torsdag 24. oktober 2013

Hvor mange ganger kommer Jesus igjen?



Jesus kommer snart igjen for å hente sine til seg. Det sier Guds ord flere steder, til oppmuntring for Guds folk og til kall for den som ikke er frelst.

Jeg har opp gjennom tidene hørt utallige preiker om Jesu gjenkomst. Kanskje flere før enn nå? Alle predikanter har forkynt det samme: Jesus kommer snart, er du rede når han kommer?

Men her slutter også enigheten. Når det blir spørsmål om hva som kommer til å skje når Jesus kommer, er det mange ulike fortolkninger som er blitt servert. Og slik har det vært opp gjennom hele historien.

Det har grovt sett vært tre hovedteser om hva som skal skje. Svært forenklet:

1. Jesus kommer to ganger. Først kommer han igjen for å hente sine til seg og opprette tusenårsrike. Etter disse tusen år, kommer han igjen til den endelige dom. Dette synet var i hovedtrekk gjeldende de første århundrer etter Kristus. Så ble det borte fra ca år 400 med Augustin. Fra slutten av 1800-tallet kom dette synet tilbake og har vært rådende bl.a. i bedehuskretser.

2. Jesus kommer igjen en gang. Dette synet ble sterkt utformet av kirkefader Augustin ca år 400, og var rådende kirkelære helt fram til nyere tid. Her hevdes at tusenårsriket er tiden etter Jesu gjenkomst, fram til han kommer igjen for å dømme levende og døde.

3. Jesus kommer igjen to ganger. Opprykkelse. Dette synet forbindes helst med den såkalte tidshusholdningslæren, eller dispensasjonalismen. Læren forbindes bl.a. med John Nelson Darby (1800-82), en av de mest toneangivende lederne innen plymouthbrødre-bevegelsen. Her hevdes det at Jesus først skal komme igjen og ”bortrykke” sin menighet. Så skal Antikrist regjere på jorda i noen få år. Så kommer Jesus for andre gang og tar oppgjør med Antikrist og oppretter tusenårsriket hvor Han skal være jordisk konge. Etter de tusen år kommer den endelige dom.

Sentrale bibelavsnitt: Mat 24-25, 1 Kor 15, 1 Tess 4, 2 Pet 3, Joh.åp 20 m.m.

Nedenfor følger en kort, og dermed ufullstendig, gjengivelse av hva ulike kjente bibellærere og forkynnere lærer/-te om dette temaet.  

Martin Luther
I Den augsburgske bekjennelse står det at Jesus skal komme igjen på den siste dag for å dømme levende og døde. Han tar oppgjør med dem som lærer et framtidig tusenårsrike: De forkaster læren ”om at før de dødes oppstandelse skal bare hellige og gudfryktige inneha et verdslig rike og alle ugudelige bli undertvunget.” Luther tenkte at tusenårsriket var tiden fra Jesu himmelfart fram til pave Gregor VII ca. år 1075.

Erik Pontoppidan
I Pontoppidans bok ”Sannhet til gudfryktighet” sier han: ”Når vil han komme synlig til verden for andre gang? På den ytterste dag, som bare Gud kjenner. Hvordan skal det gå for seg på dommedag? Alle døde skal bli vekt opp og stilt for Kristi domstol, sammen med dem som lever på denne dagen. Hvert menneskes tanker, ord og gjerninger skal da dømmes etter Guds ord. Også djevelen skal da bli dømt.” Pontoppidan mener altså at Jesus kun skal komme igjen en gang.

Ole Hallesby
Ole Hallesby lærte at Jesus skal komme igjen to ganger, siste gang etter et framtidig tusenårsrike. I si troslære sier han bl.a. ”at vi først ved å fastholde de to gjenkomster oppnaar en real overenstemmelse mellom Skriftens forskjellige uttalelser om Herrens dag.”

