onsdag 24. april 2013

Frimodig tillit til Guds ord

Guds ord er sannhet. Guds bud er den beste veiledning for et godt liv. Guds barn har tillit til sin himmelske Far og hans ord.

I Johannes åpenbaring 19,13 står det om Jesus: ”hans navn er Guds ord.” I Johannes evangeliet blir Jesus kalt for Ordet. Dette viser oss hvor nøye Guds ord og Jesus selv er knyttet sammen. Jesus blir også kalt Sannheten. Det sier oss at Guds ord er sannhet fra 1. Mosebok til Johannes åpenbaring.

Ikke feil i Bibelen
Hele skriften er gitt oss av Gud. Det er derfor ikke feil i Bibelen. Bibelen består av Det gamel(GT) og Det nye(NT) testamentet. GT er også Guds ord til oss. GT inneholder historie, profetier og forbilder som alt peker fram mot Jesus. GT inneholder også en del forskrifter for gudstjenestefeiring, hvordan Israelslandet skulle styres med mer. Bibelen sier at slike forskrifter fikk sin ende i og med Jesu komme til jord. (Heb 9,10)

Guds bud er imidlertid ikke ført til ende ved Jesu komme. De er eviggyldige. De er Guds krav til oss, og brudd på dem setter mennesket i skyld overfor Gud. Samtidig er budene Gud skapers gode bruksanvisning på et godt liv.

I dag opplever vi i Norge et alvorlig frafall fra Guds ord. Bibelske sannheter blir fornektet og hånet. Også blant folk med tilhørighet i kirke og bedehus blir det stilt spørsmålstegn ved Ordet. Bibelen må tolkes, hevdes det. Den ene tolkning er like god som den andre. Derfor blir ingen ting sannhet lenger. Dette er et opprør mot Gud!

Bibelen er klar
Guds ord er klart. Det er ingen motsetninger i Ordet. Alt er gitt oss av Gud slik han vil ha den(2 Tim 3,16). Det er i menneskets tanke det er uklart. I menneskets gamle natur er det opprør mot Guds ord.

Vi trenger derfor en fornyet bibeltillit. Vi trenger en fornyet glede over at Han som har skapt oss også har gitt oss de beste regler for det gode liv. Og mest av alt skal vi få glede oss over at det er sant at Jesu blod renser for all synd!

Glede over Guds ord
Jeg er derfor glad for at Guds ord sier oss klart og tydelig at det er to mulige utganger på livet. Himmel eller fortapelse. Når dette er sannheten, må folket få vite det. Vi må ikke tåkelegge det og gi folk falske forhåpninger om en evig himmel.

Jeg er glad for at Gud setter rammen for det seksuelle samliv til ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Det er best for oss mennesker. Den som innretter livet sitt i strid med dette, vil gå fortapt om han ikke vender om. Det gjelder bl.a. utroskap, samboerforhold og homofile forhold.

Jeg er glad for at kvinner får slippe å være hyrder og eldste. Det er det beste for dem, fordi skaperen har sagt det i sitt ord.

Noen ganger hører vi at kristne sier at de bøyer seg for Guds ord, men de skulle ønske Gud ikke hadde ordnet det slik. ”Jeg skulle ønske Gud tillot kvinnelige eldste, men..” Jeg skulle ønske Gud tillot folk å leve som samboere, men..” Slike uttalelser har sin rot i Gudsopprøret. Mennesket setter seg over Guds ord, selv om de ytre sett bøyer seg for dets krav.

Kjødet vil aldri godta Guds ord. Det nye livet elsker Ordet og vil med glede leve av det og etter det. Derfor er dette en stadig kamp for Guds barn. Når så i tillegg media, politikere og den religiøse hop latterliggjør Guds ord, kan kampen blir hard.

Hjelp til frimodig Bibeltillit
Som trossøsken må vi derfor hjelpe hverandre til å leve i en frimodig tillit til evangeliets herlige budskap og til å stole på og glede oss over at Guds bud og formaninger er den beste veiledning for det gode og rette liv.

”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det er Guds kraft.” (1 Kor 1,18)

”Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden…Hellige dem i sannheten” Ditt ord er sannhet.” (Joh 17,14 og 17)

fredag 19. april 2013

Hva er limet i misjonen?

