mandag 13. mars 2017

Ole Årrestads omvendelse fikk konsekvenser i Kina

Myssa bedehus

Ett menneskes frelse kan få store konsekvenser. Det kan få konsekvenser for nærmeste familie og sambygdinger, men også langt ut over landets grenser.

Ett av de mest kjente eksempler på det, var Østfoldingen Hans Nielsen Hauge. Han fikk være et redskap til at store deler av Norge ble berørt av evangeliet. Flere av etterkommerne av dem som ble vunnet ved hans virksomhet, ble også misjonærer i fremmede land. I Sokndal fikk de også merke ringvirkningene av Hans Nielsen Hauges virksomhet. Mange ble frest i denne bygda, mens andre tok sterk avstand for det nye livet som brøt fram.

Oppvekst på Årrestad
Ole Årrestad vokste opp på en av gardene på Årrestad i Sokndal. Årrestad er ei avsides bygd, ikke langt fra grensen til Lund kommune. Oles far het Brynild Svensen og var fra Skåland ved Moi, mens mora Kristine Olsdatter var fra Kjellesvik noen kilometer sør for Skåland.

Før Kristine og Brynild kom til Årrestad, hadde de en periode vært husmenn på plassen Løyning i heien. Her var de under folketellingen i 1801. Kristina og Brynild fikk sju barn, hvorav seks vokste opp. Ole var nummer fem i søskenflokken. Han ble født i 1790. Det fortelles om Ole at han «likte å være fin i klærne og verdslig i lystene». Han var blyg av natur, men evnerik og lærenem.

Som tenåring hørte han om Hans Nielsen Hauge og hans forkynnelse. Også i Sokndal ble folket delt i synet på denne merkelige vekkerrøsten fra Tune i Østfold. Ole var enig med dem som hevdet at Hauge var en ulv i fåreklær. Om han foraktet Hauge, hadde han desto mer respekt for Pontoppidans forklaring som han hadde lært under konfirmasjonen. Han ville gjerne holde seg etter det som sto i den boka, men samtidig forsto han at han manglet noe vesentlig. Skulle han bli en kristen, måtte han bli født på ny.

Hans Nielsen Hauge

Radikal omvendelse
22 år gammel ble han i 1812 innkalt til militærtjeneste i Kristiansand. Han var en stram kar, og ble snart forfremmet til underoffiser. Han fikk godt ord på seg som ærlig og rettferdig, og vant derfor stor respekt. Slev ble han skuffet over det røffe miljøet han møtte, og han mistet lysten på de verdslig lyster og fornøyelser. Han karakteriserte dem som vond lukt. I sitt indre kjente han på en åndelig uro. Han hadde ikke fred med Gud. «Jeg kjente ikke sjelevennen Jesus», sa han.

Etter tre år i kongens tjeneste, vendte han heim til Årrestad igjen. Heime på garden ville han ta kristendommen på alvor og begynne å tjene Gud. Han hadde sans for det radikale, og stanset spesielt for et ord i Forkynnerens bok 2,2: «Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du?» Han var fast bestemt på å legge lettsinn bak seg og ta sin kristendom alvorlig. Bibelen ble flittig lest, og venner og familie merket en markert endring i hans liv.

Han hadde også en periode der han øvde seg på å synge salmer om død og evighet, om kors og trengsel. Han ble selv grepet av dette og tok ofte til tårer. Et sangvers han ofte sang var dette:

Vil du have ro, min sjel,
Vil du leve glad og vel,
Ønsker du i all din møye
Deg å glede og fornøye?
Elsk din Jesus! Intet mer,
Så skal du og se det skjer.

Men følelsene gikk opp og ned. En stund var han trygg og glad, men like etter var tungsinnet tilbake. Det var et liv i trelldom. Etter et besøk av to «lesere», ble han overbevist om at han var en frafallen kristen og uten håp om å bli frelst. Han kom inn i en sterk sjelestrid. Han ba om å få se si synd, og ble bønnhørt. Syndens gru ble overveldende for han. Tanken på den evige pine førte han så langt at han vurderte selvmord.

For å få hjelp i sin nød, gikk Ole til presten i bygda. Men der fikk han bare kjeft. Presten mislikte sterkt at han hadde hatt kontakt med «leserne», de kristne haugianerne i bygda. Presten hadde ingen hjelp å gi ham. En dag han skulle ut å pløye, tok han med seg et brev som han tidligere hadde fått av en kristen venn. Dette brevet hadde ikke gitt han noe hjelp da han fikk det, men da han nå leste det på ny, rant lyset for Ole. I brevet sto blant annet: «Om himmelen er av jern og jorda av kopper, skal ropene dine likevel bli hørt i himmelen!»

Gleden var stor. Endelig så han seg frelst og fri. Han tenkte på Israelsfolket ved Rødehavet med fienden på den ene siden og havet på den andre. Slik hadde han selv også kjent det. Nå så han at Gud som frelste Israelsfolket også kunne frelse ham! Han var fri. Noen dager etter truet imidlertid mørket med å presse seg på igjen. Da ble døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Jesus til utfrielse for ham: «Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd» Syndebyrden falt fra Oles skuldre. Det ble en radikal omvendelse som bar frukt i generasjoner.

