I 1825 kom en ny prest til Vadsø. Siden det andre prestedømmet i Øst-Finnmark, Lebesby, var uten prest skulle han også styre dette kallet. Hans personlige kall var å nå det samiske folket med Guds ord.
Ved kaien i Kristiansand lå det i 1794 et fransk krigsskip. Om bord var det full krise fordi det var brutt ut en pest-epidemi som tok livet av mange av mannskapet. De syke ønsket svært gjerne å få besøk av en prest før de døde, og Kristiansands prest ble tilkalt. Han het Nils Stockfleth og hadde kommet til byen i 1787. Nå hadde han kone og tre sønner.
Å oppsøke et skip hvor pesten herjet var veldig risikabelt. Men Stockfleth kjente på ansvaret som sjelesørger og hyrde. Til tross for advarsler var han derfor stadig om bord for å besøke de døende. Så gikk det som det måtte gå. Presten ble selv syk og døde 1. februar 1794, etter bare ei ukes sykdomsforløp. Han ble kun 38 år gammel, og etterlot seg en familie i fattigdom.
Krevende oppvekst
Nils Stockfleth var gift med prestedatteren Anne Johanne Vibe. Da de ble gift var Nils prest i Halden. De ventet sitt første barn like over nyttår i 1787, men Anne Johanne våget seg likevel på en tur til sin bror i Fredrikstad. Broren var artilleriløytnant i det dansk-norske forsvaret. Mens hun var på besøk i Fredrikstad startet fødselen og en gutt ble født 11. januar. Sønnen til Anne Johanne og Nils ble døpt Nils Joachim og fikk både mor og fars etternavn. Hans fulle navn var derfor Nils Joachim Vibe Stockfleth.
Like etter fødselen ble far Nils utnevnt til prest i Kristiansand, og den lille familien satte kursen mot Sørlandet. I 1789 ble familien velsignet med en sønn til, som fikk navnet Johan. Og i 1791 kom nummer tre. Han fikk samme navn som storebrors mellomnavn, Joachim. Alt så ut til å gå bra med prestefamilien i Sørlandets hovedstad, inntil tragedien rammet far Nils som nevnt over. Da faren døde, var sønnene henholdsvis sju, fem og tre år gamle.
Det var ingen gode støtteordninger for familier som opplevde at forsørgeren døde fra dem. Men det ser ut til at mor Anne Johanna var ei sterk kvinne som gjorde det hun maktet for å få sønnene opp og frem. Men det var et liv i fattigdom. For å få litt inntekter, fikk Nils og broren Johan arbeid som kirkesangere på alle gudstjenester og ved begravelsene ved byens to kirkegårder. Dermed måtte ofte lekser gjøres på nattestid.
Nils ble konfirmert i 1803 og før det hadde han rukket å ta Kristiansand latinskole. Samme år som han ble konfirmert, tok han den tids eksamen artium med karakteren Laud. Etter samråd med mor, flyttet hele familien til København høsten 1803 og her begynte Nils på jusstudier ved Universitetet i København. Samtidig med studiene arbeidet han i en kontorjobb i statsforvaltningen i hovedstaden.
Også i Danmark møtte familien motgang. Våren 1805 ble mor Anne Johanne syk. Hun hadde vært familiens solide støtte etter at far døde. Nå ble hun selv sengeliggende og helsa ble stadig svakere. Sønnene måtte våke over mor i flere uker, men til slutt måtte hun gi tapt. Etter tre måneders sykeleie døde Anne Johanne Vibe i København. Sønnene var nå 18, 16 og 14 år. Påkjenningen ved morens død gjorde at både Nils og Johan ble syke og ble innlagt på Fredriks Hospital. Mens storebrødrene var på hospitalet, fikk minstemann Joachim bo hos noen venner av moren. Vel ute igjen var Johan såpass til helsa at han kunne fortsette studiene, mens Nils ikke var i stand til det. Han fikk tilbud fra en venn av familien i Drammen om å bo hos dem til helse kom seg igjen. Det tok to år, men han ble helsesvak resten av livet.
