tirsdag 29. november 2016

Johan Albert Skordal – tidlig død i Kina

NLMs første 8 utsendinger. Johan Albert i midten bak. 
Brita i midten til venstre

Det var to ungdommer fra Sokndal som var blant de åtte første misjonærene til Misjonssambandet. Gjertine Årrestad fra Årrestad og Johan Albert Skordal, som vokste opp i Rekefjord.

Johan Albert vokste opp i en kristen heim. Han ble født 1. mars 1868. Faren het Julius Olsen og var skipsfører. Han fraktet fisk til Vest-Europa. Mor hans het Anne Berthine. Det var mye bønn og bibellesning i heimen, og Johan Albert deltok i andaktslivet.

To avgjørende møter med Gud
Som 15 åring begynte han på middelskolen i Egersund. En dag mens han gikk andre året på middelskolen, var han ute på byen. En eldre mann kom bort til han, tok han i trøya og sa: «Du, Gud har bruk for deg». Like snart som han kom, forsvant den gamle mannen igjen. Det var lekpredikant Daniel Bore fra Jæren.

Johan Albert Skordal

Denne hendelsen ble så alvorlig for Johan Albert at han gikk rett heim og ba til Gud. Han kjente seg som en stor synder, men opplevde å bli satt i frihet. Denne dagen kom Johan Albert gjennom til bevisst liv i Gud.

Noen dager sener kom Madagaskar misjonær Lars Jakobsen Røstvig til Egersund og hadde et møte for Det Norske Misjonsselsskap (NMS). Johan Albert møtte opp, og på dette møtet fikk han misjonærkallet. Etter møte gikk han heim til seg selv, bøyde kne og gav sitt liv i Guds hånd.

Rekefjord. (Foto:http://trip-suggest.com)

Da han var ferdig på middelskolen, søkte han i 1887 på misjonsskolen i Stavanger med tanke på utreise som misjonær for NMS. Han kom ikke inn på Misjonsskolen, noe som var et voldsomt slag for han. Han ba Gud om å bli løst fra misjonskallet, men uroen var der fremdeles. Istedenfor misjonsskole, gikk han gymnas og tok eksamen artium. På gymnaset lærte han bl.a. engelsk og fransk. På fritiden var han søndagsskolelærer.

Til Kina via Amerika
Mens han tok disse studiene, fikk han kontakt med misjonsvenner som arbeidet for å få i gang misjonsarbeid i Kina. På stiftelsesdagen til Kinamisjonsforbundet i mai 1891 var han en av dem som ble antatt som misjonær. Han reiste først til Amerika og tok studier ved Red Wing-seminaret i Minnesota. Her leste han mye om Kina, og fikk også nyheter om misjonærer som led martyrdøden på grusomt vis. Likevel skrev han heim: «Jeg lengter virkelig etter å komme ut». I feriene reiste Skordal som forkynner i områder av Amerika med mange norske innvandrere.

Mens han gikk på seminaret i Minnesota, forlovet han seg våren 1892 med diakonisse Brita Nilsdatter Vestervig fra Vestervik i Varaldsøy kommune i Hardanger. Brita var også blant Kinamisjonens første utsendinger.

Brita Vestervik Skordal

6. september 1892 gikk Johan Albert og resten av følget om bord i båten «Gaelic» i San Fransisco. Båten tok dem over Stillehavet til Japan og videre til Shanghai. 4. oktober var de framme og satte sine føtter for første gang på Kinesisk jord. Etter et kort opphold i Shanghai, gikk ferden videre til Hankow hvor Gjertine Årrestad Johnsen tok imot dem.

Tsin-shan-kiang misjonsstasjon
Like over nyttår i 1893 giftet Johan Albert og Brita seg. De fikk to barn, Julius Ambrosius f.16.12.1893 og Birger Justin f.24.09.1896. Det første året i Kina brukte Johan Albert til å lese kinesisk.

Da Johan Albert ankom Kina var det allerede bestemt at Laohokow var byen som Kinamisjonen skulle etablere sitt hovedkvarter. Rundt 1. april 1894 kom Johan Albert og kollega Nils Arnetvedt til Laohokow. Planen var å reise videre til byen Kunchow, ni mil lenger oppover Hanelven fra Laohokow, for å starte et nytt misjonsarbeid som Johan Albert skulle lede. De fikk imidlertid ikke inngang i denne byen, og  familien Skordal slo seg derfor ned i byen Tsin-shan-kiang som ligger midt mellom Laohokow og Kunchow. De ankom stasjonen 15. desember 1894.

Tsin-shan-kiang

Tsin-shan-kiang ble misjonsstasjonen hvor Johan Albert fikk sitt virke den korte tiden han fikk i Kina. I byen fikk de kontakt med en kristen mann, som ble deres medarbeider. Denne kinesiske medarbeider hadde tre små barn som ikke var døpt. Johan Albert fikk æren av å forrette dåp på disse tre barna i mai 1895. Dette var de tre første kinesere som ble døpt ved Kinamisjonens arbeid. Og allerede i mars 1896 kunne han døpe den første voksne kineser vunnet ved Kinamisjonens arbeide. Han fikk derfor oppleve rik velsignelse over starten av sitt misjonsarbeid i Kina.

