lørdag 31. desember 2016

Nyttårshilsen fra Luther og Rosenius

Martin Luther

Vi er ved et nyttårsskifte. 2016 var et Rosenius-jubileum, mens 2017 blir et Luther-jubileum. Under følger noen sitat til ettertanke fra disse markerte kristenledere.

Martin Luther
Troen må ha rom for to ting: ett for læren om hvordan vår natur ble fordervet og fylt av ormens sæd i syndefallet, og ett for læren om hvordan alt dette ble sonet i Kristi død.

En kristen er ikke et menneske som ingen synd har, men et menneske hvem Herren ikke tilregner synd.

Evangeliet er de kristnes største kunst og høyeste visdom, i det blir de skolegutter alle sine levedager. Men likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn dette, slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det, og vil nå høre noe annet, noe nytt.   

Synden har bare to steder å være. Enten er den hos deg og hviler tungt på ditt hode, eller så er den på Kristus, Guds Lam. Dersom den hviler på dine skuldre, da er du fortapt. Men dersom den hviler på Kristus, da er du fri og frelst. Velg nå hvilken av delene du vil. At syndene ble liggende på deg, det var etter lov og rett. Men av nåde er de lagt på Kristus, Lammet. Hadde det ikke vært slik, og Gud hadde villet gå i rette med oss, var det ute med oss.

Vi er noen dårer til helgener å være. Enda vi har synd å trekkes med hver dag og trenger tilgivelse hele livet gjennom, så vil vi likevel at vår bror skal være helt feilfri.

En prest i den nye pakt kan ikke gjøres til det, men fødes til det. Han innvies ikke til det, men skapes.

C. O. Rosenius

Carl Olof Rosenius
Spør du hvor meget følelse av synd som er nødvendig, da kan du svare deg selv: Ikke så og så meget, men så meget at du ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få fred før du er salig i ham. Det kreves ikke mer, men heller ikke mindre.

Legg nøye merke til om du finner din trøst ved å høre eller gjøre! Av det kan du vite om du lever i troen. Når du aldri kan finne trøst i det du selv gjør, hva det så er, men bare ved å høre Ordet om Jesus, da vet du at din trøst kommer av tro.

De dårlige jomfruer kan nok være religiøse, elske ordet i sin alminnelighet og drive på med gode gjerninger som de har satt seg fore å gjøre. Men det å ha sitt liv og sin lyst i Kristus og hans nåde, det å helst ville høre og tale om Kristus og syndenes forlatelse, det finner du ikke hos dem.

Å gripe ordet om sine synders forlatelse og daglig holde fast i sann og levende tro er imidlertid en kristens aller vanskeligste kunst. Og grunnen er den at en kristen daglig ser så uendelig mye synd og skrøpeligheter hos seg selv og mangler med sin egen kristendom. Nåden og den evige rettferdighet derimot verken sees eller føles.

Fariseerne ville gjøre folk hellige ved loven. Men Kristus ville gjøre folk til syndere ved den.

De som snakker om evangelisk frihet og likevel vil forsvare et kjødelig og verdslig vesen, de har ikke Herrens Ånd.







onsdag 28. desember 2016

Fire leserinnlegg fra 1990-92

Fosterets livsrett har engasjert meg i hele mitt voksne liv.
Jeg skrev mitt første leserinnlegg i Stavanger Aftenblad i 1983. Det handlet om NRKs skjeve dekning av Israel. Deretter ble det skrivestopp noen år.

I 1990 grep jeg igjen pennen fatt. En gruppe elever ved Fjelltun bibelskole demonstrerte mot fosterdrap ved sykehuset i Stavanger. Innlegget i november 1990 var en støtte til disse ungdommene og det ufødte barns livsrett:

Stavanger Aftenblad 17.11.1990

Neste innlegg sto i Aftenbladet i juni 1991. Også denne gang var temaet fosterdrap og det ufødte barns mangel på rettsvern i Norge:

Stavanger Aftenblad 01.06.1991

Det samme emnet var også tema i 1992. Arbeiderpartipolitiker Inger Lise Gjørv uttalte at det er en menneskerett å få tatt abort. Den uttalelsen resulterte i et innlegg i Aftenbladet:

Stavanger Aftenblad 03.03.1992

Senere året 1992 hadde jeg et nytt leserinnlegg i Aftenbladet. Jeg hadde flyttet til Drammen, men fulgte nøye med på hva som skjedde på den hjemlige kristenfront. Det resulterte i følgende leserinnlegg: 
Stavanger Aftenblad 19.03.1992

Etter det ble det lokalaviser i Drammen, Troms og Namdal som jeg har ytret meg i. Flest innlegg har jeg imidlertid hatt i avisen Dagen. Flere av disse ligger som blogg-innlegg på bloggen min.







tirsdag 27. desember 2016

Misjon og Jesu gjenkomst


Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Mat 24,14

Tegn på Jesu komme
I kapittel 24 hos Matteus nevner Jesus noen tegn som skal skje før han kommer igjen. I den første tiden etter Jesu himmelfart, ventet Jesu disipler hans gjenkomst mens de levde. Jesus sa det også selv mange ganger: Jeg kommer snart! Guds ord sier at Jesus dryger med å komme for han vil at flest mulig skal bli frelst.

Nå har det altså gått 2000 år og vi forstår at det er ikke lenge igjen før Jesus kommer. Kanskje han kommer i vår levealder. Jeg tror det.

Et viktig tegn på Jesu kommer snart finner vi ved å se på Guds eget folk, Israel. På Jesu tid var landet okkupert av Romerne. Og verre skulle det gå. Jesus sa at kort tid etter hans himmelfart skulle Jerusalem falle og tempelet legges i ruiner. Det skjedde som Jesus sa, og jødene ble spredd over hele verden.