Fra Bolivia
En påstand blir ikke mer rett fordi den ofte gjentas. Enkelte har evnen til å formulere ting som slagord, gjerne satt litt på spissen. Slike formuleringer kan være nyttige til sitt bruk, men kan også skygge for sannheten.

Er misjon limet?
En påstand som ofte blir gjentatt i organisasjonen min, NLM er følgende: ”Ytremisjonskallet er limet i organisasjonen vår!”. Vi kan være uenige om det meste, hevdes det, men kallet til å nå de unådde folkeslag med evangeliet binder oss sammen.

Hvis denne påstanden er rett, er det helt unødvendig med flere misjonsorganisasjoner i Norge. Da kan jeg like godt være med i Normisjon, Misjonsselskapet eller Pinsevennene. Disse organisasjonene har også et kall til å drive ytremisjon. Hvis ytremisjon er limet i NLM, hvorfor ikke da slå oss sammen med de andre organisasjonene?

Hvis denne påstanden er sann, vil det være uten betydning hva vi lærer, om vi er født på ny eller ikke, hvordan vi driver misjonsarbeidet osv. Bare vi er enige om å drive ytremisjon, er alt annet underordnet.

Jesu frelsesverk er limet
Det som er limet i en hver kristen organisasjon, er frelsen i Jesus Kristus. Den som er født på ny er blitt et Guds barn. Vi er grener på treet, og treet er Jesus. Han er legemet, vi er lemmene. Jesu verk for oss på Golgata, som vi fikk del i da vi ble frelst, er det som binder Guds folk sammen.

Den som ikke er født på ny, er ikke et Guds barn. Han kan stå som medlem i organisasjonen, men har ikke navnet sitt i livets bok. Står du ikke i Guds bok, mangler de ”velsigna band som bind, Guds folk i saman her.” Dette limet, nemlig den nye fødsel, går på tvers av organisasjonsgrenser og kirkesamfunn.

Synden splitter
Som gjenfødte kristne bærer vi på den gamle syndige natur. Det innebærer at vi ser ulikt på deler av Guds ord. Vi er i ulik grad preget av verden og djevelens angrep på Guds ord. Vi vurderer ulikt bibelens vektlegging av forkynnelsen og forkynnelsens innhold. Vi ser ulikt på hva vi får i dåpen og nattverden. Vi vurderer forskjellig hvilke virkemidler vi kan bruke i Guds forsamling. Noe av dette umuliggjør et samarbeid, andre ting gjør et samarbeid vanskelig, mens noe uenighet er uproblematisk.

Fordi vi ser ulikt på mange ting, er det dannet forskjellige arbeidsfellesskap blant Guds barn. Frelste syndere som ser likt på de viktigste spørsmål, har gått sammen for å nå ut med Guds ord i Norge og til misjonsmarken. Disse ulike arbeidslag har sine særpreg som er med og binder misjonfolket sammen.

Ytremisjon binder sammen
I NLM som arbeidslag har alltid misjonskallet vært med å binde sammen. Alle gjenfødte kristne har fått et misjonskall i fødselsgave. Lever du i et rett forhold til Jesus, vil hans kjærlighet drive deg til å gå ut med evangeliet til jordens ender. Dette kallet står vi sammen om og binder oss sammen.

Likevel blir det galt å si at det er selve limet som binder oss sammen i vår organisasjon. For ytremisjonskallet står sterkt også i andre organisasjoner. Ytremisjonskallet er derimot et av flere viktige punkt som er med å knytte misjonsfolket sammen i vår organisasjon.

Bibelsynet
Dette kallet har alltid vært tuftet på bibelens grunn. Derfor har bibelsynet vært med å samle. NLM bekjenner at hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Den er vi forpliktet på. De som ikke har kunnet dele denne troskap mot Skriften har enten forlatt oss, eller mer og mindre stilletiende akseptert at dette er organisasjonens syn.

Dette kom klart fram bl.a. i den såkalte Fjellhaugsaken på 1990-tallet. Her ble det slått fast at NLM lærer, som Guds ord lærer, en tjenestedeling mellom mann og kvinne. Ingen ansatt kan i forkynnelse, sjelesorg eller veiledning lære noe annet. Har han et annet syn på denne saken, må han enten finne et annet arbeidslag, eller være lojal med organisasjonens syn.

