onsdag 23. november 2011

Vitnesbyrd på vandring

Guds ord er levende. Et lite ord om Jesus kan nå mye lenger enn du tro. Det har kraft i seg både til å velsigne, frelse, gi tukt og trøst.



Formiddagskoret i Drammen vitner om Jesus med sin sang.

Fra Kristiansand til Drammen
På Sørlandet sitter en forkynner og forbereder ei møtehelg i Drammen. Det følger alltid spenning med når en skal dele Guds ord med andre. Forkynneren blir rolig for at han på ett av møtene skal minne om at vi er tegnet i Jesu hender (Jes 49,13-16)

I innledningen til denne teksten er det et uttrykk som når predikantens hjerte på en spesiell måte. I vers 13 står det om Jesus at ”han forbarmer seg over sine elendige.” Mennesket er Guds ypperste skapning, men i Den Hellige Guds nærhet blir vi avslørt som syndere. Vi ser at vi er fortapt.

Når du står i dette lyset, som en fattig synder, er det velsignet stort å få høre et budskap om Han som forbarmer seg over nettopp slike som meg.

Vel på plass i Drammen griper budskapet både forkynneren og tilhørerne. En av dem som trengte et slikt budskap akkurat da, var undertegnede. Det gav meg et fornyet møte med Jesus.

Fra Drammen til Senja
Det som blir godt for en selv, ønsker en gjerne å dele med andre. Dette møtet med Jesus, har vært med i mang ei preik i ettertid. På en bibelcamping på Skoghus noen år senere, tar jeg teksten fram på ny. For et slikt budskap går ikke ut på dato.

Det er åpent og godt å forkynne, og i salen er det ei misjonskvinne som trengte akkurat dette. Også hun fikk et fornyet møte med Jesus, som tar seg av de små, de fattige i ånden.

Fra Senja til Nord-Troms
Heller ikke hun kan holde evangeliet for seg selv. På et vitnemøte ei tid etter, tar hun fram ordet som var blitt henne til velsignelse. Tenk Jesus forbarmer seg over sine elendige. Det er grunn til jubel og takk, slik det står i første del av vers 13: ”Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang! For Herren trøster sitt folk…”

I salen på Skoghus sitter denne dagen en predikant fra den læstadianske bevegelse. Vitnesbyrdet går fra hjerte til hjerte. På ny har Jesus fått nå noen med evangeliet.



Fra ei bibelhelg på Karalaks

Fra Nord-Troms til Lakselv
Senere samme året er det bibelhelg på Karalaks leirsted i Lakselv. En flokk misjonsvenner er samlet til forkynnelse og sosialt samvær.

En av deltakerne er læstadianerpredikanten fra Nord-Troms. Lørdag kveld er det som vanlig vitnemøte. Denne læstadianske venn tar ordet. Han forteller at han hadde vært på et møte på Skoghus. Der var det ei kvinne som vitnet, og hennes vitnesbyrd nådde hans hjerte. Tenk at det er de elendig Jesus kom for å frelse. Ikke de vellykkede, de egenrettferdig. Han kom for slike som meg, vitnet han.

Dermed hadde et enkelt vitnesbyrd nådd fra Sørlandet og helt til Finnmark. ”Et lite ord om Jesus, og si det, si det dog.” Tenk for en nåde å få være med å spre himmelsk velsignelse.

onsdag 16. november 2011

Minken og mennesket

Ill.foto: aftenposten.no
 
Nylig demonstrerte flere tusen mennesker mot pelsdyrnæringen i Norge, og for dyrs rettigheter. Engasjementet var stort, i følge flere medier.

Det var organisasjonen NOAH som var arrangør. På deres heimeside står følgende som organisasjonens formål: ”Dyr lever for sin egen del, og ikke for å brukes til mat, klær, eksperimenter eller underholdning. Derfor kjemper NOAH for alle dyrs rettigheter.”

Flere politikere og kjendiser stilte opp i demonstrasjonen. For meg er det uforståelig at de vil støtte opp om en organisasjon med et slikt spesielt syn på naturen. Hvis NOAH skulle få sin vilje gjennom, måtte vi avvikle alt dyrelandbruk og fiskerinæringen. Vi måtte blitt vegetarianere hele gjengen.

