torsdag 30. august 2012

Søke uten å finne

Avguden kunne ikke hjelpe!

Jeg har fått høre evangeliet og tatt imot Jesus som min frelser. Mange millioner har ikke hørt Jesusnavnet nevnt. De leter etter frelse uten å finne den.

Asbjørn Aavik var misjonær i Kina og Taiwan for Misjonssambandet. I 1939 skrev han si første av over 40 bøker. Boka hat ”De venter” og kom ut på Gry forlag. I boka forteller han bl.a. om et møte med en kristen kineser:

”Vi kom til en landsby herinne mellom fjellene. Det var første gang jeg var der, men evangeliet var forkynt der, og der var en liten kristenflokk. Vi hadde møtene i et av de kristne hjemmene, og der skulle jeg også bo. Den første kvelden ble jeg sittende og snakke med den eldste sønnen i huset. Han var en kristen.

Han forteller hvordan Gud vakte ham og frelste ham. Forteller hvordan Gud også har bevart ham gjennom disse farefulle år i sitt samfunn. Men så med en gang blir han så stille. Sitter bare og stirrer ned i golvet – som var han langt borte i en annen verden.

-Hva er det du tenker på? Han våkner. –Det er dette med far.
-Dette med far, men han er jo død?
-Ja, er nettopp det at far er død – og far døde før evangeliet kom hit til denne landsbyen. Og dette minnet om fars død blir jeg aldri kvitt.
-Vil du fortelle meg det?

Sønnen flytter veken i oljeskålen, så flammen stiger og blafrer i husets kalde gjenomtrekk. Og rottene springer over golvet den sene kveld. Så fortsetter sønnen:

-Far ble dårlig, og gammel som han var, tok sykdommen fort overtaket. Ingen doktor eller medisin kunne hjelpe. Vi så det lakket mot slutten.
-Sønn! Ropte han en dag. Jeg går bort til sengen. –Sønn, jeg skal dø snart. –Å nei, far, du blir nok frisk igjen, sier jeg. –Nei, dette er slutten. Hørte du ikke hvor ravnene skrek i natt? Min sønn, jeg er redd for å dø. Jeg tør ikke dø. Vil du hente avgudspresten.

Og presten kommer. På store gule papir skriver han mange underlige snirkler og tegn. Han skriver mange ark. Han skal jo ha betaling pr. stykke. Han mumler til slutt noe uforståelig over de ferdigskrevne arkene – og går.

Sønnen bretter arkene forsiktig sammen og går til tempelet for å brenne dem. Først kneler han til den store avguden i midten – slår pannen i golvet og ber ham være nådig mot hans gamle far som nå skal ut på den lange reise gjennom andre verdener. Så brenner han arkene i en urne. Og røken stiger under det sotete taket. Og sønnen tror som alle hans fedre har trodd før ham – at røken stiger inn i den andre verden og vekker åndene. Og røken blir igjen til gule ark som ligger foran åndene som hersker på den andre siden. Så har de fått beskjed.

-Sønn! Roper far igjen dagen etter. Og sønnen går bort til sengen. –Sønn, det hjalp ikke. Jeg er like redd for døden. Hent avguden. Og sønnen henter avguden. Den står der bak alteret i templet – flyttbar. Ved siden står en bærestol alltid ferdig. Og de setter guden oppi og bærer den hjem. Og de støtter far opp i sengen, og far slår de magre hendene sammen og ber:

Nå skal jeg inn gjennom den sorte dør – og ut på den lange reise. Og ingen har vendt tilbake og fortalt oss hvordan det er bak denne dør. Jeg ber deg – led meg – led gjennom alle farlige pass, forbi alle piner og krav i den andre verden. Og før meg til sist sikkert over broen ved enden av straffens land. Så skal det aldri mangle røkelse på ditt alter.

Så bærer de avguden av jord tilbake. Og det gikk to dager.
-Sønn, roper far igjen. Sønn, det hjalp ikke. Og snart skal jeg dø. Og sønnen står ved fars seng. Og sønnen kan ikke hjelpe. –Sønn, si meg, er her ikke mer?
-Nei, nå er her ikke mer. Presten har vært her. Avguden har vært her. Her er ikke mer å hente. Og far prøver å snu seg, griper etter sønnens hånd: Sønn, er her ikke noe mer!
Slik døde far.