Olav Valen-Sendstad
Olav Valen-Sendstad har skrevet ei bok der han tar et kraftig oppgjør med læren om et kommende tusenårsrike. Han sier bl.a. i krasse ordelag at ”læren om et framtidig tusenårsrike er uåndelig og materialistisk lære”.  Videre: ”Vi lever nå i tusenårsriket, for den som er gjenfødt ved Ordet og troen er rette borgere av dette riket.”

Carl Fr. Wisløff
Carl Fr Wisløff har ingen sterke meninger om emnet. I troslæren ”Jeg vet på hvem jeg tror” sier han at ”når oppfyllelsens dag kommer, vil vi få se hva som er rett.” Han gav god anmeldelse av Olav Valen-Sendstads bok om tusenårsriket. I boka "Utvelgelsen i Kristus" lærer han et kommende tusenårsrike.

Adolf Bjerkreim
Adolf Bjerkreim var preget av Plymuthbrødrene. Hans lære om Jesu gjenkomst er preget av dette. Bjerkreim lærer at Jesus kommer igjen to ganger og at bortrykkelsen skal skje før antikrists tid.

Aksel Valen-Sendstad
Læren om tusenårsriket som et kommende rike ”synes meget uklart, fordi skriftmaterialet for en sådan tolkning er yderst svagt og foreligger i billedlig tale. Alt væsentlig skriftmateriale taler enstemmig om, at den endelige dom skal ske umiddelbart ved Kristi komme.” Fra troslæren ”Kristen troslære”.

Kristian Fagerli
I sin bok ”Mot kveld” gir han en grundig innføring i tidshusholdningslæren. Han forfekter at Jesus kommer igjen to ganger og at bortrykkelsen skal skje før antikrists tid.

Sverre Bøe
Sverre Bøe har skrevet en bok om Johannes Åpenbaring. Her skriver han at han i løpet av arbeidet med Johannes Åpenbaring har endret mening. Før trodde han at tusenårsriket var i vår tid, mens han nå mener det er et framtidig rike. Altså to gjenkomster.

Arne Helge Teigen
I Arne Helge Teigens troslære ”Innføring i kristen tro” kommer han ikke inn på læren om tusenårsriket. Av det han skriver om endetiden forstår jeg at han lærer at Jesus kommer igjen en gang.

-Med alle mulig forbehold at jeg har forstått disse lærere og predikanter rett. Listen kunne vært gjort mye lenger. Jeg har ofte tenkt at det er like mange syn på Jesu gjenkomst som det er predikanter.

Er du rede når Jesus kommer?
Jeg har et avslappet forhold til ulike syn på hendelsesforløpet ved Jesu gjenkomst. Jeg tror Jesus kommer snart og tror at Han kommer en gang til den endelige dom. Jeg ser at enkelttekster kan peke mot et framtidig tusenårsrike, men mener likevel at et samlet tekstgrunnlag peker mot at Jesus kun kommer en gang og at tusenårsriket er tiden fra Jesu himmelfart til hans gjenkomst. Tidshusholdningslæren kan jeg ikke få til å stemme overens med Guds Ord. Men vi må ikke synet på hva som skjer i  framtiden, skille oss som bedehusfolk.

Bibelens tale om Jesu gjenkomst er profetisk tale. Tiden vil vise hva som kommer til å skje. Men Bibelen er tindrende klar på at Jesus kommer snart, og at det derfor er avgjørende å være klar når Han kommer! ”Den som har Sønnen har livet, den som ikke har Sønnen har ikke livet.”


 

tirsdag 22. oktober 2013

Lebesbymannen


Lebesbymannen (t.v.) i oppdrag for NGO.

I midten av september 1991 ble en minnebauta over Anton Johansen avduket utenfor Lebesby kirke. Lebesbymannen fikk endelig et minnesmerke i bygda han var med å gjøre kjent.

Det var min svoger Peder J. Jenssen som var pådriver for å få denne minnebautaen reist. I ettertid er det også kommet en utstilling i kommunen over Lebesbymannens liv og syner.

