Av nåde – ikke av gjerninger

(foto itro.no)

Fars eldste søster het Johanna etter sin farmor. Hun var en levende og varm kristen med et sentralt vitnesbyrd om Jesus. Hun var også min fadder.

Tante Johannas vitnesbyrd II

Tante Johanna (1919-1982) var eldst av sju søsken. Da hun var ni år gammel, døde far hennes av lungebetennelse. Hun bodde heime og tok et hovedansvar for familien sammen med mora så lenge mora levde og de seks søsknene bodde heime. Tante Johanna var ugift. Hun var mye plaget med sykdom og døde av kreft 62 år gammel. Når min far snakket om søstera Johanna, ble han nesten rørt. Hun var ifølge far enestående snill. Det er også slik jeg husker henne.

Tante Johanna L. Sandvik (foto Ove Sandvik)

Tante Johanna etterlot seg ei tykk bok der hun har skrevet mange korte andaktstykker. Jeg har tidligere gjengitt den siste andakten i boka hennes. Denne andakten tar utgangspunkt i bibelordene i Ef 2,8-9: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»

«I dette klare ordet me her møter, kjem kristendomen til syne. Kristus er gåva, gitt til oss frå Gud. Slik han gjekk omkring her i verdi, er nåde. Dette at han tek seg av oss, er nåde, ufortjent nåde. Her minner ordet oss om denne nåde i alt, ingen ting er gjerningar, for at me ikkje skal rosa oss. Før me kom til Kristus, var me i mørkre, men den dag me kom til han i tru, kom lyset. Trui er livs-nervå.

Skal me verta frelst, er det ei Guds gåva. Kva er gåva? Me har alle fått gåver, meir og mindre. Det er ikkje fordi me skal gi igjen, men den er fådt. Frelsen er slik ei gåva. Åndå som gir oss den , er og gåva. Fred i samvetet er gåva, gleda er gåva, Guds åpenbaring i oss er gåva, ja alt er gåva. Til sist får med evighetå, Jesus sjølv.

 

Før vår tanke ser dette, er me i myrkret, forstår det ikkje. Me vil så titt koma inn med nåke av vårt eige, gjera nåke sjølv. Nei dette kan ikkje vera gåva, segjer tanken, me må vell gjera nåke igjen. Gud segjer: Det er ikkje av oss sjølv, det er gåver gitt oss av han, ufortjent. Ordet og evangeliet segjer, at slik me er kan me koma til Gud. Denne frelse kan mottas på forskjellig vis. Sume kan høyre ordet frå Gud, mens dei er opptatt på kjøkkenet, det kan vera på møter, det kan vera på arbeidsplassen, eller i dei stille timar når ein har lagt seg. Åndi arbeidar, kallar og drar. Entan vil tru ordet eller ei, slik er det. Slik må me, og slik me er kan me koma. Gud krev bare at me tek imot. Alt som trengs til vår frelsa, er fullbrakt!

Dette er vår vei å gå, ta imot og takka. Her spørs bare om me vil ta imot, tru hans ord, byggja på dette. Alt vårt eige, vil imot dette. Skal me ikkje gjera nåke sjølv, slik vil tankane koma. Men nei. Men me må leggja oss villig framfor Gud, la han få veileda oss her, veileda oss til sanningi. Dette høyrest så enkelt ut, men det er ikkje lett, alt vårt eige vil strrida imot dette.

Måtte me be Gud ver meg arme syndar nådig, lik toldaren. Be om å få sjå dette klart. Gud vil me skal sjå hovmodigheta i oss, bekjenna den. Så vil han ta henna vekk. Han vil me skal ta imot hans ord. La dette vera vår bøn. Av bare nåde Gud, det vera må.»

Utsnitt av tante Johannas notisbok med andakter.

(foto Ove Sandvik)