Livshendelser for Johan Albert Skordal

Sykdom og død
Men arbeidsøkten til Johan Albert skulle bli kun på halvannet år. Han ble plaget av feber sommeren 1896. Feberen svingte opp og ned. En periode ble han mye bedre og kunne reise til misjonens årskonferanse i Laohokow. Der ble han imidlertid syk igjen og fikk også dysenteri. Han ble sengeliggende ut over høsten 1896 og ble stadig svakere. Da han forsto at det gikk mot slutten, sa han: «Hvilket sted skulle jeg heller ønske å dø på enn misjonsmarken.» 3. november sovnet han inn, kun 28 år gammel.

Kinesisk bibel. (foto: NLM arkivet)

Da han lå på det siste, ba han kona om å ta med barna og reise heim, etter at han selv var død. Hun gjorde det, og kom heim til Stavanger i februar 1897. Her bodde hun hos Johan Albert sine foreldre som på det tidspunkt var i ferd med å flytte inn i et nytt hus i Øvre Strandgate i Stavanger.

Johan Albert Skordal

I august 1899 hadde hun kontakt med hovedledelsen i Kinamisjonen med tanke på ny utreise til Kina, men hennes helsetilstand tilsa at ny utreise var uaktuelt. I 1900 reiste hun derfor til Amerika, mens guttene ble igjen hos besteforeldrene i Stavanger. Hun kom tilbake til Stavanger i 1905 og tok guttene med tilbake til Amerika i 1907. Hun giftet seg på ny i 1914 med Lewis Nelson i Iowa. Begge guttene ble gift, og en av dem fikk barn. Brita døde i 1953, 85 år gammel.


Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II
Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942
Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com
Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6
Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Aftenbladet.no arkiv
Digitalarkivet.no








søndag 27. november 2016

Dagen og kvinnelige prester

I Dagen 24.11 er det et to siders oppslag med overskriften «Pastor er glad for å bli testet», med et stort bilde av en kvinnelig pastor.


I andre spalter, som f.eks. andakter, møter vi med jevne mellomrom innlegg og intervju med kvinnelige pastorer/prester og en kvinnelig biskop er fast spaltist i avisa.

Dagen var lenge den konservative del av kristenfolket si avis. Motstanden mot kvinnelige prester ble klart og tydelig markert. Ikke bare på lederplass, men også med et bevisst forhold til hvem som ble intervjuet, slapp til som forkynner og fikk fast spalteplass. Dette synes jeg å merke en tydelig endring på de siste årene.

Kvinnelige prester, pastorer og eldste er i strid med Guds ord. Gud har gitt oss sin klare anvisning om dette spørsmålet. (f.eks. 1 Tim 2,11-12) Vi har sett en tydelig dominoeffekt med kvinneprest spørsmålet, fornekting av det 6.bud og nå fornekting av livets to utganger.

Avisens standpunkt kommer fram i lederartikkelen. Jeg har ikke sett noen åpning for kvinnelige prester på lederplass, men jeg savner et klart og positivt ja til tjenestedeling, og at dette er en kampsak for avisen slik det var før. Når så avisen i langt sterkere grad slipper til kvinnelige prester, og gir slike positive oppslag, er mitt inntrykk at avisens kvinneprest-standpunkt er halvhjertet.


Hvis dette stemmer, beklager jeg det dypt. Hvis det ikke stemmer, vil jeg oppfordre redaktøren til et langt mer offensivt forsvar av Guds gode ordning for kvinner og menn.


(Lagt ut på dagensdebatt.no 24.11.16) 
 

Oppfølgingsinnlegg sendt Dagen 16.01.17:



Hva mener Dagen?
I november hadde jeg et innlegg i Dagen om avisens syn på kvinnelige prester og pastorer. Innlegget utløste en omfattende og interessant debatt som enda pågår. Mitt utgangspunkt var en undring over en mulig redaksjonell kursendring i Dagen i spørsmålet om kvinnelige prester/pastorer. Jeg kan ikke se at Dagen har gitt noe svar, og prøver meg på ny. Hva er Dagens redaksjonelle standpunkt i kvinneprestsaken?

Ove Sandvik, Moi






torsdag 24. november 2016

Gjertine Årrestad – NLMs første kvinnelige misjonær

Seks av Kinamisjonens første utsendinger.
Gjertine Årrestad foran til høyre.

En av de tre første misjonærene som reiste ut for Misjonssambandet het Gjertine Årrestad og var fra Årrestad i Sokndal. Hun ble gift med en av de andre i reisefølget, Ludvig Johnsen. Den tredje var han som skulle bli generalsekretær i organisasjonen i flere tiår, Johannes Brandtzæg.