Men i Guds ord ser vi at jødene er lovet å få landet sitt igjen. Få trodde det ville skje, før underet skjedde i 1948. Da ble staten Israel opprettet og jødene strømmet til landet i tusenvis, fra hele verden. Guds ord sier også at i de siste tider skal alle folkeslag vende seg mot jødene og Israel. Vi ser det oppfylt for våre øyne. Det er nesten ikke en nyhetssending uten at det blir servert kritikk mot Israel. Nylig skildret en journalist stemningen i Israel: Hele verden er i mot oss. Det er som vi hører ekkoet fra Guds ord.

Kapittelet hos Matteus nevner flere andre tegn på Jesu komme, som krig, rykter om krig, jordskjelv og sult. Dette skal øke i styrke og omtale fram mot Jesu gjenkomst.

Et neste punkt er at lovløsheten skal ta overhånd. Folket bli opplært til å tro at jo mer fri en blir fra Guds bud, til større blir kjærligheten. Så får vi lover som tillater drap på ufødte barn i misforstått kjærlighet til mor. Så får en partnerskapslov, i misforstått kjærlighet til dem med seksuelle følelser rettet mot det annet kjønn. Så fjernes kristendommen fra skolene, i misforstått omsorg for barna. Og vi kan spørre, er kjærligheten blitt større i samfunnet vårt? Nei, når lovløsheten tar overhånd, blir kjærligheten kald. Guds ord har rett: Guds bud er de beste bud for oss mennesker. Lovløsheten øker, Jesus kommer snart!

Evangeliet til alle folkeslag
Videre kunne vi nevnt vranglære og forfølgelse av Guds folk som tegn på at Jesus kommer snart, men vi vil i fortsettelsen stanse litt ekstra ved det som Jesus nevner i vers 14, evangeliet skal til jordens ender før Jesus kommer igjen.

Jesu siste hilsen til sine disipler var misjonsbefalingen. Evangeliet skal forkynnes til alle folkeslag, og når det er gjort, skal enden komme. Det går som en klar tråd gjennom hele Guds ord at hedningene er medarvinger. Jesus kom ikke bare for å frelse jødene. Alle folkeslag har rett på evangeliet. Men hvordan kan de komme til tro om de ikke får høre forkynnelsen av Guds ord?

Det er mange misjonærer som er møtt med det såre spørsmålet: Hvorfor kom dere ikke før? Dere har hatt evangeliet i Norge i 1000 år. Far og mor døde uten Gud og uten håp. Hvorfor ventet dere så lenge med å komme til oss med frelsens budskap.

Misjon er ikke for spesielt interesserte. Misjon er et kall og et ansvar som gjelder alle Guds barn. Jesus sier til deg, som han sa til disiplene sine: Gå ut med evangeliet! Vær med og send misjonærer til de unådde folkeslag.

I Norge er det på mange måte ei avkristningstid, men ser vi på hele verden er vi inne i ei fantastisk rik misjonstid. Flere land som vi før sendte misjonærer til, sender nå selv ut egne utsendinger.

Jeg fikk selv besøke Kenya høsten 1999. I et område som heter Pokot var det så godt som ingen kristne for 40 år siden. Folket var uhyre fattige og alkoholen hadde ødelagt mye i samfunnet. Nå er området totalt forandret. Skoler og landbruksprosjekt har vært med å heve levestandarden, og det nærmer seg nå 20.000 døpte. Mange av disse er nå med og bringer evangeliet videre ut til nabobygder og naboland. Slike under er det mange av, selv om det også er mange eksempel på at misjonærene har virket i årevis og kun noe få er vunnet for himmelen. Dette gjelder ikke minst i muslimske områder.

Mange av de muslimske og kommunistiske landa er hermetisk lukket for evangelisk misjon. Her er radioen et fantastisk redskap. Radiobølgene når inn der landegrensene er stengt. Alle land i verden er nå nådd med evangeliet, men innen landene er det millioner som enda ikke har hørt Jesu navn nevnt. Jesus kommer snart!

Evangeliet for alle
Hvorfor er det så viktig å forkynne evangeliet? Et klart svar på det finner vi i Apostlenes gjerninger 4,12: ”Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.”

Alle veier fører til Rom, blir det sagt. Men til evigheten er det kun to veier. Den ene fører til fortapelsens gru, den andre fører til himmelens herlighet. Jesus er veien til himmelen. Alle som ikke tror på ham vil gå fortapt. Det er Bibelens alvorlige, men klar budskap.

Med Jesu komme til jord som frelser, er freden kommet til jord. Ikke fred mellom mennesker. Freden englene sang om var av et annet slag. ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.” (Rom 5,1) Etter syndefallet ble freden mellom Gud og mennesker brutt. Vi mennesker kjenner ikke lenger freds vei. Nei, vi vendte oss hver til sin vei. Bort fra Jesus. Og Gud er hellig. Han er vred mot all synd.

Så var det for å skape fred mellom Gud og deg Jesus kom. Han bar dine og verdens synder til korset. Der ble Han rammet av Guds vrede over synden i stede for deg. Han tok synden og straffen, mens du får Jesu fullkomne liv som ditt.

Men til himmelen er det ingen som tvinges. Du kalles og lokkes. Jesus vil at alle skal bli frelst, men det er kun den som tar imot Han i tro som blir frelst. Dette budskapet må du og jeg høre, dette budskapet må alle folkeslag høre. For det er den eneste vei til himmelen.

Er du rede?
Jesus kommer snart igjen. Alle tegn tyder på det. Når Han kommer skal ”to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.” (Mat 4,40-42)

Er du klar til å møte Jesus om han kommer i dag? Hvis ikke kan du komme til han nå. Be han komme inn i ditt hjerte, og takk han for at det var for deg han kom!

mandag 26. desember 2016

Misjonæren fikk hjelp

Adventsmøte i Santa Cruz desember 2006

-Dette er andre julen siden jeg var 14 år at jeg er edru, sier Hugo. Han er en ungdom på vel 20 år og fra ett av Bolivias naboland. Nå i 2006 er han misjonær i Bolivia.