Vel tilbake i København og brødrene sine, fikk Nils ansettelse som løytnant i forsvaret. Men fremdeles levde brødrene i ytterste fattigdom. Nils skrev sener i sine memoarer at «et stykke tørt brød og en skål melk var vår vanlige middagsmat. Vi hadde delvis felles klær og skotøy, så når den ene skulle ut, måtte den andre sitte hjemme.» Det fulgte en utdannelse med stillingen i forsvaret, så i 1810 kunne Nils avlegge eksamen og rykket opp i gradene til kaptein.
De kommende årene fortsatte han å kombinere tjenesten i militære med videre utdannelse. I tillegg til dette hadde han undervisning som privatlærer på si. I 1813 og inn i januar 1814 sto et avgjørende slag mellom Danmark-Norge og Sverige. Danmark-Norge sto på Napoleon sin side i det som ble kalt Napoleonskrigene, mens Sverige og kong Karl Johan sto på motsatt side. I januar 1814 slo Karl Johan de dansk-norske styrkene i Nord-Tyskland noe som resulterte i at danskekongen Frederik 6. måtte avstå Norge til Sverige ved freden i Kiel.
Under dette slaget i Nord-Tyskland deltok også kaptein Nils Stockfelt. To ganger under dette slaget ble han truffet av geværkuler, men begge ganger traff kula ei metallspenne i uniformen og prellet av. Han kom fra krigen med livet i behold. Da freden kom, var ikke Norge lenger en del av Danmark, og han fikk derfor avskjed fra den danske hæren og flyttet heim til Norge. I Norge fikk han en stilling som premierløytnant i den norske hæren. I 1818 fikk han en stilling i «det valderske nationale musketerkorps» som naturligvis var stasjonert i Valdres.
Også i Valdres hadde han en lærerstilling ved siden av militærtjenesten. Han var huslærer hos sogneprest i Slidre i Valdres, Edvard Christie, og hans kone Mette Catharina Wolff. Edvard var først gift med Dorothea Marie Christie og hadde døtrene Sara Cornelia (f.1802) og Maren Dorothea Marie (f.1805) med henne. Dorothea Marie døde i 1806 og Edvard giftet seg på nytt halvannet år etter at første kona døde. Med Mette Catharina fikk Edvard ti barn i perioden 1808-1827. Da Nils Stockfleth kom til prestegarden i 1818 var de fire eldste barna i skolealder.
Så gikk det som det noen ganger gjør, læreren ble forelsket i eleven. I løpet av de fem årene Nils var i Valdres, ble det avgjort han skulle dele livet sitt med Valdrespresten sin eldste datter Sara Cornelia. De ble viet Vestre Slidre av brudens far Edvard Christie 21. mars 1825. Bruden var da blitt 23 år, mens brudgommen var 38 år.
Sogneprest i Vadsø 1825-1828
Under oppholdet på prestegarden i Valdres ble en gammel drøm vakt til live hos Stockfleth. Han hadde helt fra tidlig ungdom ønsket å gå i farens fotspor å bli prest, men så ikke det som noen mulighet ut fra sin økonomiske situasjon. Hans vordende svigerfar gjorde et sterkt inntrykk på Nils, og det er sannsynlig at han oppfordret ham til å ta teologistudiet. Stockfleth selv sa i ettertid at kallet til å bli prest våknet i Valdres.
Våren 1823 søkte han derfor permisjon fra militæret for å ta teologisk eksamen. Søknaden ble innvilget og Nils Stockfleth flyttet til Oslo for ett års studium som teologistudiet var på den tid. Studiene gikk bra og han avla eksamen 13.12.1824 med karakteren Haud. En måned tidligere hadde han søkt avskjed fra militæret.