Ole Årrestads barnebarn Gjertine Årrestad Johnsen

Egen familie på Årrestad
Ole overtok etter hvert heimegarden på Årrestad og ble gift med Anne Berte Olsdatter fra garden Mål i Sokndal. Anne Berte var fem år yngre enn Ole. De fikk sitt første barn, Bernt Tobias i 1817, men han døde allerede året etter. Samme år som Bernt Tobias døde, fikk de barn nummer to, som døde like etter fødselen. Hun fikk navnet Kristine Sofie. De fikk heller ikke beholde barn nummer tre. Bernt ble født i 1819 og døde samme år.

Barn nummer fire fikk imidlertid vokse opp. Han het Kristian og ble født i 1821. Kristian overtok et nabobruk på Årrestad. Mer om han under. Barn nummer fem og seks var jenter og het Ellen Katrine og Birgitte Sofie. Begge disse flyttet til Stavanger. Nummer sju i rekken var Ole, født i 1831 og døde i 1835, mens Anne var nummer åtte og født i 1834. De to siste barna, Olaus og Oline Gjertine døde som små, Olaus som toåring og Oline samme år som hun ble født (1841).

Som vi ser mistet Anne Berte og Ole seks av ti barn som ganske små. En tøff hverdag som mange i Norge opplevde på denne tid.

Kall til misjon
Vekkelsen ved Hauge fikk mange impulser fra blant annet Brødremenigheten. Fra denne bevegelsen kom misjonskallet sterkt inn blant kristenfolket. I Sokndal ble det i 1838 startet en misjonsforening. Dette var den fjerde kommunen som fikk slik forening. Før den tid var det i Rogaland bare forening i Strand, Stavanger og Egersund. Foreningen i Sokndal var de første årene kun en uformell sammenslutning av kristne med kall til misjon. De skriver selv at de var blitt «enige om å bidra til misjonen blant hedningene i samme hensikt som andre i vårt land». Ole Årrestad var en av stifterne til denne foreningen.

Den første tiden var foreningens medlemmer usikre på hvor de skulle sende de innsamlede midlene. De fryktet for at flere av de utenlandske misjonsselskap ikke hadde den rette lære. Etter hvert ble de enige om å sende pengene til det Rhinske Misjonsselskap som de var overbevist om førte en ren luthersk lære.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842 i Stavanger. Året etter vedtok 20 mannlige medlemmer i misjonsforeningen i Sokndal å sluttet seg til NMS, men de åpnet for at enkeltmedlemmer kunne sende penger også til andre misjonsselskap. Ole Årrestad signerte de nye foreningslovene som nummer 14. Foreningen fikk navnet «Sokndals Misjonsforening» og hadde som formål «å virke for evangeliets forkynnelse for hedningene».

Ole Årrestad ble ingen gammel mann. To år etter at han var med å melde misjonsforeningen inn i NMS, døde han kun 55 år gammel. Han etterlot seg kone og fem barn i alderen 11-24 år. Oles kone Anne Berte delte mannens kall til misjon. Hun var med å stifte den første kvinneforeningen for NMS i Sokndal i 1853. Foreningen holdt møtene i Hauge i Dalane og Anne Berte gikk den en mil lange veien fram og tilbake med rokken på ryggen.

Ole Årrestads oldebarn Tønnes Frøyland

Misjonskallet til nye generasjoner
Samme år som Ole døde, i 1845, giftet sønnen Kristian seg med Grethe Malena Torkildsdatter Nedre Mysse. Grethe og Kristian fikk kjøpe et annet bruk på Årrestad, bruk nr. 3, og ble bønder der. Også dette ble en markert misjonsheim. Kristian sin svigerfar, Skule Mysse, var også blant underskriverne da Sokndal Misjonsforening ble innmeldt i NMS i 1843. Grethe var antakelig en markert kristen personlighet, for hun fikk i bygda kallenavnet «hellige Grethe».

Om Grethe heter det: «Hun hadde det godt med Gud. Hun ruslet omkring og snakket med Jesus som hun snakket med annet folk. Når andre sto der, sto Jesus ved sida. Satt hun i stua, satt Jesus der også. Den einaste skilnaden var at folk var synlige, men Jesus var usynlig. Frelseren hadde hun alltid hos seg i tro. Derfor hadde hun det jamt godt.» (Straume)

Ei av døtrene til Grethe og Kristian fikk kall til å reise ut som misjonær til Kina. Hun het Gjertine og ble gift med Ludvig Johnsen året etter at hun om til Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM) i 1891 som første kvinnelige misjonær for NLM. Mannen Ludvig døde året etter at de ble gift, men Gjertine fortsatte som misjonær fram til 1911. Ei annen datter, Karoline, ble mor til martyrmisjonæren Tønnes Frøyland som reiste til Kina for NLM i 1909 og ble skutt av røvere i 1914. I tillegg var Grethe tante til Sigvald Netland, den første misjonæren fra Sokndal, som reiste til Kina i 1890.


Kilder:
Jakob Staume: I hvite klær
Emil Birkeli: Liv og vekst
Wisted.no
Digitalarkivet.no
nlm-arkivet



Dette er den siste artikkelen i en serie om pioner misjonerer fra Sokndal og deres historie. De andre artiklene finner du her:






onsdag 8. mars 2017

Sigvald Netland – Sokndals første misjonær

Sigvald Nedland

En Kina-vind blåste over Norge mot slutten av 1880-tallet og noen tiår framover. Denne misjonsvind nådde også en flokk ungdommer fra Sokndal.