Hugo vokste opp i et ikke kristent hjem. Navnet hans er byttet ut av personlige hensyn. Da han var 14 år, flyttet familien fra plassen hvor de bodde, men faren ble igjen for å arbeide. Det var da Hugo begynte å drikke. Han hadde ulike strøjobber, men aldri penger. Dem drakk han opp.

I denne perioden kalte han seg for ateist. Han hadde et kristent søskenbarn som av og til ba han med på møter, men han svarte alltid nei. Etter en stund ble også et par av søsknene hans frelst.

Da han nærmet seg 20 år hadde han en underlig opplevelse. Mens han arbeidet med å plante trær, ble han sterkt minnet om kirken. Han fikk ikke dette ut av hode sitt. Selv trodde han at han var blitt syk, men tenkte at siden ha nå var blitt syk i hodet, kunne han like godt gå innom kirken. I kriken møtte Gud han og etter hvert bestemte han seg for å bli en kristen.

Bybilde fra Santa Cruz desember 2006


Etter denne opplevelsen, ble han sterkt minnet om misjon, noe som ikke var vanlig i den kristne sammenheng han kom inn i. Han gikk likevel på et misjonærkurs og reiste deretter til Santa Cruz i Bolivia. Dette så han på som en mellomstasjon på vei til Afrika. En pinsemenighet i hjemlandet hadde lovet å støtte han med 100 dollar i måneden, men det var ikke alltid pengene kom.

Da han kom til Santa Cruz, oppsøkte han adressa på kirken som skulle være hans kontaktkirke i Bolivia. Denne kirken lå i samme gate som NLMs samarbeidskirke holdt til på det tidspunktet. Navnene på de to kirkene var også forholdsvis like. Ved en «feiltakelse» havnet Hugo i NLMs samarbeidskirke. Her ble han så betatt av forkynnelsen han hørte og den gode mottakelsen han fikk, at han der og da bestemte seg for å gå fast i denne kirken.

Etter dette ble han fast medarbeider i den nye kirken. I en lang samtale vi hadde på julaften 2006, sa han blant annet: «Jeg har fått mye mer hjelp av kirken, enn den har fått av meg. Før var jeg bare opptatt av hva jeg selv skulle gjøre for Gud. Nå har jeg gjennom forkynnelsen fått hjelp til å hvile i evangeliet og fått sett at alt er bare nåde. Derfor er det å lytte til forkynnelsen av Ordet, noe av det mest kjære for meg.»

Fra adventsmøtet i Santa Cruz desember 2006


Når det gjaldt framtidsutsiktene, var han blitt mer usikker. Han sa han ville fortsette å gå i kirken, så ville han be Gud om å vise vei, enten det ville bli Bolivia, Afrika eller tilbake til sitt hjemland.

Det ble det siste som skjedde, ei tid etter at jeg var kommet tilbake fra turen min til Bolivia. Etter at han kom tilbake til sitt hjemland, mistet misjonærene kontakten med han. Men noen år senere ble litt kontakt gjenopprettet via facebook. Hugo er fremdeles i sitt hjemland, han har stiftet familie, og er med i ei lokal kirke der han bor.






søndag 25. desember 2016

Barn i nød



I Bolivia finnes mange tusen barn som lever på gata eller på barneheimer. Livet på gata er tøft, selv om temperaturen ligger rundt 30 grader.

Mange av disse barna bor i veggrøfter og kanaler. Andre har et enkelt tak over hode sammen med foreldrene, men blir sendt ut tidlig om morgenen for å tigge. Tiggingen foregår ofte i de mest trafikkerte gatekryss og kan i seg selv være livsfarlig.


Julaften 2006 fikk jeg være med på utdeling av julegaver til noen av disse barna. NLMs samarbeids-menighet i byen Santa Cruz hadde hatt innsamling av leker. Disse var fint pakket inn med tanke på utdeling på julaften ettermiddag. Vi hadde med over 300 pakker.

Første stopp var i en rundkjøring noen kilometer fra sentrum. Her var det kun 15-20 barn som kom for å få gaver. Gleden lyste fra øynene når de hadde fått sin pakke.

Så bar det videre til en større rundkjøring like utenfor sentrum av Santa Cruz. Her strømmet det på med barn. Først klarte vi å organisere dem slik at de stod på rekke. Men etter hvert ble det så mange barn at bilen nesten ble «overlesset». Det var kamp om å komme fram til bilvinduet for å få pakke. Noen av de større barna som hadde fått gave, gjemte denne og presset seg fram for å få en til.

Til slutt ble trengselen så stor at vi måtte lukke vinduene å kjøre bort. Flere barn hang seg på bilen slik at vi ikke kunne gi fart. Vi måtte til slutt gå ut å jage dem bort. Vi bestemte oss derfor for å kjøre til et barnehjem for å levere resten av gavene dit.

Vi havnet på et katolsk barnehjem for 90 jenter mellom 0 og 6 år. Her var de veldig glade for gavene vi hadde med. Når vi kom, var bare nyfødt-avdelingen heime. Resten var på tur. Vi fikk være med inn på de to rommene hvor de nyfødte jentene lå i sine små «krybber». Tolv jenter på hvert rom. Nydelige babyer som ble godt tatt vare på av nonnene på barneheimen.

Nonnene fortalte at de fleste av disse nyfødte jentene var forlatt av foreldrene på kirketrapper i byen. De regnet med at kirkens folk ville ta godt vare på dem. Andre var funnet i veggrøfter og kanaler hvor de var forlatt. Den sist ankomne hadde nettopp mora vært og levert på barneheimen.


Jentene fikk være på barneheimen til de var seks år. Var de ikke da blitt adoptert eller plassert i fosterheim, ble de overflyttet til en annen barneheim for større barn.