Fra Sverige til Lebesby
Anton Johansen var født i Tärna i Sverige 24. mai 1858. Tärna ligger like over grensen for Helgeland. Det er litt ulike synspunkt på når han flyttet til Norge og Lebesby. Noen av hans slektninger var flyttet der før han, og han var i Lebesby første gang som 9 åring i 1867. Om han da ble værende i Norge eller om han reiste tilbake til Tärna vites ikke, men han og familien er i alle fall på plass i Bukta i Lebesby på midten av 1870-tallet. Her levde familien og Anton for det meste av fiske, men de hadde også et lite gardsbruk.

Anton ble etter hvert aktivt med i styre og stell i kommunen. Han var medlem av kommunestyret i 18 år, han var hjemmelsmann (rettsvitne) i 30 år og i samme periode var han også kirketjener.

Utenom fiske og jordbruk hadde Anton jobb i Norges Geografiske Oppmåling(NGO) i 26 sommersesonger. Her var han med geologer på oppmåling av Finnmark, og hans oppgave var i hovedsak å bære utstyr.

Av utseende beskrives han som liten og tykkmaget. Han hadde et stort hode mye skjegg og hår. I følge arbeidskamerater i NGO var han urenslig og særdeles nøysom. Andre ord som beskriver han er stillfarende, ærlig, rastløs og litt naiv. Han stiftet aldri egen familie.

Ellers betegnes Anton som dypt religiøs. Han var alltid i kirken under gudstjenestene og deltok aktivt i bl.a. bønnetjenesten.


Lebesby kirke med minnebautaen etter Lebesbymannen
(Wikipedia)
Syner
Lebesbymannen er mest kjent for sine syner. Det første synet fikk han i en alder av 26, i 1884. Da så han to av brødrene sin drukne i nærheten av Nordkyn. Dette synet fikk han samtidig som ulykken skjedde, men familien ville ikke tro han. Han fikk også flere andre syn eller minnelser som angikk lokale forhold.

Sitt mest kjente syn fikk han som 49 åring natta mellom 13. og 14. november 1907. Her hevder han at han fikk se den 1. verdenskrig. Men han så også en lang rekke med andre kriger, ulykker og naturkatastrofer, bl.a. Titanics undergang.

Intervju med Lebesbymannen

I 1913 ble han sterkt minnet om å reise til Oslo, Stockholm og Berlin for å advare de politiske lederne mot det han hadde sett skulle komme. En ny reise ble foretatt i 1914, etter at verdenskrigen virkelig var brutt ut. Han fikk snakke med flere fremtredende nordmenn og svensker, men Tyskland nådde han ikke før i 1919. Men der fikk han ikke snakke med keiseren slik han ønsket.

Lebesbymannen vakte etter hvert enorm interesse i norsk og svensk media. Han fikk store oppslag i avisene. Mange snakket om denne merkelige originale mannen med komager fra Finnmark. Noen tok hans syner til hjerte, andre så på han som en bedrager.  Men sikkert er det at ingen har satt Lebesby på kartet slik som han.

Anton Johansen

Religiøs svermer
Når jeg leser Lebesbymannens syner, kan jeg ikke konkludere med annet enn at det er svermeri. Han påberoper seg å få åpenbaringer direkte fra Gud, utenom Bibelen. Slik åpenbarer ikke Gud seg etter Jesu komme. Nå er Guds åpenbaringer avsluttet. Vi skal forholde oss til Skriften alene.

At noen kan ha synske evner, kan jeg hverken bekrefte eller avkrefte. Men det har i tilfelle ikke noe med Guds åpenbaring å gjøre. Noen av Lebesbymannens syner gikk i oppfyllelse, mange andre var helt klart feil. Vi gjør derfor klokt i ikke å legge vekt på slike åpenbaringer, enten det er fra Lebesbymannen eller fra nålevende selvoppnevnte «synske profeter».

Anton Johansen opplevde nok sine syner som blodig alvor og ingen ting tyder på at han gjorde og sa alt dette for egen vinnings skyld eller for noe bevisst bedrag.