Jeg har aldri kunnet glemme dette. Og det vil følge meg livet ut. Hedningene leter – leter uten å finne. Vi vet om dette ”noe mer”. Nei, det er mer enn ”noe mer”. Det er det eneste. Men det vet ikke hedningen. Og over hedningens vide, store verden dør det mange slike. De søkte, men fant ikke. Kan vi da ha ro med bare å ha det for oss selv, dette som alle skulle eie?

Nei, vi må gå – så alle bud kan få-!”
 
Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. (Joh 14,6)
 

søndag 26. august 2012

Frelst av nåde eller gjerninger?


 
Veien til frelse ble bestemt på et rådsmøte i himmelen før verden var skapt. Vedtaket som ble besluttet på dette rådsmøtet var at Guds egen Sønn skulle betale prisen for den nye himmelveien, og mennesket skulle få frelsen av bare nåde. Helt uten eget bidrag.

”Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av”. 2 Tim 1,9

For å passe inn i himmelen må du være uten synd. Livet ditt må være fullkomment. Noe slikt er umulig for oss mennesker. Det så Gud. Han så at himmelen ville bli tom for mennesker hvis ikke Han ikke i sin nåde grep inn.

Himmelsk rådsmøte
Derfor besluttet Gud at Jesus skulle bli menneske og gå i vårt sted. Han skulle sone for våre synder og leve et fullkomment liv etter loven. Han skulle leve slik at han passer inn i himmelen. Dette gjorde Jesus fullkomment. Soningen for syndene og det stedfortredende livet ble fullført på korset.

Derfor gjelder også i 2012 den beslutning som ble fattet på rådsmøtet i himmelen. Det gjelder for den som er frelst og for den som ikke er frelst. Men Jesus tvinger ingen til å ta imot denne frelsen, du får den av nåde ved tro.

Mye åndelig strev
Dette er stikk i strid med vår fornuft og vår måte å tenke på. For vi vil helst bidra selv til vår frelse. Derfor strever vi og kaver for å bli nåden verdig. Vi strever med å tro. Vi strever med å be. Vi strever med å lese i Bibelen. Vi strever med å leve et kristelig liv. Vi strever med å få nok nød for de ufrelste rundt oss. Så får vi ikke hvile i evangeliet, for vi får det ikke til.

Galaterne strevde med det samme. De mente at det ikke var nok med Jesu verk. Det måtte i alle fall til en omskjærelse i tillegg. Da blir Paulus på Guds vegne skarp i tonene:

”Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?” Gal 3,1-3

Guds gave, frelse av nåde
Var det ved lovgjerninger, ved dine egne gjerninger du ble frelst? Nei, ved å høre et budskap om Jesus verk, malt for deres øyne. Menigheten i Efesus fikk dette så herlig forkynt for seg:

”Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef 2,4-8

Etter syndefallet er dette fullstendig uforståelig for oss mennesker. Jeg prøvde en gang å forklare denne frelsens vei for noen ungdommer. Da svarte en av dem omtrent slik: ”Nei, det der kjøper jeg ikke. Det er for billig!” Det er for uvirkelig å tro at jeg kan nå himmelen på noe en annen har gjort. Og så er det så forsmedelig for vår gamle natur.

Jeg er frelst. Å for en nåde
Derfor har Gud gitt oss forkynnelsens nådemiddel. Ved at evangeliet forkynnes, kan Den Hellige Ånd ”dra sløret bort så synderen får se, at det som er ved Kristus gjort, gjør sjelen hvit som sne.” Døperen Johannes sa: Jeg har sett det! Og mange har vitnet etter han. Jeg er glad jeg kan være med å vitne.

”Jeg er frelst. Å for en nåde!  Nåde over nåde. Jeg er frelst. Å hvilken gåte! Nåde over nåde. Tank, all min synd har Jesus sonet!  Til sin brud har han meg kronet. Jeg er frelst. Å for en nåde! Nåde over nåde.” (Sigurd Lunde)



tirsdag 21. august 2012

Plutselig kom Jesus igjen!


Som lyn fra klar himmel, var Han der. Mens folk minst av alt ventet han.

Slik skildrer J. F. Løvgren Jesu gjenkomst, og slik står det også i Guds ord. Jesus kommer snart igjen. Vi kan vente han når som helst. Er du klar til å møte han?