En av ungdommene fra Sokndal var Sigvald Ivarsen Netland. I denne artikkelen vil jeg presenter denne misjonspioneren. Jeg har tidligere presentert fem andre ungdommer fra Sokndal som reiste til Kina i denne perioden.

Oppvekst på Sogndalstrand
På siste halvdel av 1800-tallet var det mange som slo seg ned på Sogndalstrand (Stranden) for å drive handles- og håndverksvirksomhet. En onkel av mi mormor, Lars Vinge, lærte seg bakeryrke i Egersund, og flyttet til Stranden for å drive bakeri.

Ikke langt unna var det en familie fra Netland i Sokndal som slo seg ned i Elvegaten 2. Det var Ivar Andersen Netland og kona Birgitte Skulesdatter fra Nedre Myssa. Birgitte var halvsøster til Grethe Årrestad, Gjertine Årrestads mor. Gjertine er omtalt i en annen artikkel om pionermisjonærer fra Sokndal.

Les om Gjertine Årrestad Johnsen her.

Birgitte og Ivar flyttet til Stranden i 1868 og de hadde da ett barn. Ivar var da skomaker av yrke. Samme år som de kom til Sogndalstrand, fikk de barn nummer to. Han kalte de Sigvald. Senere fikk Birgitte og Ivar enda fem barn, men flere av disse døde som små eller unge.

Sigvald vokste opp i en kristen heim. Da bedehuset på Sogndalstrand ble bygget i etterkant av vekkelsen ved Lars Oftedal i 1872, var Sigvalds far Ivar Netland en av dem som var aktivt med i byggingen. Sigvald sin eldste bror ble frelst som ungdom. Sigvald selv hadde leng lengtet etter fred med Gud. En dag gikk han med broren på møte og på heimveien bøyde brødrene kne og Sigvald tok imot Jesus som sin frelser.

Bertine Netland, Sigvalds første kone

Til Stavanger
 En gang på 1880-tallet flyttet Sigvald Netland til Stavanger. Her gikk han i skomakerlære, men hadde tenkt seg på forkynnerskolen i Bergen. I Stavanger kom han i kontakt med et varmt misjonsmiljø, og ble han sterkt grepet av Kristus og misjonen. Fra 1887 var det mange i dette misjonsmiljøet som hadde fått et sterkt kall for å nå Kinas mange millioner med evangeliet. En av disse var Ole Friestad fra Ogna, som ble Sigvalds gode venn. 


Ole hadde en bror i Egersund som het Abraham. Når Sigvald var på besøk heime i Sokndal, la han ofte turen innom Abraham Friestad for å hilse fra broren Ole. Etter hvert ble det også et nært vennskap mellom Abraham og Sigvald. Nøden for Kinas folk grep også Abraham, som på dette tidspunkt var blitt en velholden forretningsmann. Senere fikk Abraham denne attesten: «Få venner i vårt land har Kinamisjonen ligget slik på hjertet og ofret så meget for den, som han».

Tønnes Frøilands historie

Englandsbrev
Sigvald ble etter hvert overbevist om at han hadde kall til å reise til Kina som misjonær. Han reiste derfor høsten 1889 til England for å forberede seg for misjonærtjenesten. Det var på det tidspunkt enda ikke startet noen egen luthersk Kinamisjonsorganisasjon i Norge. Den kom først i mai 1891.

En måned etter ankomst England, skrev Sigvald et brev til sin nære venn i Egersund, Abraham Friestad. Sigvald var da 21 år gammel:

«Kjære bror! Du kan gjøre noe for kineserne. Herren kalle deg i det han gir deg trang i din sjel. Jeg tror forvisst at der er kvinner i Egersund fylte av Kristi kjærlighet, som vil oppta et arbeid for hedningenes frelse, når det kun blir begynt og satt i gang. Be Herren og han skal gi deg nåde og visdom. Samle noen av de elsklige søstre om deg og i fellesskap anrop Herren med meg at han vil åpne eders hjerter for denne misjon. Jeg har lenge anropt Herren om det. Det skulle bli gledelig for meg når jeg om ett års tid kommer til Norge igjen og besøker eder, å se eder samlet om en gjerning for hedningers frese. Det er Herrens velsignelse som gjør rike. La det kun være ringe i menneskeøyne. Bøn og tro er begynnelsen og enden på all vår gjerning.»

Abraham Friestad fikk med seg lærer Br. P. Mugaas og stiftet forening for Kinamisjon i Egersund 12. desember 1889. Alle møtene ble holdt hos Friestad, over 40 møter per år den første tiden. Foreningen arbeidet for å støtte Sigvald Netland, og han var veldig flittig til å skrive brev til foreningen.

Oline Netland, Sigvalds andre kone

Til Amerika
Men Sigvald fikk kontakt med Ole Næstegard som også hadde som mål å komme til Kina som misjonær. Han slo derfor følge med ham og reiste over til Amerika 5. februar 1890. Her søkte de kontakt med kristne norske utvandrere. Denne Armerikaturen ble ikke godt mottatt av vennene i Egersund. De skrev og ba om en forklaring, og Sigvald svarte at siden kinamisjonsarbeidet i Norge var så lite organisert og at han var usikker på støtten fra Norge, valgte han å søke kontakt med misjonsvenner i Amerika.

