tirsdag 27. august 2013

Utsyn og ikke-lutherske talere


Martin Luther (tegning: nvcc.edu)
 
I Utsyns lederartikkel 16.08.2013 forsvarer Espen Ottosen bruken av en pinsevenn som taler på årets UL. Han spør med rette: «Er vi blitt mindre lærebevisste i NLM?»

NLMs veiledning har historisk gått ut på at læreforskjellen mellom lutheranere og pinsevenner er for stor til at vi ønsker å invitere dem som talere til våre møter. De fleste bedehus har vært stengt for ikke-lutherske forkynnere, kanskje med unntak av utleie til spesielle enkeltarrangement.

På egne møter har vi ønsket å bruke forkynnere som står for det som vi som en luthersk roseniansk misjonsorganisasjon ønsker å forkynne. Våre stormøter, som GF, UL og kretsmøter, skulle være stormøter med sentral og vekkende forkynnelse. Når vi skulle finne forkynnere til disse arrangementene, søkte vi forkynnernådegaver med klart og frigjørende budskap. Som oftest ble forkynnerne hentet fra egne rekker, men også slike som sto oss nær fra andre lutherske sammenhenger ble brukt.

Nå trenger ikke alt gammelt være bra. Det er ikke sikkert at de som gikk foran oss hadde et klarere lys over Guds ords veiledning. Det er derfor grunn til å gå begrunnelsen nøyere etter i sømmene når konklusjonene blir ulike.

Store læreavvik
Selv om vi kan anerkjenne brødre og søstre i andre arbeidslag som kristne, kan læreforskjellen være så stor at det ikke er naturlig å invitere disse som forkynnere på våre møter.

Et eksempel er nettopp pinsevennenes lære. De har et helt forskjellig syn på bl.a. dåpen, syndefallet, åndsdåp og helliggjørelse enn vi som bekjenner oss til den lutherske lære. Luthersk arvesyndslære blir avvist. Barnet blir ikke synder før det begynner å synde. Derfor trenger ikke barnet døpes.

Dåpen er en bekjennelseshandling og ikke et nådemiddel til gjenfødelse, læres i disse kretser. Barnet kan ikke tro og dermed heller ikke bekjenne at det vil tro. Derfor anerkjennes ikke barnedåpen som rett og de voksne som er barnedøpt oppfordres til gjendåp. Lutheranere vil derimot si at dette er i strid med Guds ord. Det er kun en dåp. Å døpe seg på ny er å handle i strid med Guds ord og en forakt av dåpen som nådemiddel.

Bagatelliserer læreforskjellen
Jeg mener Ottosen på NLMs vegne bagatelliserer den læremessige uenigheten, og jeg beklager derfor hans veiledning om at det «er langt lettere å slippe til» pinsevenner på våre stormøter.

Ottosen skriver at vi i NLM «tenker vårt om hva Bibelen sier om både tungetale og barnedåp, men vi må også erkjenne at vår innsikt er begrenset.» Men det er ikke småting dette står om. Det står om sentrale lærespørsmål som arvesynden, helliggjørelse og dåpen som nådemiddel.

Det er ikke slik at vi bare «tenker vårt» om disse lærepunkt. Vi er forpliktet på en bekjennelse ut fra Guds ord. Og denne bekjennelse er så ulik pinsevennenes bekjennelse, at det er unaturlig å invitere dem som sentrale forkynnere i våre arrangement. Å invitere pinseforkynnere til våre sentrale arrangement, betyr etter min mening at vi verken tar pinsevennenes eller vår egen overbevisning alvorlig. Vi kan anerkjenne pinsevenner som gode kristne brødre og søstre, men læreforskjellen er så stor, at det ikke er naturlig å gi dem vår talerstol.

Det blir søkt å bruke sterkt vranglærende lutheranere som argument for å bruke pinsevenner som forkynnere. Det er ikke slik at jo større vranglæren blir på luthersk side, jo lettere blir det å invitere mindre vranglærende ikke-luheranere. Læreforskjellen blir ikke mindre på den ene siden, selv om den øker på den andre.