Det var flere av misjonærene for Kinamisjonen, senere Misjonssambandet(NLM), som kom fra Sokndal. Jeg vil gi en presentasjon av de som reiste ut før 1920 her på bloggen min. Jeg starter med Gjertine Årrestad Johnsen.



Besteforeldre fra Årrestad og Myssa
Årrestad (også nevnt som Orrestad) er en gard mellom Hauge i Dalane og Moi, ikke langt fra Myssa. Like etter århundreskiftet 1700/1800 kom Lund-buene Brynild Svensen Skåland og kona Kristin Olsdatter Kjellesvik flyttende til Årrestad. Etter at de ble gift, bodde de først på Løining, før de flyttet til Årrestad. De fikk sju barn og nummer fem kalte de Ole.

Ole overtok garden etter foreldrene. Han ble gift med Anne Berte Olsdatter Mål. De fikk ti barn. Seks av barna døde som små. Tre flyttet til Stavanger. Eldste sønnen som vokste opp het Kristian. Samme år som Ole døde, i 1845, giftet sønnen Kristian seg med Grethe Malena Torkildsdatter Nedre Mysse. Grethe og Kristian fikk kjøpe et annet bruk på Årrestad, bruk nr. 3, og ble bønder der. De var foreldrene til Gjertine Årrestad.

Gjertine Årrestad. Bildet tatt i Bergen på 1880-tallet. (NLM-arkivet)

Kristian sin kone Grethe, var altså fra Nedre Mysse. Foreldrene var Torkild Torgiussen Nedre Mysse av gammel Myssa-slekt, og Ingeborg Marie Jensdatter Frøiland. De fikk fem barn, hvorav Grethe var nummer tre. Fem år etter at Grethe ble født, døde faren. Mora giftet seg på ny med Skule Jacobsen Litlehei fra Lund. Skule og Ingeborg Marie fikk åtte barn. Ingeborg Marie døde i 1842, to år etter at hun hadde født barn nummer 14. Skule giftet seg for andre gang seks år etter.

Kristendommen sto sterkt både på mors og farssiden til Gjertine. Både Gjertines farfar Ole Årrestad og ste-morfar Skule Mysse var med på å stifte den første misjonsforening for NMS i Sokndal i 1843. Ole Årrestad var også med i styret for foreningen. Foreningen hadde da eksistert siden 1838, men ble formalisert og innmeldt i NMS i 1843. I 1852 ble Bø kvinneforening startet. Her var Gjertines farmor Anne Berte fast medlem. Det fortelles at hun ofte tok rokken på ryggen og bar den til sentrum for å være med i foreningen, en strekning på ei mil hver vei.

Myssa bedehus 2015

Kristen heim
Grethe og Kristian på Årrestad bruk tre fikk åtte barn, hvorav tre døde som små. Gjertine var nest yngst i søskenflokken. Hun ble født 9. april 1859. Gjertine vokste opp i en kristen heim. Mora ble kalt for «hellige Grethe». Hun ble sterkt preget av foreldrenes kristentro, men delte ikke deres personlige og alvorlige tro. Flere ganger opplevde hun å bli kalt for «datter av hellige Grethe», noe som hun skammet seg over. I 1872 var det en stor vekkelse ved Lars Oftedal i «Blåfjell» gruvene like ved kommunesentret. Vekkelsen var muligens med å sette sine spor hos Gjertine. Hun kalte seg kristen i hele ungdommen, men ønsket som nevnt ikke å ta kristendommen så alvorlig som sin mor.

Da Gjertine var 16 år, flyttet hun til Stavanger hvor to av søstrene hennes tidligere hadde flyttet til. I Stavanger var hun i 6 år. I denne perioden kom hun gjennom til bevisst liv med Gud. Veien gikk videre til Oslo, hvor hun tok utdannelse som sykepleier ved Diakonissehuset. Her ble misjonskallet vakt, og hun tok derfor et år fri for å studere engelsk. Etter studiene hadde hun arbeid som sykepleier, blant annet i Bergen.

Seks av Kinamisjonsens første utsendinger

Til Kina
Vennene hennes fra Stavanger var blitt tent for Kina-misjon, og da de hørte at Gjertine gikk med kall til å reise ut som misjonær, ba de henne om reise til Kina som utsending for dem. Da det nystartede Kinamisjonsforbundet sendte ut sine første åtte misjonærer i 1891, var Gjertine en av dem. Fem av gruppa ble igjen i Amerika for noen måneders studier, mens Gjertine, Ludvig Johnsen og Johannes Brandtzæg reiste videre til Kina og ankom 13. november 1891.

Gjertine Årrestad Johnsen (NLM-arkivet)

Etter hvert ble Gjertine og Ludvig Johnsen enige om å inngå giftermål, og de ble viet sommeren 1892. Ludvig Johnsen var fra Mandal og var åtte år yngre enn Gjertine. Han vokste opp i en kristen heim, men kom først gjennom til bevisst tro som 17-åring. Etter det vokste misjonskallet fram, og han meldte seg derfor til tjeneste i Kinamisjonen.