Forkynnelsen
Den luthersk-rosenianske vekkelsesforkynnelse er en annen ting som binder oss sammen. Guds ord sier at ingen kan bli frelst uten at Ordet blir forkynt. Forkynnelsens innhold er lov og evangelium, synd og nåde. Ulike forkynnernådegaver taler på dette grunnlag til vekkelse, frigjørelse, tukt og trøst. Som organisasjon har vi historisk ikke gitt rom for, for eksempel karismatisk preget forkynnelse.

Da den karismatiske bevegelse begynte å få innpass i bedehus-Norge på 1970/80 tallet, gav misjonens ledelse klar veiledning om at dette ikke ønskes i vår organisasjon. Egil Grandhagen var sentral i ledelsen i NLM på den tid. Han skrev bl.a.:

”Den karismatiske bevegelse skaper bare ytterligere uklarhet i norsk kirkeliv, hvor sikten er dårlig nok fra før......Vi ønsker nemlig IKKE at folk skal komme inn i våre foreninger og forsamlinger og forsøke å innføre en teologi som vi kjenner oss fremmed overfor og som vi ikke helt og fullt får til å harmonere med Bibelen. Det må være det som på godt norsk kalles infiltrasjon.”

Kirkesynet

Når det gjelder kirkesynet, har det aldri vært tvil om at hovedstrømmen er det radikale lekmannssynet, bygget på bibelens nådegavehushold. Alle Guds barn er prester og har si/sine nådegave. Et embete i den forstand som vi finner i Den norske kirke, finnes det ikke grunnlag for i Skriften. Derimot taler skriften om hyrder og lærere. Disse har sin tjeneste i kraft av si nådegave, ikke i kraft av utdannelse og et tildelt embete.

På begynnelsen av 1900-tallet ble NLMs kirkesyn presisert. I den såkalte ordinasjonssaken slo organisasjonen fast at vi ikke ønsker kirkelig vigsling av våre misjonærer. En slik ”ordinasjon” ligger ikke til noe embete. Derfor vil organisasjonens egne ledere stå for innvielsen av misjonærene. Dette førte til at mange av utsendingene våre trakk seg fra organisasjonen og fant sin tjeneste og tilhold i andre organisasjoner.

Vårt kall
Når noen av disse tyngdepunkt i organisasjonen forskyves, rystes vi i våre grunnvoller. Åpner NLM for bibelkritikk eller forstummer den luthersk-rosenianske vekkelsesforkynnelse i Norge eller på misjonsmarken, da faller grunnlaget for organisasjonen og det vil i praksis være en ny organisasjon.

Vi står i gjeld til de unådde. Det er tragisk at det etter to tusen år enda er milliarder av mennesker som er unådd av evangeliet. Det er vårt store kall som misjonsorganisasjon. Men dette kall kan ikke settes opp i mot bibelsyn og forkynnelse. Dette henger nøye sammen, og skaper vårt spesielle kall og særpreg.

torsdag 11. april 2013

Kongen av Bjerkreim


Gunnhild og Thønis Bjerkreim er mine tipp tipp oldeforeldre.
Thønis er barnebarn til Trond Lauperak.
 
-Fredrik æ konge i Danmark, men æg æ konge i Bjerkrei! Det er Trond Erikson Lauperak som tok disse orda i sin munn, en gang futen skulle kreve inn skatt.

Trond var bonde på den store garden Lauperak på sørsiden av Ørsdalsvannet i Bjerkreim. Han levde i perioden 1727 til 1804. I 1749 ble han gift med Berte Tolleivsdatter Hetland og de fikk til sammen ni barn, ei jente og åtte gutter. Trond overtok heimebruket på Lauperak etter mora i 1749. Sønnen Erik overtok halve garden i 1779, og resten i 1791. Etter den tid er Trond og Berete folgefolk. Han var kanskje den mest kjende av alle bøndene i Rogaland på 1700-tallet.

Trond var en foregangsmann innen jordbruket. Han var bl.a. den første i Bjerkreim som begynte å dyrke poteter. Han var en vanskelig mann, som var hard mot kona, barna og tjenerne. Trond var fadder til i alt 43 barn i Bjerkreim. På Lauperak står enda(1997) et epletre som Trond har podet. Dette kommer sannsynligvis fra Åseral, der Trond trolig slektet fra. Ellers var han også en dyktig smed.