Mindre lærebevisst
Min konklusjon blir derfor at jeg dessverre må svare ja på Ottosens spørsmål om vi er blitt mindre lærebevisste i NLM. Dette er nok også i tråd med «tidens tenkning». Det er ikke mange som er opptatt av lærespørsmål i dag. Fokuset er desto sterkere på «det vi står sammen om» på tvers av organisasjoner og kirkesamfunn.

Dette bekreftes av Ottosens neddemping av viktigheten av tjenestedelingsspørsmålet i lederartikkelen. Han skriver at vi bør stå sammen, selv om vi har ulike syn på tjenestedeling. I 1991 gjorde NLMs GF vedtak om at ingen ansatt skulle kunne samarbeide med kvinnelige prester. Ansatte hadde heller ikke lov til å forkynne eller veilede i strid med organisasjonens lære på dette punkt. Dette på bakgrunn av at vi så på dette spørsmålet som et viktig lærespørsmål.

Ikke en hver uenighet om bibelske spørsmål bør medføre at vi ikke kan dele talerstol. Men i de spørsmål som her er tatt opp, er læreforskjellen så stor, at det må få konsekvenser. «Gi akt på deg selv og læren», minnet Paulus sin medarbeider Timoteus om. Det er en formaning vi trenger å minnes, ikke minst i disse siste tider før Jesus kommer igjen. En tid Guds ord beskriver slik: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret.» 2 Tim 4,3


onsdag 21. august 2013

Hvor gikk du hen?


 
Et gravfølge er på vei mot gravplassen i Dilla i Etiopia. Livets store spørsmål blir alvorlig. Hvor gikk du hen?

Misjonær Gudmund Vinskei forteller:
 
«Ein av dei første gongene eg var på veg til Dilla på ei stor italiens lastebil, møtte me ein stor flokk som skrikande og huiande fór over vegen og inn i krattet. Kvinnene, kledde i skinn, gråt og klora seg i andletet med lange, skitne neglar, så blodet rann.

Det er eit hedensk gravfylgje. «Kva er det dei ropar på?» spurde eg tolken. «Dei tek opp att og opp att: Kor gjeng du hen, kor gjeng du hen, kor gjeng du hen?» svara han.

Det er å vera heidning: ei svart grav utan von på andre sida.

På eit sundagsmøte ute i distriktet sat det to gamle, kvithåra gubbar i utkanten av møtelyden. «Dei må du helsa på,» sa evangelisten. «Dei er heidningar og over 80 år, båe to.» - Då me hadde prata litt saman, spurde eg den eldste i laget: «Du som er så gamal og veit så mykje, kan du seia meg kva som er på andre sia av grava? Sjela vår som aldri kan døy, kvar går ho når med døyr?»

Eg tykkjer enno eg ser korleis han hogg den lange staven sin i jorda og nesten skreik det ut: «Det er det eg ikkje veit. Det er difor me ikkje ynskjer å døy!» (Trolltromma tagna. Gry 1955)

Guds ord forkynner oss hva som skjer etter døden og veien til himmelen:

Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham. Joh 3,36

Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg. Joh 14,6

Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst. Apg 4,12






fredag 16. august 2013

Fars sang


 
 
Far min var ingen storsanger. Tvert imot. Han sa mange ganger at «jeg kan ikke synge». Men han sang likevel. Til husbruk.

Med unntak av Bibelen, var kanskje Sangboken hans kjæreste bok. Denne brukte han som andaktsbok og slet ut flere eksemplarer. Selv om han ikke var fornøyd med sin egen sangstemme, var han glad i de kristne sangene.

I fars siste sangbok har han streket under mange sannheter som er blitt gode for ham. «Min Jesus lagde seg, imellom Gud og meg.»  «La verden se på det som synes smått, Er Jesus min, jeg har det evig godt.» «Løft deg sjel til Golgata, til de dype vunder! Evig liv går ut derfra». «Det er nok det som Jesus gjorde!»