Nevnte Løvgren har skrevet romanen ”Våre lamper slokner”. Her skildrer han livet i en menighet like før Jesus kommer igjen, og i det han kommer. Utgangspunktet for romanen er lignelsen om de fem kloke og de fem dårlig jomfruer i Matteus 25,1-13.

På slutten av romanen har menigheten jubileumsfest. Forsamlingens kor er klar til å synge. Dirigenten hever taktstokken:

Koret sto oppmerksomt og spent.
Han gjorde et slag.
Men da - - -.
Da var det hendt noe rystende.

Dirigenten gjorde en vill bevegelse med taktstokken. Ikke en lyd fra koret. Annet enn korte gisp fra åndedrett som holdt på å stoppe.
Over halvparten av koret var der ikke.
Øyeblikkets stillhet var forferdelig. Det knuget. En stillhet som kunne drepe.
Men bare et øyeblikk.

Dirigentens taktstokk falt klirrende på golvet, og trillet trinn for trinn ned av plattformen. Hans munn sto åpen av skrekk mens han med blodskutte øyne stirret på de kritthvite ansiktene han hadde foran seg.

-Er jeg gal! Skringret han.
Stemmen kunne gjerne tilhøre en gal. Og en annen gal stemme svarte ham:
-Nei, ikke gal! Du er fortapt!
Det var Røst. Han lo høyt og skjærende.

-Se, ropte han. Se de dårlige jomfruene!
Han pekte nedover i kirken med en finger som skalv så den slang.
Og det var et fryktelig syn.
Omtrent to tredjedeler av forsamlingen var forsvunnet. Det fantes ikke et barn noen steds.

Dette er en roman. Ikke alt vil skje nøyaktig slik Løvgren skildrer det. Men Guds ord sier klart at Jesus kommer snart. Og at han kommer brått og uventet. Og når han kommer, er det for sent å bli frelst.

Om Jesus kommer igjen i dag, blir du med til han til himmelen eller går du fortapt?

I dag er det mulig å bli frelst: ”Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Jes 1,18


torsdag 9. august 2012

Av nåde ved tro



For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef 2,8

Denne frelse, denne nåde blir aldri gitt deg uten i Jesus. Utenfor Jesus og hans nåde får vi bare det vi fortjener. Nåde er det motsatte av det vi fortjener.

I Salme 103,10 sier Gud det slik: ”Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.”

Synes du dette er enkelt å hvile i? Jeg synes det er vanskelig. Jeg kjenner meg så igjen i det Lina Sandel vitner om i sangen på nr. 251v5:

Men kor den arme sjela då enno dårar seg, Som trur at ho kan verta nåden verdig, Som først vil døyda synda og sidan tru på deg Eingong når hennar betring rett vert ferdig, Som først vil verta heilag og ven og rein og god, Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod - Og sidan verta barn i faderhuset!


Slik er det så ofte med meg dessverre. Noen ganger er det hovmodet som tyter fram! Jeg er bibeltro. Jeg har den rette lære. Jeg er aktiv i Guds rike, ja til og med ansatt…

Andre ganger og oftere kommer uroen: Jeg er ikke ren, god, sterk i tro eller brennende nok for å få andre med på himmelveien. Jeg er ikke en ivrig og glad bibelleser. Jeg har ikke et inderlig og rikt bønneliv.

Det er så lett å grave i meg selv for å finne noe som gjør meg nåden verdig. Samtidig erdet ufattelig vanskelig å ta i mot og leve i nåden, og at den er ufortjent. Men hvor fantastisk stort det da er å få vende blikket mot Jesus. Lina Sandel vitner i samme sang (251 v3+6):

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg Som henne skal med strev og møda finna. Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg, Så skal eg då som barn ditt rike vinna. Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapninga vart lagd, Du unnte meg i Kristus barnekåret. Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd Og har på tunge trældomsåket bore! No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.


Jeg er så glad i uttrykket i v.8: Frelsen er en Guds gave! At jeg er frelst av nåde ved tro, er en Guds gave. Da er det ikke snakk om fortjeneste. Da hviler det ikke på gjerninger. Det er Guds gave til en synder som deg!

Har du fått tatt imot denne gave kan du synge med Rosenius i sangen på nr. 283 v7:

Nå er det vel der oven, Jeg intet enser her.  Se, oppfylt er nå loven, og gaven given er!  Den tid vi var uvenner, Vår Gud forsonet blev, Om enn jeg intet kjenner, Jeg tror Guds gavebrev.