Gjertine og følget ankom Shanghai i Kina 13. november 1891. På kaien sto blant andre Sokndølen Sigvald Netland og tok imot dem, og forloveden hans som var i samme reisefølge. Netland var reist til Kina uten noe misjonsselskap i ryggen, men gikk etter hvert over i et Amerikansk misjonsselskap. Han hadde ankommet Kina i 1890. Seks dager etter at forloveden ankom Kina, ble han gift. Kona døde i 1893 og han giftet seg på ny året etter. 9. august 1896 døde Sigvald Netland av kolera og etterlot seg kone og to barn, ett barn fra hvert av ekteskapene.

Sigvald Netland

Til Hankow
Gjertine og hennes følge ble i Shanghai fram til 4. desember. Ferden gikk videre med båt på Yangtse elva og ankom Hankow 8. desember etter en tur på 100 mil. Dagen etter flyttet de over elva til nabobyen Wuchang, hvor de ble boende fram til sommeren 1892 da de flyttet tilbake til Hankow. Her gikk de i gang med å lære språket. 12. juli var det bryllupsfest. Da ble Gjertine og Ludvig viet. Den følgende vinteren gikk med til språklesning og husbygging.
Brudebilde fra 1892: Gjertine og Ludvig Johnsen

5. april reiste Ludvig og vennen og kollegaen Henrik Seyffarth til byen Laohowkow for å leie et hus til misjonen. Det var da bestemt at Laohowkow skulle være hovedsete for Kinamisjonens arbeid. De lyktes med å få leie hus, og returnerte til Hankow 31. mai. Ludvig var på dette tidspunkt blitt så god i kinesisk at det ble bestemt at han og Gjertine skulle flytte til Laohowkow og starte med misjonsarbeidet der høsten 1893.

Ludvig Johnsen

17. juli ble en lykkens dag for Gjertine og Ludvig. Da ble datteren Lilli født. Men lykken skulle ikke vare lenge. Sommeren 1893 var veldig varm i Hankow. Mot slutten av juli begynte Ludvig å skrante med helsa. Han hadde fått dysenteri. 3. august tok sykdommen en alvorlig vending, og han døde om morgenen søndag 6. august. Det korte sykeleiet var tungt for Ludvig. Ikke minst var han svært plaget av tørst. Han innså at det gikk mot slutten, og sa til en av sine kollegaer: «Når jeg kommer til himmelen, vil jeg styrte meg på hode i livet elv og drikke.» Ludvig Johnsen ble begravet i Hankow samme dagen som han døde.

Avskjedsfest for misjonærene Caroline og Ole Mikkelsen Sama på
Liangiggai misjonsstasjon i 1909. (foto NLM-arkivet)

Fortsatt Kina
Gjertine valgte å fortsette som misjonær i Kina etter at mannen døde. Den kommende høsten ble hun og Lilli værende i Hankow, men rett før jul flyttet de til en ny misjonsstasjon i byen Liangigai. Her ble Gjertine og Lilli værende til hele misjonærflokken måtte evakuere og reise heim i år 1900, på grunn av det såkalte «bokseropprøret».


Gjertine og Lilli på Frøyland.
 I døråpnngen står nevøen Tønnes Frøyland

Gjertine ble heime i Norge fram til 1903. Da reiste hun tilbake til Kina og Liangigai misjonsstasjon. Datteren Lilli ble imidlertid igjen i Norge og bodde i Mandal mens hun gikk på skole, antakelig hos besteforeldrene. I 1910 var Lilli blitt 17 år og hadde flyttet til Stavanger for å gå på skole der. Hun bodde i Asylgaten 14 og ble «forsørget av enke med pension» ifølge folketellingen det året. Bosted var oppgitt å være Mandal.

Stavanger Aftenblad 19. mai 1911

Heim til Sokndal
Gjertine sto i misjonsarbeidet ved Liangigai misjonsstasjon fram til våren 1911. I mai dette året var det en avskjedsfest for misjonærene Caroline og Ole Mikkelsen Sama. Ekteparet Sama hadde vært kollegaer av Gjertine på Liangigai misjonsstasjon. Avskjedsfesten var på Kinamisjonshuset i Stavanger og i møteannonsen sto det at Gjertine skulle delta og at hun nettopp var kommet tilbake fra Kina.

Stavanger Aftenblad 25. november 1946

Vel tilbake i Norge flyttet Gjertine heim til Sokndal og bodde der til hun døde 23. november 1946. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om henne fra perioden 1911-1946. Gjertine fikk til sammen 17 år som misjonær i Kina.