I Oslo var det samlinger for brødrevennene i Nedre Slottsgate på den tid Stockfleth tok sin teologiutdannelse. Dansken Niels Johannes Holm hadde vært i hovedstaden siden 1820, og noen studenter fikk sitt åndelige gjennombrudd på disse samlingene. En av disse var Gabriel K. Kielland fra Stavanger. Han ble senere prest i Stavanger og Lyngdal og var helt sentral i oppstarten av ytremisjonsarbeid i Norge. Misjonskallet ble formidlet gjennom brødrevennen Holm.
Også Kiellands studiekamerat Nils Stockfleth var flittig tilhører på samlingene til Niels Johannes Holm. Her sies det at han kom til åndelig klarhet og fikk også en brann for misjonens store sak. Mens Kielland fikk sitt engasjement i NMS og misjon i Afrika, fikk Stockfleth kall til å gå i Thomas von Westen sine fotspor. Det samiske folket i nord måtte bli vunnet for Jesus. For å kunne nå dem var det også viktig for Stockfleth at samene fikk forkynnelse på sitt eget morsmål og også Bibelen og andre kristne skrifter på samisk. I motsetning til Kielland ble ikke Stockfleth brødrevenn, men møtene ved Holm satte sine tydelige spor i den kommende samemisjonæren.
Dermed var Sara og Nils Stockfleth sin livskurs lagt. Nils nevnte kallet for biskopen, men han var betenkt på grunn av Nils sin svekkede helse. I tillegg til senfølger fra en vanskelig oppvekst, hadde han også fått en skade i skulderen som gjorde at den ene armen ikke var i normal funksjon. Men Nils sto på sitt og biskopen gav etter. Prestekallet i Vadsø var ledig, og Nils søkte på dette 22. mars 1825. Han fikk stillingen og ble ordinert til prest 20. april samme året. Og to dager etter ordinasjonen, la ekteparet ut på turen mot Vadsø. De dro først over land til København og tok båt derfra 14. mai. Båtturen tok en måned og Sara var sjøsyk på hele turen. De ankom Vadsø 16. juni.
Øst-Finnmark besto den gang av to prestekall. Disse var Vadsø som dekket Varangehalvøya og Sør-Varanger og Lebesby som dekket Lebesby, Gamvik og Tana. Da Stockfleth kom til Vadsø var Lebesby sokn ubemannet, så Stockfleth ble bedt om å betjene også det området. Den nye presten lå ikke på latsiden og allerede få dager etter ankomst Vadsø, tok han med seg sin Sara og dro på tjenestereise sammen med fogden. Reisefølge nådde Kjøllefjord 17. juli. Her hadde de gudstjeneste med dåp, vielser og nattverd. Han reiste ikke inn Laksefjorden denne gang, men snudde i Kjøllefjord og dro til Mehamn og Gamvik hvor han også hadde kirkelige handlinger. Fra Gamvik bar det heim igjen til Vadsø.
En knapp måned senere la han og Sara med følge ut på en ny tjenestereise. Avgang var 22. august, og denne gang var Lebesby og andre bosetninger i Laksefjord et av målene. De startet fra Vadsø 22. august og kom til Lebesby i begynnelsen av september. I Lebesby hadde de startet med bygging av ny kirke i 1815, men nå ti år sener var den enda ikke ferdig. Den manglet blant annet tak. Stockfleth ba derfor folket i Lebesby om å trekke et seil over alteret og talerstolen slik at han kunne forrette gudstjenesten under tak søndag 4. september.
To dager etter gudstjenesten dro Stockfleth og hans følge inn til botnen av Laksefjord. Her skulle Stockfleth besøke ei gammel samekvinne som hadde vært sengeliggende i flere år. Mens han var her, kom også mange andre eldre og syke for å få trøst hos presten. Følge overnattet i fjordbotnen og dro tilbake onsdag morgen. På vei tilbake var de innom for å besøke de som bodde på Bondøya. Her var det fire eldre som ønsket nattverd.