Det er veldig mange etterkommere etter Trond. Jeg er en av dem. Trond er min tipp tipp tipp tipp oldefar.

Det er mange historier etter Trond. Bl.a skrev Aamund Salveson ei lita bok om han, med historier fra Tronds fargerike liv. Denne ligger på nett på følgende adresse: www.bjerkreim.info. Under følger ett par historier fra Salveson og en historie fra Jørgen Skjæveland: Gamalt frå Bjerkreim.

TROND SKYSSER LEGDEKONA
Ei legdekone kom en vinter til Lauperak og skulle være der i flere veker. Ho var sur og gretten til alle tider på dagen. Ingen kunne gjøre henne til lags. Og så var ho dårlig til fots, stakkar, ho Sokka-Kari, som de kalla ho. En blodpropp hadde satt seg fast i den ene foten hennes, og enda ho hadde latt seg årelate flere ganger, så vart han ikkje å få bort. Det var bare så vidt ho kunne gå tvers over golvet med to staver. Når ho derfor skulle flytte fra den ene garden til den andre, måtte de enten kjøre henne på en slede eller få henne opp på hesteryggen. Var det kort vei, måtte de bære henne på ryggen.

Men Trond hadde sin egen tro om denne blodproppen hennes. Kona hans la merke til, at når folket av og til var ute om dagen, kom der jevnt bort ett eller annet i matboden, og spekekjøttet, som hang oppe på loftet, minket styggelig inn for hver veke. Trond var ikke det minste i tvil hvordan dette hekk i sammen, men han sa ikkje noe.

Så kom den dagen da Sokka-Kari skulle fare fra Lauperak. Det var hard frost, så snøen knaka under føttene. Ørsdalsvatnet lå, men isen var ikke så sterk at han kunne kjøres. Trond sette legdekona på en kjelke, surret stavene og posen hennes god fast, tok seg et tau på ryggen og ei øks i handa og dro så avsted, ned over bakken og ut på vatnet. Han skulle tvers over vatnet til Dyrskog med kjerringa. Da de kom omlag midtveis på vatnet, stoppet han med ett, og stod ganske stille – snudde seg – og så alvorlig på Sokka-Kari. Gikk så et stykke bort og gav seg til å hogge et hol i isen. Om en stund gjekk han bort att til kjelken, tok tauet og målte over akslene til kjerringa. «Jau – jau- det æ inkje mødje så mangla nå – – det skal'kje vara lenge – hm – hm – », mumlet han med seg sjøl, og gjekk så til holet for å hogge det enda større.

Men før Trond visste ordet av det var Sokka-Kari langt borte på isen. Ho trippa av stad som en pisket kyrkjerotte, og føttene for som trommestikker. «Dæ var kjellsa dæ!» sa Trond med seg sjøl, og skøyelo, «dennan skysskaren gløyme du nok aldre!»

Denne kista laget Trond til sønnene Erik.
 
TROND VIL TA SONEN SIN UT AV HERTENESTEN
Det var i året 1770. Den 23. juli kom 5 hermenn til Lauperak. Det var sersjant Rasmus Rasmussen Seland, Salve Åvendal, Jens Åvendal, Kristoffer Kløgetveit og Peder Laksesvela. De to siste soldatene var i fra Bjerkreim. Alle var utsendt av major Brun og skulle få med seg sonen åt Trond, han Torleiv, han skulle være læregutt ved artillerikorpset i Kristiansand. Torleiv, som da bare var noen måneder over 17 år, fann de ikke heime.

Men Trond var heime, og han sa, at om majoren kom til Lauperak med 12 mann, så skulle han ikkje få sonen. Der var andre gutter enn han som sto for tur til å tena kongen. Han Torleiv var den eneste voksne sonen han hadde heime til å hjelpes på garden. Den eldste sonen, han Eirik, var da gift og hadde tatt mot et stykke av garden. Hermennene måtte reisa att likeså snaue som da de kom. Major Brun fekk selvsagt også vita hva Trond hadde svart, og så gav han sine ordrer til kapteinen.