Siste reise
Etter at Lebesbymannen hadde vært i Tyskland, reiste han tilbake til Lebesby. Men han ble ikke her lenge. Ved St. Hans tider i 1919 reiste han til Oslo. Her levde han i fattigdom fram til sin død 3. januar 1929, nesten 71 år gammel. Han siste ønske var å bli begravet i hjemkommunen Lebesby, og gravferden skjedde fra Lebesby kirkegård 25. januar 1929.

Ukjent avis og dato









lørdag 19. oktober 2013

Graven er tom!


 
Det er påskedag. Tre lange, tunge dager snudd til jubel og glede. Graven er tom, Jesus lever!

Langfredag kveld hadde Josef fra Arimatea og Nikodemus tatt Jesu legeme ned fra korset og lagt det i grava. Jesu venner var i stor sorg og redsel. Han som de trodde på og hadde satt sin lit til var død. Kanskje var de selv de neste som ville bli tatt. Påskeaften går og ingenting skjer.

Så kommer søndagen. Maria Magdalena og noen andre kvinner går ut til grava. De hadde sett hvor Jesus var gravlagt og nå ville de ut for å se om grava. De hadde med seg noen urter som de sikkert ville stelle den døde med.

Men så skjer det utrolige. Steinen er veltet fra grav-åpningen. Soldatene som var satt til å vokte grava var borte. Det romerske seglet var brutt. Jesu likklær lå fint sammenlagt i grava. Her kan ikke være snakk om noe lik-tyveri. Jesus er virkelig stått opp.

Jesu fiender prøvde å sette ut rykter om at noen hadde stjålet liket. Soldatene som hadde stått vakt fikk mye penger av ypperstepresten og hans folk for å sette ut disse falske ryktene.

Men de kunne ikke fornekte en sannhet. Jesus er stått opp som han selv sa flere ganger mens han gikk omkring i Israel. Men disiplene forstod det ikke da. Og oppstandelsen er godt bevitnet:

For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 1 Kor 15,3-8

Jo, Jesus er oppstanden. Legemet som ble lagt i grav langfredag har stått opp. Det samme legemet er blitt forvandlet til hans herlighetslegeme. Derfor er påskedag de kristnes jubeldag. Jesus er oppstått fra de døde. Det er som å våkne av mareritt. Mesteren som var død, han lever!

Besøk i Gordons Golgata

tirsdag 15. oktober 2013

Møte med en bosetter


Motti Isaac forteller
 
Motti Isaac er en leder i bosetterbevegelsen i Israel. Han ivrer for å bygge ut Judea og Samaria med hus til jødiske familier.

Fredag 4. oktober fikk vi i være sammen med denne fargerike personen i to timer. Han fortalte om situasjonen i Israel og viste oss rundt i en landsby som er under oppføring.

Motti bor i byen Karmei Shamron og inviterte oss på en kopp kaffe mens han fortalte. Han vokste opp i København, hvor familien hans kom som flyktninger fra Tyskland like før 2. verdenskrig. At familien kom seg til Danmark, gjorde at de berget livet. Hele resten av hans familie ble utryddet i holocaust. Som 16-åring flyttet han til Israel. Han er gift med ei jødisk dame som er vokst opp i Sverige.

Motti sa at det aldri har vært noe palestinsk folk. De er arabere. I 1948 var Judea og Samaria et øde land med noe få fastboende. Det landområdet som nå er Israel har ikke vært selvstendig siden før Jesu fødsel. Hele denne perioden har landet vært okkupert av ulike fremmede makter.

Nå er Judea og Samaria (også kalt Vestbredden) inndelt i A, B og C-områder. A-områdene er helt under palestinsk kontroll. B-områdene er også under palestinsk kontroll, men Israel har noe mer ansvar her. C-områdene er under Israelsk kontroll og består av både arabisk og jødisk befolkning. A og B områdene utgjør ca. 40 % av Judea og Samaria, mens C-området er på ca. 60 %. I A og B områdene bor 95 % av den palestinske befolkningen, mens kun 5 % bor i C-området. I C-området bor om lag 400 000 jøder og 50 000 palestianaarabere.