Om ettermiddagen kom de tilbake til Lebesby for å ha et møte i skole- og fattigkommisjonen. Nils Stockfleth formante folket til å følge skoleloven og sende barna til skole. Men ikke alle bøyde seg for prestens formaning. Jørgen Madsen fra Mehamn og kvenen Erik Eriksen i Bekkarfjord nektet å sende barna på skole. Erik Eriksen ble av Stockfleth karakterisert som den ugudeligste og farligste menneske i menigheten. Han var ofte i slagsmål med faren og to brødre. Hele familien var stadig fulle og hadde skremt den forrige presten såpass at han unngikk å møte dem.
Stockfleth så at det var stort behov for å arbeide for avholdssaken i Lebesby og satte straks i gang tiltak for å begrense brennevinsforbruket. Handelsmannen i Lebesby het Henning Brox. Han var villig til å samarbeide med presten, men flere andre handelsmenn i fjorden motsatte seg dette. Det endte med at noen av handelsmennene ble anmeldt for brudd på skjenkelovene. Torsdag 8. september reiste Sara og Nils videre mot Hopseide og var innom Torskefjord hvor Nils forrettet nattverd til noen syke samer.
Følget var vel heime igjen i Vadsø 25. september. Nils hadde begynt å studere samisk allerede mens han var i Oslo. Han fortsatte med det ved siden av prestetjenesten. 2.-14 desember besøkte han Karasjok for å kunne praktisere litt av det han hadde lært og å lære av dem som hadde språket som morsmål. Etter sine besøk i Øst-Finnmark høsten 1825 konkluderte den ferske presten på denne måten: «Det rådet mangel på katekismer, forklaringer og nye testamenter – ja, på ABC-er. Folk levde i synd og uvitenhet og jeg er den eneste prest i hele Øst-Finnmark.»
Dette var et lite glimt av sogneprest og same-misjonær Nils Stockfleth sine første år i Finnmark. Han var stadig på reise for å forkynne Guds ord og å forrette andre kirkelige handlinger. Samtidig arbeidet han aktivt for å fornye det skriftlige samiske språket og å oversette skrifter til samisk. Han hadde også et stort engasjement for å styrke og forbedre skolen i prestedømmene. I 1825 ble det stiftet en forening i Trondheim som hadde som mål å støtte misjonsarbeid blant samer. Stockfleth fikk mye av det foreningen samlet inn og han brukte pengene til utdeling av bøker, bygging av skolegammer og skyss for lærere. I ettertid ble Stockfleth regnet som det samiske språks andre grunnlegger (etter Thomas von Westen).
Sogneprest i Lebesby 1828-1839
For en som hadde misjonærkall til å nå samene med Guds ord, var Vadsø prestegjeld ikke det mest praktiske. Størstedelen av den samiske befolkningen bodde fra Tana og vestover. Nils Stockfleth valgte derfor å søke Lebesby prestegjeld og fikk denne stillingen 7. mai 1828. Han søkte denne stillingen selv om lønna i Lebesby bare var vel 25 % av lønna i Vadsø. Lebesby sogn var veldig stort geografisk, men med få innbyggere.
Høsten 1828 flyttet Sara og Nils til Guldholmen i Tana som de skulle ha som adresse de kommende 11 årene. Årsaken til at de bosatte seg i annekset Tana og ikke i hovedsognet Lebesby var at det i Lebesby enda ikke var noen prestegård. Kirka i Lebesby var fremdeles ikke ferdig da Nils overtok prestekallet, så det var derfor mest praktisk å bo i Tana. Samtidig var Sara og Nils stadig på reiser både i sognet og utenfor, så det hadde slik sett ikke stor betydning hvor de bodde.