Gjertine Johnsens gravstein i Sokndal


Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II
Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942
Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com
Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6
Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Erik Kjebekk: Han falt på slagmarken
Aftenbladet.no arkiv
Digitalarkivet.no











onsdag 23. november 2016

Guds forsamling på jord


Det var en flokk med blandet bakgrunn Jesu hadde med seg på sin forkynnerferd. Blant disiplene var det fiskere, en toller, en selot – som tilhørte et anti romersk parti, for bare å nevne noen. Blant damene var det flere som var blitt helbredet fra onde ånder og ulike sykdommer.

«Og det skjedde i tiden som fulgte, at han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike. Og de tolv var med ham, og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria, med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder var fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, embetsmann hos Herodes, Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide.» Luk 8:1-3

Denne teksten gir oss et lite glimt av Jesu virksomhet mens han var her på jord. Det var et følge som reiste fra by til by og fra landsby til landsby. I tillegg til Jesu selv var det de 12 disiplene, tre navngitte damer og «mange andre» som fulgte Jesus. Kanskje var det som en omreisende bibelskole for det store følge som Jesus hadde med seg. Det er ikke usannsynlig at Jesus i tillegg til å forkynne evangeliet i de ulike bygdene, også underviste og veiledet sine nærmeste.

Det var en flokk med blandet bakgrunn Jesu hadde med seg på si forkynnerferd. Blant disiplene var det fiskere, en toller, en seleot – som tilhørte et anti romersk parti, for bare å nevne noen. Blant damene var det flere som var blitt helbredet fra onde ånder og ulike sykdommer. Til tross for stor ulikhet, var det noe de hadde felles, de hadde møtt Jesus, og det møtet hadde forandret deres liv.



Guds forsamling på jord
Denne flokken på vandring sammen med Jesus, minner oss om Guds forsamling til alle tider. Vi er så forskjellige på så mange vis. Forskjell på interesser og evner, forskjell på naturgaver og intellektuell kapasitet, noen er patentlige til fingerspissene, andre trives best med litt rot, noen konsentrerer seg mest om seg og sitt, mens andre nesten glemmer seg selv i sin iver etter å tjene andre. Slik kunne vi fortsette.

En forkynner talte en gang om skatten i leirkaret. Han sa nesten litt ironisk at hvis du er på jakt etter en fullkommen forsamling og skulle være så uheldig å finne den, så må du for all del ikke gå inn i den forsamlingen, for da er den ikke fullkommen lenger.
  
Selv om vi ytre sett er veldig forskjellig, er det noe vi har felles. En viktig ting er at vi alle er
syndere. Her er det ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.(Rom 3,22-23) Guds forsamling er en samling med skrøpelige kar.

«Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud.» 1Kor 1:26-29

Men det er en ting til som vi alle har felles, og som er mye viktigere. Guds menighet på jord består av frelste syndere. Vi har opplevd den ufattelige nåde og blitt renset for våre synder i Jesu blod. Vi får stå framfor den hellige Gud i Jesus, og da står vi der som om vi aldri har syndet.
  
I teksten blir det sterkt understreket at kvinnene var med i Jesu følge. Maria Magdalena, Johanna og Susanna blir nevnt ved navn. Det blir noen ganger framstilt slik at kristendommen er kvinneundertrykkende. Det er ikke sant. På Jesu tid var det uhørt å ha damer med i disippelflokken. Etter at Jesus hadde snakket med kvinnen ved Sykars brønn, var disiplene som noen store spørsmålstegn: «I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? eller: Hvorfor taler du med henne?» Joh 4:27
  
I Gal 3,28 står det at i Guds forsamling er det ikke mann og kvinne, vi er alle én i Kristus. Det er fantastisk med Guds rike. Selv om vi ytre sett er utrolig forskjellige, er vi like innfor Gud i Jesus. Maria Magdalena hadde opplevd at Jesus drev sju onde ånder ut av henne. Hun var blitt løst fra djevelens bånd og satt i frihet. Hun var tydelig nært knyttet til Jesus. Hun var den første som møtte Jesus etter oppstandelsen, og var den som først fikk forkynne at graven er
tom og Jesus lever.
  
Det er ikke bare Maria av kvinner som var med i vitnetjenesten, selv om det nok i hovedsak var menn som var forkynnere. Bibelen taler om profetinner, og å profetere er ifølge 1 Kor 14,2 å «tale for mennesker til oppbyggelse, formaning og trøst.» De andre kvinnene som nevnes i tekste, tjente dem med det de eide. «Tjene ved bordene» er en annen tjeneste som er nevnt i Guds ord. Kanskje det er flest kvinner som har fått dette kallet?
  