 
De palestinaarabiske A og B områdene ligger spredt i C-området, forbundet med veier som brukes av både jøder og arabere. Jøder har ikke adgang til A-områdene, mens palestinaaraberne kan reise inn i C-området og i Israel mot å gjennomgå passkontroll. På veien inn i A områdene står stor røde skilt med advarsel om at det er forbudt for jøder å kjøre inn. Gjør de det, er det med fare for eget liv.

I selve Israel bor det over 1 million arabere med Israelsk pass. I følge Motti kan vi spørre alle disse om de kan tenke seg å flytte til A/B områdene eller til et annet arabisk land. Du vil ikke finne en eneste som vil svare ja på det spørsmålet. Ingen arabere har tilnærmet den levestandarden som de Israelske araberne.

Israel er en liten prikk på kartet, mot arabernes enorme område. Likevel er det Israel verden er opptatt av. Om de drepes i tusenvis i arabiske land, bryr verden seg lite om det. Israel kan derimot knapt løfte en finger før verden kritiserer. Spesielt skuffet var han over den rødgrønne norske regjeringen. Den er den mest Israelkritiske regjering i verden, med unntak av de arabiske regjeringene.

Nybyggernes strategi er å få bygge flest mulig nye hus. Og de vil bygge samme hva verden eller den Israelske regjering sier. Judea og Samaria er vårt, slår Motti fast, og vi gir det aldri fra oss. Fra Mottis by som ligger på «Vestbredden» kan vi se ned på Tev Aviv som ligger 3 mil unna i luftlinje. Det ville være selvmord å overgi en by som Karmei Shamron til araberne.

Nybyggingen starter med at familiene bor i telt, så flytter de over i noen brakker før de flytter inn i ferdige hus. Husa settes opp i stor fart og gjerne på tidspunkt der politiet er opptatt på ferie el.l. Har de først fått tak på husa, sier Israelsk lov at politiet ikke kan rive dem ned uten å gå om domstolen. Det er en så omstendelig prosess at husene i de aller fleste tilfeller får stå. Det er norske organisasjoner som støtter nybyggerne økonomisk, bl.a. Karmel instituttet.

Motti og reisefølget mitt, med nybygger brakker
og hus under oppføring i bakgrunnen
 
Det var interessant å høre nybyggerens versjon av situasjonen i Israel. En versjon som sjelden kommer fram i de store norske medier.


søndag 6. oktober 2013

Et hellig folk


 
Den som er en kristen er hellig. Det betyr ikke at en kristen er et bedre menneske en den som ikke er det, men det betyr at han har det bedre.

Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, 1 Pet 2,9

Du som er frelst er hellig! Det skjedde noe med deg da du ble frelst. Du «ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene,» 1 Pet 1,18b. Du ble kjøpt fri fra din dårlig ferd. Dette skjedde på korset da Jesus med sitt eget blod, sonet for dine synder. Han «utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.» Kol 2,14

Samtidig som syndene dine ble tilgitt ble du innviet til hellig liv. Guds ord understreker gang på gang at en kristen skal ikke skikke seg lik med denne verden (Rom 12,2). Det samme ser vi i 1 Joh 2,15-17: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.»

Hellig betyr utskille. En flekkfri renhet. Guds barn er rene og fullkomne i Jesus. Det sier Ordet så klart mange steder. Vi ser det bl.a. i Kol 1,21-22 «Også dere, som før var fremmede og fiender ved deres sinnelag, i de onde gjerninger, dere har han nå forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille dere hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn

Samtidig med at Ordet sier vi er hellige og ulastelige, formaner Ordet den kristne til å leve et hellig liv, et liv som er omvendelsen verdig. Vi skal gi den nye livet livsrom og mat, mens det gamle livet med dets lyster skal vi døde, kjempe imot.

«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbares i herlighet sammen med ham.

Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. Det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige. Til dem hørte også dere den gang dere levde i disse syndene. Men nå må dere legge av alt slikt: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har lagt av det gamle menneske og dets gjerninger og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.

Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, utlending, skyter, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle. Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender. La Kristi fred råde i hjertene, for til det ble dere kalt da dere ble ett legeme. Og vær takknemlige!» Kol 3,1-15