Noen ganger har andre minnet far om sannheter fra en sang. Broren Alf siterte følgende vers i telefonen før han døde, står det skrevet i margen: «Å Kanaan, du fagre land, Å kunne jeg deg nå! Mitt hjerte står i lengsels brann, Å, kunne jeg deg få!» Reingjøringsassistenten på sykehuset hadde minnet far om følgende strofe en gang far var innlagt: «Her under korset kneler jeg ned, Her under korset finner jeg fred, Hva som enn møter meg, Hva som enn skjer, Her under korset jeg frykter ei mer.»

Når far hadde hatt sine stille stunder med Bibel og bønn, hendte det ofte at han sang med den stemmen han hadde. Hjerte fløt over etter et møte med Jesus. En slik sang fra far fikk også betydning for meg.

Jeg var 19 år og gikk på bibelskole. På Jørpeland bedehus var det tradisjon at bibelskoleelevene fra bygda skulle ha et vitnesbyrd på møtet 1. nyttårsdag. Jeg var også bedt om det, men visste ikke hva jeg skulle ta fram. Jeg satt på rommet og lest i Bibelen, men det var ingen ting som talte til meg. Mens jeg sitter og leser, hører jeg far stemme i sangen «Navnet Jesus blekner aldri». Han hadde hatt ei bønnestund på rommet sitt.

Da kommer det så sterkt for meg: Det er Jesus du skal vitne om! Det er ikke noen flotte formuleringer, men et lite ord om Jesus. Og teksten kom med det samme: «Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» Ap.gj 4,12.

Denne lille hendelsen var med å sette kursen for min vitnetjeneste. Det er det som jeg mer enn noe annet ønsker, å få peke på Jesus: «Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd.»

 
Fars sangbok

tirsdag 13. august 2013

Sammen i tjenesten


Tjenestedeling var et anspent tema i NLM på 1990 tallet. Etter at det ble åpnet for kvinnelig stemmerett i 1997, har det stort sett vært ro om saken i organisasjonen.

Hovedstyret(HS) har nå kommet med en revidert utgave av en veiledning om spørsmålet, som sist ble vedtatt av GF i 1991. Dokumentet som ble vedtatt av HS 30.11.2012, inneholder to hovedavsnitt. Ett avsnitt der sentrale bibeltekster om temaet blir gjennomgått, og ett avsnitt der ulike oppgaver i den kristne forsamling blir vurdert ut fra bibeltekstene.

Mye å gledes ved
Dette nye dokumentet står ved tidligere tiders forståelse av Guds ord. Om tjenestedeling sies det bl.a at det er en rød tråd gjennom Bibelen i dette spørsmålet. ”Denne går tilbake til skapelsen og til Guds tidløse plan for de to kjønn.” Videre sies det at ”vårt utgangspunkt for alt tolkningsarbeid vil være at Bibelen ikke motsier seg selv.”

Jeg tar med noen setninger til fra dokumentet:

*Vi tror på en Gud som, med hensikt, skapte kjønnene forskjellige.
*Det at Gud skaper kjønnene forskjellig får betydning for livet både i familien og i menigheten.
*Begrunnelsen for underordning er tidløs.
*Vi står altså overfor et tjenende lederskap.
*Pastoralbrevene tydelig forutsetter at det er menn som går inn i rollen som tilsynsmenn.
*Vi vil ikke tenke at tekstene om kvinners sentrale rolle i Bibelen kolliderer med de tekstene som taler om forskjeller mellom menns og kvinners oppgaver i roller i hjem og menighet. Vi mener det er mulig å ha flere tanker i hodet på en gang.