12 av dem som fulgte Jesus var apostler, og de var bare menn. Aposteltjenesten var kun for disse 12, men Gud har i sin visdom, kanskje uforståelig for oss til tider, sagt at noen tjenester i Guds rike skal kun menn med nådegave og utrustning ha. Det er hyrde, eldste og læreansvaret. Dette er Guds gode ordning for menighetslivet, ikke en gradering i viktig og mindre viktig. Det herlige ordet i 1 Pet 2,9 gjelder alle Guds barn, kvinne og mann, ung og gammel:

«Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys,» 1Pet 2:9



Forkynnelsen av evangeliet
Så var det en ting som var om å gjøre for Jesus når han for fra landsby til landsby, han forkynte evangeliet om Guds rike. Forkynnelsen av evangeliet er helt avgjørende i Guds rike. Skal folk bli frelst, må de høre evangeliet forkynt. Skal Guds barn bli bevart, må evangeliet forkynnes. Troen kommer av forkynnelsen en hører! Den kom første gang og den kommer på nytt og på nytt.
  
Derfor er forkynnelsen ikke bare noe vi har med for å fylle møtene, men som vi like godt kan fylle med alt annet. Nei, forkynnelsen av evangeliet er et nådemiddel der Gud gir oss frelsen og der han bevarer oss i troen. Guds ord understreker dette veldig sterkt i 1 Kor 1,18-23
 
«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.»

Elia fikk formaningen, «stå opp og spis, ellers blir veien for lang for deg». Israelsfolket i ørkenen synda mot Gud, de ble inderlig lei av den usle himmelmaten. Djevelen setter inn sitt angrep «der troen kommer». Derfor er det om å gjøre for han å få oss bort fra forkynnelsen av evangeliet. Får han ikke det til, prøver han å få flyttet sentrum i forkynnelsen bort fra evangeliet, korset og forsoningen. Luther sa det slik: «Forkynnelsen er det viktigste i gudstjenesten. Det er bedre å utelate alt annet enn å utelate Guds Ord.»
  
Derfor er vi så avhengige av Den gode hyrde som leder oss til de grønne enger, som etterjager oss med det som godt er. Han vil så gjerne få gi deg den beste maten, og den får han gitt deg gjennom forkynnelsen av evangeliet.



Evangeliet om Guds rike
Hva er så evangeliet? 2 Kor 9,8 sier oss noe om det: «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.» Gud er mektig, leste vi. Det går igjen i hele Guds ord. Frelsen er ene og alene og helt og fullt Guds verk i Jesus. «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning,» 1Kor 1:30

Tenk om en liten del av frelsen skulle stå og falle på meg, da hadde jeg vært ille ute. Nei, det er Guds verk. Gud er mektig til å gi, står det videre. Igjen en fantastisk sannhet. «Av nåde er dere frelst, ved tro, det hviler ikke på gjerninger. Det er ei Guds gave!» Ef 2,8 Frelsen er ei gave til deg fra Gud. Kan det tenkes noe større: Frelsen er ei gave! Ikke deler av frelsen, men alt det du treng for himmel og jord! Gud gir deg det, og Jesus har betalt prisen! Gud er ikke snau. Han har nåde over nåde. Det er et trøstebudskap til deg som lurer på om Jesus blod renser for di synd. Han har nåde nok: «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.» Jes 40:1f

Det er for alle
Så er dette herlige budskapet et budskap også til de som enda ikke har hørt evangeliet. Jesus kommer snart igjen, derfor har evangeliet hast med å nå til jordens ender. Og er du leser dette en som ikke er frelst, så skal jeg få komme med en innbydelse til deg fra Jesus i dag:


«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes 1:18




onsdag 16. november 2016

Sven Foldøen – en radikal forkynner


Sven Foldøen var Rogalands mest kjente og mest omtalte predikant de første tiår av 1900-tallet. Han var radikal både i forkynnelse og i arbeidsmåter.

Det er nå mer enn 60 år siden han døde, men vi ser enda frukter av virksomheten hans i mange bygder og familier. I de største vekkelsene han fikk stå i, opplevde han at hele bygdesamfunn ble endret. Han fikk mange venner, men også mange motstandere.

I denne artikkelen vil jeg først gi en kort oversikt over livet hans. Deretter vil jeg stanse litt for noe av det han stod for som forkynner og åndelig veileder.

Foldøens heimegard på Foldøy

Hvem var Sven Foldøen?
Sven ble født 7. november i 1878. Foreldrene het Inger Johanna Ormsdatter Alveskjær fra Ombo og Faltin Faltinsen Foldøen fra Foldøy. Familien bodde på et gardsbruk på øya Foldøy ytterst i Sandsfjorden i Ryfylke. Inger Johanna og Faltin hadde ti barn, og Sven var nummer fire i rekken.

I oppveksten var fiske og jakt de store interessene til Sven. Disse hobbyene fulgte han hele livet igjennom. Å få komme på sjøen for å fiske eller jakte sjøfugl var hans store lidenskap og avkobling. Etter fullført folkeskole var han yrkesfisker en periode. Senere var han dreng på et par garder på Jæren og han var også fabrikkarbeider i Stavanger. Men da han ble 21 år, valgte han å emigrere til Amerika.