Resultatet av dette var at båndene mellom Sigvald Netland og foreningen i Egersund løsnet. Foreningen gikk i 1891 inn i den nystiftede Kinamisjonsforbundet, hvor både Mugaas og Friestad ble sentrale ledere. Abraham Friestad derimot, beholdt kontakten med Sigvald, og støttet han privat.


Sigvald og Ole slo seg ned i Crookstone i Minnesota. De to ungdommene kom i kontakt med Haugesynoden, og reiste rundt i de norske områdene i Amerika for å søke støtte til sitt misjonsarbeid. Haugesynoden ville utrede sitt Kina-engasjement nærmere, men dette hadde ikke noen av de yngre norsk-amerikanerne tid til å vente på. De dannet derfor en egen organisasjon kalt «The Norwegian Evangelical Lutheran China Mission Society of America (NELCMSA)». Denne ble senere slått sammen med Haugesynodens misjonsarbeid i Kina.

Oline Netland med de to jentene i 1902.
Hun var da lærer på skolen i Kioshan

Seks år i Kina
Da var allerede Sigvald Netland reist til Kina, med avgang fra Amerika 17.oktober 1890.  Han var reist på privat basis, uten støtte fra noen menighet. Senere sluttet han seg til det norsk-amerikansk misjonsselskap nevnt over.

I Stavanger hadde Sigvald truffet ei jente som han ble forlovet med. Denne jenta het Bertine Everine Eriksen, og kom til Kina høsten 1891. Da reiste hun sammen med det nystiftede Kinamisjonsforbunds tre første misjonærer, Johannes Brandtzæg, Ludvig Johnsen og Gjertine Årrestad. På kaien i Shanghai sto Sigvald og ventet da båten fra Amerika la til kai 13. november 1891. Gleden var helt sikkert størst over å se sin kommende kone igjen, men det var nok også kjekt å treffe igjen søskenbarnet Gjertine fra Sokndal.

Allerede dagen atter at Bertine kom til Kina, ble hun og Sigvald viet til ektefolk. Knapt to år senere, 26. oktober 1893 fikk de ei datter, Sigfrida Birgit, kalt «Freda». Like etter fødselen ble Bertine syk av tropisk feber og delirium. Hun døde 8. desember 1893 i Wuchang.

Oline Netland i eldre år

På nyåret 1894 innledet Sigvald et nytt forhold, denne gang med Oline Hermansen. Hun var amerikansk med norske foreldre. Foreldrene hadde røttene sine fra Ål i Hallingdal. Oline og Sigvald ble gift senere på året i 1894, og to år senere, 16. juni 1896, fikk de datteren Amanda.

Amanda skulle ikke få beholde sin far i mer en knapt to måneder. Like etter at hun ble født, ble Sigvald syk av dysenteri. Livet sto ikke til å berge og han døde i Wuhan i Hubei 9. august 1896. Han ble 28 år gammel. Igjen satt Oline med sin nyfødte datter og ei stedatter på knapt tre år. Oline fortsatte sin tjeneste i Kina i alle fall til 1903. Etter det har jeg ikke flere opplysninger. Hun var lærer på gutte- og jenteskolen i Kioshan.

Døtrene til Sigvald Netland slo seg ned i Amerika som voksne. Amanda ble gift med John Skepstad. Hun døde i Minnesota USA 16. juni 1989. Mannen døde samme året. Sigvalds datter Birgit ble gift med Fred Kaufmann. Hun døde 27. juni 1979, mens han døde i 1967. Birgit og Fred fikk to barn, ett som døde i fødselsåret, og Pearl Jean som ble født 15.03.1926. Hun ble gift med Einar Alver Hamborg. Hun døde 12.03.2011.

Jeg har ikke funnet opplysninger om Sigvald Netland sin seks år lange tjeneste i Kina. Han ble kalt pastor, så jeg antar at han etter språkstudiene arbeidet i evangelisk tjeneste.



Stavanger Aftenblad
29.01.1938


Kilder:
Josef Tungland: Egersund misjonsforening hundre år. Fast Grunn nr.6 1990
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II
Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942
Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com
Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6
Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
findagrave.com (bilder)
Aftenbladet.no arkiv
Digitalarkivet.no









mandag 6. mars 2017

Nattverden – et nådemiddel


Hva er nattverden og hva får vi når vi deltar på dette måltidet? Jeg hadde en bibeltime om noe av dette på Finnsnes søndag 26. februar 2017. Bibeltimen er gjengitt under.

Utgangspunktet for bibeltimen var teksten fra Mat 26,26-29:

«Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok en kalk, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.»

Innledning
Jeg vokste opp på Jørpeland og mor og far hadde sin plass i NLM på bedehuset. Det var sjelden vi var i kirken, og hvis det hendte, gikk vi alltid før nattverden. Far forklarte det med at vi feirer nattverden på bedehuset, og jeg forsto også at han ikke følte seg helt heime i den «kirkelige» måte å feire nattverden på.

Da jeg selv begynte å gå til såkalt «fri nattverd» på bedehuset, kjente jeg snart at her hørte jeg hjemme. Det var godt å komme sammen med Guds folk. Der fikk vi vitne og be sammen og for hverandre. Der fikk vi hjelp til å ha blikket festet på Jesus. For meg er nattverdmøtene noe av det jeg husker med størst glede når jeg ser tilbake på ungdomstiden på Jørpeland bedehus.

