mandag 25. november 2013

Guds ord står fast


 
I avisa Dagen pågår det for tiden en debatt om bibelsynet ved Norsk Lærerakademi. Jeg kjenner igjen frustrasjonene som noen av studentene har gitt uttrykk for.

I år 2000 reiste Aksel Valen-Sendstad en debatt om bibelsynet på Menighetsfakultetet. Her målbar han en uro for bibelkritikken som han hevdet hadde fått stor plass på MF. Dette ble avslørt ikke minst i den såkalte homofilisaken.

I et leserinnlegg i Dagen støttet jeg Valen-Sendstad, og tok samtidig opp mine opplevelser ved NLA. Som et apropos til den pågående debatten, tar jeg med det meste av mitt leserinnlegg fra den gang:

I vår tid raser en viktig debatt om homofil praksis. Fornektingen av Guds ord er åpenbar blant mange biskoper, prester og lekfolk. Det er veldig viktig å bekjempe slik åpenbar vranglære, for det er en surdeig som smitter raskere enn vi ofte tror.

Samtidig er det minst like viktig å avsløre bibelkritikken ved rota. For det er kanskje i finere former bibelkritikken er farligst. Man gir uttrykk for at man vil være bibeltro, men samtidig fornektes punk etter punkt av Guds ord, slik Valen-Sendstad viser i sine artikler.

For 15 år siden(1984/85) tok jeg kristendom grunnfag på Norsk Lærerakademi. Det ble et sjokk for en ungdom som er oppvokst med at en ikke skal stille spørsmålstegn ved Guds ord. Det var sunt å få et lite innblikk i teologiens verden. Men at det selv i det såkalte konservative teologiske miljø var så mye bibelkritikk, var overraskende og veldig trist å oppdage.

Lærerne ved NLA på den tid understreket sterkt at de sto i samme tradisjon som MF. Vi fikk servert påstander som f.eks.

*Mosebøkene ble til mange hundre år etter Mose død. En redaktør samlet tekster fra mange kilder og satte dem sammen til Mosebøkene.

*Profeten Jesajas bok er skrevet av tre profeter, ikke en.

*Fortellingen om Abraham og Sara i Egypt(1 Mos 12) og Isak og Rebekka i Egypt(1 Mos 26) er samme historie, som tradisjonen har gjort til to fortelinger.

*Urhistorien i 1 Mosebok er ikke historisk.

Det ble også hevdet fra en av lærerne at det ikke var plass for Carl Fr. Wisløffs bibelsyn på NLA. Så langt meg bekjent er situasjonen ved NLA bedret noe den senere tid. Forskjellen på NLA og MF er kommet klart frem i den pågående homofilistrid. Dette er gledelig.

Jeg skulle ønske NLA og andre institusjoner som driver med bibelundervisning kunne komme på banen med et rungende ja til Guds ords autoritet. Vi trenger ikke læres opp til å være kritiske til Guds ord. Det har vi fått i fødselsgave fra Adam.

Vi trenger å be om å få et ydmykt sinn som er villig til å bøye seg for Guds ufeilbarlige ord. Et sinn som ikke stiller spørsmålstegn ved Ordet, men som lar Ordet få avsløre vårt eget syndeforderv og sette oss i frihet ved forkynnelsen av evangeliet ved Jesus Kristus.

Er det noe vi ikke forstår i Guds Ord, er det ikke Ordet som er feil. Da får vi erkjenne at her strekker ikke min forstand til.  Guds tanker er så mye høyere enn mine tanker. 

Valen-Sendstad avslutter artikkelen 24.08.00 med en oppfordring til kristenfolket om å avvise bibelkritikken, hvis ikke vil vi bli gjennomsyret av den og "miste sin kraft i sitt arbeide for evangeliet. Man kan ikke drive evangeliseringsarbeid til omvendelse og frelse på et slikt grunnlag." Her ligger alvoret. 

Flesteparten av de teologisk lærde vil nedlatende kalle et slikt bibelsyn fundamentalistisk og uakseptabelt. Men jeg vil bøye meg for Guds Ord. Ikke en tøddel av Ordet skal forgå. Takk og lov for det.


mandag 18. november 2013

Predikantens omvendelse


 
«Du driver religiøs fabrikkvirksomhet. Og hva produserer jeg? Dårlige jomfruer.»

Det er frikirkepastor J. F. Løvgren som i romanen «Våre lamper slukner» skildrer forholdet mellom båtbygger Lyngeid og den kjente evangelisten Ling. Ling sto i en lang møteserie i Lyngeids menighet. Det var fullt hus på møtene og mange gav uttrykk for at de ville bli kristne.