Den 18. oktober samme året holdt kaptein Telleqvist manntall (session) på lensmannsgarden Svela, og Torleiv Trondson hadde møtt fram. Her passet kapteinen på og kneip Torleiv. En sersjant, Tollef Matiassen Fotland, og 4 hermenn til fekk ordre til å føre han til Lunde-sokne og gi han til kaptein Pristrop, som skulle få han til Kristiansand. De tok han som han stod og gikk, som en annen forbryter, uten at han fekk lov å komme heim først.

Da faren fekk vita dette, vart han rasende. Sammen kvelden tok han og sonen, Eirik, av sted over heia. En minebolt omlag en alen lang hengde han om halsen under trøya. I solrenninga kom de frem til garden Kjørmo i Lunde-sokna. Der budde han Bjørn Pedersen, som var gift med ho Ingeborg, søster til Trond. Han fekk de med, og så ber det over til Hofsherad og over Hovsvatnet til Moi. De går inn i huset til skogsinspektør Flame og får seg mat, og her treffer de Aamund Karlsen Hove, som fortelle dem, at Torleiv enda ikke var kommet. De snudde derfor om, Trond og Aamund gjekk på den ene sida av elva og Eirik og Bjørn på den andre. Det var ikkje godt å vita hvilken side av elva hermennene kom på. Disse hadde tatt vegen om Hedland og Heskestad og ned gjenom Drangsdalen.

Trond og Aamund hadde ikkje gått lenge i Moislia før de traff hermennene. «God dag!» seier sersjanten. «Ja, æg vil ønskja at dæ va en goe dag, både fø deg å fø meg!», svara Trond. «Tenk, att æg sko finna deg hør», sa han så til Torleiv; «mor di og æg venta så på deg i gårkvell» sa han og tok Torleiv i armen. Til sersjanten Fotland sa han, at han ville ta tingsvitne og bevise at der var flere karer i Bjerkreim, som hadde bedre råd og anledning til å tjene kongen enn hans son hadde. «Ellers helle æg inkje son min for gode te å tena kongen, når han bli någe eldre, å kan gjæra det heima mæ land-militsen; men når de tæge han te artillerikorpset i Kristiansand, så sæde æg mæg i mod, med nebb og klo», sa Trond.

«Det står ikkje i mi makt å lata son din verta fri», sa sersjanten; «eg hev mine ordrer å gå etter,» «Høyr nå, la oss gå ned til kaptein Pristorp, så kan hende han kan laga det så at du får heimatt son din.» «Kan æg inkje få sonen min mæ dæ goa, så må æg bruga vondt; æg ska skifta trøya med dokke, kara, hør ser de ko verje æg hæ», sa Trond og synte fram minebolten han hadde under trøya. Sersjanten holdt på sitt og meinte, at det ville ikkje være til gagns for Trond å gjeve seg i kamp med dem. De var forresten nå alle svoltne og trøtte, sa han, og dersom Trond ville være med, så kunne de gå inn til gjestgiveren og få seg noe mat og drikk, og så kunne de der tala videre om saka. Dette gjekk Trond med på.

På vegen møtte de Eirik og Bjørn, som hadde gått på den andre sida av elva, og nå gjekk de alle inn til gjestgiveren, Hans Wabeck. Mens de satt her og åt og drakk øl, lurte sersjanten seg ut og la vegen til sersjant Andreas Frøyland, som et kort stykke derifra holdt på med øving av en flokk hermenn. Fotland fortalte da om Trond og son hans, og bad Frøyland hjelpe seg med å få Torleiv fram for kapteinen Pristorp. Frøyland var straks villig til det og kommanderte 40 mann avsted.

Så snart de kom til gjestgiverhuset gjekk sersjantane og flere hermenn inn i stova. De andre stod utenfor. Frøyland bad da Trond gå ut, mens han fekk lest opp ordren fra kapteinen for Torleiv. Trond gjekk så ut i den andre stova, men kom snart inn att og tok Torleiv i armen og ville ha han med seg ut. Men sersjant Frøyland reiv han laus att og sende Torleiv med 4 mann til vakt, til kapteinen. Men nå tok slagsmålet til i stova. Trond får tak i sersjant Schanche og riv av han hårpisken og halsbandet. Nils Jakobsen Moi kjem Schanche til hjelp, og så får de lagt Trond tvers over ei vogge. Der står de en hel flokk og holder han, og en Jon Nilson og flere andre slår han på føttene med bajonetten. Men Trond fekk riva seg laus, og da sette de alle på dør det forteste de kunne.