NOAHs tankegang er mer buddhistisk inspirert, enn inspirert av kristen tenkning. Etter kristen tenkning er mannesket satt over dyrene. Vi er satt til å forvalte naturen, noe som bl.a. innebærer bruk av dyr til mat og klær. ”Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden.” (1 Mos1,26)

For meg blir det et stort paradoks at NOAH kjemper for dyrs rettigheter, men mangler engasjement for mennesket. Når så vi dem ta til motmæle mot det grusomme som hver dag skjer på våre sykehus? 15 000 ufødte barn blir drept i Norge hvert eneste år. Det er virkelig en mangel på rettigheter som er langt mer alvorlig enn minkens rett til å beholde sin pels.

Det er med en stor grad av ydmykhet jeg skriver dette. For i kampen for de ufødte barnas rett til liv, er det først og fremst vi kristne som har sviktet. 4500 gikk i tog til støtte for minken, en hustrig lørdagskveld. Nesten ingen går i tog for å støtte de ufødte barna. I valgkampene blir de ufødte barnas tragedie nesten ikke nevnt, selv fra parti med kristennavn. Gud sier: ”Du skal ikke slå i hjel?” Dette gjelder mennesket, ikke minken.

Når skal vi våkne? Når skal vi innse at vi holder på å ta livet av vår egen befolkning? Hvordan kan vi tilta oss en rett til å avgjøre liv og død for små barn? Hvorfor har vi laget en lov som setter mor i en forferdelig situasjon? En situasjon som fører til at mange av kvinnene som skulle vært mødre, i stede får psykiske problem. Det er på høy tid at vi gir alle barn rettsvern, også de ufødte!

fredag 11. november 2011

Er du frelst?




Profeten Jeremia hadde nød og omsorg for sitt folk Israel. De aller fleste ville ikke ha noe med Jesus å gjøre. Han gjorde seg til ett med folket.

Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst. (Jer 8,20)

Jeremia levde i ei tid som hadde mange likhetstrekk med vår. Folket ville ikke ha med Gud å gjøre. Det samme ser vi også i Norge. Derfor har jeg ofte spurt meg selv når jeg leser Jeremiaboka. Hvor der denne nøden i mitt liv?

Omsorg for de ufrelst
Jeg har møtt noen med Jeremias sinnet. En av disse var gamle Nora i Tromsø. Hun bodde slik at hun hadde utsikt over store deler av byen. Hver kveld brukte hun en time i bønn for byen. Hun startet i nord og gikk sørover. Nevnte institusjoner og folk på navn. Når noen, eller hun selv, ringte feil, var kommentaren hennes: ”Bare vi ikke kommer feil på den store dagen!” Nå er Nora heime hos Jesus. Er det noen som har overtatt hennes bønnekall?

Kallskrise
Når jeg kjenner på svikt og mislykkethet i tjenesten, har jeg mer enn engang kjent på mismot og trang til å gi opp. Er det nytteløst det vi holder på med i Guds rikes arbeid. Det er så få som blir frelst!

Jeremia opplevde også kallskriser. Han preika og formante, lokket og refset. Men det syntes så nytteløst. Folket ville ikke høre. I en slik situasjon skriver han:

”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.”  Jer 20,9. Asbjørn Aavik kaller denne kallets smert for hellig uro. Lever du nær Jesus, vil denne nøden for de ufrelste leve også i deg. Andre må få del i den herlige frelse jeg eier. Kristi kjærlighet driver.

Opprør mot Guds ord
Jeremia levde ca 600 år før Kristus. Han forkynte Guds ord i 70 år, uten å oppleve at mange tok imot. Det er en dyster skildring han gir av det religiøse livet: ” Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverger falskt og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! - og så vil dere fremdeles gjøre alle disse avskyelige ting!” Jer 7,9-10.

Det som gjorde situasjonen ekstra alvorlig var at prester og profeter gikk foran i gudsopprøret: ”Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?” Jer5,31.