Lyngeid var en sann hyrde i menigheten, men menigheten ville ikke høre på ham. Ling bodde i heimen til Lyngeid, og han forsto at Lyngeid ikke var på bølgelengde med hans forkynnelse. Ulike hendelser gjør at Ling blir urolig og ber om en samtale med Lyngeid. I denne samtalen sier Lyngeid at Ling produserer dårlige jomfruer. Dårlige jomfruer kjennetegnes ved at de har bekjennelse uten liv. Liv kan bare Gud skape. Lings forkynnelse skaper bare bekjennere, men gjør ingen levende. Hvorfor ikke, spør Ling. Fordi det er intet evangelium i din forkynnelse, svarer båtbyggeren.

Samtalen kommer så inn på Lings sjelsliv. Lyngeid mener at Ling lever som en trell og forkynnelsen hans føder treller. «Du skraper sammen restene av det menneskelige jeg. Så blåser du hypnotismens eller suggesjonens ånde inn i skraphaugen. Så blir det religiøst liv i det gamle menneske. En trell blir født.»

Ling kommer i sjelenød og avbryter møteserien. Ei stund etter får båtbyggeren følgende brev fra evangelist Ling:

«Likevel økte nøden etter at jeg kom hjem. Hele min kristendom raknet for meg, for ikke å snakke om min predikantgjerning. Jeg syntes den hadde vært en eneste lang synd. Min fortvilelse var forferdelig. Det føltes som jeg var døden nær. Men Gud hadde alt tenkt på min frelse.

Jeg hadde vært der hjemme i fjorten dager, da evangelist Elvegård kom der. Ja, du kjenner jo ham. Han fortalte at han hadde vært hos dere straks før jeg kom. Han skulle være litt i vår menighet. Ham la jeg min nød fram for. På sin stillferdige måte utla han Skriften for meg, og Gud opplyste mitt mørke. Jeg ble løst ved Herrens ord om syndenes forlatelse.

Jeg ser det nå, Lyngeid, at jeg aldri har vært født på ny. Jeg har bare hatt en psykologisk omvendelse. Visse stemninger og viljesanstrengelser hadde satt sitt preg på mitt sjelsliv. Det regnet jeg for gjenfødelse. Men nå har Gud født meg på ny ved sannhets ord. Å, jeg er så lykkelig! Evangeliet om nåde for fortapte er gått opp for min sjel med sin solglans og fred.»


fredag 15. november 2013

Gledesbud


Fra Bolivia
 
Det satt fire syke menn utenfor en by i Israel som hette Samaria. Samaria var hovedstaden i den nordre delen av Israel. De fire mennene var spedalske. En fryktelig sykdom som gjorde at deler av kroppen råtnet.

Sykdommen var veldig smittsom, så de som var syke måtte holde seg borte fra folk. Det fantes ingen medisiner mot sykdommen. Men de fire hadde flere problem. Vanligvis fikk de mat båret ut fra slektninger i byen, men nå var det en stor fiendehær som prøvde å ta byen. Ingen slapp verken ut eller inn og folket i Samaria holdt på å sulte i hjel.

Hva gjør vi nå, snakket mennene om. Da var det en som sa: Blir vi her, sulter vi i hjel. Går vi ulovlig inn i byen, er det ikke mat der heller. Men hvis vi går ut til fiendene, kan vi ha et bitte lite håp om å få litt mat. De ble enige om å ta sjansen.

Da de kom til leiren til fiendene, fikk de seg en kjempestor overraskelse. Leiren var helt tom for folk. Det var ufattelig mye mat, og gull og andre verdisaker. Mennene satte seg ned og spiste seg stapp mette. Hva hadde skjedd? Jo, Gud hadde gjort et under. Gud hadde gjort det slik at jødenes fiender hadde hør lyden av veldig mange vogner, hester og en stor hær. Da hadde de blitt livredde og flyktet fra alt de hadde og løp tilbake til sitt land.

Da de fire mennene var mette, var det en av dem som kom til å tenke på de som holdt på å sulte i hjel i byen. De drøftet dette og sa: "Det er ikke rett det vi gjør nå. Dette er dagen da vi kan bringe gledesbud. Hvis vi tier og venter til morgenen gryr, fører vi skyld over oss. Kom, nå går vi og forteller dette i kongens slott!" 2 Kong 7,9

Så sprang de inn i byen og fortalt at Gud hadde berget dem, og at de måtte komme ut og spise seg mette.

Misjon er å bringe gledesbud
Denne fortellingen er et godt bilde på hva misjon er. Vi bor i et land der vi har hørt om Jesus og hva han har gjort. Mer enn to milliarder mennesker har aldri hørt om Jesus og veien til himmelen. De er på vei mot en evig fortapelse. Derfor er det ikke rett av oss å holde det for oss selv. Vi må fortelle det videre til de som ikke har hørt!

Det er noen som tror at det er mange veier til himmelen. Slik er det ikke. Jesus er den eneste veien som fører fram. Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved. Ap.gj.4,12 Derfor kan ingen bli frelst uten at de hører om Han.