Guds omsorg
Nattverden ble innstiftet av Jesus skjærtorsdag før han døde på korset. Sammen med dåpen og forkynnelsen av evangeliet er de midler Gud bruker for å nå syndere med sin nåde. Dette sier oss noe stort om Guds evige kjærlighet til oss mennesker. Han gjør det han kan for å rekke oss sin nåde og frelse.

Forbilde fra GT
Som nevnt innstiftet Jesus nattverden under et jødisk påskemåltid. Etter utgangen av Egypt, har jødene feiret sitt påskemåltid til minne om Guds under og frelse fra egypterne.

Jødene hadde vært i Egypt i 430 år. De siste årene var de hardt undertrykte slaver. De ropte til Gud om frelse fra egypternes jernhånd og Gud hørte deres bønner. Han sendte Moses som høvding og profet for folket sitt. Moses og Aron oppsøkte Farao for å be om at Israelsfolket måtte få reise heim til sitt lovede land Kanaan. Farao nektet dette, og Gud sendte mange landeplager over Egypt.

Før den siste landeplagen sa Gud til folket sitt at de skulle slakte et feilfritt lam og holde måltid. Blodet av dette lammet skulle strykes på dørstolpene og dørbjelken. Så ville Gud sende dødsengelen gjennom Egypt og slå i hjel alt førstefødt. Kun de som hadde strøket blodet på dørstolpene gikk fri: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi» (2 Mos 12,13) Dette skjedde og Israelsfolket fikk sin frihet.

Under minnemåltidet for denne hendelsen var det Jesus innstiftet nattverden. Det understreker den nøye sammenheng det er i Guds ord mellom GT og NT, og mellom de to måltidene. Blodet var midlet som berget de førstefødte jødene. Jesu blod renser menneskene for all synd. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1Joh 1:7 Dette får vi del i, i nattverden.


Et minnemåltid
Ut fra dette og det som NT lærer oss, skal vi så se kort på hva nattverden er. Først tre viktige ting, deretter det viktigste.

Nattverden er et minnemåltid. Det leser vi i de versa vi oftest leser som innstiftelses ord, i 1 Kor 11. «Gjør dette til minne om meg!» sa Jesus. Påskemåltidet skulle minne jødene om underet ved utgangen av Egypt. Nattverden minner Guds folk om Jesu verk på Golgata. Han døde for våre synder under Guds vrede, og sto opp igjen av grava til vår rettferdighet.

Denne påminning trenger vi som Guds barn stadig. Ikke minst når synden merkes og tvil og anfektelse plager. «Er dere oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe» (Kol 3,1) I nattverden er denne påminning helt konkret, vi deler Jesu legeme og blod som han gav for oss.

Samfunnsmåltid
Videre er nattverden et samfunnsmåltid. Det er ikke minst viktig i vår tid der egoismen står i høysetet. Fredrik Wisløff sa en gang: «Kristendommen er ikke et enkeltmannsforetak, den er sosial.»  Bibelen bruker mange bilder på understrek dette. Jeg kan nevne bildet om treet og greinene og legemet og lemmene. Gud menighet på jord, er Kristi legeme og Kristi «tre».

Dette understrekes så fint i nattverden. Her forkynner vi for hverandre «dette er Jesu legeme og blod». Her deler vi med hverandre Guds ord og gleder og sorger i vårt eget liv. Her får vi be for og med hverandre.

Vi synger om dette i verset som vi vanligvis avslutter nattverdmøtene med: «Kom la oss kjærlig vandre og legge hånd i hånd. Og holde av hverandre i dette trengsels land. Som barn vi være må, på veien ikke stride. Gud engler ved vår side som søsken med vil gå» (SB 565 v3)

Det himmelske måltid
I vers 29 hos Matteus understreket Jesus en tredje viktig ting med nattverden. Den er noe foreløpig. Vi skal spise og drikke nattverden, inntil vi er heime i himmelen og skal nyte den «ny med dere i min Fars rike». Det samme sies i 1 Kor: «Inntil han kommer»

Målet for Guds folk er en evig himmel sammen med Jesus. Den himmelske bryllupsfest. Den store nattverd. Da skal alt være evig godt. Da skal vi få være sammen med Jesus og se han som han er.

Til syndenes forlatelse - nådemåltid
Alt det vi nå har nevnt er viktig og en stor rikdom. Men det største ved nattverden er at det er et måltid til syndens forlatelse. Kristendom er levende liv. Dette livet trenger daglig næring. Det får vi først og fremst gjennom Gud ord og forkynnelsen av evangeliet. Men vi får det også på synlig måte gjennom nattverden. Jesu frelsesverk på korset og hans oppstandelse på tredje dag er frelsens grunn. Denne nåde gir så Jesus til syndere som deg og meg gjennom nattverden. Guds barn har to naturer. En natur som er ny og fullkommen, Det er Jesu rettferdighets drakt. Den andre naturen er helt igjennom syndig. Denne syndige naturen er en daglig plage for et hvert Guds barn. Derfor trenger vi å leve bak nådens skjold (Salme 5,13) og å stå i nåde (Rom 5,2).

Da du ble frelst, ble du «ren og rettferdig himmelen verdig» for Gud i Jesus. Men på grunn av denne gamle syndige naturen, trenger vi å leve i syndenes forlatelse. Og denne ufattelige gave får vi i nattverden. Nattverden er derfor for syndere som trenger Jesus under vandringen. Derfor trenger du nattverden ekstra mye når du kjenner på synd og uverdighet. Jeg vil ta med to fine sitat om dette:

«Du bør gå ofte til dette bord, men spesielt når du er vel skikket til det, d. v. s. når du er tynget av mange og store synder» (Luther)

«Tenk deg at en fysisk syk blir oppfordret til å gå til lege, men bare svarer at «det tør jeg ikke, for jeg er så fryktelig syk. Det må være noe veldig galt med blodet mitt. Utslettet mitt er så enormt. I så elendig tilstand kan jeg jo ikke gå til lege. Først må jeg jo ha blitt litt bedre». Ville en ikke bli forskrekket over en slik dårskap, og svare: «er det ikke akkurat for sykdom en skal gå til lege?» Akkurat på samme måte blir det når en på grunn av åndelig sykdom og mangler er redd for å gå til Herrens hellige nattverd. Den er jo nettopp gitt oss til hjelp og legemiddel mot alle slags mangler og sykdommer.» (Rosenius)


Dette ER Jesu legeme og blod
Hva betyr det så at Jesus sier dette er mitt legeme/blod? Det skal jeg ikke bruke mye tid på, men det har vært et skille i kristenheten. Helt kort og unyansert kan vi si at

*Katolikkene lærer at brødet og vinen blir forvandlet til Jesu legeme og blod når innstiftelsesordene blir lest. Det betyr at de ikke kan kaste det som blir igjen etter nattverden. Det mener de er Jesu legeme og blod, og behandler det deretter.
*Den Sveitsiske reformatoren Zwingley mente at brød og vin kun er symbolsk ment.
*Calvin lærte at Jesus er åndelig tilstede i brødet og vinen
*Luther avgrenset seg mot alle disse tre. Han lærte at Jesu legeme og blod er tilstede i elementene i og ved at vi spiser dem, under Guds ords lesning. Luther tar Jesus på Ordet: Dette er mitt legeme/blod. Men han avviste katolikkenes lære om at elementene blir forvandlet bare ved å lese dem. Derfor er det helt uproblematisk for en lutheraner å kaste brødet og vinen som blir til overs. Det er fremdeles brød og vin.

Jeg skal ikke bruke mer tid på dette, men nevner bare et viktig spørsmål som ofte ble stilt på reformasjonens tid: Hvordan kan brødet og vinen utrette så store ting? Det gjør de kun gjennom Guds ord. Å spise og drikke gjør det ikke, men elementene virker sammen med Jesu ord og gir oss all denne nåde.

Hvem er verdig?
Et viktig punkt til må vi ha med: Hvem er nattverden for? Er den for alle. Er det riktig å si som det ofte blir sagt i innbydelsen i kirken: «Kom for alt er ferdig. Nattverden er for alle som er døpt»? I 1 Kor 11,27-29 leser vi: «Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken. For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.»

Jeg har tidligere nevnt at den er verdig som tror på Jesus og trenger å leve i syndenes forlatelse. Vår verdighet er i Jesus. Den verdige føler seg ofte uverdig på grunn av synda. Men ingen er mer verdig en den som trenger Jesus for sin synd

Men nattverden er ikke for «ubotferdige syndere». Det går an å drikke seg til dom, hvis en ikke er frelst og likevel går til nattverd. Nattverden er ikke et gjenfødelsesmiddel. Det er det kun evangeliet forkynt og dåpen som er. Nattverden er for Guds folk. Det er derfor å invitere folk inn under Guds dom, hvis alle innbys til nattverd uten først å ha fått sin sak i orden med Gud. Det er et alvor som også vi på bedehusene må ta inn over oss, ikke minst når vi nå har nattverd på store offentlige møter.


Praktiske spørsmål
Helt til slutt noen korte praktiske spørsmål til ettertanke:

Hvem kan dele ut nattverden? Prinsipielt kan alle som er Guds barn gjøre det i kraft av det allmenne prestedømme. Men fordi nattverden er nøye knyttet til bl.a. kirketukt, er det rett at en ev hyrdene i forsamlingen leder nattverdmøtene. Og ut fra Guds ord er hyrdekallet pålagt menn.

Skal vi gå fram og motta nattverden eller sende den mellom oss? Her er det selvfølgelig frihet. Personlig synes jeg vi mister noe vesentlig ved å gå fram. Vi får ikke forkynne for hverandre, men blir betjent av en person.

Dyppe? I noen sammenhenger, faktisk også på bedehus, blir det praktisert å dyppe brødet i vinen. Dette vil jeg sterkt advare mot. Da har vi beveget oss langt bort fra Jesus konkrete ord: «drikk av det!»

Hva når innbydelsen er feil? Av og til hender det vi er tilstede i samlinger der innbydelsen blir helt feil, eller at den som leder nattverden er en vranglærer. Hva da? «Vi får jo Jesu legeme og blod uansett, så sant innstiftelsesordene blir lest», blir det noen ganger sagt. Ja, vi får nattverdens nåde uavhengig av innbydelse og utdeler sitt forhold til Jesus. Dette gjelder på samme måte som med dåpen. Men Gud er en ordens Gud. Han har sagt oss noe om hvordan nattverden skal forvaltes. Da velger i alle fall jeg å ikke delta ved nattverden under slike «forhold». Ved å delta er jeg med å anerkjenne vranglæreren og jeg er med på å kalle folk fram til dom.

Kan barn delta ved nattverden? Før var det vanlig å praktisere konfirmasjon som «aldersgrense». Nå er det ikke uvanlig at barn og spedbarn får brødet og vinen. Personlig har jeg landet midt mellom disse ytterpunktene. Barna må i alle fall være så store at de selv kan si at de vil høre Jesus til. Og de bør være sammen med foreldrene, som bør ha snakket med barna sine om nattverden på forhånd.

Alkohol og oblater? Må vinen inneholde alkohol og brødet være av en spesiell sort? Det er mye fin symbolikk både i dåp og nattverd. Skulle vi fulgt den fullt ut burde dåpen skje ved neddykking og det burde vært et brød som ble brutt og det burde vært vin (jeg kan ikke se noe verken symbolsk eller uttrykt at det må være alkoholholdig vin). Av praktiske og hygieniske årsaker har en lempet på dette opp gjennom tiden. Jeg tror ikke det er avhengig av hva slags drikke og brød vi bruker. Selv bruker jeg ofte sterk rød saft og flatbrød. Her må ikke samvittighetene bindes. Men av hensyn til nesten med alkoholproblem, vil jeg advare mot å bruke alkoholholdig vin.


Avslutning
To vers av Salomon Franck til slutt:

Dyre bord som Jesus dekker. Hvor han livets brød meg rekker. Og hvor livets kalk jeg får. Meg til frelse stor i nøden, men til ansvar, dom og døden. Om jeg dit uverdig går.

Vær velsignet, legem såret. Som har verdens synder båret. Vær velsignet, dyre blod! Livets brød og livets beger, som meg styrker, som meg leger. Som gjør all min skade god!









torsdag 2. mars 2017

Gjestetaler i nord

Kveldsmat etter møtet på Medby, Senja

Jeg sluttet som kretssekretær i Troms og Finnmark krets i 2003, etter nesten sju år i tjenesten. Nå 14 år senere har jeg fått besøke en del foreninger i Midt-Troms.

Her følger ei lita reisedagbok fra turen:

Tirsdag 21. februar
Dagen startet på Jørpeland, med avreise kl.05.30. Bilen ble parkert på Sola flyplass og flyet var i rute kl.08.30. etter en mellomlanding på Gardermoen, ankom jeg Tromsø i snøvær kl.13.30. Båten til Finnsnes hadde avgang kl.16.15 og ankom presis til Finnsnes kl.17.30. På kaien sto min gode venn og tidligere medarbeider Trond I. Kristoffersen og tok imot meg.

Bjorelvnes bedehus

Første møte denne uka startet allerede kl.18.00 på Bjorelvnes bedehus.Vi ankom bedehuset kl.17.55, så de fleste var allerede på plass da vi kom. Det ble til sammen 13 på møte denne tidlige kvelden. I min tid som kretssekretær var jeg innom på noen få samlinger på Bjorelvnes, men jeg talte aldri selv på noe møte der. 

Det var Trond som var møteleder, med kona Gunhild som pianist. Det ble et åpent og godt møte, med flere vitnesbyrd etter talen når ordet ble gitt fritt. Veldig kjekt å treffe igjen mange kjente og noen mindre kjente. Predikantvertskap denne uka er Gunnhild og Trond, som serverte varm og deilig suppe til kvelds.

Nordborg vgs med regionskontoret i kjelleren nærmest fotografen

Onsdag 22. februar
Etter ei god og lang natt, ordnet jeg med frokost før møteforberedelse. Jeg skulle treffe Trond på Nordborg kl.14.30, og rakk å hilse på Øystein Hitland og Kristin B. Olufsen på regionskontoret før det. Veldig kjekt å se min gamle arbeidsplass igjen. Mye var likt slik jeg forlot kontoret i 2003.

Dagens møtested var Medby på yttersia av Senja. Turen ut dit ut ble fantastisk. Det var bra med nysnø, sola skein og det var mange kuldegrader. Trond og jeg var invitert til middag hos Gudrund Nilssen før møtet. Vi hadde flere møteuker sammen på Medby i mi tid i nord. Da bodde vi hos Gudrund. Det var derfor veldig kjekt og komme innom heimen hennes igjen. Serveringen var ikke blitt dårligere med årene. Herlig lammefrikassé med mandelkjernepudding til dessert var dagens meny.

Mange god minner å friske opp. Trond Kristoffersen og Gudrund Nilssen
Samme stue og samme personer 20 år tidligere

Møte var i en annen kjent heim, hos Esekine Pettersen. Sju lokale og to tilreisende var kveldens møtelyd. Esekine åpnet møtet med de siste versene i Judas brev. Vi merket nøden og omsorgen for at folk må bli frelst. Olav Vegge var møteleder, og etter talen gav han anledning til frie vitnesbyrd. Mange delte gudsord og sangvers. Møtet ble avsluttet med en aldeles nydelig kveldsmat, før heimreis. Det var -20 grader over Senja, og sterkt nordlys. En fantastisk avslutning på en flott dag

Torsdag 23.februar
Denne dagen er møtefri. Det oppsatte møtet ble flyttet til fredag ettermiddag. Dagen gikk med til besøk på gjenbruksbutikken på Finnsnes, forberedelse av helgas møter, lesing og noe reiseruteplanlegging for møtevirksomhetene i Region Sørvest til høsten. Dagens middag sto Trond for. Aldeles nydelig stekt seibiff. Lenge side jeg har hatt så god fiskemiddag!