Vår tid er svært lik Tiden da Jeremias virket. De som skulle være åndelige veiledere, er isteden veiledere til avkristning og åndelig frafall.

Hva med evigheten?
Jeremias spør folket og prestene: Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer? Dette spørsmålet skulle runge ut også til det norske folk. Ikke som et slag, men som det virkelig er, en nød!

Det er en ende på dette livet. Hva vil vårt folk, hva vil du gjøre da? Sannheten er at da er det for sent å gjøre noe. Har du ikke da din sak i orden med Gud, går du evig fortapt. Skal noe gjøres med den saken, må det gjøres her i livet.

På denne mørke bakgrunnen, er det sterkt å lese både innbydelsen og evangeliet her i Jeremaboka. ”Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud.” Jer 3,12-13.

Gud vil ikke at synderen skal gå fortapt, men omvende seg og bli frelst. Når Jeremia må forkynne alvoret i folkets situasjon, er det for at de skal se seg fortapt å søke frelse og nåde hos Jesus.

Gud er nådig i Kristus
Hvorfor er Gud så god? ”Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.”  Jer 31,3. Han elsker deg og meg med en evig kjærlighet. Derfor lar han sin miskunnhet mot deg vare ved. Det er ikke fordi du er spesielt elskbar. Nei, Han elsker fordi Han elsker.

Paulus fikk forkynne det samme budskapet: ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.”  Rom 5,8. Det er umulig å forstå. Vi må bare takke.

Tenk, den hellige Gud elsket deg og meg så høyt at han gav sin eneste sønn, for at hver den som tror på Han ikke skal fortapes, men ha evig liv. Jesu blod på korset vasker vekk hver syndeflekk! Og dette får synderen ta imot ufortjent og av bare nåde!

Kom, for alt er ferdig
Det var Jeremia sin store smerte at folket hans ikke var frelst. De forkastet nåden. Men han fortsatte å kalle synderen til omvendelse. Det skal du og jeg også få gjøre. Enda er det nådetid. Enda skal vi få si: Kom, for alt er ferdig!

torsdag 3. november 2011

Læstadianerne sett sørfra

Saadan er det med læstadianerne, som jeg derfor paa det alvorligste maa advare imod.

Slik konkluderer den kjente vekkelsespredikant, prest og Venstrepolitiker Lars Oftedal etter et besøk i Nord Norge på begynnelsen av 1880-tallet.


Lars Oftedal
Lars Oftedal var en av landets mest kjente vekkelsespredikanter på siste halvdel av 1800-tallet. Han stod i store vekkelser på sør- og vestlandet, og hadde stor innflytelse på kristenfolket.

Samtidig som han var vekkelsespredikant, var han også prest, bl.a. i Stavanger. Han var også engasjert i politikken, og satt på stortinget for partiet Venstre. Oftedal stiftet også Stavanger Aftenblad og var en periode en av de mest innflytelsesrike personer i Stavanger.

På begynnelsen av 1880-tallet søkte han permisjon fra prestestillingen sin for å legge ut på en forkynnerturne langs norskekysten. Han reiste helt nord til Hammerfest på denne turen.

Den lille samler
I Mandal var lærer Laurits Nielsen en sentral skikkelse i bedehuskretser. Han var opptatt av misjon og startet et eget blad med misjonsstoff fra inn og utland og oppbyggelige artikler. Bladet kalte han ”Den lille samler”. Lærer L. Nielsen gav også ut flere oppbyggelsesbøker.

I første nummer av ”Den lille samler” i 1887 tok Nielsen inn en vurdering av læstadianerne som Lars Oftedal skrev etter turen sin til Nord Norge.  Det er interessant å lese Oftedals vurdering etter et kort møte med nordnorsk kristenliv.

Når Oftedal besøkte Nord Norge, var det om lag 30 år siden Lars Levi Læstadius var død. Læstadius var prest i nord Sverige og var redskap til en av Nordens største vekkelser. Det var først og fremst blant samene på Nordkalotten at denne vekkelsen fikk gjennomslag. Etter Læstadius sin død, var det Johan Raattamaa som ledet vekkelsesbevegelsen. Han holdt bevegelsen samlet så lenge han levde, men etter Raattamaas død i 1899, ble bevegelsen splittet i flere greiner.