Noe av det siste Jesus sa til sine disipler før han for opp til himmelen, var at disiplene skulle gå ut i all verden å gjøre alle folkeslag til hans disipler. (Mat 28,18-20) Når alle folkeslag har hørt, vil Jesus komme igjen og hente sine til himmelen. Dette kallet, oppdraget, gjelder enda. Det er noe som gjelder for alle som tror. Her er ingen unntatt. Noen skal reise ut til fremmede land, andre skal være heime og be for utsendingene og gi av sine penger.

Om du hadde en rik onkel som en dag kom til en av dine søsken og sa: Her har du en million. Den kan du og søsknene dine dele. Var det rett av han å beholde alle pengene selv? Selvsagt ikke. Han måtte dele med dere andre. Slik er det med evangeliet også. Alle har rett på å få høre om hva Jesus har gjort for å frelse oss fra våre synder.

Det glade budskap
«Dette er dagen da vi kan bringe et godt budskap», sa de spedalske. Slik er det også for oss som tror på Jesus. Hvordan er det budskapet? Vi hører det blant annet i Joh 3,16: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.


På grunn av synda som bor i ditt og mitt hjerte, er himmelen stengt for oss. Det kan ikke komme synd inn i himmelen. Vi har heller ikke noen mulighet til å få gjort noe med denne synda i oss selv.


Det glade budskapet er at Gud elsket oss så høyt at han gav Jesus til soning, betaling, for våre synder. Han tok straffen, du går fri. Denne frelse får du gratis av nåde, om du tar imot i tro. Jesus er den eneste veien. Du klarer ikke å frelse deg selv, heller ikke ved hjelp av Buddha, Muhammed eller andre menneskeskapte guder. Derfor må vi skynde oss å fortelle dette til andre.

Men det hjelper ikke om du forteller andre det, hvis du ikke selv har tatt imot. Jeg er så glad at det er mulig å bli frelst her å nå! Kom til meg, sier Jesus. I dag! Om syndene dine er som purpur, skal de bli hvite som snø. Må du ikke utsette avgjørelsen. Kom til Jesus i dag.

(Andakt ved DKS 2011)


tirsdag 12. november 2013

At de må bli frelst


 
Det blir mange inntrykk å fordøye når en reiser 12 dager i Israel. Likevel blir det bare å skumme overflaten av det som kan læres og erfares.

28. september til 9. oktober fikk jeg en uforglemmelig tur til Israel. Vi startet noen dager i Jerusalem. Fortsatte via Dødehavet til Tiberias, hvor vi brukte en dag til å besøke Golanhøyden. Videre gikk turen til Samaria og Ashdod, med innlagte turer til Betlehem og grensa til Gaza.

Det var et bibelavsnitt som fulgte meg gjennom hele turen:

Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde efter å grunne sin egen rettferdighet, gav de sig ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.

For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem; men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen – det vil si: for å hente Kristus ned? eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen – det vil si: for å hente Kristus opp fra de døde? Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner,

for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Rom 10,1-13

Jøder
De fleste vi traff på turen var jøder. Kanskje er de fleste jøder sekulære, men mange er sterkt religiøse og ber til Gud slik de forstår Han ut fra GT. Men det er imidlertid svært få av dem som har fått ta imot Jesus som sin frelser. Bibelen sier det ligger et dekke over deres øyne så de ikke ser Frelseren. Det er vondt å tenke på at de i sin religiøse iver er på vei mot fortapelsen. Guds eget folk trenger sårt at evangeliet blir forkynt for dem. For det er ikke noen annen vei til frelse heller for dem, en Jesu verk på Golgata. Ut fra Guds ord kan det se ut til at hele Israels folk i et øyeblikk skal bli frelst før Jesu gjenkomst. Men inntil det måtte skje med dem som lever da, må vi gi evangeliet tilbake til det folk som det kom fra. Det står om et evig liv eller evig fortapelse også for dem.

 
«Kristne»
Det mangler ikke på såkalte kristne kirker i Israel. På de fleste steder som kan forbindes med en hendelse i Jesu liv, er det bygget ei kirke. Og kirkene er fulle av pilgrimmer og turister fra alle verdens kanter. I Golgatakirka i gamlebyen i Jerusalem så vi folk som lå langflate på gulvet mot en «hellig» stein. Noen ba, noen kysset steinen, mens andre gnidde tørkler mot steinen. Her var røkelse og liturgier. Men hvor er Kristus? Et religiøst strev og kav uten like. Bibelen derimot sier at Ordet er deg nær i ditt hjerte! Religiøse øvelser hjelper ingenting, frelsen er uforskyldt av nåde.

 
Muslimer
Vi møtte også mange muslimer i vår vei. De er forblindet i sin tilbedelse av Allah og Muhammed. Også disse er elsket av Gud. Også for deres synder døde Jesus på korset. Derfor trenger også de å høre evangeliet forkynt.

Det var smertelig å møte disse folkene, både fastboende og turister. Så mye religiøst strev og kav helt forgjeves. Derfor fulgte Paulus si bønn meg gjennom hele turen: Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst! Det er ingen forskjell på jøder og hedninger: Jesus er rik nok for alle som påkaller han!