Stockfleth hadde som mål å snarest mulig lære seg samisk og å bli kjent med den samiske kulturen. Kort tid etter at han overtok som prest i Lebesby la han og Sara ut på studietur. På denne turen omgikk han derfor kun samer. Han fulgte dem på deres reiser til fjells om vinteren og om sommeren besøkte han sjøsamene og fjellsamene ved kysten på sommerbeite for reinen. Han sov i deres telt, spiste maten de serverte, holdt morgen- og kveldsandakt og talte i gudstjenester om søndagene. Og samene kom langveis fra for å høre den samisktalende presten.
Fram til 1831 fortsatte ekteparet Stockfleth med sine reiser i Lebesby, Gamvik, Tana og på Finnmarksvidda. Nils skrev artikler og bøker og arbeidet med oversettelse av Bibelen og sentrale oppbyggelige og teologiske skrifter. I juni 1829 var de på en tur til lærerseminariet på Trondenes ved Harstad. På vei heim til Lebesby møtte de på en kraftig storm mellom Nordkapp og Sværholt. De reiste med en liten båt og holdt på å gå under, men klarte ved et Guds under å komme vel i havn i Lebesby.
Nils Stockfleth kjente etter hvert på et behov for mer faglig støtte i arbeidet med det samiske språket. Han søkte derfor og fikk innvilget to års studietur til København og Oslo i 1831-33. Han var overbevist om at skulle det samiske folket nås ved evangeliet, måtte de få forkynnelse, Bibelen og oppbyggelige skrifter på sitt eget morsmål. Det meste han foretok seg var drevet av dette målet.
Sara og Nils Stockfleth skulle reise fra Kjøllefjord i pinsen 1831. Men denne nest siste helga i mai gjorde vinteren sin siste krampetrekning. Det ble snøstorm og på Hopseidet gikk det to store snøras som tok livet av til sammen omtrent 500 rein. Stormen gav seg etter hvert og de kom av gårde lørdag etter pinse, den 28 mai. Da de kom til Finnkirka like utenfor Kjøllefjord passerte de en flokk store hvaler som sendte vannsøyler høyt til værs. Det var en flott avskjedhilsen, skrev Nils i sin dagbok. I disse to årene arbeidet han først i tilknytning til Universitet i København, før han fortsatte i Oslo.
14. august 1833 var han og Sara tilbake i heimen i Tana. I Lebesby hadde de på prestens ordre arbeidet med å fullføre kirken, men de var enda ikke helt i mål. Likevel bestemte Stockfleth at kirken skulle vigsles 9. august 1834. Biskopen Johannes H. Nicolaisen i Hålogaland ble budsendt og sto for vigslingen. Dermed hadde endelig de få fastboende i Lebesby egen kirke. Den forrige kirken var et enkelt kapell som Thomas von Westen fikk bygget i 1718. Denne nye kirken var ikke særlig solid så Lebesby fikk en mer moderne kirke i 1880. Denne sto til brenningen av Finnmark i 1944. Ny kirke var igjen på plass i 1962.
De siste tre årene av Nils Stockfleth sin periode i Lebesby hadde han igjen studiepermisjon. Han hadde flere bokprosjekt på gang på samisk, og fikk innvilget lønn for å arbeide med disse. I 1839 ble han innvilget avskjed fra prestestillingen i Lebesby, men kallet til å nå samene med evangeliet gjaldt fortsatt.
Fortsatt på reise, 1839 – 1853
Etter at han avsluttet arbeidet som prest, kunne han konsentrere seg fullt om samisk språk- og kulturforskning. Han skulle også undervise i samisk og finsk ved universitetet i Oslo. I tillegg til dette var han på flere turer tilbake til Finnmark og da var det ikke bare språk og kultur som opptok han. Han hadde også katekismeundervisning flere steder. Staten lovet han en årlig lønn på 1200 spesidaler i åtte år.