Det er noe underlig at Oftedal etter et kort besøk, kan uttale seg så bastant som han gjør. Kulturforskjellen må tydelig ha vært stor. Oftedal sin artikkel er som følger:


 

Pastor Lars Oftedal

Pastor Oftedals reiser
På sine reiser har pastor Oftedal også truffet sammen med læstadianerne, som er et eget religiøst parti, som har en ikke liten innflytelse i Nordland og Finnmarken. De har deres navn etter en svensk prest ved navn Læstadius, som døde for omtrent 30 år siden. Om disse folk skriver pastor Oftedal således:

”Deres særmerke er et brennende hat til alle berusende drikke, en betenkelig foragt for loven og dens forkynnelse, en uavladelig benyttelse av løsenøkkelen eller afløsningen seg imellom, ufravigelig bunden til syndens bekjennelse for hverandre, uden hvilken det etter deres mening er umulig å få forlatelse, om man så sitter på båthvelvet og skal nettopp gå under, og om en aldri så meget bekjenner synden for Gud. Der må absolutt være et menneske til stede.

Fremdeles en besynderlig lyst til å diskutere om åndelige materier, en ufølsom hårdhet mot annerledes tenkende, en ubegripelig ringeakt for bønnen i lønnkammeret, fordi Gud etter deres mening ikke kan være bønnhørende tilstede uten i deres forsamlinger.

Endelig ikke blott likegyldighet, men likefrem uvilje mot misjonen, både den ytre og den indre, inntil den grad, at en skolelærer, som var med dem, straks ble utstøtt, da han begynte å ville gjøre noe for misjonen.

Når de går til alters og ellers i deres egne forsamlinger, hender det ofte, at læstadianerne får det med krampaktige bevegelser og hyl, ligesom de innbyrdes omfavner hverandre og hopper og danser av glede. Det skal være Davids dans.

De skal være meget ivrige til å få folk ”omvendte”, og deres lærere driver da dyktig på og holder foredrag, som med hensyn til innhold og form er upåklagelige. Som eksempel på, hvilken makt deres samlinger og hyl kan øve over tilhørerne, hørte jeg fortalt om 3 piker i Ofoten, som sto og lo av deres underlige adferd, men som innen kort lå på gulvet som døde, straks etter begynte å hyle og bære seg, som de var fra seg, og så snart lederen hadde satt dem under behandling var omvendt på timen!

I regelen er det nå vel dessverre av disse mange omvendelser i verden, hvorover skriften klager, når det heter: ”De omvendte seg, men ikke til Herren, de fryktet Gud, men tjente deres egne guder.” Ble de omvendt til den levende Gud, ville også meget blant dem då en annen skikk.

Det var dem som mente å kjenne dem på det aller nøyeste, som påstod, at de i handel og vandel til dels var upålitelige og uærlige, ligesom de gjerne tok seg en tår, når de fikk den av noen utenfor deres eget parti, eller erstattet avkall fra brennevinet med en ubendig bruk av nafta. Disse siste ting forekom meg imidlertid så utrolige og uforenelige med alt alvor, at jeg ikke turde feste meg ved slike meddelelser, så meget mindre, som det unektelig er mange oppriktige og redelige sjeler iblant dem. Jeg hadde selv anledning til å være sammen med en av dem, en skolelærer, der gav inntrykk av at være en alvorlig kristen og et mønster i enhver henseende.

Beklagelig er det under alle omstendigheter, at den sekt skal have sådan utbredelse, som den har, da flere av deres læresetninger er bent fram grundstyrtende, og en stor del av deres vesen alt for meget i slegt med verdens barnelærdom og hedningenes overtro, til dels en blanding av rationalisme og spiritisme. Sådan er det med læstadianerne, som jeg derfor på det alvorligste må advare imot.” (Lett språklig justert)