Svekket oppfølging
I den prinsipielle delen kan jeg ikke se at det er store endringer i forhold til tidligere vedtak i NLM. Det er jeg glad for. Når det gjelder de praktiske konsekvenser av denne forståelsen av Guds ord, opplever jeg at dokumentet er svekket i forhold til tidligere vedtak. Det er mer overordnede synspunkt, og lite konkretisering. Konkretiseringen er varslet i et nytt dokument som er under utarbeidelse. Men der det konkretiseres, viser dokumentet feil vei, slik jeg forstår saken. Noen eksempler:

Administrativ ledelse. Det understrekes sterkt at det ut fra Bibelens tekster ikke ”legges noen begrensninger på kvinners lederskap innenfor administrasjon, økonomi eller personalbehandling.” Ikke minst dette siste, mener jeg er høyst diskutabelt ut fra Bibelens ”hode-tenkning.” Jeg er også urolig for at denne nye tenkningen om et sterkt skille mellom åndelig og administrativt lederskap, er med å svekke den åndelige siden ved arbeidet vårt. Å argumentere med at vi ved ikke å skille mellom personalansvar og hyrde- og læreansvar står i fare for ”å blande sammen rollen som sjef og sjelesørger”, synes jeg er søkt.

Regionstyreformann. I NLM har det i alle år vært en klar praksis at formann og nestformann i regionstyret(før kretsstyret) skulle være menn. Dette ut fra at de er betraktet som hyrder og eldste i organisasjonen. I Stavanger krets var hele kretsstyret menn med samme begrunnelse. Nå svekker HS dette betydelig ved å si at ”det er ønskelig at også styreleder ivaretar et slikt hyrde- og læreansvar.” Dette gjør meg urolig. Etter mitt syn er det helt klart at ledelsen i regionen, med styreformannen i spissen, har et særskilt åndelig lederansvar. Da er det ikke nok å si at det er ønskelig. Dette er en klar svekkelse av tjenestedelingsprinsippet.

Forkynnertjenesten. Jeg er glad for at dokumentet ønsker å gi kvinner frimodighet i forkynnertjenesten. Samtidig synes jeg dokumentet går for langt i å åpne for kvinner i alle forkynneroppgaver. Typisk undervisende lærefokynnelse for voksne, så som bibeltimeserier og bibelundervisning ved bibelskolene kommer så langt jeg kan forstå tekstene i Guds ord, inn under mannens(med nådegave) oppgaver. Her har det vært noen uklart i organisasjonen vår, men jeg opplever at dokumentet går i feil retning.

Nattverd. Også når det gjelder nattverden, innfører dokumentet noe nytt. Det argumenteres godt for det som inntil nå har vært praksis når det gjelder offentlig nattverdforvaltning. ”En årsak til at ansvaret for nattverdfeiringen er blitt gitt til de som har et særskilt hyrde- og læreansvar er sammenhengen mellom sakramentene og kirketukten.” Likevel åpnes det for at kvinner kan lede nattverden i forsamlingene: ”Men vi aksepterer at noen finner andre løsninger – og for eksempel skiller mellom å lede nattverden og å sørge for at nattverden praktiseres på en bibelsk rett måte.” Dette er beklagelig.

Kvinnelige prester. Dokumentet fastholder at kvinnelig prestetjeneste slik den praktiseres i Den norske kirke er i strid med Guds ord. Derfor blir det også fasthold det som alltid har vært praksis: ”På den bakgrunn fraråder vi at foreninger og forsamlinger inviterer kvinnelige prester som forkynnere.” Dette er bra.
 
Men det blir noe underlig at det samtidig understrekes ”Derfor tror vi at Gud kan bruke og velsigne en kvinnelig prest.. Det mest avgjørende er at mennesker taler i pakt med Guds ord.” Saken er jo at hun med sitt valg av tjeneste vitner i strid med Guds ord. Det samme ville være om en prest taler ”rett”, men lever som samboer. Livet slår i hjel ordene. Selvsagt kan Gud i sin suverenitet velsigne et Gudsord fra en vranglære. Men vi oppfordres til å ta oppgjør med vranglæreren. Spørsmålet om kvinnelige prester er et lærespørsmål, ikke et organiseringsspørsmål.