22. juli 1840 la han og kona ut på en tur til Finnmark som skulle vare i fem år. De reiste denne gang gjennom Finland og var der fram til mars 1841. Disse månedene fordypet han seg i det finske språket og fikk samtidig praktisere det i hverdagen. De kom til Kautokeino 29. mars og de to følgende årene reiste de blant samene i Finnmark og i Troms. I februar 1843 reiste han en tur til Svensk Lappland. Hovedmålet med denne turen var å bli bedre kjent med den markerte svenske presten Lars Levi Læstadius. I 1845 reiste Sara og Nils sørover gjennom Svensk Lappland og til Oslo. Her foreslo han for kongen at alle som ble ansatt som prester i Finnmark måtte ha kjennskap til det samiske språket, helst kunne snakke det selv. Dette ble vedtatt i 1848.
Den store vekkelsen ved presten Læstadius i Karesuando nord i Sverige, spredte seg også til Finnmark og Kautokeino. Noen av de vakte samene kom åndelig på avveie i svermeri og havnet i store konflikter med myndighetene i Kautokeino. Biskopen ba Nils Stockfleth om å reise nordover for å prøve å få vekkelsen tilbake på sunne spor. Han reiste nordover 6. juli 1851 og ble i Kautokeino til 31. juli 1852. Men denne reisen ble mislykket. Han ble så provosert av de opprørske samene at han brukte stokken mot dem. Når han dro sørover var gemyttene like aggressive, og 8. november 1852 brøt det ut et opprør som kostet liv. Det har i ettertid for benevnelsen Kautokeinoopprøret.
Siste år i Sandefjord
I 1850 fikk Sara og Nils Stockfleth kjøpe Huser gard ved elva Vorma i Nes på Romerike. Det var selveste kong Oscar I som var selger. Men Sara og Nils ble ikke lenge her og i 1856 solgte de garden videre til Sara sin bror Gerhard Wulf Christie.
Nils ble pensjonist 11. mars 1853 og allerede da flyttet de til Sandefjord. Her bodde de først i Storgata 25, men fikk kort tid etter kjøpe ei tomt i Dølebakken 3 hvor de bygget seg et hus. En periode på sine eldre dager holdt han bibellesninger annen hver søndag i det nybygde sykehuset i Bjerggaten og prekte noen ganger i gudstjenesten i Sandar kirke. Kona stiftet «Kvindeforeningen for Husarme» i 1862-63 sammen med ei annen prestefrue. Foreningen drev fattigpleie.
Nils ble etter hvert stadig mere svekket av ulike sykdommer og han døde i Sandefjord 26. april 1866. Det var den kjente salmedikter Magnus Brostrup Landstad som var prest i Sandefjord da Nils døde. Han diktet en egen sang til begravelsen. Sangen var på 11 vers, hvorav seks ble sunget før talen og fem etter. Sara levde til 1869. Det er reist et minnesmerke over Sara og Nils Stockfleth i Sandefjord.
Nils Stockfleth var
ridder av Dannebrogordenen og geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden.
Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og av
Suomalaisen Kirjallisuuden Seura i Helsingfors.
Kilder
Adolf Steen: Samenes
kristning og finnemisjonen til 1888. (1954)
Harald Barbala: Lebesby
kirkehistorie 1718-2002 (2003)
Johan Beronka: Kaldsbok
for Vadsø sognepræstembete (1923)
John Nome: Demringstid i
Norge (1942)
P. O. Megrud: Om
Missionen blant Lapperne i det nordlige Norge (1886)
Per R. M. Berg: Nils Chr.
Vibe Stockfleth (1989)
Aage Solbakk: Sami
historja (1997)
Einar Niemi: Nils
Stockfleth (artikkel fra 2005 på nbl.snl.no)
Roar L. Tollnes:
Stockfleth – «Finnenes apostel» (Kulturminner våren 1999)
Torbjørn Alm: Drivved og
drivtømmer i norsk folketradisjon (Blytta nr.4 2019)
Vivi Aaslund: Garden ved
bredden av Vorma (Fenstadsøktningen nr.2 2021)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar