i lys av hyrdefunksjonen. Dette siste ble formelt vedtatt av GF i 1991.

Namdal og Sør-Helgeland krets sitt kretsstyre ønsket nylig å innføre samme ordning som Stavanger krets. Dette forslaget fikk om lag 60 % av stemmene på kretsens årsmøte, noe som imidlertid ikke var de nødvendige 2/3. Som et kompromiss ble det i stede opprettet et tilsynsråd som består av kretsformann, nestformann og kretsleder. Disse er menn og har avgjørende myndighet i saker som angår lære- og hyrdefunksjonen. Den samme ordning ble også vedtatt i Fjordane krins.

Fra krets til region
Under generalforsamlingen til NLM i 2009 ble det vedtatt at alle kretser skulle legges ned og sju regioner opprettes. Begrunnelsen for dette vedtaket, var å flytte personalresurser fra administrasjon til forkynnelse.

Når en krets sine lover skal endres, trenges som nevnt 2/3 flertall. Når derimot en ny region opprettes, trenges kun simpelt flertall(50 %) for å få godkjent regionens lover. Hovedstyret som leder prosessen fra kretser til regioner, har ikke nådd å utarbeide normallover for regionene. De har derfor anbefalt å bruke normallovene for kretsene som mal for de nye regionene inntil nye lover er utarbeidet.

Bibelstridig i øst
Region Øst var en av de første regionene som ble opprettet. Interimsstyret som forberedte regionens første årsmøte var delt i spørsmålet om hvorvidt kvinner kunne velges som formann i regionstyret. Et flertall på sju gikk inn for å åpne for kvinnelig formann, mens mindretallet på to ønsket å beholde den gamle ordningen. Flertallets forslag ble vedtatt på regionens årsmøte. For første gang i NLMs historie har nå en region/krets åpnet for kvinnelig styreformann.

I sin begrunnelse for forslaget sa flertallet at de respekterer generalforsamlingens vedtak om tjenestedeling mellom menn og kvinner, men de mener at regionformannen ikke har noe hyrdefunksjon. Hans hovedoppgave er å lede styremøtene.

Dette vedtaket er imidlertid et klart brudd på generalforsamlingens vedtak om tjenestedeling. Og viktigere, det er et bibelstridig vedtak. Guds ord taler klart om tjenestedeling mellom menn og kvinner. Kvinner skal slippe å ha hyrde-, lære- og eldstefunksjon. Det er ingen tvil om at en regionsformann har en slik funksjon. Å frata formannen denne funksjonen og legge hele dette ansvaret på regionlederen, er å frata regionstyret det åndelige ansvaret. Det sitter kun igjen som et forvaltningsorgan. Regionlederen blir som en biskop, som alene har det åndelige hovedansvaret i regionen. Men slik vil og kan det ikke fungere.

For meg synes det åpenbart at dette er en snik-omgåelse av generalforsamlingens klare vedtak. Jeg forventer at hovedstyret griper inn og overprøver vedtaket som er fattet av regionsårsmøtet. Hvis ikke hovedstyret gjør det, må Rådsmøtet ta tak i saken som det øverste organ i organisasjonen i læresaker. Jeg synes vedtaket i Region Øst er dypt tragisk og jeg er overrasket over at det ikke har skapt bølger i ettertid.

En skanse falt i sørvest
Sommeren 2010 var det Region Sørvest sin tur til å vedta nye lover. Interimsstyret i denne regionen valgte enstemmig å foreslå å forlate den gamle ordningen med styret som et eldsteråd, og foreslo derfor å åpne for kvinner i regionsstyret. I stede valgte man å anbefale ordningen fra Namdal og Fjordane, hvor formann, nestformann og regionleder er beslutningsmyndighet i lære- og hyrdesaker. Forslaget ble vedtatt av regionsårsmøtet uten debatt.

Dermed har en skanse falt i kampen om bibeltroskap i organisasjonen vår. Mens vedtaket i øst etter min syn er bibelstridig, er vedtaket i sørvest klart i tråd med generalforsamlingens vedtak og kan forsvares også ut fra Guds ord.

Etter å ha møtt i ulike kretsstyrer i over 20 år, er jeg ikke i tvil om at Stavanger krets har hatt den beste ordningen med kretsstyret. Kretsstyret, og regionsstyret i enda større grad, vil komme til å behandle mange saker som kommer inn under hyrdefunksjonen. Viktige lærespørsmål kommer til å bli mer brennbare framover og vil måtte komme opp i dette styret. Regionsstyret kaller og ansetter regionleder og forkynnere. Det har også personalansvaret for regionleder.

Å legge hele dette ansvaret over på kun to personer i styret, i tillegg til regionleder, blir en klar svekkelse av det åndelige lederskap. Viktigheten av å verne om og følge den rette lære vil etter min mening også bli svekket av et slikt vedtak.

Jeg har selv vært kretssekretær med en slik ordning som det nå blir i Region Sørvest. Jeg har ingen problemer med å leve med denne ordningen som tross alt tar Guds ords tale om saken på alvor. Likevel er det min overbevisning at hele regionsstyret bør ha, både på papiret og i praksis, et åndelig hyrde- og læreansvar og derfor bør bestå av menn.

Tjenestedeling – en tapt sak?
Den ubibelske likestillingsideologien har fått solid rotfeste i Norge, både i lovverk og i folketenkning. Det finnes neste ingen som lenger setter spørsmålstegn ved denne ideologien, heller ikke i kirkelig sammenheng.

NLM har helt klare vedtak og retningslinjer på det prinsipielle plan når det gjelder dette. Uenigheten har inntil 1980-tallet kun gått på hvilke konsekvenser prinsippet skal få i praksis. Ut over 80-tallet gjorde derimot et annet bibelsyn seg gjeldende i deler av organisasjonen. Enkelte hevdet at tjenestedelingsprinsippet ikke gjelder i vår tid. Dette kom også fram i forslag på GF. Det endelige vedtaket i 1991 var derimot klart og utvetydig i prinsippet.

Etter at GF i 1997 vedtok å flytte eldstefunksjonen og avgjørelsesmyndigheten i lærespørsmål fra GF til Rådsmøtet, har det vært en ytre ro omkring spørsmålet. Likevel merkes det at saken er under press under overflaten.

Flere stillinger som før var tillagt eldstefunksjon, er nå omdefinert og åpnet for kvinner. Dette gjelder bl.a. ledende stillinger på misjonsmarka og misjonssekretærer. Nå er som nevnte også formannsvervet i Region Øst åpnet for kvinner.

Spørsmålet er hvor lenge NLM klarer å stå imot presset fra verden. Vil vi fortsatt bøye oss for Guds ord selv når det er klart i strid med tidsånden? Tjenestedeling er imidlertid ikke en tapt sak, fordi det er Guds sak. Guds ord står fast til evig tid.