Tankene var mange etter en slik juleaftens ettermiddag. Som nordmann kan jeg ikke sette meg inn i den nøden som disse barna opplever. Lykkelige de som tross alt kommer på en barneheim, hvor de blir tatt godt vare på.

Samtidig som takknemligheten steg opp i meg over å få bo i et så godt land som Norge, var det en ny tanke som slo inn. Hva gjør vi i vårt land med barna vi ikke vil ha eller ikke kan ta imot. Vi som lever i verdens rikeste land og burde ha mer enn nok ressurser til å ta oss av alle barn som blir født? Jo, vi tar livet av dem før de blir født. I vår hovedstad blir hvert år flere barn drept i mors liv enn det blir født.

Det ble en dobbelt smerte denne julaften. Smerte over nøden i Amerikas fattigste land. Og smerte over mitt eget kjære verdens rikeste fedreland som rått og brutalt dreper 15000 ufødte barn hvert år. Herre forbarm deg over oss!


Så fikk jeg også i 2006 feire det lille guttebarnet i Betlehem som fikk lov å bli født, selv om mottakelsen i folket var elendig. Men han var ventet og elsket av mor og far. Og han var sendt av himmelens Gud for å frelse en synder som meg.

3. juledag meldte lokal TV i Santa Cruz at politiet hadde hatt en storaksjon i byens rundkjøringer. Mange «billass» med barn var tatt hånd om og plassert på barneheimer. Der politiet klarte å finne foreldrene, ville disse bli tiltalt for barnemishandling. 4. juledag så vi nesten ingen barn i rundkjøringene, men lenger ut i romjula var mange på plass igjen. Det var nok bare noen få politiet hadde klart å få tatt.




lørdag 24. desember 2016

Tropisk jul i Bolivia

Fra julemøtet 24. desember 2006

Jule- og nyttårshelga i 2006-2007 fikk jeg være i Bolivia. Jeg fikk oppleve leirer for barn og unge, julemøte i den lokale kirken og møtte nøden blant gatebarna i Santa Cruz.

Besøket gjorde sterkt inntrykk. Siden det i år er 10 år siden dette besøket, vil jeg gjengi noen glimt fra artikler om turen som jeg publiserte på NLM Namdal krets sine hjemmeside våren 2007. De to siste artiklene kommer 1. og 2. juledag.

Tropisk jul
Julen er den høytid som det er knyttet flest tradisjoner til for en nordmann. Noen av diss tar man med seg selv om feiringen foregår på andre siden av jordkloden. Ytre sett var det meste annerledes i Santa Cruz i Bolivia, enn det er i Norge. 28 varmegrader, høy luftfuktighet, grønt gress og nydelige blomster i hagen var noe av det som møtte meg denne julen.

Julaften startet med et rundstykke til frokost klokken 07.00 om morgenen. Misjonær Jan-Tore Olsen og jeg skulle kjøre til kirken for å rydde til stoler, talerstol, juletre, sangbøker m.m. til julemøtet som skulle starte klokken 10.00. Han hadde avtale med to medhjelpere, men disse dukket ikke opp før møtet startet. Det ble derfor mange turer og god trim på oss to i varmen.

Det manglet ikke på julepynt, selv om gradestokken viste 30 varmegrader


Julemøtet startet presist. Den første timen var det mye sang, bønn og skriftlesning. Deretter preket Jan-Tore Olsen i 40 minutter over teksten i Jobs bok 37,14 ff: «Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under! Forstår du hvordan Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke fram? Forstår du hvordan skyene svever om i luften? Forstår du Den Allvitendes under? – du som kjenner at klærne dine blir varme når jorden ligger og dormer i sønnavind.»

Etter møtet skulle stoler og juletre settes tilbake på lagerrommet. Vi fikk også god tid til å snakke med mange av de om lag 40 frammøtte. Mellom klokken to og tre hadde familien Olsen, lærer Ågot Haugen og undertegnede lunch på en av byens mange spisesteder, med kylling og pommes frites på menyen.

God med en avkjølende is i julaften-varmen!


Vel hjemme igjen var det tid for klesskifte og klar for nye oppdrag. Bilen satte kurs mot sentrum av byen. Vi skulle dele ut pakker til gatebarn i byen. Les mer om det i morgen. Dette oppdraget var vi ikke ferdig med før klokken 18.30. På vei hjem fra pakke-utdelingen var vi en snartur innom et supermarked for å gjøre innkjøp til menighetens grillfest 1. juledag.

Mange spennende pakker


Jan-Tore Olsen sin kone, Kirsti Synnøve, hadde julemiddagan klar til klokken ni om kvelden. Nydelig kalkun med mye godt tilbehør. Så kom endelig det de to Olsen-barna hadde ventet så lenge på, nemlig pakkeåpning. Haugen av pakker var nesten like stor som hjemme. Her var spennende gaver både fra familie, faddere og venner. Klokka nærmet seg midnatt før alle pakkene var åpnet. Det var familien Olsen, Ågot Haugen, en ungdom fra et annet land (møt han 2.juledag) og undertegnede som feiret jul sammen i 2006, og praten gikk livlig fram mot kl.01.30.

Fra grillfesten 1.juledag


1.juledag var langt roligere. Den startet med frokost kl.10.00. Deretter var det tid for menighetens julegrillfest i et lokale like ved der familien Olsen bodde. Om lag 25 møtte fram denne 1.juledags formiddag, og fikk blant annet en hilsen fra den norske gjesten: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.» (Jes 9:6) og fra Rom 5,1: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»

Etter andaktsstunda, ble det servert mye god mat og satt av rikelig med tid til drøs og aktiviteter. Når gjestene var gått, kunne dagen avsluttes med et godt bad i det utendørs svømmebassenget like ved.


Ikke verst å ha basseng like utenfor stuevinduet











torsdag 22. desember 2016

Den store julehandel


Illustrasjon: betlehem-israel.info

Nok en gang er det juletid. Det er stort å bli minnet om den største julehandel. Om Jesus som kom til jord for å kjøpe oss mennesker fri.

«Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» Gal 4:4f

Det finnes ikke noe større julebudskap for et synderhjerte enn å få høre på ny eller for første gang: Jesus kom for å kjøpe meg fri! Alle mennesker er bundet av synden. I menneskets natur har religiøsiteten fritt spillerom for alle mulige loviske sprell. Mennesket er og blir bundet i sin egen natur.

Jeg var i Israel høsten 2013. Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk var all religiøs trelldom. Muslimene ropte ut sine bønner fra minaretene. Jødene var ivrige i sine bønner ved tempelmuren og i synagogen. Det var en stor mengde katolske kirker med seremonier, bønner, røkelse, korsing, kyssing av steiner osv.

Jeg ble på denne turen sterkt minnet om verset i Romerbrevet: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» Rom 10:1. Du kan gjøre så mange religiøse sprell og øvelser du bare vil, det hjelper deg ikke et skritt nærmere himmelen.

Da er vi tilbake til den største julehandel, om Han som kom for å kjøpe deg fri! Det er stort for meg å vite: Jeg er kjøpt fri fra synda og alt religiøst strev og kav: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» Gal 3:13

Synda er høyst levende: Mismot, vantro, tvil på DHÅs kraft og Ordets virkning, selvhevdelse, menneskefrykt, urene tanker for bare å nevne noe. Når synda blir levende, er det lett å tenke at nå må jeg ta meg sammen! Begynne å streve for å bli bedre.


Da er det herlig frigjørende å få et lys inn i evangeliet. Jeg er kjøpt fri fra alt grums og urenhet i meg selv. «Jesu hans Sønns blod renser oss fra all synd!» 1 Joh 1,7. Mitt strev for å bli bedre kommer for sent. Jesus har stridt lidelsens vei til ende. Han har oppfylt lovens krav, som henger over meg som en forbannelse. Den forbannelsen ble Jesus gjort til. Han møtte den hellige Gud som en forbannet synder. Da behaget det Herren å knuse ham.

Det var for deg og det var for meg at Jesus døde. Derfor er du som tror på ham satt fri! Du er satt inn i barnekåret hos Gud. Du er del av «Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.» Apg 20:28b Da kan du si med kong David: «Mi sjel lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger.» Salme 103

Årets største og viktigste julehandel er altså Jesus som kjøpte deg fri. Denne gaven kostet Jesus dyrt, men du får den gratis av nåde.  Har du tatt imot denne gave? «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3:16

søndag 18. desember 2016

Fredrik Knudsen-Aaros – et langt liv som misjonær

Fredrik Knudsen får kongens fortjenestemedalje av 
formannen i NLMs hovedstyre Kristian Haanes

Fredrik Knudsen-Aaros ble født i Sokndal, og fikk en lang periode på misjonsmarka. Han var først i Kina, deretter ble det noen år i Hong Kong.

Sokndal var sterkt preget av haugianismen den første del av 1800-tallet. 24. oktober 1871 fikk bygda en prest som skulle bety mye for den åndelige situasjonen i bygda. Dette til tross for at han kun var vikarprest i 6-7 måneder. Presten het Lars Oftedal.

Vekkelse ved Lars Oftedal
I løpet av de måneden han var i Sokndal, ble det en stor vekkelse i bygda. Oftedal startet med møter i gruvelandsbyen Blåfjell hvor det da var 104 ansatte, og det brøt ut en stor vekkelse. Situasjonen i Blåfjell ble helt forandret, fra oppstart av dagen i «sus og dus» til oppstart med «bønn og sang». Vekkelsen spredde seg også til bygdene i kommunen.

Fredrik Knudsen på talerstolen (foto NLM-arkivet)

På Sogndalstrand bodde Karl Knudsen. Han var 25 år og ble frelst under denne vekkelsen. Flere på Sogndalstrand ivret for å bygge bedehus i bygda, og mor til Karl, Turid Åros, lovet å stille med tomt til bedehuset på Årosberget. Karl var en av dem som var mest ivrig under byggingen og var senere med i bedehusstyret så lenge han levde.

I 1879 giftet Karl seg med ei jente som var fra Farsund, men foreldrene hadde flyttet til Sokndal da hun var liten. Jenta het Severine Udland og var ni år yngre enn Karl. Severine var også vokst opp i en kristen heim, men ble selv frelst i samme vekkelsen som Karl. Severine hadde en farbror som var misjonær i Sør-Afrika. Dette preget henne sterkt, og misjonen var en viktig sak i heimen, hvor Fredrik vokste opp.

Kall til frelse og misjon
Severine og Karl overtok heimegarden til Karl på Åros og de fikk ti barn, hvorav to døde som små. Den yngste i søskenflokken ble kalt Fredrik og ble født 5. mai 1895. Fredrik vokste opp i sin barnetro, men kom bort fra Gud i ungdommen. 17 år gammel gikk han på Dalheim fylkesskole på Helleland. Den vinteren ble faren syk og Fredrik reiste heim for å ta farvel med han. Faren dro han da inn til seg og sa: «Nå, Fredrik, må du gi ditt hjerte til Gud!» Dette ble et kall til Fredrik og han tok imot Jesus som sin frelser.

Ellen og Fredrik Knudsen i Misjonæralbumet 1941

I 1913 var den nyfrelste Fredrik med på det første frie nattverdmøte i Sokndal i heimen til Bernt Frøytlog. Dette møtet ble til stor velsignelse for 18-åringen. Nattverdmøtene ble vekselvis holdt i heimen til Frøytlog og i barndomsheimen til Fredrik.

Etter at Fredrik ble omvendt, fikk han også misjonærkall. Samme kveld som det kom bud fra Kina om at Tønnes Frøyland var blitt skutt, leste han boka «Kinamisjonens ABC». Han ble dypt grepet, og på minnefesten etter Tønnes Frøyland bestemte han seg for å si ja til kallet til å reise til Kina som misjonær. Dette fortalt han til sin søster Amalie. Hun takket Gud og sa at hun nå var blitt bønnhørt. Hun hadde bedt om at Gud måtte kalle Fredrik til misjonær. Mora tok det tyngre, men fikk etter hvert hvile i ordet «Kristi kjærlighet driver meg». Mors uro var lett å forstå, i og med at tre ungdommer fra Sokndal var døde av sykdom i Kina (Sigvald Netland, Johan Albert Skordal og Marie Helland), mens den fjerde, Tønnes Frøyland, nettopp var skutt av røvere.

Ellen og Fredrik Knudsen med Kinesiske venner

Til Kina
Fredrik arbeidet ei stund som kontorist ved Sokndal ullvarefabrikk, før han begynte på Kinamisjonens misjonsskole på Fjellhaug i Oslo. Her var han ferdig i 1920, og reiste da til USA for videre studier. Han ankom Kina i 1921. Jeg har ikke mange detaljer fra misjonsarbeidet hans i Kina før 2.verdenskrig, men han hadde sin tjeneste på misjonsstasjonene i Chenping, Nanyang og Lushan.

Fredrik kom heim til Norge første gang i 1928. På velkomstfesten for ham i Sokndal sa presten at han hadde «speidet» etter kristenfolket, og nå hadde han endelig funnet dem. En av bedehusfolket sa da: «Tenk at presten elsker Guds folk!». Fredrik og presten hadde etter dette møter sammen i en hel måned rundt om i Sokndal, og flere ble frelst.

Fredrik Knudsen t.v sammen med Tormod Vågen t.h. og 
representanter fra Kirkens Nødhjelp og Lutherske verdensforbund

Da Fredrik gikk på fylkesskolen på Helleland, var det også ei jente fra Lima på Ålgård som var elev. Denne jenta het Ellen Lima og var født i 1894. Etter året på Dalheim hadde hun vært lærer i folkeskolen noen år. Deretter tok hun et års bibelskole i England, før hun kom heim og arrangert kurs for kvinner i håndarbeid. Ellen og Fredrik hadde nok holdt kontakten etter at de var ferdige på Dalheim, for i 1932 satte Ellen kurs mot Kina. Hun var da tatt opp som misjonær i Kinamisjonsforbundet, og hun og Fredrik giftet seg i Chenping, ikke lenge etter at Ellen var nådd Kina.

Kina blir stengt for misjon
Da andre verdenskrig brøt ut, var Ellen og Fredrik i Norge på heimeopphold. De reiste ut igjen til Kina i 1946 og ble møtt av et land i opprør. Maos hær kjempet for å overta makten i landet, noe som førte til borgerkrig og røvertokt. Våren 1948 nærmet krigshandlingene seg Kinamisjonen sitt arbeidsfelt. En av misjonærene, Alexis Berg, ble skutt. I begynnelsen av april ble alle Kinamisjonens misjonærer samlet i Laohokow. Det ble bestem at alle misjonærene skulle evakueres til den tryggere byen Hankow, med unntak av fem menn, blant andre Fredrik Knudsen.

Situasjonen for misjonærene ble stadig vanskeligere, og de ble evakuert på nye. Denne gang til områder sør i Kina som var roligere. Men heller ikke her kunne de bli værende, så i løpet av første del av 1949 ble det bestemt at alle måtte evakueres fra Kina. Generalsekretær Tormod Vågen kom ut til Hong Kong, en by som var styrt av England, og det ble besluttet at det skulle tas opp nytt misjonsarbeid i Hong Kong, Taiwan og Japan. Ellen og Fredrik Knudsen ble plassert i Hong Kong og de ankom dit i september 1949.

Fredrik Knudsen deler ut nattverd i Tragediens leir

Til Hong Kong
Belastningen med all uroen og evakueringen fra Kina hadde satt sine spor hos Ellen. Helsa hennes var begynt å skrante, så de ble enige om at hun skulle reise heim til Norge i 1950. Fredrik ble imidlertid igjen i Hong Kong fram til 1956.

Hong Kong ble invadert av flyktninger fra Kina. Mange av disse slo seg ned i flyktningeleirer hvor de bodde i umenneskelige forhold. I en av disse leirene, kalt «Tragediens leir», fikk Fredrik sitt arbeid som evangelist og skolemann. Han fikk startet opp og ledet både barnehage, folkeskole, realskole og gymnas i denne leiren.

Klar til å takke for kongens fortjenestemedalje (NLM-arkivet)

På siste heimeoppholdet hadde Fredrik Knudsen fått 1 dollar av misjonsvennen Andreas Aase i Kvinesdal. Denne hadde han gjemt helt til 1950. Da det ble bestemt oppstart av skole i Tragediens leir, bestemte Fredrik at første bilag i regnskapet fra skolen skulle være dollaren fra Kvinesdal. 8. mars 1950 står det innført som første post i regnskapet: «1 USA dollar i gave.» Dette ble starten på et skoleeventyr i Hong Kong. Da Fredrik Knudsen reiste heim til Norge for godt i 1956 hadde skolen 650 elever med 27 lærere.

Stavanger Aftenblad 3. november 1976

Pensjonist og forkynner
Tilbake i Norge var Ellen og Fredrik pensjonister. Fredrik var svekket på synet, men reiste likevel mye som forkynner og formidlet misjonskallet til kommende generasjoner. Ellen og Fredrik hadde ikke barn. De bodde på Ganddal de siste årene de fikk sammen, Ellen døde høsten 1976. Fredrik fikk mot slutten av livet plass på sykeheimen i heimbygda Sokndal, og her døde han 29. desember 1979, 84 år gammel.