Savner mer positiv begrunnelse
Å leve etter Guds vilje, er det beste for oss mennesker og for Guds menighet på jord. Det gjelder også spørsmålet om tjenestedeling. Det er derfor til menneskets beste at Gud har ordnet med en slik tjenestedeling. Dette kommer fram i dokumentet, men i for liten grad. Ikke minst i innledningen kan en få inntrykk av at dokumentet blir utgitt med en litt flau unnskyldende tone overfor likestillingsideologien som er rådende i dag. Jeg skulle ønske en mer frimodig bekjennelse til Guds gode vilje, som i de fleste tilfeller vil være på tvers av tidsånden.

Rådsmøtet
Denne saken ble behandlet av Rådsmøtet høsten 2011. I ettertid er det blitt justert og oppdatert av HS. Jeg undres på om Rådsmøtet godkjente endringene når det gjelder formann i regionstyret og nattverdforvaltning? Det ville i tilfelle undre meg at et slikt forslag skulle vedtas enstemmig av rådsmøtet. Hvis ikke, mener jeg saken bør opp igjen til Rådsmøtet 2014. For dette er lærespørsmål hvor Rådsmøtet har øverste myndighet.

lørdag 10. august 2013

Gladkristen




Deltakerne i programmet «20 spørsmål» på NRK 9. august 2013, fikk et ord de skulle finne fram til. Ordet var «svirebror». De fant ut at det hadde noe med alkohol og kanskje sex å gjøre. Så kom spørsmålet om dette var noe som en typisk «gladkristen» kunne gjøre, og etter litt nøling ble svaret ja.

Kanskje er dette typisk for tankegangen i dag. En gladkristen er en som kan være med på det meste som ikke-kristne underholder seg med, kanskje uten å havne helt på de skrå bredder. Ordet forbindes gjerne med det motsatte av det som forbindes med «det mørke fastland», pietistisk kristendom.

Hvem er så en gladkristen? For å finne svar på det, må vi gå til kilden. Til Guds ord. Som så ofte ellers, er svaret vi finner her, et annet enn det som er in i tiden.

Bibelens ord «salig», betyr den høyeste form for lykke. Den som er salig, er i høyeste grad en gladkristen. Og hvem er salig? Guds ord sier det slik: «Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.» Sal 32,1-2.

Synda di stenger deg ute fra samfunn med den hellige Gud. Den gjør at du er fortapt og himmeldøra er stengt for deg. Derfor er det ingen større glede for et menneske, enn å få sitt forhold til Gud i orden. Få fred med Gud. Synden tilgitt. Himmelen åpen. Dette skjer ved å ta imot Jesu fullbrakte frelsesverk på korset. Der tok han straffen for dine synder, slik at du får gå fri. Dette blir ditt om du tar imot det i tro.

På denne bakgrunn oppfordrer Guds ord de kristne: «Gled dere i Herren alltid! Atter vil jeg si: Gled eder!» Fil 4,4. Den som har fått sine synder tilgitt er alltid glad i «Herren», selv om følelsene kan svinge.

«Svirebror-gleden» hører derimot ikke sammen med et Guds barn. Gud sier det slik: «Det er nok at dere i den tiden som er gått, har levd slik hedningene vil, i utskeielser og lyster, i drikk, festing og fyll, og i forkastelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg fordi dere ikke lenger løper med dem ut i denne strømmen av utskeielser, og de spotter dere.» 1 Pet 4,3-4

Den som er gladkristen i bibelsk forstand, er redd for å gjøre Gud imot. Han er redd for å leve et liv «slik hedningene vil». Han ønsker å leve et liv «omvendelsen verdig». Dette er noe som du får i «fødselsgave» når du blir frelst. Det nye livet som du da får, vil det gode. Det er en indre frukt av livet sammen med Jesus.

Derfor blir det også en kamp i en kristens liv mellom det nye livet og den gamle syndige natur. «Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene.» Rom 7,22-23 Men da vet du hvor du skal gå: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri mig fra dette dødens legeme? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! - Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Rom 7,24-25

Å glede stor som Herren gir Alt her på denne jord:
Hans nåde også barnets blir, Det mettes ved hans ord.
Vi gledes hvert minutt som går, Og nåden ingen ende får.
Halleluja, halleluja, halleluja vår Gud.