Den siste som kom ut hodestupende var Jon Nilson. Han hadde fått et slag i hodet og ett drag over ryggen. Så lenge huset til Wabeck stod, synte det i takbjelken et søkk etter minebolten til Trond. Trond lot att døra og var nå alene inne. Men Frøyland får hermennene til å slå ring om huset; nå skulle Trond tas, – død eller levende. Trond åpna nå ett vindu og sprang ut på marka. Hermennene slo ring om ham, men Trond slår fra seg til alle kanter med minebolten. En av hermennene spring frem, samtidig slår Nils Jakoson Moi til ham i hodet med bajonetten så han stuper. Så spring de andre til og tek han, og sette han i arrest på kapteingarden Eikeland.

Nå vart det sak, og den varte like til mai måned 1771. Det vart forhør på Svela og på Svålestad, i Sokndal og i Egersund. Og Trond vart ført fra den ene tingstaden til den andre som en annen forbryter. På rådstova i Stavanger var han og noen veker. Etter at han var der skal han ha sagt: «Å, dæ va et ynskjele hus! – – Dør hadde eg ei fornøyele kvila. – Æg måtte beinfram stedla mæg sånn at æg fekk væ dør lenje!»

Soknepresten Nils Andreas Wibye, og andre av hans sambygdinger gav Trond de beste vitnemål i retten. Men noen av hermennene fra Lund og Sokndal vitna, at de hadde hørt at Trond skulle være kamphuga og urimelig og ikkje god å koma ut for. Han skulle væra en kjempe som ingen turte seie noe imot, sa en av dem. Ved overretten i Kristiansand var Trond frikjent. Retten har vel funnet, at hermennene på en mer lempelig måte kunne fått Trond fra seg.

Heftig ekteskap
Ein gong skulle kona til Trond, Berte, baka nokre karer, men ho hadde så lite elding(ved) inne. ”Gakk etter nok elding til meg,” sa ho til Trond. ”Hedlo er så kald at eg kan sitja med nakne rauvvæ på ´na,” sa ho.

Men då vart Trond sint. Han treiv Berte, drog opp stakkane hennar – kvinnfolka hadde ikkje underbukser i den tida – og settehenne på den glovarme hella. Ho sette i eit skrik med det same. Og det gjekk mange veker før ho kunne sitja. Då Trond vart gamal, vart han så stygg med henne at ho reiste frå han ei tid og budde i Egersund. Kanskje det var etter denne hendinga at ho reiste frå han.

Lisabet Risa har skrevet Bjerkreimboka. Om Trond skriver hun bl.a. at ”sanninga var nok at Troen(Trond) var ein vanskeleg mann, og at han var hard mot kona og barna sine og mot tenarane.”

fredag 5. april 2013

Forkynnelseskrise?


 
I Dagen 4. april i år har Johannes Kleppa en artikkel som han kaller ”Den skjulte krisa i Kristen-Noreg”. Denne artikkelen gir grunn til ettertanke.

Kleppa har sin bakgrunn bl.a. fra ImF og skriver derfra: ”Statistikken for ein av krinsane innan Indremisjonsforbundet viser at i løpet av dei siste åra er forkynninga, når vi reknar talet på møte, redusert med 70-80 % - og det er urovekkjande representativt.”

Han konkluderer slik: ”Krisa i Kristen-Norge har med andre ord kristenfolket skulda og ansvar for sjølv. Det nyttar ikkje å skulda på styresmakta eller tidsånda. Vi må ta skulda på oss sjølve, og krisa er at vi prioriterer bort forkynninga til fordel for alt anna. Med det undergrev vi vårt eige gudsliv og vi undergrev misjonsarbeidet i landet vårt og når det gjeld verdsmisjonen.”

Representativt?
Er det Kleppa skriver representativt også for de andre misjonsorganisasjonene i bedehus-Norge? Det er all grunn til å frykte det. Etter å ha vært ansatt i NLM både i Rogaland, Buskerud, Nord-Trøndelag og Nord Norge har jeg møtt dette på nært hold. For de fleste misjonsvennene er det med sorg en registrerer dette, for andre er det gått over til likegyldighet over forkynnelsen.