I Amerika var han dreng på to ulike garder i Dakota. Våren 1902 kjøpte han 640 mål jord, og tenkte å slå seg opp som farmer. Han hadde like før dette, blitt radikalt omvendt. Kallet til å fortelle andre om Frelseren og frelsens vei kom med det samme, og ble spesielt sterkt overfor hans nærmest. Han solgte derfor farmen i Dakota og valgte å reise tilbake til Norge og Rogaland. Båten la til kai i Stavanger 9. februar 1903.

På jakt i Amerika. Sven Foldøen nr. 2 fra venstre


Etter et par dager i Stavanger, reiste han heim til Foldøy og begynte straks å vitne for sine nærmeste. Han opplevde fra første stund at folk ble frelst. Ikke lenge etter hjemkomst, ble han kalt til forkynner i Stavanger krets av Kinamisjonen (NLM) og her ble han værende resten av sitt liv. Fra høsten 1903 og framover til 1912 opplevde Sven å stå i utallige vekkelser og hele bygdesamfunn ble omsnudd. Han fikk venner over alt, men også hard motstand. Han ble utsatt for ryktespredning, men fikk også svi for sine egne uvørne uttalelser. Men først og fremst var han Guds spesielle redskap for å nå Ryfylke med evangeliet. Han ble på folkemunne kalt for «Ryfylkebispen».

Sven Foldøen fortsatte som forkynner resten av sitt liv, og fikk stadig oppleve at folk ble frelst gjennom forkynnervirksomheten han sto i. Men det var ei tyngre åndelig tid etter 1912. Sven ble tidlig plaget med sykdom. Han ble rammet av spanskesyken, men overlevde den. Senere hadde han store problem med magen og slet også med tungsinn.

Vinteren 1904-1905 gikk Foldøen på Framnes ungdomsskole i Hardanger. Her traff han Brynhild Dalen fra Bjoa i Sunn-Hordaland som han ble gift med. De bodde i korte perioder på Randøy, Stavanger og Fogn, før de slo seg ned for godt på Finnøy. De fikk åtte barn. 11. mai 1953 var Sven en tur på sjøen for å fiske. Han ble funnet død i båten. En særpreget forkynner var blitt forfremmet til herligheten.

Kretsstyret og forkynnere i 1909. Foldøen nr. 3 bak fra høyre


Glimt fra forkynnelse og veiledning
Josef Tungland gir i boka si om Sven Foldøen, flere eksempler på Foldøens forkynnelse og åndelige tenkning. Tungland har også gitt ut et hefte med noen av Foldøens taler. Sven var ingen lærer. Han var typisk evangelist, men han hadde også klare standpunkt om aktuelle kristne spørsmål.

Forkynnelsen og forkynneren
«Ingen har fått noen større oppgave eller herligere gjerning i denne verden, enn den som får forkynne sannheten fra Gud om oss selv og om Ham.» Slik kunne han uttrykke storheten ved det å være forkynner.

Men han hadde også formaninger å komme med til sine predikende brødre: «Jeg har undret meg mange ganger over at her er forkynnere som ikke sier et ord til de uomvendte som sitter under deres talerstol.»

Han var opptatt av at det ikke var nok å ta et standpunkt for Jesus. Det er ikke nok å bøye kne. «En død forstandstro fører ingen over fra døden til livet. Den hellige ånd må få åpenbare for åndens øyne at vi er frelst.»

Svend Foldøen


En annen plass sier han: «Vi kan holde gode taler både hva form og innhold angår, men er det ikke åndskraft og åndssalvelse over oss, blir talen av liten betydning for de som hører oss.» Til predikanter og misjonsfolket kunne han si: «Jeg frykter for at erobringslysten har minket nokså meget hos folket vårt. Vi har fått inn alt for meget av toleranseånden og likegyldigheten i våre rekker. Mange mener vi må trekke oss tilbake, ikke stifte nye foreninger, men heller legge ned gamle, slutte med basarer og stevner slik at andre organisasjoner kan få plass.. Skal vi fremme vårt misjonsarbeid, må vi drive indremisjonsarbeid.»

Et glimt til: «Slik mange kretser nå driver det med å innskrenke emissærvirksomheten, er å gi arbeidet vårt ulivssår (dødsstøt). Ja, det er en sikker undergang. Vi har ikke verden med oss, heller ikke massene. Vi må i stor utstrekning stole på og regne med de få eller mange troende som deler vårt syn. Dør disse bort i ei bygd, er også vårt arbeid slutt der.»

Til den uomvendte
«Uomvendte mann og kvinne, du bør la deg overtale til å søke frelse nå. Det er din sjel det gjelder. Det er din sjel som står på spill. Ve deg om du taper din sjel. Jesus ynkes inderlig over deg. Din Frelser ser deg i kveld, du fredløse sjel. Han kjenner din smerte. Han ser din åndelige søvn, han ynkes over deg. Han ser din motstand mot din egen lykke. Han ser at du tror og lever på en løgn fra Djevelen, -han, din fiende, som sier at det har ingen hast med å vende om, at det er ingen fare ved å lev uten Gud.