Det er så godt å elske Gud, Han kan vår sak forstå.
Så godt å være Kristi brud Og fast i nåden stå.
Når verdens glede ende får, All himlens fryd tilbake står.
Halleluja, halleluja, halleluja vår Gud.

Vel blir det mørke mang en gang, Ei solen skinner jevnt.
Vel kan vi merke tidens tvang, Men ett er dog bestemt:
Det blir ei mørkt i himmelen, Og reisen, hva betyr vel den?
Halleluja, halleluja, halleluja vår Gud.

Er det så salig endog her Å være Jesu venn, 
Hva skal det ikke da bli der En gang i himmelen? 
Vi gledes hvert minutt som går, Og gleden aldri ende får.
Halleluja, halleluja, halleluja vår Gud.
(Nils Frykman SB 133)


lørdag 3. august 2013

Vekkelse føder misjon


Foto: Jorunn Hamre, Etiopia.
 
Misjonskallet, misjonsgløden og misjonsansvaret kommer gjennom vekkelse. Å bli en kristen skjer ved at du blir vakt opp og ser din synd, og at du får se at Jesus døde for deg. Gjennom dette som Bibelen kaller gjenfødelse, får du også nedlagt i deg en nød for de som ikke er frelst.

Jeg har i sommer lest boka «Bak sletter og fjell» av Fride Hylander m.fl. Den handler bl.a. om den svenske misjonens oppstart i Etiopia. Bakgrunnen for denne misjonsvekkelsen blir av Johan Hagner skildret slik:

Rosenius sitt budskap grunnfestet de vakte og førte dem inn i nådens omskapende makt. Kristi kjærlighet ble en tvingende makt. Nådegavene ble frigjort, og de troende fikk trang til å vitne. Det alminnelige prestedømme fulgte i vekkelsens spor, og det ble en ny tid i folket vårt, med nød for sjelenes frelse. Enkle lekmenn forkynte Ordet og folk søkte frelse. «Moses og Lammets visor» begynte å lyde over hele landet.

I en slik gjennomgripende landsvekkelse får misjonskjærligheten den rette grobunn. Nå blir ikke lenger misjonen bare en kristen plikt. Den er den personlige opplevelsen av Kristi kjærlighets tvingende makt som blir det avgjørende. Misjonen som tidligere for de fleste har vært en teoretisk forpliktende sannhet, blir nå en hjertesak. Dette må føre til en revolusjon blant de misjonsinteresserte og blant vekkelsens «lesere».

Misjonsfolket i Sverige fikk på en spesiell måte lagt Galla folket i Etiopia på sitt hjerte. Flere unge med ulik utdannelse prøvde med livet som innsats, å nå inn til det som da var et lukket land. De hadde et motto: «Til Galla eller dø». Det ble mer enn tomme ord. Flere av utsendingene døde i sine forsøk på å nå Galla. Misjonærene hadde møtt Jesus som sin frelser, og kunne ikke holde evangeliet for seg selv. Koste hva det koste ville.

For mange år siden fortalte en misjonsvenn at noen var blitt frelst i heimbygda hans. Gledens tårer rant. Det var ikke ofte de hadde opplevd slikt i denne bygda. Så fortsatte han å fortelle om den nød og omsorg de nyfrelste hadde for at andre skulle bli frelst. Da kom tårene på ny. Denne gang nødens tårer. For han var fortvilet over seg selv. Han hadde levd med Jesus i mange år, men han merket så lite til denne nøden for andres frelse i sitt liv. Han måtte spørre seg selv om han hadde åndelig sovnet.

Når vekkelsen stilner, blir det meg og mitt i sentrum. Når du får leve i et nært og godt forhold til Jesus, blir det som for Paulus: «Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (Rom10,1)