Fredag 24. februar
Sov godt i natt. Hørte ikke at det hadde herjet snøstorm om natta, men jeg så resultatet om morgenen. Massevis av nysnø var kommet og bilen til Hitlands som jeg låner disse dagene, var helt nedsnødd. Etter frokost og forberedelse, startet turen mot Espenes i Dyrøy kl.11.00. Det var først noen ærender på Finnsnes, før det ble en nydelig tur sørover. Stormen hadde lagt seg, og det var sol mellom snøbøyene.

Fra møtet hos Bjørg og Oddvar Moen på Espenes

Bjørg og Oddvar Moen på Espenes hadde invitert meg på lapskaus kl.13.00, i forkant av møtet. Kjekt å friske opp felles minner fra tiden jeg var her nord. Det er ikke mange igjen i bygda som går på misjonsmøter. Når Oddvar ønsket velkommen til møtestunda kl.16.00, var det fire som var kommet i tillegg til husets egne. Men Guds ord er ikke avhengig av om det er mange eller få som samles. Hans velsignelse følge Ordet. Siden jeg skulle videre til enda ett møte, måtte jeg gå i kaffepausen.

Møte hos Wenche og Ole Sørensen på Takvatn

Turen gikk videre via Sørreisa, Bardufoss og Heia til Takvatn og Vassmoen. Her er Wenche og Ole Sørensen bønder og har en åpen heim for misjonsmøter. Liv Strømsli er foreningens formann, men denne kvelden var det Wenche som var møteleder. I tillegg til fem fra Takvatn, kom det tre fra Rundhaug i Målselv. En fin kveld om Guds ord, der også god mat og drøs hører med. Turen heim til Bjorelvnes gikk unna på halvannen time.

Trond i sitt ess...

Lørdag 25. februar
Denne formiddagen var jeg privilegert og fikk være med Trond og svigersønnen Espen L. Bø på fisketur ved Gibostad. Speil blank sjø og sol på hvite fjell gjorde turen til en nytelse. Opplevelsen ble ikke mindre av at fisken beit villig. 23 torsk og 2 hyser på en omtrent to timers tur. Espen stakk av med den største fisken på godt og vel 5 kilo. Vel heime serverte Trond nydelig mølja med lever og rogn. Alt smakt fantastisk, bortsett fra levra som jeg overlot til Trond å nyte.

Espen L. Bø


Møte denne kvelda var på Soltun soldatheim på Setermoen. Etter halvannen times kjøring, kom jeg rett til dekket bord med Taco. Nydelig mat. Ca. 15 soldater hadde funnet veien til Soltun på lørdagskvelden, og det var åpent og godt å forkynne Guds ord. Etter møtet var det kaffe og drøs på stua. Mange av soldatene fortalte om den store betydningen Soltun har for soldatene i området, og ikke minst for de kristne ungdommene.

Fra Soltun soldatheim på Setermoen

Søndag 26. februar
Siste dag i Lenvik. Før avreise til Tromsø, skulle jeg tale på Finnsnes misjonsforsamling sin samling klokken 16.00. Det var en bibeltime om nattverden. Etter bibeltimen var det familiemøte kl.17.00, så det ble litt for kort tid til å prate med gamle kjente. Men veldig trivelig å se mange av vennene igjen. Ekstra kjekt var det å se de nye lokalene til forsamlingen, som er i samme bygget som Nordborg ungdomsskole. Både forsamlingslokalene og ungdomsskolene er nye etter at jeg flyttet fra Finnsens.

Familiemøte etter bibeltimen i Finnsnes misjonsforsamling

Tromsøbåten gikk 17.45 fra Finnsnes og på kaien i Tromsø sto Thor Fremmegård og tok imot. Vi kjørte en snartur innom Fjellheim bibelskole og plukket opp Thors kone Sigrunn, før vi kjørte til Kvaløya. Jeg fikk bo hos Sigrunn og Thor mens jeg var i Tromsø.

Johannes Kleppa bak kateteret

Mandag og tirsdag 27.-29. februar
De to siste dagene på turen fikk jeg være med på «kortkurs» på Fjellheim. Dette er bibelkurs for tilreisende og noen av bibelskoleelevene. Undervisningen sto Johannes Kleppa, Bengt Birgersson og Ingvald Andre Kårbø for. God å sitte ned å lytte, etter selv å ha forkynt i ei uke.

Fjellheim var stapp full denne uka. Det var kursdeltakere fra Luleå i Sverige, Alta, Trøndelag, Rogaland, Drammen, Namdal og mange andre steder. Veldig kjekt å treffe igjen mange kjente og noen ukjent. En ekstra spiss på dagene var det å få treffe tre onkel-ungdommer. Fjellheim betyr svært mye for Nord Norge, men også for resten av landet og for nordkalotten i helhet. Skolen er et stort takkeemne, som vi må be Gud bevare som et utvalgt redskap for sin rikssak.

Fullt hus på kortkurs på Fjellheim


Tirsdag ettermiddag kl.17.00 lettet flyet i nydelig solnedgang over Tromsø og Sør-Troms. Flyene var i rute og bilen ble parkert i garasjen på Moi kl.22.30 etter ei uke i nord som jeg ser tilbake på med stor takknemlighet.