Hva så med oss som tilhører NLM? På vår heimeside nlm.no er det en oversikt over ansatte forkynnere. Denne gir ikke noen fullstendig oversikt, men gir et brukbart bilde. Holder vi utenom regionlederne, er det ca. 72 forkynnere i regionene og som reiser for hovedstyret. Til sammen utgjør disse grovt regnet 55 årsverk.

Går vi ti år tilbake i tid, viser NLMs årbok 2002 at det var ca. 104 ansatte med forkynneransvar. Da er ikke kretssekretærene medregnet. Det er en nedgang på 32 på ti år. De 104 ansatte hadde til sammen ca.88 årsverk, en nedgang på 33 på ti år. Med alle mulige forbehold om unøyaktige data, viser dette utvilsomt en dramatisk tilbakegang i antall forkynnerårsverk. I tillegg er arbeidstidsordningen for forkynnerne blitt betydelig bedre de siste årene, noe som er med og forsterker tendensen.

Tilbake i 1992, forteller årbok for NLM at det var ca. 136 forkynnere i regionene og for HS, omtrent det samme som i 1972. På de siste 30 årene er altså antall forkynnere i NLM redusert med ca 66. Nesten en halvering. Kleppa skriver at ImF har hatt en reduksjon i antall møter på 70-80 %. Jeg antar at reduksjonen i Normisjon er minst like stor. Det er ikke mindre enn dramatisk.

Ingen automatikk
Nå er det ingen automatikk i at gudslivet blir friskere og antall kristne øker, bare vi øker antall møter og ansatte forkynnere. Forkynnelsen kan være både tannløs og falsk. Misjonsfolket, forkynnerne inkludert, kan være kommet så langt i den åndelige søvn, at de ikke hører Guds tale. Folket kan være så forherdet at Jesus må gråte over det norske folk, slik han gråt over Jerusalems innbyggere.

Nei, i Guds rike er det ikke som i matematikken at en pluss en er to. Det er ikke automatisk slik at dobbelt antall møter gir dobbel velsignelse og dobbelt antall omvendte. Mye kunne vært sagt om det.

Troen kommer av forkynnelsen vi hører
Men det er automatikk i at hvis du holder deg borte fra forkynnelsen av evangeliet, vil du gå glipp av velsignelse. Ved at det forkynnes bare halvparten så mye nå som for 30 år siden, vil det åndelige liv sløves og det blir større grobunn for både vrang lære og kald rettroenhet. Jeg tror Kleppa ser rett når han altså sier: ”Vi må ta skulda på oss sjølve, og krisa er at vi prioriterer bort forkynninga til fordel for alt anna. Med det undergrev vi vårt eige gudsliv og vi undergrev misjonsarbeidet i landet vårt og når det gjeld verdsmisjonen.”

Hvorfor er det slik? Jo, for ”så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” Rom10,17 ”For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.” 1 Kor1,21 Skal folk bli vakt og frelst, må evangeliet forkynnes. Skal folk bli bevart i troen, må evangeliet forkynnes.

Vekkelsens tid er ikke forbi
Jeg sitter akkurat nå og skal legge reiseruter for forkynnerne i Region Sørvest for høsten 2013. Det er spurt etter forkynner til ca 1150 møter. I tillegg kommer mange møter som misjonsfolket lokalt skaffer taler til. Det er stor nåde at det enda er mange som spør etter forkynnelse av lov og evangelium. Det gir grunn til frimodighet og optimisme. For ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.” Hebr13,8 Hans kjærlighet til fortapte syndere er like stor i dag som da han gav sitt liv på korset for 2000 år siden.

Jeg vil oppfordre til forbønn for vårt folk. La oss be for oss som er Guds barn, at vi få være fattige i ånden og ha blikket festet på Jesus. Vi som misjonsfolket har kalt til å forkynne Guds ord, trenger ikke minst til forbønn. Be om at vi må bli bevart hos Jesus og at vi må få åndskraft og ord når vi skal forkynne.