Aftenbladet 2. januar 1980

Les om fire andre pionermisjonærer fra Sokndal:

Gjertine Årrestad

Johan Albert Skordal

Marie Skordal

Tønnes Frøyland

 

Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II
Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942
Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com
Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt
Jakob Straume: I hvite klær
Jakob Straume: Martyrmisjonærane
Erik Kjebekk: Han falt på slagmarken
Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962
Misjonærer 1891-1941 DNLK forlag 1941
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Olav Uglem: Lånt tid og lånt land
Fredrik Knudsen: Tragediens leir
Berge Furre: Soga om Lars Oftedal
Aftenbladet.no arkiv
wisted.net
Digitalarkivet.no









tirsdag 13. desember 2016

Tønnes Frøyland- skutt av røvere i Kina

Tønnes Frøyland, nr. 2 fra venstre, sammen med reisefølget til Kina

Den fjerde av NLMs misjonærer fra Sokndal het Tønnes Frøyland. Han var utdannet lege i Amerika og fikk nesten fem år i Kina før han ble skutt.

Tønnes Frøyland vokste opp i en kristen familie på Frøyland i Sokndal. Han ble født 14. juni i 1879. Mora, Karoline var fra Sokndalsbygda Årrestad og var søster til NLMs første kvinnelige misjonær i Kina Gjertine Aarrestad, gift med Ludvig Johnsen. Morfar til Tønnes, Ole Årrestad, ble en kristen i ungdommen, og var en markert kristen personlighet.

Tønnes mistet faren sin da han var 15 år. Faren het Jakob Tønnessen og familien hans hadde bodd på Frøyland i tre generasjoner. For øvrig var både Jakobs mor og farfar fra Nedre Mysse, også det i Sokndal. Jakobs bror, og Tønnes sin onkel, Elias Frøyland, var en av lederne da det ble bygget nytt bedehus på Århusberget i Sokndal. Dette bedehuset ble bygget som et direkte resultat av den store vekkelsen i bygda i 1872 ved Lars Oftedal.

Barndomsheimen på Frøyland

Tønnes ble fra tidlig barndom med i den kristne virksomheten i heimbygda, sammen med mor og far. Han leste i bibelen og ba ofte til Gud. Samtidig vokste det fram et misjonskall, og han forteller selv at han tidlig ba til Gud om å få bli misjonær.

Tønnes bak t.v. sammen med søsken og mor. 
Kristian, Elisabeth, Karoline og Grethe Malene Frøyland.


Skole og arbeid i Sokndal og Stavanger
Etter grunnskolen, tok han vinteren 1894-95 et kurs ved amtsskolen som denne vinteren var i Sokndal. Mens han gikk her, døde faren, og han måtte som eldste sønn gå aktivt inn i gardsarbeidet heime på Frøyland. Tanken på å reise ut som misjonær måtte han derfor legge på is. Vinteren 1895-96 var han noen måneder i arbeid i Stavanger, men kom tilbake til heimen og var der til høsten 1897. Da fikk han jobb som blikkenslager hos Røinebergs fabrikker på kaien i Stavanger. Her drev han og loddet hermetikkbokser.

Tønnes som 17-åring

Tønnes strevde med sitt gudsforhold og sitt misjonskall mens han var i Stavanger. Han søkte råd blant andre hos tante Gjertine Johnsen og Kinamisjonsforbundets leder Johannes Brandtzæg. Begge understreket at han først måtte få sin sak i orden med Gud, før det kunne bli tale om å reise ut som misjonær. Det underet skjedde da han var 19 år, i 1899. Han ble da aktivt med i det kristne arbeidet i Stavanger, ikke minst i flokken av kinamisjonsvenner.

Tøffe år i USA
Sommeren 1899 var Tønnes på Kinamisjonens generalforsamling og snakket med flere av lederne der. De kunne ikke love han opptak som misjonær på det tidspunktet. Han reiste derfor til Abelvær i Namdal, hvor han fikk arbeid hos bror til Johannes Brandtzæg. Her ble han til våren 1901 da han reiste til Amerika. Han opprettholdt kontakten med Kinamisjonsforbundet med tanke på tjeneste i Kina. De oppfordret han til å utdanne seg til lege. Denne utdannelsen tok han i USA.

Før han kunne begynne på legestudiet, måtte han ta et forkurs på ett år i Minneapolis. Dette var han ferdig med våren 1904, og begynte så på det fireårige legestudiet på Hamline universitet i Minneapolis. Han fikk økonomisk støtte av Kinamisjonsforbundet under studiene.

Årene på universitet skulle bli vanskelige for Tønnes. Samtidig med at han begynte i studiene, startet også en tidligere Kina misjonær i samme klasse. Det var Edvard Masoni. Masoni hadde brutt med Kinamisjonen og lagt organisasjonen for hat. I Norge reiste han rundt og holdt negative foredrag om sin tidligere organisasjon. I Amerika begynte han og hans venner å spre vonde rykter om Tønnes, og de sendte også brev til hovedstyret for Kinamisjonen. Her anklaget de Frøyland blant annet for å leve i umoral, uærlighet, latskap og for å mangle åndelig interesse. Andre gav Frøyland gode attester. Ryktene nådde også Tønnes selv, og han sendte et forklarende brev til hovedstyret.

Ferdig utdannet lege

Hovedstyret tok saken på alvor, og vedtok å sende den kjente misjonshøvdingen fra Egersund, Brynjuf P. Mugaas til Amerika for å undersøke saken. Han ankom Minneapolis sommeren 1907. Mugaas gikk veldig grundig til verks, med intervjuer med folk som hadde anklaget Tønnes. Masoni og en annen «hovedanklager» hadde derimot reist bort da Mugaas kom. Mugaas konkluderte med at alle anklagene var falske og forlangte at ryktesprederne skulle trekke anklagene tilbake. Hvis ikke ville de vurdere å gå til rettsak. Dette endte med at de falske anklagene ble trukket tilbake og beklaget.