Din Frelser ynkes over deg. Der er ingen som han. La hans varme kjærlighet til deg og hans omsorg for deg få beseire deg nettopp nå. Gi opp all motstand og la deg frelse. Det gjelder din sjel. Hvor skal du tilbringe evigheten?»

Brynhild og Sven Foldøen


Basun med klar lyd
«Medarbeidere. Det kom for meg å minne om dette: La oss gi basunen en klar og tydelig lyd om nåde og fred. Det nytter å forkynne evangeliet. Gud være lovet for det. Vår tro er den seier, som har overvunnet verden., og seire skal vi i kraft av Lammets blod og vårt vitnesbyrd.

Syndere skal frelse – flere og flere, hvis vi selv lever i evangeliet og ledes av Guds Ånd. Det sier seg selv at der hvor vekkelsene har vært eller i vekkelsestider, er der interesse for misjonen. Motstand er der også, -Gud være lovet for det! Var det ikke så, var nok ikke vekkelsene av den rette art.»

Forholdet til Den norske kirke
Allerede som konfirmant kom Sven i konflikt med Den norske kirke (DnK) og prester. Han var ingen kristen da han ble konfirmert, og Sven valgte derfor ikke å gå til nattverd etter konfirmasjonen, slik skikken var. Dette ble ikke godt mottatt av presten, som tok saken opp med faren til Sven og presten nærmest tvang Sven til å motta nattverden. Dette overgrepet preget Foldøen for livet.


I sine prekener tok Sven ofte oppgjør med det han mente var vanekristendom i DnK. Det førte til et anspent forhold til presteskapet. Dette fikk han også merke under bryllupet. Presten som vidde han og Brynhild var veldig kritisk til Sven. I talen sa presten bl.a.: «Jeg reiste nylig forbi en gård hvor sønnen nettopp hadde overtatt gården etter sine aktverdige og strevsomme foreldre, men folk sier det bare er et tidsspørsmål når han må gå fra garden, for han ligger til kl.10.00.» Dette var tydelig myntet på forkynneren Sven. Presten fortsatte med å lovprise bruden, før han fortsatte: «Går noe galt i dette ekteskapet, er det ikke piken fra Sunnhordaland sin skyld, men mannen fra Ryfylke.»

Sven hevdet at det blant presteskapet og deler av kirkefolket var mange åndelige treller og mye egenrettferdighet. En gang var Sven på fisketur sammen med en mann på utsiden av Finnøy. Mannen så et stort bygg på land og spurte hva det er for slags bygning. Jo, sa Sven, det er en fabrikk. Hva produserer de der? Dårlige jomfruer, svarte Sven. Det var kirka i bygda han snakket om.

Foldøen var også en av forkjemperne for såkalt fri nattverd, der bedehusfolket selv forvalter nattverden. Han og de mest radikale kinamisjonsfolket gikk heller ikke i kirken for å få døpt barna sine. De foretok heimedåp og meldte barna inn i DnK i ettertid. Alt dette var med å forsterke motsetningene mellom kirke og bedehus.

Dødsannonse i Stavanger Aftenblad 12. mai 1953


Stubber
Det gikk utallige stubber etter Sven Foldøen. Noen var nok sanne, men mange var også oppdiktet. Jeg tar med tre stubber, som er fortalt i boka «Aks i vind».

«Den kjende emissæren Sven Foldøen kom med en kollega til Bjerkreim, og de ble svært godt mottatt på en gård der. Det ble dekket til middag, og den bestod av «smala-hove» - noe som Sven kunne styre sin begeistring for. Da de skulle til bords, hvisket kollegaen til Sven: «E det kje beste at du helde ein liden andakt nå?» «Hm – eg trur kje me ska blanda Vår Herre borti dette!» svarte Sven»

«En misjonskandidat fikk si svenneprøve hos Sven Foldøen. Dei var saman på eit møte i Ryfylke. Foldøen presenterte misjonskandidaten før han skulle preike, og sa – «nå ska me høyra koss an e». Kvelden etter skulle han igjen preike. Nå fekk han denne presentasjonen av Ryfylke-bispen: «Nå skal de høyre misjonskandidaten. Men preiker han ikkje betre i kveld enn i går, er det ikkje mykje å sende ut som misjonær!»

«Det gjekk tregt på vitnemøtet. Ingen sa noko. Men så var det ein som reiste seg opp langt nedi salen. Foldøen såg han ikkje så godt, men kjente igjen målet og kom med følgjande komentar: «Å, e de du Syvert. Ja, ja, det e vel betre enn ingenting, men du må vera snare».


Fra Stavanger Aftenblad 18. mai 1953



Kilder:
Josef Tungland: Sven Foldøen – Ryfylkebispen
Josef Tungland: Sven Foldøen Du er fri. Preiker av Sven Foldøen
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
aftenbladet.no historisk arkiv