Vekkelsens tid er ikke forbi. Det sier Jesus selv i sitt ord. ”Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. Sal 72,17 Og videre: ”Likevel lengter Herren etter å være nådig mot dere. Derfor reiser han seg for å vise dere miskunn.” Jes 30,18a

 

mandag 1. april 2013

Jack Eftland - min amerikanske gammelonkel


Gammelonkel Jack Eftland
 
Mormor Inga Fjelde, står ved komfyren og lager middag til familien på sju. Men tankene hennes er ikke ved grytene denne dagen. Det er en dag på høsten 1938 eller i 1939.

Minstedattera Eli på 6-7 år står på den plassen hun liker seg best, ved mors skjørtekant. Hun ser opp på mora og ser at tårene triller ned over ansiktet. Mor forklarer hvorfor dette er en tung og vanskelig dag for henne.

I 1875 er det folketelling i Norge. På lensmannsgarden i Bjerkreim er Gunnhild og Tønnes Bjerkreim gårdfolk. Tønnes er i tillegg til bonde, også lensmann og gjestgiver. Det er flere tjenere på garden under folketellingen. Karen er datter til Gunnhilds bror på hennes heimegard Vinge(Vinje) i Sokndal. Nå tjener hun på garden til onkel og tante. En annen tjener er Gunnhild og Tønnes sitt barnebarn Martin. Han er sønn av lensmannens eldste barn Tollef, utenom ekteskapet.

31. oktober 1882 er det bryllup i Sokndal kirke. Karen og Martin har funnet hverandre og lover troskap til døden skiller dem ad. Etter at bryllupet er vel i havn, flytter de nygifte til en gard på Efteland i Helleland, som Martins onkel Nils Gitlesen har solgt til dem. Martins far Tollef er kausjonist. Tollef har nå overtatt garden i Bjerkreim etter sin far Tønnes.

Ti måneder etter bryllupet, blir første barnet, Guri, født på Efteland. To år senere kommer nummer to, Jakob Lorents. Han dør imidlertid allerede året etter, kun 13 måneder gammel. Deretter kommer det tre nye barn, Ingeborg i 1887, Jakob Lorenz i 1889 og Inga i 1892.

Familien opplever en tragedie våren 1898. Da får mor Karen lungebetennelse og dør kun 48 år gammel. Kort tid etter flytter Martin og barna fra Efteland og tilbake til Bjerkreim. Han er jernbanearbeider og bosatt i Bjerkreim sentrum under folketellingen i 1900. Etter det er familien tilbake på Efteland i 1901, men garden går konkurs i 1905. Mye tyder på at familien da flytter til Vinningland. I 1908 dør Martin 55 år gammel.

Barna blir spredt. Ved folketellingen i 1910 er Guri tjenestepike på Gjedrem i Bjerkreim. Ingeborg arbeider på Kverneland fabrikker på Frøyland, mens Inga er i tjeneste på garden Ramsland i Helleland. Jakob Lorenz emigrerte til Amerika i 1909, året etter at faren døde. Da var han 20 år gammel.

Jakob er registrert i en folketelling i USA i 1910. Da bor han i Martin, Walsh i North Dakota. Han bodde da hos en svenske som het Carl Freeman. Carl var 34 år og bodde sammen med mora Johanne(60) og søsteren Josie(22).

Neste gang det er livstegn fra Jakob er i 1917-1918. Da har han endret navnet sitt til Jack Eftland. Han er da innrullert i det amerikanske forsvaret i forbindelse med den første verdenskrig. Han bor da i Washakie Country, Wyoming.

Så går det 20 nye år og vi er tilbake til kjøkkenet på Tungland på Jørpeland. Mormor Inga står over grytene på kjøkkenet og gråter, mens mor mi Eli står og ser på. Det har kommet bud fra Amerika. Mormors bror Jakob Lorenz Efteland, nå kalt Jack Eftland, er død 12. september 1938 49 år gammel. Dødsårsaken er matforgiftning etter at han har spist bedervet hermetikk.

I dødsattesten står det at han døde i Montana og at det var uvisst om han var gift. Så langt vi vet, var han ugift. Hva han arbeidet med disse årene i USA er heller ikke kjent.

Dette foto fra mormor Ingas fotoalbum er fra USA.
Kanskje er broren Jack en av arbeiderne?