Men Mugaas var ikke fornøyd med andre sider av Tønnes Frøyland sin livsstil. Kjemien mellom Mugaas og Frøyland var heller ikke god. Hovedstyret var derfor usikker på om de ville sende han til Kina. De ønsket derfor at han reiste og besøkte misjonsvenner i Norge før endelig avgjørelse ble tatt. Forsommeren 1908 var han ferdig utdannet lege, og kom heim til Norge. Her deltok han på flere misjonsmøter, og hadde samtaler med hovedstyrets medlemmer. Dette resulterte i gjenopprettet tillit og et enstemmig hovedstyre vedtok å ansette ham som misjonslege, i sitt møte 2. september 1908.

Det lille hospitalet sto ferdig i 1913

Til Kina
Første del av høsten 1908 holdt Tønnes en god del møter heime i Sokndal. Det var lite arbeid for Kinamisjonen der på det tidspunkt, til tross for at bygda allerede hadde sendt tre misjonærer til Kina for denne organisasjonen.  I begynnelsen av oktober satte han kursen mot Berlin, for spesialutdannelse i spesielle sykdommer som var aktuelle i Kina. I januar 1909 reiste han videre til et kurs i Wien, deretter til London for å ta kurs i tropemedisin.

Etter en kort tur tilbake til Norge, hvor han ble innviet til misjonær i Bergen 25. september, reiste han via Berlin til Moskva. Omkring 1. desember startet turen mot Kina med den transsibirske jernbane. Han reiste sammen med flere andre norske misjonærer. I en by nær Beijing ble de mottatt av misjonær Karstad. Han var så reiseleder til de var framme i Nanyangfu. Tønnes fortsatte til misjonens hovedkontor i Laohokow.

Vel framme i Kina ønsket Tønnes Frøyland først å lære kinesisk. Dette ble imidlertid vanskelig, i og med han var den eneste legen i området. Mye av tiden hans gikk derfor med til behandling av syke, først og fremst misjonærer, men også kinesere. I 1910 foreslo Tønnes at det skulle bygges et sykehus i Laohokow. Dette fikk han tilslutning til, men økonomien satte en stopper for saken. Han fikk derfor innredet et lite skur til legekontor, som en midlertidig ordning. Etter hvert fikk han bevilgning til å bygge et enkelt lite hospital som blant annet inneholdt ei operasjonsstue og flere sykestuer. Men selv da dette sto ferdig i 1913, var Tønnes sitt langsiktige mål å få bygget et fullverdig sykehus.

Stavanger Aftenblad 11- mars 1914

Skutt av røvere
Det var mye politisk uro i Kina på denne tiden. Dette førte til at store og små røverbander herjet rundt om i landet. En av de mest grusomme røverhøvdingene ble kalt for «Den hvite ulv». Han sto i spissen for ca. 10 000 røvere. I mars 1914 satte «Den hvite ulv» inn et stort angrep på Laohokow. Dette var lørdag 7. mars.

Tønnes var da på sin faste misjonsstasjon, Liangigai, sammen med misjonærene Ole M. Sama med familie, Ole Johannes Helland og Sofie Istad. Plutselig hørte de kulene suse over hodene på dem. De hadde ingen fluktmuligheter, og om morgenen 8. mars banket røverne på døra til misjonsstasjonen. Misjonærene samlet seg til frokost, men matlysten var dårlig. De gikk inn i stua hvor Frøyland hadde andakt. Denne grep de andre misjonærene sterkt. Etter andakten hadde de ei bønnestund på kne. Dette skjedde i Samas hus.

Stavanger Aftenblad 14. mars 1914

Frøyland mente at de ville være sikrere på hospitalet. Sama og familien ble igjen i sitt hus, mens de tre andre gikk over i hospitalet. Røverne tok imidlertid ikke hensyn til at de oppholdt seg i et sykehus. Snart kom røverne og forlangte våpen og verdisaker. Da de hadde fått det de ville ha, tok de med seg de tre misjonærene som fanger. Da Sama forsto hva som skjedde, prøvde han å stoppe røverne, men ble i stedet skutt og hardt såret. Han ble kommandert tilbake til sitt hus, mens røverne tok de tre andre misjonærene med seg. Underveis ble Helland skilt fra de to andre.

Frøyland ble satt til å behandle sårede og syke røvere. Etter en stund var det tomt for medisiner, og han fikk tillatelse til å gå tilbake til hospitalet for å hente mer. Han var hele tiden under sterk og væpnet bevoktning. Vel framme fikk han tillatelse til å se om sin sårede kollega, Ole M. Sama. På vei fra Sama til hospitalet møtte de flere røvere. En av disse skjøt Tønnes Frøyland i hodet, og han døde momentant. De andre misjonærene var fortsatt i live, da «Hvite ulv» og hans menn forlot byen dagen etter. De etterlot seg 1500 døde og 4000 sårede.

Minnestein reist i Sokndal i 1944

Lørdag 14. mars ble Tønnes Frøyland begravet på misjonens kirkegård i Laohokow, innsvøpt i sin hvite legefrakk. Kirken var sprengfull. Kinesiske myndigheter reiste en minnestein over Tønnes. På den står: «Minnestein over doktor Frøyland fra Stor-Norge».

Arbeidet ved hospitalet i Laohokow fortsatte med nye folk og i 1928 var endelig et nytt sykehus klart til å tas i bruk. Det fikk navnet «Dr. Frøylands minne».


Misjonsvenner ved minnesteinen etter Tønnes Frøyland 
ved 100-års markeringen i 2014


Les om de andre pionermisjonærene fra Sokndal:

Gjertine Årrestad - NLMs første kvinnelige misjonær

Johan Albert Skordal - tidlig død i Kina

Marie Skordal - et dramatisk liv



Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II
Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942
Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com
Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt
Jakob Straume: I hvite klær
Jakob Straume: Martyrmisjonærane
Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Aftenbladet.no arkiv
wisted.net
Digitalarkivet.no